 |
|
| Til startsiden |
Mot Senja, Bjarkøya og Grytøya. Foto: Idar Nilssen.
Skarstein/Fiskenes/Haugnes skolekrets Kretsen omfatter gårdene Haugnes, Fiskenes og Skarstein og er den østligste kretsen i dagens Andøy. Tidligere tilhørte kretsen Andenes kommune.
Historia til disse gårdene er skrevet av historiker og bygdebokforfatter Johan I. Borgos. |
|
Se også: Galleri fra Haugnes - Gunnhild Bertelsen | Galleri fra Skarstein og Haugnes | Edith Kaurin - Haugnessangen | Edith Kaurin - Haugnesminner | Bjørnar Sellevold - Judith Osenbroch, siste beboer på Haugnes
Haugnes, gårdsnr. 60
Haugnes ligger mellom Fiskenes og Andenes på Andøya. På senhøsten i 1974 forlot den siste familien bygda. Utvidelsen av flyplassen på Andenes krevde mer plass, og således kan man vel si at bygda Haugnes, som den eneste i landet, ble utslettet av den kalde krigen. Det var NATO-samarbeidet som krevde et offer.
Navnet Gårdsnavnet har to enkle ledd, haug og nes. Det første leddet kan imidlertid være en forkorta utgave av ei gammel flertallsform. På 1500-tallet blei navnet skrevet Hogenes og Hougenes, og i ei skatteliste fra 1610 står det Hugennes. Opprinnelig kan gårdsnavnet derfor ha vært Hauganes. Danskspråklige skrivere hadde problemer med å bokstavere aulyden, og skreiv den ofte som «ou». Likevel finnes både Haughnes og Haunæs i kildene fra 1600- og 1700-tallet. På et kart fra 1689 finnes også forma Haanes, den kan tyde på at leddet «haug» også kunne bli uttalt «håg». Det siste leddet i navnet blei alltid skrevet i ubestemt form, -nes eller -næs. Denne bøyinga viser at det er langt eldre enn for eksempel navn som Bautaneset og Hamnneset på samme gård. Gårdsnavnet er likevel etter alt å dømme yngre enn bosetninga på stedet. Antakelig er heile gårdsområdet blitt oppfatta som et vidt nes, for landet bøyer ved Haugnes. I så fall har haugene et lite stykke fra sjøen gitt stedet navn. I det flate landskapet er de lette å oppdage fra sjøen, og mange gårdsnavn i Andøy er små skildringer av landskapet sett fra båt. Stedet Bosetninga som bar navnet Haugnes, eksisterer ikke lenger, men heilt til etter andre verdenskrig var stedet ei særprega bygd på den vide strandflata nordøstligst på Andøya. Haugnes grensa mot Andenes i nord og Fiskenes i sør, dessuten hadde gården felles grense med Bleik oppe på fjellet i vest. På sitt største var Haugnes et lite tettsted som besto av flere husklynger mellom Bautåa og Haugneselva, fra sjøen og et godt stykke oppover land. En rekke små veier laga et nettverk mellom husklyngene, og Haugnes ligna lite på stripebosetningene som er vanlige ellers på Andøya.
Bygda Haugnes rundt 1937. Bebyggelsen på Haugnes med Haugnessanden og Andenes i bakgrunnen. Foto Widerøe. (Klikk for større bilde).
