Tilbake til Øksnes

Tilbake til Andøy

Aktuelt fra distriktet

Solnedgang ved Vornes i Øksnes. Foto: Idar Nilssen.

Ewald Knudsen - krigshelten fra Bø på Andøya

Klikk på bildene for forstørrelse.

Denne fortellingen er i hovedsak basert på nedtegnelsene til tidligere ordfører i Bjørnskinn kommune, Isak Andreassen. Fortellingen var også gjengitt i Hadsel Historielag sin årbok, "Hofdasegl" nr. 29 - 1984. Der det finnes avvikende versjoner om hendelsesforløpet, er det angitt som redaksjonell kommentar eller i billedtekster. Det er også gjort en del "språkvask".

I 1941 reiste Ewald Knudsen fra Bø på Andøya, til Lofoten for å søke arbeid. Under oppholdet der kom det kjente Engelske raid til Lofoten for å ta med seg nazivennlige folk og også ta med folk som meldte seg frivillig til det Norske militæret i England.

Ewald Antoni Knudsen.

Foto utlånt fra Ewald Knudsen d. y.

Se Ewald Knudsen d. y. sitt nettsted om onkelen Ewald Knudsen.

Som så mange andre, bestemte Ewald seg til å reise med til England. Den 4. mars 1941 reiste de fra Lofoten. I England bestemte Ewald Knudsen seg for flyvåpenet. Han reiste til Canada for å utdanne seg til dette. Ferdig der reiste han våren 1942 tilbake til England. Han begynte da et radiokurs for oppøving i blant annet å betjene avsender og mottakerapparater med tanke på å gå inn i spionasjetjeneste for de allierte.

Petter Hansen.

Petter Hansen var født i Ravik i Gildeskål 7. mai 1912. Han ble skutt og drept på Vornes i Øksnes.

Foto fra "Hofdasegl" nr. 29 - 1984.

Ewald og en kamerat, Petter Hansen fra Ravik i Gildeskål ble da i lag å foreta forskjellige tokter etter ordre. Godt utstyrt med det de for anledningen trengte, foretok de to flyturer over Norge. De var oppover Finnmark og sørover Helgeland, men under de vanskelige forhold med fiendtlige fly og fiendtlige vaktposter og stillinger, ble det vendereis uten landing i Norge.  

Landsetting i Norge

I andre halvdel av august 1942 startet de for tredje gang fra Skottland til Norge med bestemmelsessted Skogsøya, Øksnes i Vesterålen.

Redaksjonell kommentar: Andre kilder mener det ikke var snakk om Skogsøya i Øksnes, men Sommarøya i Troms, og at det hadde skjedd en forveksling med Sommarøya i Øksnes like øst for Vornes. Det hevdes også at det kort tid i forveien ble gjort et mislykket forsøk på landing ved Sommarøya i Øksnes, og at det kan ha gjort tyskerne i området ekstra vaktsomme. Dersom målet for landgangen virkelig var i Øksnes, ville Ewald visst på forhånd at han var nær hjemstedet Bø på Andøya. Se teksten i fortsettelsen.

Været under norskekysten var disig og lite siktbart. Det var således vanskelig å bli sikkert orientert om landingsplassen. Flyet landet da uten å være sikker på hvor de var. Ewald Knudsen og Petter Hansen ble satt i land med flyets gummibåt nær ved en bebodd plass den 23. august 1942. De var særs godt utrustet bl.a. med sendere, mottakere, kr. 17.000,- derav kr. 6.000,- i svensk mynt, dessuten proviant deriblant en del monopolvarer. Ewald hadde da i tekneboken kr. 200,- og en revolver, det øvrige stod i kofferter på stranda mens de gikk opp til husene for å få greie på hvor de var. Flyet var da fløyet tilbake.

Minnebautaen på Vornes

På Vornes, litt vest for Myre i Vesterålen, er det reist en minnebauta der landsettingen skjedde. Denne bautaen ble avduket 14. august 1992 av H.M. Kong Harald 5. Også her har Petter Hansen, litt feilaktig, fått etternavnet Ravik. Foto: Idar Nilssen. (Klikk på bildet for forstørrelse.)

Tysk angrep

I mellomtida hadde de tyske vaktpostene på Sommerøya i Øksnes blitt oppmerksom på flyet og marsjerte til landingsplassen for å undersøke. De var kommet til stedet Vornes i Øksnes i Vesterålen og stod bak ei høyhesje da de to fra flyet skulle gå inn i et av husene. Med ett begynte tyskerne å skyte så kulene suste om de to fra flyet.

