Merkeregistre over fiskebåter fra Vesterålen i 1920 og senere

Andenes 1930  |  Andenes 1950  |  Bø 1920 | Bjørnskinn 1930  |  Bjørnskinn 1940  |  Bjørnskinn 1950  |  Bjørnskinn 1960  |  Dverberg 1920  |  Dverberg 1930  |  Dverberg 1950  |  Hadsel 1920   |   Kvæfjord 1920  |  Kvæfjord 1930  |  Langenes 1920  |   Langenes 1930  |  Langenes 1950  |  Sortland 1920  |   Sortland 1930  |  Øksnes 1920  (Det kommer flere fortløpende).

Båter - fiskerier, fiskefartøyer og andre farkoster

Båter i Vesterålen - fotogalleri

Kulturminner i Andøy

Karl Dahle fra Stave

Melbutrålerne 1948-2020: Hvor ble det av båtene?

"Storskaden" nord av Andenes i 1821 \    Jonas Cornelius Falch

Jubileumsboka om Risøyrenna

Denne fortellingen ble skrevet av Selius Jensen til jubileumsskriftet i 1938. Vi lar den stå, i originalspråket, som innledning på denne seksjonen om båter og livet i tilknytning til havet.

Som ei and ligger øya i Nordishavet omringet av hav på alle kanter. Og havet var og er rikt på fisk, så det er helt naturlig at øya meget tidlig blev befolket.

Den hadde jo også mange herligheter å by på. Kveiten lå nær land og utenfor gikk sei og lubben torsk i store stimer. Elvene vrimlet av laks og ørreten gikk i tette stimer i vatnene, og yngelen blev båret i fjellvatnene og formerte sig hurtig. I skogen holdt rev, ulv og bjørn til, og nyttig skogfugl vrimlet det av.

På de lange myr- og fjellstrekninger med reinmose drog villreinen fra sted til sted og frotset på de rike beite­marker. Øyer og holmer rundt Andøya vrimlet av alskens sjøfugl som årligårs fant igjen sin gamle reirplass.

Alle disse herligheter gjorde at øya meget tidlig fikk en forholdsvis stor befolkning. Vistnok har øya ingen historie fra den første tid, men funnene i jorden og de mange og store møddinger viser oss at her har bodd folk helt op i steinalderen, og funnene fra den tid er ikke få.

Her var nok å leve av for den tids mennesker, og skinn nok til klær.

Båten var her som overalt i vårt land det viktigste samferdsmiddel, og håløygene var som den øvrige del av landets befolkning gode sjøfolk. På sine gode sjø­båter seilte de fra sted til sted langs øya, og til frender og venner lengere borte. Meget tidlig seilte de på sine langskib sørover, rikt lastet med fisk, fjær, dun, skinn og andre produkter, og fikk igjen de produkter som ikke øya gav dem.

De rike fiskebanker lokket også meget tidlig folk fra andre steder for å forsyne sig av havets rikdom.

Men tiden gikk. De gamle høvdingslekter i Hålogaland døde ut. Landet kom under fremmed styre og Nord-Norge, som lå lengst borte, led mest av vanstyret som de fremmede førte. Fisken i havet var nok like tallrik, men de som fisket fikk så alt for lite for sitt strev, og Andøyas historie viser også mange og tunge nedgangsbolker. Folkemengden som før svartedauden var nokså stor, sank, og fattigdommen vaks. Så kommer en kortere opgangstid med forholdsvis gode åringer og godt fiske, og betydelig kvalfangst for Andenes. Men så kommer nødsårene i slutten av 18de og begynnelsen av 19de århundrede, og Ibsens ord : „Den fattige sultet, den rike led savn", kan også passe på Andøyas befolkning.

Fiskernes kår i denne tid var rent usle. De sleit seint og tidlig, men de mengder av fisk de førte i land blev så dårlig betalt, og det regime som handelsmennene førte var rent tyrannisk. Ingen fisker som leverte sin fangst turde spørre hvor mange våge det var, eller hvor mange penger det blev for fangsten. De fikk knapt nok til det tørre brød, og væreieren i flere vær kommanderte fiskerne som de skulde være træler. Den tids båter var heller ikke rar - ikke vatterbord, finkenetter eller skvettriper. Når masten, som stod i et hull i båten skulde legges, måtte den løftes op, kastes på sjøen og drages inn. Det var å vente at en ulykke som den i 1821 for Andenes måtte komme, hvor over 20 staute fiskere fra Andøya satte livet til, 6te februar.