Kontakten med de nærmeste nabogårdene var alltid sterk, men også til Skarstein og Breivika lenger sør, samt til Stave og Bleik på vestsida. Dessuten hadde folket på Haugnes mange forbindelser over Andfjorden til soknene i Sør-Troms. Landskapet rundt Haugnes er ganske flatt med få hindringer for landverts ferdsel. Avstanden til nabogårdene er imidlertid forholdsvis stor. Før veier blei bygd, måtte det meste av varetransporten gå med båt. Jorda Den tidligste landskylda vi kjenner for Haugnes, lå på seks våg, det samme som for eksempel Bleik og Stave, men dobbelt så mye som for Fiskenes og Skarstein. Vi kan imidlertid regne som sikkert at landskylda var like mye bygd på utbyttet fra havet som fra jorda. Det var vanlig i fiskeværene. I 1723 blei forholdene for jordbruk vurdert for alle gårder i et såkalt matrikkelutkast. Kommisjonen sier at jorda på Haugnes fikk rikelig med sol, men at den var tungdyrka og sandholdig, og usikker til korn dyrking. Det blei anslått at man kunne så fem skjepper korn der, eller knapt nitti liter. Dette var ei vurdering av mulighetene, ingen av tallene i matrikkelutkastet forteller om faktisk korndyrking. Kommisjonen nevner ingenting om slåttemark og beiter, men anslå i stedet hvor mange dyr den meiner gården hadde fôr til. Den kom fram til en hest, seksten kyr, ett ungdyr, åtte sauer og fire geiter. Samla sett var det under halvparten av tallene for Bleik og Stave, og omlag jamt med Fiskenes og Skarstein. Ellers hadde Haugnes litt skog til brensel, men ingen kvern eller seter, og kommisjonen foreslo at gården skulle få senka landskylda med to våg, eller en tredjepart. Det blei aldri satt ut i livet, i liket med resten av matrikkelutkastet. I 1802 valgte myndighetene en annen metode for å vurdere gårdene. De blei delt inn i fem klasser etter jordverdi, det vil si bonitet. Haugnes kom da i den aller laveste gruppa, sammen med Andenes og Otervika, og under Kvalnes og Høyvika. Beskrivelsen forklarer denne lave plasseringa. Jorda kalles kort og godt ufruktbar, den var dessuten nordvendt og plaga av flygesand. Denne gangen sies det at gården ikke hadde skog til brensel og at torv myra var dårlig. Sjøl om beitene vurderes som dårlige, regna kom misjonen likevel med at gården kunne fø sytten kyr. Det var mer enn både Fiskenes og Skarstein, men lavere enn Stave og Bleik. På heile 1700-tallet og tre tiår inn på 1800-tallet lå mye jord øde på Haugnes. Trolig blei områdene brukt av oppsitterne på de befolka brukene, men ingen bygsla den ledige jorda før bedre tider skapte økt behov for boplasser med jord. I 1840 hadde all jorda på Haugnes fått bygselfolk.
Jordskiftekart som viser bebyggelsen på Haugnes i 1888. Bildet har stor forstørrelse. Klikk to ganger på bildet for full forstørrelse.
På 1860-tallet ga ei ny vurdering et mer positivt bilde av jordbruksmulighetene på Haugnes. Da var stedet inne i en periode med sterk vekst. Åkerjorda regnes som god, og arealet var større enn på Stave, men bare vel halvparten så stort som på Bleik. Gården hadde en del utslåtter og litt udyrka jord. Beitene lå på myr og strand, de blei vurdert som gode og tilstrekkelige. Alt i alt regna kommisjonen med at Haugnes hadde fôr til tre hester, seksten kyr og førti småfe. Som i 1802 fant man ikke skog til brensel, men rikelig med torv. Folltallet til potetavlingene blei anslått til to, det var forholdsvis lavt sammenligna med nabogårdene. En del av jorda på Haugnes lå frostlendt til, visstnok den som lå lengst fra sjøen. Dessuten nevner kommisjonen at det kunne høstes tre tønner molter i året på gården. Omtrent samtidig med denne vurderinga blei det holdt ei husdyrtelling, og den oppgir litt høyere dyretall – fem hester, sytten kyr og vel tretti småfe. Da hadde gården ni oppsittere, og størrelsen på hver buskap var jamt over bare halvdelen av det man finner på nabogårdene. Bildet var stort sett det samme i 1875, da hadde Haugnes åtte hester, nesten tretti kyr og over seksti småfe, men antall oppsittere hadde økt til fjorten, og gjennomsnittsbuskapen var fortsatt liten. Det var ikke jordbruket som skaffa den viktigste delen av levebrødet på Haugnes. Likevel hører gården med blant de typiske fiskarbondebosetningene, der fisket og jordbruket danna ei fellesnæring i alle år. På 1900-tallet krympa jordbruksdrifta, men få år før Haugnes måtte avfolkes, blei det bygd opp et mønsterbruk på gården. Det viser at stedet hadde muligheter som jordbruksgård dersom man dyrka opp myrområdene. Sjøen Historia til Haugnes er nært knytta til sjøen og fiskeriene. Alle gamle vurderinger sier at gården ligger laglig til for fiske, men dårlig lending nevnes ett sted. Det siste er ikke heilt riktig vurdert. På 1500-tallet og de første tiårene på 1600-tallet hadde Haugnes jekteleie. Trolig kunne to lokaliteter benyttes, og et stedsnavn peiker ut den ene. Hamneberget stikker ut og skiller Litlesanden og Storesanden, det ga samtidig ly for nordavinden slik at ei jekt kunne landsettes på Litlesanden. På sørsida av Litlesanden ligger dessuten Haugneskeila, som også kunne brukes som havn for jekta. Lenger sør har gården flere områder med brukbare støplasser. Alt i alt hadde derfor Haugnes bedre lending enn både Stave og Bleik. Tross dette var Haugnes sårbar som fiskevær, men av andre grunner. Det ser ut som innsiget i vest skapte langt større aktivitet på Andenes og sørover på andre sida av øya, mens innsig i Andfjorden ofte ga størst vekst fra Fiskenes og videre sørover på østsida av Andøya. Haugnes har hatt mange høvedsmenn, og den vanligste båttypen på 1800-tallet var en liten fembøring med seks mann om bord. De høvde trolig godt til havneforholdene på stedet og til fisket på Andfjorden. Disse båtene skaffa nok fisk til at det blei oppretta mottak på gården. Bryggene lå i Haugneskeila. Etter 1910 kom overgangen til dekka båter med motor, og folk fra Haugnes satsa på den nye båttypen. Nå økte imidlertid behovet for ei skjerma havnog det fikk stedet aldri. Tross dette hadde Haugnes både båtbyggeri nesten til 1930 og mange aktive fiskere så lenge det bodde folk der.