Tyskerne, sa de seg imellom og la på sprang langs stranda, de sprang i siksak og kastet seg til side. Tyskerne skaut i raseri så kulene suste til stadighet om flyktningene. Petter Hansen la kursen mot en stor stein opp i skogen, men her måtte han over et piggtrådgjerde og han ble en del sinket av det. Da ble han truffet og såret så han ikke orket å springe fort. Så ble han rammet av flere kuler og sank om. Tyskerne gikk til den falne og skjøt ca. 12 skudd gjennom hodet hans etter han var død. Deretter bar de den døde ned til veien og gikk ned til stranda for å ta reisekoffertene i besiddelse. Innholdet ble snart undersøkt og tyskerne syntes visst at de hadde gjort et godt kupp. De hadde drept en norsk soldat og hadde erobret mange penger, avsendere og mottakere og ikke å forglemme drikkevarene. Disse var de vist særs glad for. Etter hva øyenvitner kunne berette, ble de snart i en opprømt stemning. De sang og skrålte. Det ljomet lang lei. En av tyskerne som under jakten på den døde la seg ned og tok stilling med geværet var den som først rammet ham. Denne tyskeren ble vist særs oppmerksomhet. Han danset de omkring og bar han på gullstol mens de skrålte rent uhyggelig.

Begravelse på Klo

Petter Hansen ble ført til Klo kirkegård i Langenes og begravet der. Tyskerne forbød noen norske å synge ved graven, men de norske som ordnet med begravelsen sang likevel et par salmer og plantet det norske flagg på graven. Etter krigens slutt kom de i kontakt med Petter Hansen's hjem, og hans far kom og hentet levningene hjem til Gildeskål.

Midlertidig gravsted på Klo kirkegård

Petter Hansen ble først gravlagt på Klo, før levningene etter krigen ble flyttet heim til Gildeskål kirkegård. Gravplassen på Klo ble senere tatt i bruk som barnegrav. Jarle Johansen og Svein Arne Johannessen, begge født og oppvokst på Klo, viser gravstedet. Foto: Idar Nilssen. (Klikk på bildet for forstørrelse.) Mer om Klo kirkegård (klikk på lenken).

Minnebauta i Gildeskål

Etter krigen ble det reist minnebauta over falne på Gildeskål kirkegård. Minnebautaen har denne hovedinskripsjonen: "Minne over krigens ofre i Gildeskål 1940-1945. Vi er så få her i landet - hver fallen er bror, er venn". Man registrerer ellers at minnebautaen i Gildeskål trolig oppgir feil dødsdato for Petter Hansen.  Foto: Jarle Hannisdal. (Klikk på bildet for forstørrelse.)

Flukten fra tyskerne

Vi vet hvordan Ewald Knudsen sprang unna tyskeren og slik sprang han langt og lenge til han var så utkjørt at han ikke orket mer. Han kom seg i skog og ulendt terreng og overga seg til skjebnen for han måtte kvile ut. Han venta at tyskeren hvert øyeblikk kom, og han var beredt til å ta imot dem med de midler han hadde til rådighet. Han hadde revolveren ferdig til å kvittere med iallfall en tysker før han selv ble tatt.

Tyskeren kom ikke. De var opptatt med å tilkalle hjelp fra andre tyske vaktposter og om kort tid var en masse tyskere samlet og for alle veger og strender for å søke etter den forsvunne.

En kan neppe fullt ut forstå Ewald Knudsens stilling og følelser der han sitter oppå et fremmet fjell og ikke visste hvor han var, uten mat og visste seg forfulgt av desperate tyskere, som hvert øyeblikk kunne finne ham.

Illtindan og Klotinden med Strengelvågfjorden i forgrunnen.

Det var trolig fra disse fjellene Ewald tok seg ned til Klo, etter først å ha kjent igjen fjellene på Andøya. Foto: Idar Nilssen. (Klikk på bildet for forstørrelse.)

Det var tett skodde på fjellet og Ewald forsøkte å gå videre oppetter fjellet inntil han hadde forgått seg slik at det så reint stygt ut. Han var kommet opp på høgfjellet mellom bratte stup rundt om. Han forsøkte i den tette skodda å komme i bedre terreng. Han merket nå at han måtte være kommet over på andre siden av fjellet, for det skrånet nedover. Da satte han seg for å kvile, og han tenkte over sin triste stilling. Han hadde lite håp om å komme ut av dette med livet i behold. Enten måtte han bli tatt av tyskeren eller han måtte omkomme i fjellene av sult og overanstrengelse.

