Foto: Idar Nilssen.

Svalbardminner fra 1905 - 1906

Denne fortelling ble skrevet av Daniel Nøis og gjengitt i "And-Ungen" fra 1926. Den er basert på dagboksnotater fra overvintringen 1905 - 1906 og er gjengitt her ordrett i original språkdrakt.

 Til startsiden

John Giever om skjørbuk

Efter overvintringen, 1900-1901 blev jeg hjemme nogen år, og bygget da en del seilbåter, hvilket bragte mig ganske beskjedne kontanter. Høsten 1904 reiste jeg til Hemnes i Rana og bestilte en 48 fots seilskøite. Denne blev senere kjøpt av Hans Jørgensen Furjord og mig i fellesskap.

Onsdag 9de juli 1905 var vi klar til å reise fra Skjoldehamn. Vi hadde der tatt inn en del tønder og salt m. m. fra d.s. «Hadsel». Den øvrige utrustning besørget konsul Robertsen, Hammerfest, og blev tatt ombord der.

Mandag 17de juli seilte vi fra Hammerfest i fin sydøstlig bris, og våre hvite seil bragte oss ut på Nordishavets lyseblå bølger. Kursen blev satt klar vestpynten av Bjørnøya. Vinden blev kvikkere utfor kysten, og vår hurtigseilende «Polara» svømmet som and der søker hjem til sitt rede.

Ombord var fem jaktlystne karer som lengtet mot Eventyrlandets jaktmarker. Disse fem var: Hans Jørgensen, Furfjord, Andreas Hanssen, Skjolde, Håkon Aronsen, Sørmele, Martin Pettersen. Nøss, samt underskriveren av dette.

Interessen for seilas var den gangen meget stor, og toppseilet blev stående ofte næsten uforsvarlig lenge.  Efter to døgns seiling stod vi ti norske mil fra Sydkapp; men da slakket vinden hurtig av. Gjennemsnittsfarten hadde til da vært 422 mil i døgnet.

For Belsund møtte vi en liten kutter. Det var Peder Nilssen Furfjord som var på hjemtur fra sin overvintring. P. Nilssen hadde hatt sin kone med. Hun døde der om vinteren efter en tids sykeleie. Med god grund beklaget han dette, med tilståelse av at det var såvidt han greidde vinteren.

Vi seilte direkte inn fjorden og var blandt andre steder fremme i Skans-Bay, hvor Peder Nilssen hadde hatt sin vinterstasjon. Vi var da oppe ved denne villmarkens ensomme grav og pyntet den litt med noen ennu grønne småbusker, som nogen damer pyntet vårt fartøi med i Norge. Vi hadde i munterhet uttalt at vi med dette grønt skulde pynte Andrees grav, og mente da Andree, som lot sig føre mot Nordpolen i ballon. Utsagnet innebar dog en viss sannhet - det blev på andres grav.

Fra først av hadde vi ingen fast stasjon i land. Vi holdt til ombord i skøiten og seilte fra plass til plass alt efter som det passet. I Advent-Bay og Cål-Bay skjøt vi endel rein. Særlig anstrengende var turen til Cål-Bay. Håkon, Andreas og jeg var roende dit. Den siste tid gikk vi ganske i søvne. Andreas, som bar en stor rusk av en reinokse på ryggen, måtte sette sig. Myren var så blaut at vannet rant inn i bukselommene. Her sovnet han. Håkon gikk op for å vekke ham og tilbød assistanse. Nei, sa Andreas, han skulde nok bære reinen det stykket som var igjen. Han kom sig op, og på den flate myra la han kursen op dalen, og øket farten best mulig. Håkon mente de fikk heller gå den andre veien. Andreas blev straks minst femti prosent mere våken. - «Nei, æ° e' jo gallen», sa han. - «Tja'», lød det fra den andre, som strøk sig om munnen med et godt smil.

Jeg var imidlertid gått til vår tidligere hytte for å koke kjøtt, da de medbragte porsjoner var opbrukte, men så var fyrstikkene glemt. De andre kom da til og vi kokte dugelig med kjøtt på en femliters kaffekjel. Til krydderi plukket vi noget grønt av et slags lyng som vokste ved hytten. Og kjøttkraften blev til en deilig bullion. Så begav vi oss til Advent Bay. Der hvilte vi oss godt ut, saltet kjøttet og seilte så til Sasson-Bay.