Smått stell var det den gang i det hele og store for Andøyas fiskere og folkemengden sank, så der i tredveårene var foruten storgården på Flamberget syv naboer på Andenes, og et lignende antall på Bleik. Det var fembøringen den gang som var storbåten og mang en en staut høvedsmann fostret Andøya i forrige århundrede. Når fisket for Langnes. hvor sørandingene rodde, og for Andenes, hvor norandingene rodde vinterfiske var slutt, gikk turen til Finnmarken i åpne båter uten hus, kun tjeldet over framskotten å ty inn under om natta når de ikke nådde havner, hvor de kunde få hus på land. Der skulde harbarkede karer til for å klare denne påkjenning. Når de så kom tilbake stod sommerfisket for døren. Dette dreves hovedsagelig for Bleik med årringer.

Bruket var langvad og agnet sei. Dette fiske dreves foruten av andværinger også av folk fra Salten, Hadsel og Sortland og også fra Rissa og Stadsbygda i Trøndelagen.

Andøya har jo foruten Risøyhamn ingen havner og dette føltes for fiskerne. Årringene kunde jo settes på land - verre var det med fembøringene, og mang en vakker båt splintret sjøen til pinneved.

Vinteren 1882 tok uværet en dag 7 fembøringer for Andenes. På Andøyas innerside helt til Sellevoll som den tid var gode vær for vinterfisket, måtte båtene settes på land hver dag - men den korte utror disse vær har tillot å bruke mindre båter. I 70-årene inntraff et par storflør som gjorde stor skade både på båter og på land. Sjøen tok flere naust, sjøhus og hjeller, og mange fiskere mistet bruk for mange penger.

Det var da rimelig at kravet om havnebygning meget tidlig kom frem. Og allerede i 1874 kommer det første krav fra Andenes og i 1875 krav om opmudring av Risøyrenna. Dette siste særlig på grunn av de store sildefiskerier i Vesterålen.

En mindre opmudring blev påbegynt i 1876.

I 1880 gjentokes kravet fra Andenes, dette krav gjaldt molo og opmudring. Gamle stortingspresident Sivert Nielsen var der ute og beså stedet og fant selvfølgelig kravet berettiget.

Dverberg herredsstyre gjentar kravet i 1888 - denne gang gjelder det ikke bare Andenes, men også Bleik og Haugnes.

Endelig i 1894 får Andenes sin første bevilgning, og arbeidet påbegynnes i 1895 og varer til 1905, da moloen var ferdigbygget. Arbeidet dreves hver sommer av ca. 100 mann, og en hel del stein blev ført i prammer fra Steinavær til Andenes. Det var ingenøir Dorp som med stor dyktighet ledet arbeidet, og Andenes molo som fra først av tenktes murt blev den første rausamolo her nord.

Ved hundreårsskiftet begynnes kveitefisket med vad. Det er Tollef Sandnes og Martin Norheim som her er foregangsmenn.

Det var kveite nok på „holla", og der skulde ikke lang stubben til for å laste en åttring.

Norheim var også den første som bygget hus på åttringen sin, - et stort fremskritt.

Det største fremstøt er dog at man i de første år av dette hundredår begynte å drive torskefiske i Bleikebakken også om vinteren - noe man før ikke hadde tenkt lot sig gjøre, Da man så nogen år senere gikk over fra åpne til dekkede farkoster, blev havnekravene sterkere og sterkere.

De dekkede båter kunde ikke settes på land, men måtte ligge på sjøen og ri av uværet. De falt også meget dyrere enn åttringen så våget var langt større.

Kravet om molo på Bleik blir gjentatt i 1901, i 1907 og flere ganger senere. Mangen båt blev i disse år drevet iland og knust - ja det gikk faktisk ikke et år uten at en båt knustes i Bleiksfjæra.