Mens han satt i disse triste tanker, lettet det litt i skodda etter hvert. Han så nedover fjellet og så flat mark med beboelseshus. Han visste ikke hva slags gård det var eller hvor han var. Skodda lettet fremdeles og han kunne se en fjord med fjell på andre siden av fjorden. Da med ett gjenkjente han disse fjellene. Det var sitt hjemsted, Bø på Andøya.

Atter er det vanskelig for andre å forstå Ewalds følelser da han i den fortvilte situasjon, uten mat, forfulgt av gale tyskere, uten å vite hvor han var, plutselig får se sitt hjemsted. Hjem, hjem mitt kjære hjem, tenkte han sikkert. Var jeg bare der. Han tok straks beslutning om å forsøke å komme seg hjem. Men hvordan skulle han greie det?

Han gikk videre, men holdt seg så godt dekket som mulig. Han så tyskerne på ferde både her og der, og han skjønte at det var han det gjaldt.

Flere ganger streifet de tett forbi ham der han satt i dekning. En gang stod han bak et uthus i marka da det kom tyskerer forbi. Han tenkte at nå var tiden kommet. Han holdt revolveren klar, men av en eller annen grunn, kanskje en bedre styrelse, gikk de forbi. De tyskeren viste liten lyst til å gå i skogen.

Klostraumen med fjellene i bakgrunnen

Forfatteren har trolig forvekslet Strengelvågfjorden og Klostraumen, slik at han oppgir bredden på Strengelvågfjorden. Se teksten i fortsettelsen. Mest sannsynlig gikk Ewald rundt botn av Strengelvågfjorden og fulgte fjellene videre på nordsiden. Dette bildet er tatt fra området ved låven til Simon Johannesen, der Ewald kom i land og gjemte seg etter å ha krysset Klostraumen. Denne har på det smaleste en bredde på i underkant av 150 meter på flo sjø. Foto: Idar Nilssen. (Klikk på bildet for forstørrelse.)

Hos gode nordmenn

Den gården Ewald så fram for seg var Klo i Langnes. Han så mange folk gå til et hus, visstnok et forsamlingshus. Det kunne være tyskere og nazister for alt han visste. Da det lei på kvelden og var blitt skumt, tok han på tur mot gården i håp om at skjebnen var ham god. Han utså seg et par hus som var et godt stykke fra den øvrige bebyggelse.

Eiendommene lengst sør på Klo, sett fra hovedvegen ved utløpet av Klovassdraget

Huset og låven til Simon Johannesen ligger omtrent midt i bildet. Det nærmeste vannspeilet er ei bukt nedenfor utløpet. Selve Klostraumen går mellom neset og husene i bakgrunnen. Bildet er tatt fra hovedvegen. Foto: Idar Nilssen. (Klikk på bildet for forstørrelse.)

Han måtte da over hovedvegen og over en brei straum. Han kom seg ned til straumen uten å bli overrumplet av fienden. Straumen er ca. 800 m brei med ei djup i midten og grunnere til begge sider. Han begynte å vasse over det gikk av og til til midjen til han kom til djupa. Hva skulle han gjøre? Forsøke å svømme over og kanskje bli liggende der. Ja, kanskje like så godt, eller komme over levende og så komme ut for noe som var langt verre. Han begynte å svømme over. Det var langt, og straumen gikk ganske stri. Han ble mer og mer utkjørt og han var forberedt på at han ble der. Han anstrengte seg til det ytterste til han var så avkreftet at han ikke orket mer og måtte overgi seg til skjebnen. Da kjente han at føttene berørte bunnen. Det var og i siste sekund. Han kavet seg videre til han fikk fast bunn og vadde et langt stykke før han kom over på andre siden av straumen. Han hadde da et ganske kort stykke å gå til han kom til det huset han hadde bestemt seg for. Han gikk bort til fjøset. Det var sent på kvelden den 23. august 1942. Han så ikke folk og gikk inn på låven og bestemte seg for å bli der om natten. Han var dødstrøtt, sulten og gjennomvåt med revne klær og skoene fri for hæler og i filler.

