| |
Andenes i 1889. Det antatt eldste fotografiet fra stedet. Legg
spesielt merke til den gamle kirkegården litt til høyre for sentrum i
bildet. Foto utlånt fra Torstein Bertelsen. (Klikk for større bilde).
Andenes sist på 1940-tallet. I venstre billedkant Haugnessanden og
Haugnes. I bakgrunnen torvskjåene og helt bakerst Fiskenes og Skarstein.
(Klikk for større bilde).
Andenes har vært bebodd lenge før historisk tid. For
veidemannen og fiskeren måtte her være gode fangstforhold, med kort vei til
fiskefeltene, og fisk av et eller annet slag tilstede hele året rundt. En
kan i alle fall regne med at så lenge folk har kunnet ferdes på sjøen, har
det også bodd folk her ute.
Herom vitner bl.a. den ryggen som Sjøgata hviler på. I 4-5 meters tykkelse
er den bygget opp av avfall og gamle tufter, lag for lag. Men folk har ikke
bare bodd her ute på neset. Ved tidligere utgravinger er det funnet tufter
også ved Merkeselva og ennå flere ved Toften. Ved
Spanna i Kleiva er det
synbart tufter og her bodde folk så sent som i det attende århundre. Under
navnet Kleiva har gårdparten eget gårdsnummer under Andenes og tilhører
Fyrvesenet som kjøpte den i midten av forrige århundre, da det var meningen
først å sette fyrtårnet der.
Andenes og Andøya dukker først frem av historiens sagnaktige tåke på ca.
4-500-tallet. Der nevnes bl.a. Andøykongen Gudlaug og sønnen Gylaug som dro
på krigstog til Jylland og sloss med svenske småkonger. Likeså historien om
kong Godgest som fikk hesten Rafn i gave av kong Adils i Uppsala. En gang
kongen red den, sprang hesten løpsk og ble kong Godgests banemann. Dette
skulle ha hendt ved Ramså på Andøya.
Omkring år 550 e.kr.f. skriver Jordanes i sin gotherfolkets historie om en
stamme blant Skandiafolkcne som han kaller Adogit, og som bodde i den
nordligste del av landet. Der var det sammenhengende dag i 40 døgn om
sommeren og om vinteren like lang natt. Det mener historikken skal være
folket på Andøya.
Jarle-ætta, som senere kom til å styre over hele Norge, mener man hadde sin
opprinnelse fra Andøya. Fra Andøya bredde de sin makt videre over hele
Hålogaland og de flyttet etter hvert sørover og tok sete på Lade. Det
distrikt som jarleetta opprinnelig rådde over het Omd og at Andøya har hett
Omdarøy, og Omdarnes har vært det opprinnelige navn på Andenes.
Man har i de senere år funnet tuftene etter et høvdingsete
på Åse fra jernalderen, og det er også funnet tufter fra jernalderen på Bø.
Det har uten tvil vært en rik tid ut over mot vikingtiden, men etter
kristendommens innførelse har det gått mer i bølgegang.
Både Olav Trygvason og Olav Haraldsson var så langt nord som på Andøya på
sine såkalte kristningstokt, de hadde vel da fått med det viktigste for en
hører ikke om at de var lenger nord.
I tiden etter Stiklestadslaget, hvor nordlendingene ikke minst var med,
hører en ikke så meget om Andenes og Andøya, men at det var en viktig del av
riket når det er et eget syssel, Andarnessysla, utenom Ylfessysla som dekker
det øvrige Vesterålen.
Folkemengden har det gått opp eg ned med etter som det har vært gode og
dårlige tider, avhengig blant annet av fiskets gang. Fiskeriene har jo
utvilsomt, da som nu, vært hovednæringen.
Svartedauen i det fjortende århundre desimerte vel også befolkning her så
vel som i det øvrige land.
På fjorten-, femten- og sekstenhundretallet er det atter
stor bosetnad.