Den 31te juli gikk Håkon og jeg til Reindalen; men reinen var langt oppe i dalen, så turen blev kun en rekognosering. Vi skjøt likevel to reiner, som vi grov ned i mosen. Ved Rundfjellet kunde vi telle 30 reiner, og mens øinene streifet myren med ørneblikke, arbeidet hjernen med planer for best mulig utnyttelse av jaktfeltet. Beslutningen blev at vi snarest skulde begi oss ned, for å bygge en flatbunnet dorypram. Dette fant enstemmig tilslutning ombord.

Den 1ste august var vi tidlig oppe og tok til med båtbygningen. Vi arbeidet under høi­trykk. Å gå til køis før midnatt var det ikke tale om; men da stod også båten ferdig.

Den 2nen pakket vi proviant og ordnet et telt. Martin og Andreas rodde opover elven med utstyret, mens Håkon og jeg gikk den vanlige veien op dalen. Den dagen skjøt vi åtte reiner. Med roerne gikk det bra opover elven. De bragte vårt utstyr i land og satte op teltet på elvebredden.

Den 3dje skjøt vi 21 reiner - sannelig et svært slakteri. Håkon og Martin begynte da å føre reiner nedover elven efterhvert som Andreas og jeg bar dem frem. Det blev i det hele en travel tid da vi på noen få dager bragte ombord ca. femti reiner. Hermed blev jakten for det første innstillet. Vi hadde hus å sette op og brenne å samle.

På turen ut fjorden var vi fremom på forskjellige steder og samlet noget rekved til komplettering av medbragte husmaterialer; stevnet så til Gren-Harbour hvor den ene hytte blev opført. Den andre hytten bygget vi senere ved Alkhornet. Som en tredje hytte benyttet vi den som i 1900 blev bygget i Cål-Bay.  Av et kvalfangstselskap som hadde sin stasjon der, fikk vi lov til å ta skøiten op på flenseplanen. Dette blev gjort 1ste september.

Den 2nen september drog kvalfangerne hjem, og vi sendte post med. I de efterfølgende dager rodde vi efter kobbe når været var godt, men det var ofte stormende. Vi var også til Reindalen; men utbyttet blev ikke stort. En flokk på 12 stykker, gammel, skremt rein lot sig ikke komme på skuddhold. Den lot til å være godt kjent i terrenget og gikk kun hvor utsikten var flere hundrede meter. - Ellers drev vi på med å lage revefeller m. m.

Med oktober kom vinteren for alvor. Det blev med en gang så stort snefall at lugger og ski straks kom i bruk.

Den 18de reiste Håkon, Andreas og jeg til Cål-Bay efter å ha ventet godvær et par dager. Det var tung dønning inn fjorden, så vi måtte lande på vestre side av Cålbukten. Den 20de gikk vi på reinjakt i Cål-Bay-dalen. Vi fikk snart se en pen flokk, og angrepsplanen blev straks lagt. Ilden blev åpnet fra flere plasser, og skjønt noen forsøkte å flykte, blev hele flokken - 17 i, tallet - skutt på en times tid. Dagen derpå gikk vi op og ordnet med den skutte rein, så den kunde ligge en god tid. Efterpå drog vi til Gren-Harbour. Karene der hadde begynt revefangsten og alt fått 3 stykker - deriblandt en hvit.

Den 1ste november skysset Håkon og Martin - Andreas og Hans Jørgensen til Cål-Bay, hvor de skulde bli over mørketiden. De kom seilende tilbake ut på natten og hadde vært meget plaget av skjelis. Den dagen blev resten av revefellene utsatt.

Søndag den 5te var første søndagen vi var bare 3 mann, men vi fant oss vel tilrette. Været var urolig, og dette svekket fangstvirksom­heten. Det var da så mørkt at vi måtte brenne lampe hele dagen.

Den 8de tok vi på tur til fots til Cål-Bay. Vi fikk da se Andreas komme roende alene ­ et stort vågestykke. Han kom for å hente en del utstyr som var blitt igjen. Da Bayen, straks efter at han var kommet blev lagt full av sørpe, blev Andreas hos oss til den 11te. Han tok da landeveien rundt fjorden, men måtte da over en farlig isbre. Håkon gikk med, og de skulde overnatte i skøiten. Dagen efter kom Håkon tilbake, og Andreas gikk videre til Cål­Bay. På veien møtte han Hans Jørgensen som skulde ut og lete efter ham. Det hadde vært triste dager for Hans, som fryktet for at Andreas var bortkommet.