Fjøset til Simon Johannesen på Klo

Det var her Ewald Knudsen søkte ly etter å ha krysset Klostraumen.

Fra de tok på turen til Norge hadde det ikke vært søvn, og den strabas han hadde måttet utstå siden landingen i Norge var umenneskelig. Han tok av seg alle de våte klærne og dekket høy over dem. Så grov han seg selv ned i høyet helt naken og sovnet en velfortjent søvn.

I denne tiden for tyskerne veger og strender og inne i husene og visiterte passkort og alt mulig for å undersøke etter flyktningen, og det var en nervøs spenning blant folket rundt om.

Den låven som Ewald var gått innpå tilhørte Simon Johannessen Klo. Ewald var ukjent på Klo og med folket der. Det var et stort spørsmål hva slags innstilling disse folkene hadde som han uunngåelig måtte bli oppdaget av.

Simon Johannesen

Foto fra Bygdebok for Øksnes, bind 4.

Ryktet om det fremmede flyet som hadde landsatt to mann i Øksnes og var blitt overfalt av tyskerne hvor den ene var blitt skutt, og den andre var kommet unna, men forfulgt av tyskerne, spredte seg som lyn omkring, også på Andøya. Ingen visste hvem disse to var. Spenningen var stor for å få vite om den som var på frifot ble funnet og om hans skjebne.

Mandag den 24. august 1942 skulle Simon Johannessen fra Klo berge inn en del høy på låven sammen med svigersønnen Anton Iversen. De hadde vært med en sending og kom igjen med den andre da står en fremmed mann på låvegulvet med revolver i hånden. Mannen bad straks om at de måtte ikke bli redd. Det kom som en underlig forklaring, men var det venner eller fiender han var kommet til, det skulle nå avgjøre hans skjebne. Han meddelte at han var en av de to som kom med det flyet og som var ettersøkt av tyskerne.

Gjemmestedet på låven på Klo

Det var her inne Ewald møtte Simon Johannesen og svigersønnen Anton Iversen. Det er sønnesønn av Simon, Svein Arne Johannesen, som viser gjemmestedet på låven. Foto: Idar Nilssen. (Klikk på bildet for forstørrelse.)

Det er vanskelig for utenforstående å forstå hvilket alvorlig møte dette var, både for ham som så sårt trengte hjelp og for dem som skulle hjelpe. Var han kommer blant fiender var han dødsdømt. Var det venner var situasjonen like alvorlig for begge parter hvis det ble oppdaget.

Det var gode nordmenn han var kommet til slik som alle folk på Klo var. Her traff han folk, som tok risikoen for å hjelpe ham. Det første han bad om var mat. Det fikk han med all mulig forsiktighet brakt til seg på låven. Han skulle oppholde seg der, for i tilfelle tyskerne kom og undersøkte, skulle han grave seg ned i høyet. De kom heldigvis ikke dit. Ewald fikk en del klær og ble etter omstendigheten hjulpet så godt som råd var.

Han holdt seg skjult på låven utover dagen og la da forskjellige planer om hvordan han skulle komme over Gavlfjorden til vestsida av Andøya. Av forsiktighetsgrunner ga han ingen opplysning om hvem han var og at hans heim var på Bø på Andøya.

Over Gavlfjorden

Laurits Knutsen, Klo som bor tett ved Simon Johannessen, hadde en gammel toroms spissbåt liggende i fjæren. Ewald var blitt oppmerksom på båten og bestemte seg for at den måtte han på en eller annen måte få bruke. Seint på kvelden den 24. august mens Laurits Knutsen blant mange andre var på et møte, tok Ewald beslutning om å benytte båten. Han fikk hjelp av Simon Johannessen til det.

Støa til Laurits Knudsen

Det var her Ewald fant båten til Laurits Knudsen. Støa ligger rett nedenfor huset. I bakgrunnen litt av bebyggelsen i Strengelvåg sett i sørlig retning. For å komme ut i Gavlfjorden måtte Ewald ro i nordøstlig retning - mot venstre på bildet. Foto: Idar Nilssen. (Klikk på bildet for forstørrelse.)

Ewald rodde da i skumringen om natten bort imellom holmer og skjær. Ingen andre enn Simon Johannessen, Klo, hans datter og svigersønn hadde aning om at den ettersøkte fra flyet hadde oppholdt seg på låven hos Simon Johannessen og skjult seg, og heller ikke disse hadde aning om mannens navn og hvor han var fra eller hvor han tenkte seg hen.