Verst var det dog i 1925 da tre skøiter blev helt vrak og samtlige kaier og egnerhus blev tatt av sjøen. Heldigvis var flere av de skøiter som skulde ro heime om vinteren på Andenes for å hente agn, da uværet brøt løs.

Takket være moloen gjorde dette uvær ingen skade på Andenes.

På dette sted fortsattes molobygningen Skarvbarmoloen, og Bleik fikk sin første bevilgning i 1926, efter at Stortingets næringskomite om sommeren hadde vært på befaring.

De gamle nordlandsfekter blev avløst av dampskibene, og Vesterålen fikk sitt selskap takket være den dyktige nordlending Richard With - hutigrutens far. Vesterålen, dette folkerike distrikt med en energisk befolkning måtte få bedre forbindelse med det øvrige land ; men skulde det skje måtte Risøyrennen gjøres dypere.

Som stortingsmann fremholdt With kravet sammen med Nord-Norges øvrige representanter, og endelig i 1911/1912 blev den første bevilgning gitt og arbeidet satt i gang med havnevesenets største mudderapparat. Risøysundets åpning var en viktig begivenhet så vel for Vesterålen i sin helhet som for Andøya. - Et veldig fremstøt på kommunikasjonens område. Krav om havner og støer har været fremført fra flere steder på Andøya. Nordmjele befores i 1924 og 26 og havneforbedringen er så smått begynt der også. Det første krav fra Dverberg kom i 1880 og blev gjentatt flere ganger. I 1921 blev havnearbeidet påbegynt der for stedets egen regning. Havnevesenet støttet bare med formann og en del materialer. Det kunde selvfølgelig ikke føre frem, og endelig i 1936 fikk Dverberg sin første bevilgning, og arbeidet blev påbegynt i 1937.

Bygning av støer og andre mindre forbedringer er foretatt på Haugnes, Fiskenes, Breivik, Kvalnes og Nøss.

Sneseilernes tid blev ikke så lang som nordlands­båtens. I årene før og efter 1910 kom motorbåtene. Flere sneseilere fikk innsatt motor; men disse båter blev snart for små. Større, nye og sterkere båter blev bygget, og hestekreftenes antall steg stadig ved anskaffelser av motorer.

Det som så mangen en fisker hadde sukket efter, men trodd uopnåelig, var blitt til virkelighet. Arbeidet på sjøen er nok oftest like intens som før, men sikkerheten for livet er langt større. - Andværingene har også satt merker efter sig som fangstmenn. Flere av dem har for alltid risset sitt navn inn i fangstmennenes historie på en ærefull måte.

A nevne de mange foregangsmenn vil både føre for langt, - og man vil kanskje også komme til å glemme somme.

Bare dette til slutt : De har utført sitt hverv med stor dyktighet, skaffet landet store, reelle verdier og bygget sitt land. - Bjørnsons ord kan passe om de mange : „De burde hatt i gull sitt navn blandt kjempe­kull "

Fembøringen i Risøyhamn. Denne står nå innebygd i eget hus på museet i Risøyhamn. Foto utlånt av: Torbjørn Sollie. (Klikk for større bilde).

Også neste fortelling er skrevet av Selius Jensen i 1938:

Fra nordlandsbåt til klipperbaug    

Nordlandsbåten, som direkte stammer fra de gamle vikingeskib har i århundre vært nordlandsfiskerens kjæreste venn og mangen dåd er utøvet på disse båter. Rana og Saltdalen har fra gammel tid levert storparten av båtene, og kallene kjøpte som regel sine båter på Stokmarknesmarkedet. Fiskerne kjøpte aldri på slomp. Deres øvede sjømannsøie så straks mangler eller fordeler med båten.

Det var ungguttens største higen å komme til å sitte på aktertofta som høvedsmann på en båt som var lett under årene og pålitelig under seil. Båten blev hans kjæreste venn, og han pusset og stelte den derefter. Hadde han først fått en god båt vilde han nødig skille sig med den, og erfaring og øvelse gjorde fiskeren til så pass båtbygger at han selv kunde sette inn nye bord i båten, når et blev utslitt, og mangen nordlandsbåt blev helt fornyet ved at eieren år om annet rev ut og satte inn nye spanter og bord, kjøll eller stammer. Maling og smurning fikk båten titt og ofte efter først å være opskrapet og grundig rengjort. Vakkert utskårne navne­brett i gotiske bokstaver var mangen fisker mester i å skjære ut med tollekniven. Skade er det at disse kunstferdig utskårne navnebrett er gått tapt.

