 |
|
| Til startsiden |
Nattsol vest i havet. Foto: Idar Nilssen. Nøss skolekrets Skolekretsen omfattet gårdene Bø og Nøss. Kretsen ligger lengst nordvest i gamle Bjørnskinn kommune.
Historia til disse gårdene er skrevet av historiker og bygdebokforfatter Johan I. Borgos. |
|
Se også: Bø skole | Nøss skole | Bø/Nøss (kirkegård) | Inge Eberg Johansen - Gamle betraktninger, tidligere publisert i "Bladet Vesterålen" | Isak Andreassen - Ewald Knudsen - krigshelten fra Bø | Inge Eberg Johansen - Gutteklubben "Glimt" på Nøss | Overvintringsfangst | Galleri fra skolen på Bø | Galleri fra Nøss og omegn | Galleri fra Nøss og omland - fra Inge Johansen sine album
Bø, gårdsnr. 7
Navnet Bø nevnes første gang på 1500-tallet. Da blei navnet skrevet enten Bø eller Bøe, for å vise at vokalen var lang. Seinere blei skriveforma Bø enerådende. Ved sida av Andøy har også Sortland og Bø kommune hver sin gård med samme navn. I alle tilfellene er det snakk om store og sentrale gårder, sikkert blant de eldste faste bosetningene vi har. Bø og den beslekta forma ”by” betyr rett og slett ”gård”. Navnet Bøgard, som i si tid blei laga av postverket, betyr altså ”gardgard”. Språklig er det altså en ulogisk kontruksjon, i tillegg mangler Bøgard-navnet enhver historisk bakgrunn.
Stedet Dagens Bø er nærmest en liten landsby som strekker seg på begge sidene av Bøelva. Strandflata er breiest i sør, ved grensa mot Sørmela. Der rekker utmarka til Bø østover til Kobbedalen, som hører til Bjørnskinn. I nord smalner strandflata av, og der grenser Bø mot Nøss. Dagens grense går i nordkanten av Nøssøyra. Tidligere gikk denne grensa litt lenger sør. Like øst for bebyggelsen ligger den breie Bødalen. Den ender i øst ved et skar som skiller den fra Svandalen. Navnet Bødalen brukes også om øverste delen av dalføret på andre sida av skaret. Bø og Nøss fikk stadig sterkere kontakt utover 1700-tallet og århundret etter, ikke minst på grunn av en rekke giftemål over gårdsgrensene. Men Bø har hatt mye samkvem med gårder også i de andre himmelretningene, østover til Bjørnskinn og Sellevoll, sørover mot Sørmela og Åknes, og over Gavlfjorden til Øksnes.
Jorda Først på 1600-tallet hadde Bø ei landskyld på tre våg. Midt i århundret blei den økt med ei halv våg, og der holdt den seg til utpå 1800-tallet. Bø var ikke den eneste gården som fikk høyere landskyld like etter 1650, det samme skjedde for Haugen, Nøss, Risøya og Bjørnskinn. Bø er kjent som en god jordbruksgård, men de gamle matrikkelarbeidene hadde mye å utsette. I 1723-arbeidet står det at jorda var dårlig til korndyrking. Den fikk imidlertid rikelig med sol, og det kunne såes sju skjepper korn (140 liter). Videre var jorda meget tung til høyavling, likevel meinte kommisjonen at gården kunne fø fem hester, nesten tretti kyr, sytten ungdyr og over femti småfe. Bø hadde med andre ord svært store arealer å hente fôr fra, og buskapen rakk til fem-seks familier. Åtti år etter blei vurderinga litt mer positiv, med blant annet et pluss for gode beiter og brukbar åkerjord, men et minus for nordavinden og dårlig torvmyr. 24 kyr blei regna som passe buskap. Kommisjonen opplyser også at ved springflo og pålandsvind kan sjøen oversvømme en del av innmarka. Navnet Holmen på en av gårdpartene (brnr. 10) skriver seg fra slike hendinger. Utover 1800-tallet steig gården atskillig i kurs, trolig på grunn av jordforbedring og nydyrking. I 1886 hadde Bø 160 mål med god åkerjord, og foldtallet i potetavlingene lå på fem. I alt høsta folket på gården vel 4100 våg høy, derav en tredjepart i utslåtter. I tillegg nevnes som før gode beiter. Nå blei muligheten for husdyr vurdert omtrent som i 1723. Årlig avkastning av molter blei anslått til seks tønner, antakelig moltegrøt. Dette kom som ei påplussing av landskylda, som i sin tur var en del av skattegrunnlaget. Og landskylda økte med en tredjedel, men først og fremst på