Naboer på Klo

Simon Johannesen bodde i huset til venstre og Laurits Knudsen i huset til høyre. Bildet er tatt fra støa der båten til Laurits Knudsen lå. Foto: Idar Nilssen. (Klikk på bildet for forstørrelse.)

Da Ewald var kommet frem til åpne Gavlfjorden, som han skulle over, så han at det ble lys dag før han kom over. Han la inn til en holme hvor der var ei kløft som han skjulte båten i og gikk opp på holmen for å være der inntil videre. Han lå i dekning, så det var vanskelig å se både han og båten. Det gikk flere båter forbi hvor der også var tyskere, men de ble han ikke var.

Nattlig rotur

Lykta på Gisløyskagen

Det kan ha vært her Ewald gjemte seg og båten på turen over Gavlfjorden. Innenfor og rett bak lykta er det ei lita bukt der det er mulig å gjemme en robåt. Sundet mellom lyktene er smalt, bare rundt 500 meter, og trafikken på sjøen kan til tider gå tett inntil. Fra støa på Klo er det rundt 5 km hit. Den resterende strekningen over selve Gavlfjorden er rettlinjet rundt 6 km. Foto: Idar Nilssen. (Klikk på bildet for forstørrelse.)

Han var der utover natten og neste dag. Da han syntes tiden passet, tok han på for å ro over fjorden. Han så en mann som var og så til en fyrlykt. Han syntes han måtte ha mer mat med seg og rodde bort til mannen og bad ham skaffe mat. Han ga mannen klokka si. Den stod på grunn av svømminga over Klostraumen, men det var ei kostbar klokke. Mannen for da av gårde.

Over Gavlfjorden til Norddalen på Andøya

Da Ewald syntes det ble lenge og vente og dessuten kom i tanker om at mannen kunne være N.S., og kunne ha fattet mistanke og kunne komme igjen med tyskere isteden for mat, ventet han ikke lengre, men tok straks til å ro over fjorden. Det gikk bra over uten at noe hendte. Han gikk i land ved Norddalen sør for Åknes den 25. august, og sendte båten fra land.

Gavlfjorden sett sørover fra Åknes

I venstre billedkant skimtes litt av Norddalsheia. Deretter Norddalen, Bulitinden, Sørdalen og Sandnesberget. Ewald kom roende fra høyre mot venstre på bildet, den åpne strekningen over sundet på rundt 6 km. Foto: Idar Nilssen. (Klikk på bildet for forstørrelse.)

Fjellpartiene sett fra moloen på Åknes

I venstre billedkant fjellpartiet rundt Melakollen, deretter Åknesberget, Storskardet og Norddalsheia med Norddalen lengst mot høyre. Foto: Idar Nilssen. (Klikk på bildet for forstørrelse.)

Fjellpartiet nordom Åknes

Fra venstre Orkleiva og Melakollen med fjellpartiet sørover mot Haugdalen. Foto: Idar Nilssen. (Klikk på bildet for forstørrelse.)

Deretter tok han på tur oppover Norddalen til Norddalsheia. Derfra fortsatte han nordover heia til Haugdalen, gikk ned der og fortsatte til Melakollen. Der gikk han ned gjennom småskog og ulendt terreng til han var nede av fjellet, fortsatte nedover mot sjøen over hovedveien til Sandhaugene og videre til lagerhusene for tareaske på Revsnesset kl. 1 den 26. august. Der stoppet han en stund. Han fant litt bær som han spiste, og det kom vel med. Så fortsatte han nordover langs stranden hvor han smøg seg frem mellom fjærsteinene og kom til Harhågen kl. 5 den samme morgen.

Han fant det for vågsomt på denne tiden av døgnet, da alt folk stod opp og gikk ut på arbeide, å gå videre de ca. 2 km. han hadde til sitt hjem. Han lå da ved Harhågen heile dagen. Derfra så han hjemmet, så folk i arbeide og bevegelse både her og der. Alt var så kjent og kjært. Han ønsket seg heim til mor og far etter en bit mat og få kvile ut. Det Ewald ikke så der han lå, var den tyske vaktpost på ungdomslokalet bare ca. 60 m. fra sitt hjem. Da skumringen kom om kvelden, tok han på den siste etappe til hjemmet. Skulle det lykkes eller skulle han så nær hjemmet bli tatt av fienden. Han gikk, eller rettere kraup fjærsteinene til han var rett nedfor hjemmet. Her gikk han rett oppimot hjemmet. Han gikk i en åpen grøft og det traff så heldig at hjemmet skjulte ham for det tyske vakttårn hvor tyskerne stod vakt bare ca. 60 m. ifra. Han kastet på ruten der han visste sin bror Kyrre lå. Denne kjente sin bror og gikk ned og lukket ham inn. Det var den 27. august 1942 natt.