I denne tiden er Andenes eget len i likhet med Senja og Vesterålen. Etter
skatteregnskapet for 1521 er således tallet på skattytere i Andenes og
Dverberg høyere enn i de øvrige bygdene i Vesterålen. Relativt sett sto
dette lenet høyt i folketall også i manntallet for 1567 og 1589.
En liste over skipsskatten til Bergenhus len fra 1563 viser at der var 5
jekter fra Andenes len. Disse var imidlertid betydelig større en de øvrige
nordfra og førte opptil 3 ganger så mye fisk hver som hver av f. eks.
helgelandsjektene.
I en reisebeskrivelse som fogden Erik Hanssøn Schønnebøl skrev i 1591 sier
han bl.a, om Andenes:
“Vesten for Trondenes eller Seniens Lehn ligger det Lehn
Annenness, som er et prestegjeld och et Fogderij och haffuer her paa dette
Annenness udi gamle Dage verret Borgermester och Raad och de Borgermestre
haffur hafft det i forlening, som heretter udi Anneness Beskriffuelse widere
skal omthales.”
“Anneness er et Prestegjeld och et Fogderij och ligger nordost fra
Westeraalen og westen for Sennien Lehn, och er en omflødd Øe, och paa dette
samme Land er et skjønt Fiskeværd och der boer en stor Hob Fiskere, och der
drages det aller beste Rav som man finder ved alNordlands Side, och der
bruges en stor Handel och er saa godt som en halv Kjøbstad.
Mig er berettet och sagt af gamle trofaste Dannemænd at de Borgermestre och
Raadmænd udi Bergen haffue haft det samme Leen udi Forleening af Kongen, dog
med saadanne Vilkaar at 6 eller 7 af dennem skulde være her hvert aar udi
dette Fiskeverd Anneness, och naar Laugtinget stod, da skulde de sidde hos,
hos Laugmanden och hjelpe hver Mand til rette, baade fattig och ,saa at det
kunde gaae Illigeligt til udi al Maade, och somme siger at disse samme som
haffue været Herremænd, Ridder och Riddersmænd och alligevel haffue de været
Borgermestre och Raadmænd idi Bergen.”
Det var et privilegium å få Andenes til forlening. Således
hadde Munkeliv Kloster det til forlening fra 1450. Så kom rådmennene i
Bergen fra 1528, en tid var det biskop O1av i Bergen og senere danske
adelsmenn til 1592.
Etter at hollenderen Willem Barentz gjenoppdaget
Svalbard i 1589 begynte
hollenderne hvalfangst der og kom også til å opprette hvalstasjoner på
norskekysten. Preben von Ahnen som var lensherre over all Nordlandene i
midten av 1600-tallet gikk i kompani med den hollandske admiral de Ruyter og
de drev da hvalfangst i noen år på norskekysten.
Petter Dass har også et kapitel om dette i sin "Nordlands Trompet". Det er
meget sannsynlig at det var stasjon på Andenes, det går igjen i navn som
Fland- eller Flamberget, store og lille. Ennå i vårt århundre kunne man
finne store hvalrygghvirvler oppe i sandmelene, og på Toften kan man den dag
i dag finne rester etter en hvalskolt.
Imidlertid begynte handelsmonopolet, som Bergensborgerne fikk tildelt av
kongen, å gjøre sin virkning på nordlendingenes økonomi med prisfall. Da
det også inntraff uår på sjøen med harde vintre særlig på 1700 tallet, sank
folket ned i armod og befolkningen gikk gradvis tilbake.
Om de kirkelige forhold i den katolske tiden vet en ikke så meget. At det
har vært kirke på Andenes i denne tid er i alle fall sikkert. På Tromsø
museum kan man se 17 forskjellige deler med stort og smått fra alterskapet,
kristus- og helgenfigurer, veggteppe med innskripsjon, kordør, etc. datert
helt tilbake til 1325. Av veggteppet fremgår at foged Hans Wibe sørget for
at det ble bygget ny kirke i året 1607, ny kirke ble også bygget i 1734 og
muligens enda en før den nuværeade ble bygd i 1876. De eldre kirkene har
alle stått på den gamle kirkegård og det var da den siste ble revet, at
museet ervervet klenodiene.