grunn av fôrproduksjonen. I 1865 lå dyretallet langt over anslaget i matrikkelarbeidet. Da fantes på gården sju hester, 45 kyr og nesten hundre småfe. Ti år etter var de økt med en hest, seks kyr og over førti småfe. Da var Bø en av de seks største gårdene i Andøy når det gjaldt husdyrhold. Den overlegent største var Bjørnskinn. De store arealene med brukbar jord ga tidlig rom for mange familier. Få gårder i Andøy hadde så mange oppsittere på 1600-tallet, fra fem til ti par, og jorda var delt i fire bygselparter. De som ikke fikk en bygsel, blei husmenn. Navn som Nordjorda og Sørjorda dukker tidlig opp, med Tua mellom dem. På 1800-tallet blei bosetninga nord for Tua kalt Nordgården, og i andre retninga Sørgården. Da økte også bruksdelinga for å gi jord til flere familier, og ny jord blei rydda sørover, nordover og oppover langs Bøelva til Holan. Kanskje er jorda litt mer lettdyrka sør for elva enn på nordsida. Bø fortsatte som stor jordbruksgård gjennom 1900-tallet, og var godt tilpassa de driftsendringene som salgsjordbruket krevde. Da århundret endte, dreiv fem bruk med husdyr eller fôrproduksjon.
Sjøen De gamle kildene er samstemmige når det gjelder havneforholdene på Bø: De er svært dårlige. Men samtidig ligger gården nær fiskefeltene, og stedet har alltid hatt en rekke dyktige fiskere og foregangsmenn i næringa. De rodde i fiskeværene ytterst på Andøya og Langøya, og turene mellom heim og fiskevær kosta mange av dem livet. Folket på Bø og noen nabogårder høsta ei tid sjøen på enda en måte. I mellomkrigstida blei tarebrenning vanlig som attåtnæring. Brenninga foregikk i spesielle ovner, og tareaska blei lagra i egne bygg til båter kom og henta den. Virksomheta døde ut etter krigen.
Eierne Bø og gårdene videre nordover vestsida av Andøya til og med Otervika var krongods i gammel tid. Overgangen til sjøleie skjedde midt på 1800-tallet. Johannes Ernestussen og Johanna Korneliusdtr kjøpte jorda si og litt til i 1853, og snart fulgte de andre oppsitterne etter.
Bosetninga Bø har uten tvil svært gammel bosetning. Arkeologiske funn viser at det bodde folk der lenge før før vikingtida. Navn på personer får vi imidlertid langt seinere. Kildene fra 1500-tallet viser at allerede da hadde gården tre-fire oppsittere, nokså sikkert samla i et fellestun på Bakkan nord for Bøelva, og nærmere sjøen enn dagens bebyggelse. Bygselpartene fikk ofte navn etter hvilken retning jorda lå i forhold til tunet. Det stemmer godt ut fra et tun på Bakkan. Folketallet holdt seg svært stabilt og bosetninga stort sett samla til rundt 1850. Overgangen til sjøleie førte snart til at grenser blei trukket i marka, og med oppsplittinga av jorda sprakk også det gamle fellestunet. Resten av 1800-tallet vokste folketallet raskt, og bosetninga spredte seg både sørover og nordover. Veien blei bygd lenger fra sjøen, der dukka det snart opp både våningshus og driftsbygninger. Dermed oppsto den nesten to kilometer lange stripebebyggelsen fra Fagervollen i sør til Kongsvollen i nord. Dessuten kom det ei ny husklynge oppe på Holan. Etter delinga av fellestunet kom navnene Nordgården og Sørgården i bruk. De blei langt på vei to egne gårder med langt mer kontakt innad enn over på andre sida av elva. Folket på Bø regna seg som enten nordgårdinger eller sørgårdinger. Bøelva delte også Holan i en nordlig og en sørlig part. Dette viser hvor stor Bø etter hvert blei som bosetningsområde, både i utstrekning og folketall. Fra 1910 hadde Bø det høgste folketallet av gårdene i Bjørnskinn, men rundt 1935 gikk gårdene på begge sidene av Risøyrenna forbi. Bø blei aldri noe knutepunkt for trafikken, men på grunn av sitt store folketall hadde stedet i mange år både butikker og posthus. Da fiskebondenæringa opphørte som tilpasning etter 1950, sank folketallet, men bosetninga er ikke trua. Med bedre rammevilkår for jordbruket, vil Bø alltid være et livskraftig sted.