Dagen gikk og mørket tiltok. Vi hadde det dog kjekt. Godt humør, gode levnetsmidler, som vi mente skulde passe til forholdene, og en varm hytte.

Den 18de gikk vi på isen rett over Bayen. Isen syntes å være godt tilfrosset. - Lat mig så ta nogen dagsnotater:

Mandag 20de: Har nu laget mig en håkjerringangel med dypsagn. Skal sette den ned gjennem et hull i isen. Vi ser til revefellene. Det synes som om det her i strøket er lite rev.

Den 25de: Har til og med idag fått 30 små håkjerringer - så hvis nogen tror at her ikke er kjerringer, tar de skammelig feil. Vi lar hver eneste operere for om mulig å finne noget av interesse. Det ser ut som de fleste har gjort sig tjent med hvad stedets ensformighet har å by på. Her er da en av de største som viser blankt, d. v.s. en som har 2 blanke lineangler stående utenpå kjekebenet - sannsynlig fra besøk under Finnmarkskysten siste sommer. Av mageinnholdet kan vi ikke finne matnyttig fisk. En hadde et stykke av en blekksprut.

Den 5te desember: Håkon har voldsom tannpine. Jeg fant et stykke stål og arbeidet en «tanntang». Da tangen var ferdig, var pinen over. Tangen kom dog senere til å gjøre nytte for sig. Og Håkon måtte under pinlig verk ofre en av sine største jeksler.

Den 16de: Var også idag til Russekeilen og så til fangstredskapene. Det blev en hvitrev. Bamsefar har trasket forbi en av de siste dagene og slått ned omtrent alle feller; for å sette til livs Mikkel revs lille matbisk.

Den 24de: Det er nu 5 år siden min første juleaften her oppe. Og nu er lengten after de hjemlige steder atter stor. Vi er da fullt for­beredt på å må være her, og her høres ingen klager - tvertimot. Vi har de fleste dager hatt fortellinger og debatter som tilslutt har ledet oss til stor munterhet, så høsten, har gått fort. Det er nu syv uker siden vi skiltes fra våre 2 kamerater i Cål-Bay, og ønsker nu snart å få høre fra dem. Vi håper de har det godt. Idag koker vi rikelig med kjøtt. Og vi er ikke helt uten delikatesser heller. Gjør dessuten storvask.

1ste juledag: Det er så stille idag. Det er som denne dag innebærer stillhetens vakreste minner. Himmelen er så klar. Sannelig et fredfullt syn. Man kunde tro at hele naturen var død dersom man ikke langt borte i det blå så nogen blinkende stjerner - hvorav flere gjenkjennes. Sannelig, disse løper også idag sin bane. Der er en som er så stor og klar.  Det må være den stjernen mor og far fortalte om -julestjernen. Den sees næsten bedre her i denne mørke stillheten.

Vi har lest litt og finner oss vel tilsette. Dagen har gått fort. Vi har endel musikkinstrumenter, så som: Munnspill, violin, guitar og trekkspill. Ja, og så Håkons triangel ikke å forglemme. Violinen og munnspillet stemmes sammen. Martin tar violinen, jeg munnspillet og Håkon trianglet - og så durer det løst. Ja, ja, vi synes vi har hørt det adskillig verre. Men så er det sannelig bra at vi ikke er altfor kresne.

2nen juledag: Det. er stille, med klar luft også idag. Kulden er 23 °. Utpå eftermiddagen laget vi en festlig tilstelling. Og sannelig har vi koset oss godt.

1ste nyttårsdag 1906: Så er vi da ferdig med det gamle år. Og det er vi glad over, for det nye år gir oss likesom mere håp om dagslysets komme. Når vi dessuten tenker på at vi har begynt et nytt år, kan vi ikke undgå å tenke på gamle Norge. Det så så kritisk ut da vi forlot det. Det er derfor vårt felles ønske at det idag må stå friere enn noensinne. Hvem vet dog hvad et slikt opgjør kan bli til. - Vi tør lite tenke på at vi enda skal ha over 6 måneder før vi kan vente post. Kulden er idag 35 °.