Ved hundreårsskiftet gikk man som kjent over til dekkede sneseilere, og straks var her flinke andværinger som tok fatt. De første er Håkon Aronsen og den kjente fangstmann Daniel Nøis - begge stammer fra gamle andværingsslekter - som i 1907 startet et beskjedent båtbyggeri i Risøyhamn. Deres første arbeide var en klinkbygget skøite på 24 fot.

Efter ca. 2 års forløp sluttet Daniel Nøis, og Håkon Aronsen fortsatte og har i disse år stadig utvidet og modernisert sitt båtbyggeri, og leverer nu tipp topp moderne farkoster, ikke bare til Andøya men langt utenom. Aronsen har i disse år bygget innpå 130 skøiter.

Aronsens båter er meget vell omtalt. „Harstad Tidende" skriver om nr. 120 - en kutter 48 ½  fot lang og 14 ½  fot bred med en 40 hk, Union motor - bl. a.: ,,Det er en vakker skute, der med sine slanke og velformede linjer hviler som en svane på sjøen".

Disse store båter måtte slipsettes, og i 1929-30 bygget Aronsen 2 patent rullesliper for farkoster med optil 120 fots kjøllengde. Slipen er flittig brukt, og man kan ofte se 6 båter samtidig på slipen. (I 1938, :red.anm.)

Fra 1911 til 1920 drev Andr. Lorentsen, Haugnes et båtbyggeri på Haugnes. I disse år bygget han omkring 20 nye skøiter og ombyggde og klaverte 6. Lorentsens båter var meget vel anskrevne som gode sjøbåter. Samtlige var dekkede farkoster og levertes i full stand - uten motor, men den blev også satt inn på beddingen. Lorentsens navn er så vel kjent både på og langt utenom Andøya, at jeg finner nærmere omtale unødvendig.

Andenes er jo stedet innen det gamle herred som har den største fiskerflåte, og det var derfor naturlig at tanken om slipp for stedet tidlig kom frem. De første ,,pinnere" uten motor, blev som regel tatt op på Busanden, bundsmurt og flidd, men dette kunde ikke la sig gjøre med de store kuttere og klippere, og veien til Harstad blev for lang i den travle tid. Det blev derfor i 1915 bygget en ophalingsslipp på havnevesenets grunn på Andenes av fiskere som var medlemmer av Andenes fiskeriforening.

Anlegget kostet ca. 5000 kroner, hvorav lånt 4000 og resten tilskudd av medlemmer av fiskeriforeningen.

Formannen fra 1915 til 1923 var H. A. Rabben.

I 1933 blev slippen fornyet og fikk navnet „Andenes fiskeres ophalningsslipp". Det nye foretagende kostet ca. 7000 kr. som delvis blev dekket ved bidrag av interesserte og delvis ved lån. Formann i styret fra 1923 og til 1938 har Oluf Aune vært.

Såvel Rabben som Aune har utført et meget dyktig arbeide som formenn i denne tid.

Det er et langt sprang fra de gamle fembøringer, hvor masten måtte hives på sjøen når den skulde legges og båtene uten vatterbord og fiskenett og til de moderne kuttere på 50 fot og mere, med elektrisk lys, radio og alt moderne utstyr, som kan gjøre livet ombord lett og behagelige.

I tillegg til de båtbyggeriene som nevnes, begynte man å bygge båter på Fornes i 1912. Det var Iver Olsen og sønnene som drev der. Samtidig ble det bygd minst to fiskeskøyter på rundt 40 fot i fjæra i Forfjorden.

I 1936 startet Erlandsen-brødrene Erling og Martin båtbyggeri på Dragnes. I tiden rundt 1950 drev òg Normann Nilsen fra Forfjorden slipp og båtbyggeri på Breineset på Medby. Her drev man også med klavering av tidligere klinkbygde skøyter.

Jubileumsboka om Risøyrenna

Bestilling av boka: E-postadresse.