Nøss, gårdsnr. 8
Navnet Navnet på gården har vært skrevet på mange måter, enda så kort det er. Første skriftfesting, i 1567, er Nos. Seinere følger Noes, Noss, Nøess, Niøs, og sjølsagt Nøss. Etter hvert dukka også skrivemåten Nøis opp, den blei tatt i bruk som slektsnavn. Opphavet til navnet er rimelig sikkert. Det kommer av det gammelnorske ordet for nese, i denne sammenhengen om en fjellnakke som stikker fram, sikkert Sjøhusaksla på nordsida av gården.
Stedet Bebyggelsen på Nøss er i dag ei drøyt kilometerlang stripe av hus rundt ei vid bukt. Strandflata er egentlig nerdelen av et vidt dalføre med flere elver og vatn. Det fører videre over til Middagsfjellet og Nordmela, som er nabogårder i nord. Grensa mot dem danner skille mellom Bjørnskinn og Dverberg sokn, og var tidligere kommunegrense. Den endte tidligere i Børvågen, men blei flytta litt sørover. Nøss grenser i sør mot Bø. I dag går skillet like i nordkant av eidet som forbinder Nøssøyra med land, men har tidligere gått litt lenger sør. Adkomsten til Bø er lett langs foten av Strandfjellet, og kontakten har alltid vært der. Den økte utover 1700-tallet og århundret etter på grunn av en rekke giftemål mellom nøssinger og naboer på Bø. Samkvemet med naboene i nord blei sterkere på 1800-tallet, især gjelder det kontakten med Nordmela. En viktig årsak var rorværet Børvågen, som blei mye brukt av fiskere fra begge gårdene. Nøssingene rodde dessuten i værene nordligst på Langøya, og det førte til langvarig kontakt med gårdene der.
Jorda Den eldste landskylda vi kjenner for Nøss, var på tre våg. Den blei økt med ett pund midt på 1600-tallet, samtidig fikk Haugen, Bø, Risøya og Bjørnskinn ei lignende økning. Nøss beholdt samme landskyld til først på 1800-tallet. Et matrikkelarbeide fra 1723 sier at jorda får rikelig med sol, men er tungdrevet både til høyavling og kornvekst. Likevel kunne man så ei tønne korn (160 liter), litt mer enn på Bø. Gården mangla skog, men kunne holde en buskap på tre hester, atten kyr, åtte ungdyr og over sytti småfe. Det var husdyr nok til minst fire familier. Ei vurdering fra 1802 regner åkerjorda som tungdrevet, med mye stein, og beitene som ”besværlige”, det vil si lang jagarvei. Beitelandet lå nemlig sør for Storelva, og bebyggelsen lenger nord. Jorda på gården var steinet, men torvmyra blei vurdert som brukbar. Landskylda steig litt noen år etter denne vurderinga. I 1886 hadde Nøss 126 mål med god åkerjord, og i tillegg noe myrjord som kunne dyrkes opp. Foldtallet i potetavlingene blei beregna til fem, og i alt blei det høsta to hundre tønner potet i året. Det gjorde Nøss til en av de største potetgårdene i Bjørnskinn. Høyavlinga lå på 3200 våg, over halvparten fra utslåtter, blant annet på Nøssøyra og i Nøssdalen. Det ga fôr til seks hester, mer enn tjue kyr og nesten førti småfe. Skog var det lite av, bortsett fra kratt, men gården hadde brukbar torvmyr. Trolig var det høyavlinga som førte til at landskylda blei økt med en tredjedel. Det faktiske dyretallet lå som vanlig godt over vurderingene. I 1865 hadde Nøss åtte hester, 42 kyr og over hundre småfe, det vil si mer enn på Bø. Ti år etter lå Nøss litt bak nabogården, men antallet småfe hadde økt med seksti. Begge gårdene lå blant de seks største i Andøy når det gjaldt husdyrhold. På 1500-tallet var jorda delt i to bygselparter, Nerjorda vest for Litlelva og Øverjorda på østsida. Todelinga holdt seg stort sett ut 1600-tallet, men etter 1700 begynte jorda å bli mer oppdelt. Nerjorda blei splitta i to parter, vestre og østre, og Øverjorda i fire. De lå mellom Litlelva og Storelva, og fikk navnene Bakka, Tofta, Volla og Della. Skattelistene tyder på at den beste jorda lå vest for Litlelva. De to bygselbrukene der satt med halve landskylda på Nøss, den andre halvdelen blei delt mellom de fire partene øst for elva. Jorda nord og vest for Storelva blei snart for knapp, og like før 1900 begynte man å dyrke opp den gamle beitemarka lenger sør, i området ved Dikvollen. I løpet av de neste tiårene strakte bosetninga seg i begge retninger, sørover forbi Dikvollen og utover forbi Nergården. Oppdelinga gikk svært langt. Mange gårdparter hadde for lite areal da gårdsdrifta blei omlagt etter krigen, men jordbruket klarte overgangen. Ved årtusenskiftet hadde Nøss fem sauebesetninger.