Den 5te januar: Det har vært styggvær og stort snefall flere dager, og er det fremdeles. Her i Gren-Harbour er en stor samlingsplass for sne. Termometeret viser idag 0.

Den 6te: Natten bragte oss en voldsom variasjon i temperaturen. Termometeret viser idag 31 ° kulde.

Torsdag 11te: Det går dårlig med revfangsten. Fellene og jernene sner ned. Vi har hatt et svært arbeide med å holde dem iorden. Jeg gjør mig klar til å besøke kameratene i Cål­Bay, dersom været blir bra.

Fredag 12te: Efter at jeg hadde forsynt mig av en god frokost, tok jeg på skubben og stevnet mot Cål-Bay. Føret var ikke lett, og straks jeg kom forbi Kapp Heer var isen meget uslett. Å gå landet var meget besværlig på grund av en hel masse dype grotter. Himmelen var overskyet, og dagslyset gjorde enda ingen nytte. Da jeg kom innom kameratenes fangstområde, gikk jeg og så til fellene, men disse var nedsnedde, og jeg begynte å tenke det verste. Føret var fremdeles slemt, så jeg måtte bære skiene lange stykker. Endelig fikk jeg se noen veier, og de var ikke så svært gamle. Skjønt meget trett blev jeg betydelig lettere, og fremme på Cål-Bayen blev føret bedre. Jeg lengtet efter å være fremme. Jeg hadde da gått i hele 9 timer, og den siste tid hadde dertil vært spennende. Hvordan stod det til med kameratene?

Tilslutt ser jeg hytten. Den er som en stor snelagt jordstue. Men så stilt som det er! Jeg slamrer med skiene, men hverken hører eller ser liv. Og vinduene er fulllagte av sne. Jo sannelig, her er nogen friske spor utenfor hytten. Jeg skyver op ytterdøren og roper på «Frøya», en tispe jeg hadde med mig; for at de skal høre mig dersom de er inne, men det er fremdeles stille. Jeg tar i innerdøren, og i det samme jeg lukker denne op, roper en brusten stemme: - Ja, æ' skyt' - Straks svarte jeg: - Skyt ikkje. De' e' han Daniel. - Jeg gikk inn, tok fyrstikkene mine og tendte lampen og så mig så om. Hans Furfjord stod ved sengen med gevæ'ret i hånden, og Andreas satt på sengelisten. Hans, sa det var uforsiktig av mig å komme inn uten å ha gitt varsko. Jeg var nær blitt skutt. Begges forskremte ansikter så slik ut at jeg med en gang kom til å tenke på om dette var følger av' ensomheten.

De begynte straks å beklage det forefaldne, samt forklare grunnen hvorfor geværet blev lagt på benken med skudd i. - Vi har i flere dager sett lys ute på fjorden, og vi kan ikke forstå hvordan det henger sammen med disse lys. Vi bestemte oss derfor til å ha geværet i orden i fall det kunde inntreffe noget uforutsett. Det kunde f, eks. være folk av fremmede nasjoner som på en mindre braa måte vilde foreta bortføring av våre ;beskjedne levnetsmidler. Idet hele har disse lys gjort oss meget urolige. Forøvrig var de friske, og samtalen gikk snart over til behandling av fangstbedriften som i Cål-Bay var langt bedre enn hos oss i Gren Harbour.

Jeg blev i Cål-Bay to dager på grunn av uvær, og vi pratet meget både om tidligere og senere fangsterfaringer.

Mandag den 15de januar tok jeg på tilbaketur. Hans og Andreas gikk med et stykke. Da vi kom ut på Cål-Bayen så vi atter et lys. Det så ut som om en lanterne var satt på isen, da vi foruten lyset også så skin på isen. Vi gikk i retning av dette og forsøkte å huje. Det blev også avfyret skudd. Der vistes dog ingen besvarelse og intet signal fra det belyste sted. Tilslutt blev lyset borte, og fenomenet bragte oss i stor forundring over kvad det kunde være. En stund efter sa vi farvel og stevnet så hver våre veier.