Opphold i hjemmet på Bø

Så hadde Ewald endelig nådd hjemmet og sine foreldre, kjøpmann Petter Knudsen og hustru Eddla på Bø. Kyrre gikk og vekket sine foreldre. De ble som rimelig var svært overrasket. Da hans far kom ned så han Ewald sitte i kjøkkenet nøyaktig slik som han hadde sett ham i drømme natten forut.

Atter er det i denne historie et alvorlig møte. Ewalds foreldre, som ingen aning hadde om hvor Ewald var, men nå så han for seg slik han var, så satte dette dem på en tanke. Hans far spurte med engang. Var det du som var med i flyet? Ja, det var jeg.

Det er umulig for andre å forstå den alvorlige situasjonen og de blandede følelser som nå dette heim var blitt berørt av. Glede over at sønnen var kommet heim etter en slik eventyrlig ferd, men på samme tid nervøsitet og det ytterste alvoret når de tenkte på at det kunne oppdages og hele familien ble prisgitt den verste skjebne. Det måtte først og fremst skjules for tyskeren, men det måtte også skjules for naboene og alt folk. Fikk en vite om det så kunne det sives videre ut til det kom for tyskerne. Det var en hel families liv som derved stod i den største fare. Forholdene var ikke så trygge, at ikke slikt kunne hende.

Men Ewald ble stelt på beste måte og som han så vel trengte, ble planer lagt av familien seg imellom hvordan de skulle gjøre det for å holde skjult at Ewald var heime. Det ble enighet om å skjule ham i høyrommet på låven.

De gikk i gang straks med å ta ut en paneling som høystålet lå imot. De grov så en kanal inn gjennom slik at det ble bra plass for en mann til både å ligge og sitte. Så ordnet de panelingen som ei dør eller ei luke slik at det var umulig å se at der var dør eller luke der. Så ordnet de med sengeklær og det nødvendige på beste måte slik at det ble etter forholdene behagelig å ligge der. Det var også sørget for nødvendig luftsirkulasjon.

Der fikk da Ewald legge seg og kvile ut, den kvil han så sårt trengte etter alle overmenneskelige anstrengelser. Øst eller vest, hjemme er best.

I dette rommet ble han ei og ei halv veka. Der ble han stelt på beste måte, men det måtte tilbringes ham med den største forsiktighet. Den tyske vaktposten var jo bare ca. 60 meter unna. Hans foreldre og søsken var ofte og holdt ham med selskap.

Problemer for Laurits Knudsen

Nå har vi fulgt Ewalds eventyrlige historie til han nådde heimen, og ble skjult der og stelt på beste måte og imens skal vi gå tilbake til Laurits Knutsen, Klo. 

Laurits Knudsen

Foto fra Bygdebok for Øksnes, bind 4.

Da Laurits Knudsen kom heim og så at båten hans var borte, og så at fanglinen var slitt av trodde han fra først av at den var drevet av, men ved å tenke nøyere over saken, satte han den bortkomne båten og den ettersøkte mannen fra flyet i forbindelse med hverandre. Han snakket da ikke videre om saken, men det begynte å gå rykter om at det var den ettersøkte mannen som hadde tatt båten for å rømme unna tyskerne. Hvis NS-folk meldte til tyskerne om den forsvunne båten kunne det bli farlig for den som eide båten, og Laurits Knutsen besluttet da selv å melde tyskerne at han hadde mistet en båt. Tyskerne ga da ut streng ordre om at den som fant en slik båt måtte øyeblikkelig melde det til dem. Så ble en båt funnet sør for Åknes og finneren meldte det til tyskerne. Da var med ett både himmel og jord i bevegelse. Tyskerne skjønte at mannen måtte være kommet over Gavlfjorden til Andøya med den båten og nå skulle Andøya undersøkes nøye, særlig vestsiden. Foruten de tyskere som var på Andøya, ble det tilkalt tyske vaktposter omkring, like fra Harstad for å søke etter den forsvunne mannen. De for som gale mennesker i sør og nord alle veger, tok sykler fra folk hvor de fant dem, var inne i husene, og undersøkte og visiterte passkort o.l. Denne undersøkelsen pågikk i flere dager.