Det er i denne forbindelse verd å legge merke til at den
første lutherske biskop var fra Andenes. Han het Torbjørn "Olavson Bratt,
men kalte seg i studietiden for "Andenus". Han studerte hos selveste Luther
og bodde en tid hos ham. Han døde i 1548 etter bare to års bispetid og
ligger begravd under Ringsaker kirke.
Folketallet var som før nevnt stadig synkende i det
syttende og attende århundre. Den første uoffisielle telling man har hatt
adgang til er for 1701. Da hadde Andenes bare 120 innbyggere av mannkjønn,
(kvinner telles ikke med, men der var vel minst like mange, kanskje flere).
Så gikk det hundre år til neste telling i 1801, den var offisiell, da var
det bare 116 innbyggere i alt.
Men det skulle bli enda større nedgang. Nu kom nødsårene 1809-14 under
Napoleonskrigene. På toppen av dette kom det store forliset i 1821 da 30
fiskere mistet livet den 6. februar samme året. Det hadde den virkning at
flere av deres etterlatte måtte flytte fra Andenes.
Ved tellingen i 1835 viste det seg å være bare 51
innbyggere i alt, og enda 10 år etter, i 1845, var det bare 48 innbyggere.
Men det var bunn. Etter dette år steg innbyggertallet tross flere forlis
slik at det i 1855 var 97 innbyggere, i 1875 var det 218 og etter en
forholdsvis stor innvandring i siste fjerdedel av århundret var det ved den
offisielle telling i 1900 blitt nær 800 innbyggere.
Det var forskjellige ting som bevirket dette. Russerne fikk adgang til å
komme helt vest til Andenes med sin byttehandel, det hadde jo stor betydning
for sommerfisket. Det kunne komme flere hundre mann fra innlandsøyene da, og
noen slo seg ned her.
I 1859 ble det store kystfyr ferdig og tent for første gang. Det er 40
meter høyt og visstnok på to millioner normallys i blinken.
I 1885 herjet en større brann meget av bebyggelsen. Det verste var at 5
mennesker mistet livet.
I 1891 og1894 var det 2 fembøringer som totalforliste og alle omkom.
Se bauta.
I 1855 begynte byggingen av
den første molo. Den var ferdig i 1904. Det var
jo et stort pluss, før moloen kom måtte fiskerne sette båtene på land.
Omkring århundreskiftet begynte det også å skje saker og
ting med kommunikasjonene. Både Tromsø amts d/s og Vesteraalske d/s satte i
gang postruter på Andenes i forbindelse med hurtigruten som
Richard With
åpnet i 1893.(Ricard With hadde forresten sitt hjemsted på Andenes i den
tiden han seilte utenriks. Hans far var fyrforvalter her da.) I 1892 ble det
åpnet telegrafstasjon, og i 1898 startet Andenes sparebank.
I 1900 ble det tegnet reguleringskart for den fremtidige bebyggelse og på
det grunnlag ble det opprettet egen brann- og bygningskommune for stedet.
Denne regulering er for lengst sprengt og bygningskommunen overtatt av
herredskommunen. Riksvei fra Risøyhamn ble påbegynt før århundreskiftet. Den
var fremme ved Andenes i 1910.
Med 1900-årene kom også motoralderen. I 1905 kom den første motorbåt. På
fem-seks år var det i alt blitt ca.
50 motorbåter, med smått og stort,
heimehørende på Andenes og Bleik- og disse deltok i en fin parade under en
fiskeriutstilling i Harstad i 1911.
Med veibyggingen fulgte også motoriseringen på land.