Jeg måtte nu ta landet utover, da der var lagt mere sne på isen som derved fremkalte sørpe. De mange grotter gjorde veien både tung og besværlig, og da jeg kom fremimot Gren-Harbour kunde jeg ikke skryte av nogen kjempekrefter. Her skulde dog det verste være igjen. Da jeg var kommet ut på isen opdaget jeg at sørpen gikk mig over anklene, til tross for at jeg hadde ski på. Jeg hadde intet valg og måtte fortsette. Fra først av hadde jeg håpet at sørpen skulde gi sig, men den blev verre istedenfor å bli bedre. På føttene blev det ganske uutholdelig koldt, og skiene blev tunge som bly. En liten hvil kunde være gull verd, men her måtte allikevel arbeides frem så lenge der fantes krefter tilbake.

Efter å ha stampet frem i denne sørpen ca. en times tid, blev sneen såpass hård at skiene gikk ovenpå, men i føttene hadde jeg nu næsten ikke følelse. Den raske fart jeg nu kunde sette op fikk snart blodet til å sirkulere helt frem i tåspissen, og om en stund så jeg snedyngen utfor hytten som var tett ved. Ja, det var godt å ha et hjem, selv her i denne villmarken. Og kameratene blev glade ved gjensynet. Bare mens jeg byttet klær nedentil, fortalte jeg en hel del nyheter fra turen. De mystiske lys, som så nær hadde fått et så skjebnesvangert efterspill, står man ennu den dag idag i like stor uvisshet om.

Turen var dog for mig en av de meget triste både med hensyn til den øieblikkelige situasjon i Cål-Bay og den senere pinlige slepning gjennem sørpen over Grønfjorden (Gren-Harbour).

De dagene som var igjen av januar forløp med meget uvær, så langturer blev det ikke mange av. Vi lengtet efter dagslys og bedre fangstforhold.

I ledige stunder arbeidet vi mange forskjellige småting. Håkon laget således et vidunderkrin, som med sin automatiske knapplåsinnretning skulde slå rekord av alle hittil opfundne låsmekanismer. Den blev så uovertruffen at den virket like til på våre lattermuskler så det blev en større haloi. Martin arbeidet en meget fortreffelig slire som skulde dekoreres med landets skjønneste dyreart, nemlig en rein med horn, selvsagt. Utskjæringen var ikke langt fremskreden før Håkon og jeg utgav oss som dyreskjønner og fikk det vakre dyr til en geit. Martin som ikke vilde gi sig med dette, fikk snart fart på hornene som nu fikk så mange tagger at det efter disse å dømme kunde være en av Svalbards eldste reinbukker. Ja vent bare, jeg får nok mitt, jeg og.

1ste februar: Pent vær de siste to dager, og det er nydelig også idag. Det er lyst så vi kan se oss om, og vi er glade som fugler. Jeg blir hjemme og steller med litt smedarbeide. Håkon og Martin går vestover mot Russekeilen. De kom dog straks tilbake og meldte at de hadde sett meget bjørnespor. Jeg blev med Håkon utover, og Martin gikk inn bukten. Utfor Festningen så vi den stolte bamsefar komme ruslende efter landbakken. Vi la oss i bakhold, og efter ca. fem minutt lå den stolte ishavsherre med benene i været. Dette er den første iår.

2den: Kl. seks imorges ringte det på bjørnesignalen. Håkon og jeg sprang op. Ja, det er bjørn. Han rykker i spekkhuden som er festet til snoren. Jeg tar geværet, og vi lister oss ut. Håkon holder med døren. Det er bælende mørkt, men da jeg kommer utfor døren står bamsen ca. seks meter fra mig. Geværet rettes best mulig mot den, og med smell og varme fra ildrøret, så jeg kun en eneste snerøik efter bjørnen. Traff du han? - Ja, det trur æ' absolutt. Vi skal bare klæ på oss i en fart og ordne lanternen. - Påklædningen blev som under krigsalarm; men hvorledes er dette fatt? Jeg mistet den ene strømpelesten på slette gulvet. Det må da være et alverdens mirakel. Ja, ja, la oss bare komme ivei. Med lanternen forfulgte vi de opspønte bjørnesprang, og efter å ha gått et par hundre meter, hørte vi brølet av den store hanbjørn. Et skudd til, og den var død. I en fart blev den flådd, og efter en god frokost ordnet vi oss for tur til revefellene.

Du store Jeremias at æ' skulde miste strømpelesten på flate gulvet; skulde nogen ha hørt slikt? Nei, æ' må vel ta et annet par lester. Under avklædningen viste det sig at jeg i farten hadde dradd begge lestene på samme fot, og kameratene lo så de var krokete. Senere fikk jeg også mere enn en gang høre om denne alarmpåklædningen. Jeg måtte derfor ofte tilbake både til horngeita og knapplåset for å få litt variasjon i filosofien.