Tyskerne fant ikke mannen de søkte etter. Han var, som vi vet, godt gjemt i låven hos sine foreldre, men den nervepåkjenning som foreldrene og søsknene hadde i denne tiden kan ikke andre utenfor forstå. Det må erfares for å forstå det. Særlig galt var det en dag det ble fortalt at tyskeren var på tur til Bø med sporhunder. Da Ewald fikk høre det ville han forsøke å komme bort frå heimen. Han ville ikke bli tatt i heimen og at tyskerne dermed skulle få anledning til å torturere heile familien, han ville lide skjebnen alene. Heldigvis ble det ikke noe resultat for tyskeren med sporhundene. De fant ikke mannen på den måte heller.

Det ble ei ubehagelig historie for Laurits Knutsen angående båten. Tyskerne tok han straks i strengt forhør om det var hans båt som ble funnet.

Det svarte han ja til. Om han hadde lånt eller hjulpet noen med båten. Det hadde han ikke. Han hadde ikke aning om noen ting annet enn at det var hans båt og han hadde mistet den og funnet den igjen sør for Åknes. Tyskerne trodde lite på denne forklaring. De for og transporterte på mannen til forhør i Risøyhamn. Det var en trist tid, både for Laurits Knudsen og hans familie og pårørende og naboer. Alle visste at han var helt uvitende om at den var tatt og av hvem. Både han sjøl og folket gikk i spenning og ventet på at han ble torturert for å få han til å tilstå noe. Merkelig nok visste tyskerne for engangs skyld at de ikke brukte sine vanlige tortureringsmetoder. Han ble etter mange dager gitt tillatelse til å reise hjem.

Da Ewald Knudsen hadde oppholdt seg på låven ei og ei halv veka, ble han flytte inn i heimen og fikk sin plass på loftet over stuen. Der ble han så og si innstengt. Der fikk han tilbrakt alt han trengte. Det var en av familien som var hjemme og som ikke visste at Ewald var kommet hjem og skjult, hans yngste søster. Hun var så ung enda at foreldrene fant det rettest å ikke si noe til henne om det. Hun fikk vite det senere før Ewald reiste.

Nå gikk dagene lettere for Ewald. Fra stueloftet kunne han se naboer, kjente som stadig gikk på farens butikk. Ingen av disse hadde aning om at den mannen som var det daglige, spennende samtaleemne og som alle gode nordmenn følte så for, var Ewald Knudsen, og at han var kommet heim og fulgte trafikken og ryktene om ham selv. På farens butikk var vel særlig det stedet hvor alle ryktene var opplyst og drøftet om denne hendinga.

For Petter Knudsen og hans familie ble nervene til stadighet holdt spenning, og det var så visst ikke gode dager for familien. Hver dag som gikk var de i frykt for at noe skulle hende eller bli oppdaget.

Uvillig lensmann

Etter som dagene gikk og det etter hvert stilnet av med den tyske forfølgelsen, begynte Ewald å snakke om å komme seg bort fra heimen. Han kunne ikke vise seg. Da ville han med en gang bli tatt. Hvorledes han skulle komme seg bort uten å bli oppdaget var ikke greit å løse. Det ble faren som måtte hjelpe ham med det.

Ewald hadde sitt passkort fra politimesteren i Svolvær, og hans kamerat Petter Ravik, som ble skutt av tyskeren, hadde også sitt passkort utstedt derfra samme dato. Når tyskerne gjorde passvisitasjon i husene i anledning flyktningen fra flyet, så var det nettopp et slikt lignende pass de søkte etter og mannen som hadde et slikt pass ville bli tatt.

Petter Knudsen syklet da til lensmannen i Dverberg, og forela for ham saken som den var og spurte ham om han ville utstede nytt pass herfra for Ewald, da han hørte heime i hans distrikt. Lensmannen ville ikke det, og turen til lensmannen var til ingen nytte.

Redaksjonell anmerkning: Denne lensmannen, som het Lauritz Larsen, var visstnok en tid medlem av NS. Han ble avsatt da krigen sluttet, men gjeninnsatt i 1947, etter at herredsretten hadde frikjent han for landssvik. Det sies at han hjalp nevøen til kona, Torstein Raaby, med å rømme til Sverige. Men Ewald Knudsen var åpenbart ikke nær nok i slekt til å få hjelp.