Ulrik
Dahle, Dverberg, som hadde startet en sykkelfabrikk, kjøpte sin første bil i
1913. Det skulle være den første bil nordom Trondheim.
Folketallet økte ved innflytting også i det første tiåret av 1900-tallet og
det var gode tider og stor virksomhet til første verdenskrig satte inn, den
l .aug. 1914. Det lå 20 russeskuter på vågen med et mannskap på flere hundre
mann, og de var til å begynne med i villrede med hvordan de skulle forholde
seg. Det gled imidlertid over og de reiste hjem etter hvert som de ble
ferdig. De kom igjen både i 1915 og 1916, ikke så mange som før. De som var
unge ble jo innkalt til tjeneste. I 1917 ble det vanskeligere å komme seg
forbi Murmanskkysten.
Tyskerne hadde da satt inn den uinnskrenkede ubåtkrig og senket alt de så.
Av de som greide å berge seg, hendte det at skipperen kom alene til Andenes
og begynte å kjøpe fisk på en kai mens han sendte mannskapet hjem over land
for å prøve å få en ny skute hit. Men så kom novemberrevolusjonen og
bolsjevikene tok skutene fra plutokratene og i de nærmeste årene kunne det
komme en og annen Gostorgbåt for å hente fisk men det dabbet etter hvert av
og siste båt kom hit i 1930. Siden har det ikke vært pomorhandel her.
I mellomkrigsårene var det nærmest på stedet hvil med
stedets utvikling. Det ble bygget en ny molo- Skarbarmoloen- i åene 1929-34
og fiskerflåten ble stadig modernisert og hus ble bygget, men det ble for
lite å gjøre for den oppvoksende ungdom, som derfor søkte seg ut.
Så kom den annen verdenskrig. Den 8/4 om morgenen lå det en stor koloss
utenfor Andenes og ulte i tåka etter los. Det var det tyske hvalkokeriet
"Jan Wellem" på 20000 tonn som skulle ha los til Narvik. Det var jo ikke
nytt at man hørte om store tyske passasjerskip som kom inn i den norske
skjærgården nordpå for å lure seg innenskjærs sørover, så man ante ingen
fare da. Men morgenen etter var krigen et faktum.
Det ble 5 harde år også for befolkningen her. Særlig fra 1942 da man trodde
at det ville bli alliert invasjon i Andfjorden. Derfor skulle det befestes
ekstra godt her. Det betydde at en befolkning på under 2000 mennesker fikk
etter hvert over 4000 tyskere innpå livet. For til å begynne med hadde de jo
ikke egne husvære og eksproprierte derfor en hel del hus og satte beboerne
på gata, eller de okkuperte deler av hus, beboerne måtte bo vegg i vegg med
de grønnkledde. Gater ble avsperret på kryss og tvers så en måtte gå en stor
omvei for å komme til naboen. Pass måtte du ha, bare du skulle hente en sekk
torv til brensel. Det samme når en skulle på sjøen på fiske. Da
kapitulasjonen kom var Andenes avsperret med et belte på 8000 land miner
som måtte fjernes. Det ble tyskernes egen jobb.
Midt under krigen, den 1.mars 1943, oppsto en større brann
i sentrum som la 24 hus i aske, en del ble sprengt i luften av tyskerne.
Brannen skyldtes tysk skjødesløshet, uoffisielt.
Årene like etter krigen sto i gjenoppbygningens tegn. Det
var jo nok å ta fatt på. Men i 1949 brøt det ut en ny brann, like omfattende
som den forrige. Det gikk to menneskeliv og en stor del av den resterende
gamle bebyggelse.
I begynnelsen av 50-årene ble den store flyplassen bygget og dette medførte
også at havnen ble bedre utbygget med to store moloer og oppmudring. Det
ble bygget forlegning for luftforsvaret og Andøya flystasjon er vel den
største arbeidsgiver i kommunen.
I 60-årenes begynnelse kom Andøya rakettskytefelt i Oksebåsen, som den
eneste i sitt slag i Norge.
I 1964 ble Andenes, Dverberg og Bjørnskinn kommuner slått sammen til en:
Andøy kommune. Stedets befolkning er steget til ca. 4000 innb. som er 50 %
av storkommunens totale innbyggerantall.
|