Vi tar så på tur utover og treffer en bjørn. Denne var endel skremt da den hadde vært i nærheten om morgenen. Den blev dog forfulgt i timevis, og efter en næsten umenneskelig springmars kom jeg i bakhold for en stor is som jeg håpet den vilde spasere i nærheten av. I skumringen kom den spaserende forbi på ca. 60 meters avstand, og jeg gav fyr. I en forbitret fart satte den avgårde, og da den fikk se mig bak isen, satte den mot mig. Min remington blev gjort ferdig til skudd, men før bjørnen kom mig inn på livet, falt den avkreftet sammen.

Lørdag den 3dje: Fint vær også idag. Vi tar endel materialer på kjelken for å bygge selvskudd ute ved Festningen. Kommet dit ut ser vi en binne med ganske store unger ute på isen. Håkon og jeg lurte oss nedover og gikk da tett inntil Festningen. Grundet tidevannet var her lite tilfrosset, og i det samme jeg gikk forbi den bratte bergvegg brast isen, og jeg falt gjennem. Jeg fikk dog støtte mig på hendene og blev således ikke våt lengere op enn till bukselommene. Jakten fortsatte og bjørnen blev skutt. Efter å ha flådd disse, bygget vi selvskudd, og vi blev flere timer derute. Dette var en stor dumhet; for da vi kom hjem om kvelden var føttene kolde som is og strømpene var frosne fast til luggene. Det var således i siste liten at ikke føttene blev ødelagte. Kulden har hele dagen vært 30 grader.

4de: Håkon gikk idag til Cål-Bay for å besøke kameratene der.

7de: Håkon er kommet tilbake og beretter at kameratene har det bra. De har skutt to bjørner, den tredje skjøt Håkon på tur hit. Vi føler oss nu i et begeistret humør, da vi har så fint dagslys. Fangstturene er derfor utstrakt til felter lengere borte.

17de: Skjøt idag syv reiner ved Russeelven, så det blir gildt med ferskkjøtt.

Tiden går, og vi har nu ofte forbindelse med kameratene. Den 25de februar gikk Hans J. Furfjord og jeg til Advent-Bay for å besøke tre mann som skulde overvintre der. Da vi kom dit fikk vi imidlertid se at der var mange mennesker og fikk vite at de ialt var 23 stykker. 20 var kommet opover i oktober. Størst interesse hadde det å få vite at den så spennende utenrikspolitiske situasjon med Sverige var avviklet i fred. Næste dag gikk vi tilbake.

17de mars: Vi drar vår lille elvebåt utover isen og skyter tre storkobber og fem snadder. Det blir blodkaker. Det er forøvrig meget interessant å ro litt efter så lang landligge.

29de: Det er storm av syd. Vi rigget vår store fangsbåt, som vi seilet utover i en om­trent en mils vei. En sjelden og morsom seilas.

15de april: Vi har nu påske; men været og føret er så slemt at her blir intet besøk av kameratene fra Cål-Bay.

17de mai: Håkon, Andreas og jeg ligger nu ved Advent-Bay på fangsttur. To mann fra gruben besøker oss og meddeler at en av arbeiderne døde idag.

22de: Efter en runde helt inn til Gåsøyene kom vi til Gren-Harbour inatt. Fangsten blev tre bjørner og endel kobbe.

7de juni reiste to av våre båter på duntur. Jeg blir tilbake, for å passe våre saker.

10de: Den første stimbåt går idag inn fjorden. Den 13de kom kvalfangeren, og jeg synes at overvintringen er likesom slutt. Den 19de kom Håkon og Andreas fra dunturen, og vi fråtser med ærfuglegg. Dunfangsten var idet heletatt bra.

26de kom s/s «Hålogaland» av Harstad for å slepe hjem kvalfangerens slepebåt, som hadde fått propellskade. Ombord i «Hålogaland» traff vi andværingen, skipper Martin Aronsen, som var navigatør med båten. Av ham blev vi opvartet både med legemlig og åndelig føde. Hans lune og interessante fortellinger flyttet vår fantasi en god del nærmere civilisasjonen.

27: Kvalfangerne bringer idag inn den første kval, så vi ordner nu vårt fartøi som snart må på vannet. Kvalfangerne har saget is til nu.