Etter at mange planer om reisen var drøftet, ble det tilslutt bestemt at Ewald skulle sykle en kveld til Dverberg for å foreta reisen derfra med lokalbåten til Harstad, da kontrollen med passkortene var mindre streng der enn med hurtigrutene. Ewald ble da gjort ferdig til reisen.

Flukten til Sverige

Den 17. september 1942 syklet han fra heimen til Dverberg og kom dit mellom kl. 12 og ett natten til 18. september. Han hadde da oppholdt seg i heimen i tre uker. Planen var å reise til Bodø med Sverige som mål. Det gikk bra til Dverberg og videre til Harstad. Derfra telegraferte han til sin venn som oppholdt seg i Bodø, Magne Enoksen, at han måtte møte på kaia i Bodø når hurtigruten kom. Han våget ikke å bruke sitt eget navn, men brukte en av naboguttenes navn.

Ombord i hurtigruten ble de oppmerksom på at en Gestapo fòr på spionering etter noen. Ewald trodde da at det var han de var på spor etter og dette kunne så nær ha gått galt. Han bestemte seg for at Gestapo, eller tyskeren, skulle slippe med sine voldshandlinger og all mulig tortur for å pine livet av ham. Han skulle i henhold til ordre fra de Norske overordnede, i siste øyeblikk forhindre Gestapo eller tyskeren i å ta ham levende. Han gikk opp og la seg i en livbåt på brodekket for å avvente situasjonens gang. Her fant styrmannen ham og han tok han med seg ned, og losen tok han så i sin lugar og gjemte han der. Det var imidlertid en annen affære Gestapo var ute etter. Etter opphold i Bodø ei tid, tok han sammen med Magne Enoksen på tur til Sverige. De kom sammen med en del engelske marinefolk. Ewald og Magne oppga at det var rømt fra en tysk fangeleir. Engelskmennene oppga det samme. Turen til Sverige gikk uten at noe særlig inntraff. De kom til Sverige den 12. oktober 1942.

Tilbake til England 

At Ewald nå ville gi seg til ro i Sverige etter en så eventyrlig og helse- og nerveslitende påkjenning, skulle være trulig at enhver ville gjort, særlig når det var frivillig sak. Han var jo nå på tryggere grunn, men hans trang til å være med i kampen for fedrelandet, ga ham ikke ro i Sverige.

1. januar 1944 reiste han til England igjen. Han gikk atter inn i flyvåpenet og ble nå forfremmet til sersjant. Han var i flyvåpenet til i desember 1944, da måtte han slutte fordi han kjente seg skral, og i 1945 ble han innlagt på det Norske hospital i Edinburgh. Der var han da krigen var slutt. Han hadde fått en alvorlig knekk på helsen.

Frigjøringen 

Den store gledens dag 8. mai 1945 da også folket på Bø ringte hverandre og møtte hverandre i stor begeistring for å gratulere med fred og friheten, den dagen fikk folket vite at den av tyskerne ettersøkte mannen fra flyet, som folket så spent ønsket å høre nærmere om, hvem det var og hans skjebne, var Ewald Knudsen fra Bø. Det virket som ei behagelig ro blant naboene, og det kan sies at de fleste hørte på beretningene om Ewalds tragiske skjebne med den dypeste medfølelse. Men hvor var Ewald nå?

En tid etter kom den triste meddelelse som allerede er nevnt, at han lå på det Norske Hospital i Edinburgh. Ei tid etter ble han sendt hjem til Norge og innlagt på Glitre Sanatorium, senere til Aker sykehus og derfra til Ullern pleiehjem og etter det til Sigerfjord pleiehjem.

Der døde han den 6. oktober 1948. Han satte livet inn i kampen for fedrelandet.

Sigerfjord tuberkulosehjem

I dag Lihallen Kulturgård. Det var her Ewald Knudsen sovnet inn 6. oktober 1948. Foto: Idar Nilssen. (Klikk på bildet for forstørrelse.)

Grava til Ewald Knudsen

Ewald Knudsen er gravlagt på Haugen kirkegård på Andøya, mellom Sørmela og Åknes. Foto: Idar Nilssen. (Klikk på bildet for forstørrelse.)  

Tilbake til startsiden  |  Tilbake til Andøy  |  Tilbake til Øksnes

Tilbake til Andøy

Tilbake til "gammelt"