Sjøen Nøss har ingen skjerma havn, men ei god lending sør for Kobbeberget, kanskje det Landvik som nevnes i gamle kilder. Hard sjøgang og sterk fallvind har gjennom tidene gjort stor skade på båter og sjøhus, men holdt ikke nøssingene vekk fra sjøen. Gården har hatt dyktige fiskere og høvedsmenn i mange generasjoner. Mangelen på heimehavn gjorde at folket på Nøss måtte ro fra fiskeværene ytterst på Andøya og Langøya. Turene langs Andøya og over Gavlfjorden har ført til en rekke tragedier, men heller ikke det har skremt nøssingene på land. Folket på Nøss og noen nabogårder lenger sør begynte tidlig på 1900-tallet med tarebrenning som attåtnæring. Tareaska blei levert sørover og skaffa kjærkomne inntekter i ei vanskelig tid. Tarebrenninga varte til siste krig.
Eierne I likhet med de fleste nabogårdene i sør og nord var Nøss krongods i gammel tid. Overgangen til sjøleie skjedde midt på 1800-tallet. Johannes Jakobsen og Augustina Magdalena Johannesdtr kjøpte vestre Nerjorda i 1859, men det tok 35 år før all jorda på Nøss blei eid av de som brukte den.
Bosetninga Nøss fikk temmelig sikkert fast bosetning lenge før vikingtida. Gården har alle ressursene som var nødvendige for livbergina, først og fremst brukbar jord, kort vei til fiskefeltene, og ei rik utmark. Bosetninga på Nøss har svinga mye målt i antall familier, men gården har aldri ligget øde. Opp- og nedturer i fisket er synlige som bølgetopper og -daler i folketallet. Etter 1600 fulgte et par hundre år med en til fem familier på gården. Fellestunet lå ved Litlelva, og ingen bodde sør for Storelva. På 1800-tallet økte folketallet i takt med bruksdelinga, og fellestunet gikk i oppløsning nokså tidlig i århundret. Den sterkeste økninga kom etter 1850. Da fulgte Nøss like etter Bø i folkeveksten. Nye navn dukka opp da fellestunet gikk i oppløsning. Nerjorda blei til Nergården og Mellagården, mens Øverjorda blei til Øvergården, som omfatta de fire bygselpartene der. Bebyggelsen strakte seg ut, og i dag kan bare folk fra Nøss peike ut grensene mellom de forskjellige delene av gården. Da fisket og jordbruket blei kobla fra hverandre etter krigen, minka folketallet som på de fleste fiskerbondegårdene i Vesterålen. Men Nøss er et seigliva sted som har overlevd verre motgang enn norsk etterkrigspolitikk.
Bygdebok for Andøy, bind 2, er fortsatt i salg. Dette bindet omhandler gårdene fra og med Litle-Sandnes til og med Nøss på vestsiden, og fra og med Gavlen til Bjørnskinn og Risøya på østsiden. Bestilling til kulturkontoret i Andøy. |
|
|
Andenes krets Bjørnskinn krets Bleik krets Dverberg krets Medby krets Nordmela krets Saura krets Skarstein/Fiskenes/Haugnes krets Skjolde krets Strandland krets Åknes krets Åse krets |
|