1ste juli: Skøiten gikk på vannet inatt, den har nu stått på land i ti måneder. Vi ordner oss straks for å seile herfra, da her er både fast og drivende is. Hans og Martin kom ikveld av duntur.

7de: Vi har nu gjort seilturer til Alkhornet og Cål-Bay for å få innsamlet forskjellige saker. Det blev en kjærkommen avveksling å begynne livet ombord igjen, hvor vi har koselige lugarer. Håkon og Martin reiste for et par dager siden til Kings-Bay. Det er ca. 20 norske mil dit, så det blev en forholdsvis lang tur på en liten seilbåt. Vi skjøt idag to pene reiner, som allerede hadde fått god trivsel av årets grøde.

12te: Håkon og Martin er nu, kommet hjem med endel dun og nogen kobber. Vi regner nu dun og kobbefangsten å være slutt med forholdsvis bra resultater.

24de: Blandt annet virke har vi kokt vårt spekk til tran hos kvalfangerne, og ordner oss nu for reinfangsten. Vi har nu også funnet vår lune havn igjen under Tempelfjellet ved Sasson-Bay. Skal gå til dals ikveld.

3dje august. Det har vært umåtelig travle dager, da vi på knapt ti dager har skutt og ført ombord 68 reiner, som vi også har saltet. Vår elvebåt gjør uvurderlig nytte for sig.

9de: Har nu falt bragt ombord 96 reiner her, og vi regner med at fangsten er slutt for denne gang. Siden vi kom hit ifjor har vi ialt skutt adskillig over to hundre rein, og minnene er både mange og forskjellige. Båttrafikken på elven har ikke vært lite farefull, da vi ofte støtte på leirbanker. I det tykke leirvann kan man intet se. Man må derfor va i forskjellige retninger for å finne dypet. Rett som det er kan en få en ufrivillig dukkert, og i det kolde isvannet vil man da næsten miste pusten. Efter lykkelig fremkomst kan der da ofte serveres muntre gjengivelser fra disse uventede avkjølinger med påfølgende åndehikst.

20de: Har blandt annet tørret skinnene og samlet alle våre liggende fe ombord. Vi har også samlet endel revjern som var snedd ned i vinterens løp. Og nu er vi da helt klar til hjemreise, med godt tilfredsstillet jaktlyst.

Den 21de blev seilene satt, alt godt eftersett. Flagget går til topps, og vi må se på det. Det er så pent i denne klare polarluft. Da vi kom hit ifjor, var vi ikke sikker på om dette rene flagg skulde bli vårt i år også; men nu vet vi det. Og takket være de rettlinjede menn kan vi med god frimodighet se op mot et rent, rettlinjet og vakkert flagg.

22de: Vi ligger i vindstille utfor Isfjorden. Midnattsolen holder nu på å bli borte.

28de: Nu skal vi efter bestikket snart ha Norge i sikte. Vi har hatt meget stille og mot­vind på turen.

29de: Fikk i natt se et vink fra mor Norge. Det var Fruholmen fyr. Nu bakket vi op en stund til vi fikk full orientering. Utpå eftermiddagen var vi inne i Hammerfest. I lang tid har vi ønsket efter fersk fisk, og nu er den ikke vanskelig å få. Vi griper derfor snarest mulig anledningen. Her ligger en masse russiske fartøier som snart er klare til å seile hjem. Flere ishavsfartøier er ganske nettop innkommet og her er megen røre og stort liv i byen.

Efter å ha ordnet våre forretningsaffærer seilet vi til Tromsø, hvor vi stoppet noen dager. Været var ganske surt også her, så vi måtte nøie oss med den sommer vi hadde i Sasson­dalen, som visstnok er et av Svalbards sletteste og vakreste dalstrøk.

I midten av september var vi kommet til våre hjemsteder. Vi hadde vært fraværende i 14 måneder.

Tilbake til overvintring

Efter opfordring av en stor del av «Andungen»s lesere, har jeg med dette forsøkt å fortelle litt om livet i hytten, samt trekk fra forskjellige fangstturer. Kan godt være at ett og annet høres fabelaktig. Jeg kan forsikre at jeg har vært sannheten tro. Jeg har vært nødt til å nevne min egen person i langt større utstrekning enn det smaker mig.

Det blev slik når jeg skulde skrive dette.