Foto: Nasjonalbiblioteket. Klikk for forstørrelse.
Eierne Den tidligste eierhistoria til Haugnes er ikke kjent. Først på 1500-tallet befant gården seg i jordegodset til erkebiskopen Olaf Engelbregtssøn, som hadde røtter i Trondenes og trolig slekt på Haugnes. Etter at han forlot landet ved reformasjonen, overtok Kongen skjøtet på gården. Sist på 1700-tallet kjøpte storfolk på Andenes gården og eide den med ett unntak til like før 1850. Samuel Nilssen kjøpte sin gårdpart i 1820, men måtte gi tilbake skjøtet utpå 1830-tallet. I 1849 kjøpte Johan Osenbroch heile Haugnes av Jonas Falch på Andenes. Etter kort tid begynte Osenbroch å selge gårdparter til oppsitterne, og beholdt bare Nytofta sjøl. Bortsett fra en rekke husmenn eide de fleste gårdbrukerne på Haugnes seinere den jorda de brukte, inntil Staten etter krigen begynte å kjøpe opp store områder for å bygge flyplass.
Fra Sørjorda på Haugnes. (Klikk for større bilde).
Bosetninga Haugnes har trolig ei svært lang historie. Stedet kan ha vært brukt av mennesker allerede i steinalderen, men vi veit ikke hvor tidlig ei fast bosetning oppsto. Arkeologiske funn tyder imidlertid på at stedet har meget høg alder. En eldgammel bautastein forteller kanskje om kultsted på Haugnes en gang i tida. De skriftlige kildene fra 1500-tallet og videre framover viser ei bosetning på rundt seks hushold, de fleste husmenn. Da jektetida tok slutt først på 1630-tallet, blei stedet tømt for folk, men samtidig fikk sorenskriveren gården som en del av sitt levebrød. Vi har ingen kilder som viser at han bodde der. Fra 1600 blei Haugnes fogdegård, og denne gangen veit vi at fogden bosatte seg der. Etter få år slo Kongen sammen begge fogderiene i Vesterålen, og da fikk fogden i Andøy stillinga som lensmann. Resten av 1600-tallet var Haugnes derfor lensmannsgård. Omkring 1720 var gården nesten avfolka igjen, men etter hvert økte bosetninga til omkring fem hushold. Der holdt den seg til de forferdelige nødsårene begynte rundt 1800. Tjue år etter bodde det bare en enkelt familie på gården, men så kom oppgangen. Haugnes passerte ti familier i 1860. tjue familier i 1880, og tjue år seinere bodde det over femti familier der. Da var det grunnlag for både skole, butikk, ekspedisjon og fiskemottak, men aller mest for folket på Haugnes. Stedet fikk aldri fellesfunksjoner for et større område. Ved århundreskiftet blei stedet hardere ramma enn de fleste nabogårdene da fisket svikta, og svært mange fra Haugnes utvandra til Amerika. Dermed flata folkeveksten ut i mer enn tjue år.
Haugnes skaffet seg lenge elektrisitet ved hjelp av vindmøller. (Klikk for større bilde).
En av grunnene til den store utvandringa var trolig at flertallet av husstandene på gårdene var husmenn uten jord. De fleste hadde hus på gårdparten til foreldre og søsken, men det ga likevel dårligere framtidsutsikter for neste generasjon. Omkring 1930 tok veksten seg opp igjen, og da krigen kom, kan det ha bodd over sytti par på Haugnes. I 1954 dukka så planene om bygging av flyplass opp i nyhetene, det satte en stopper for all utvikling på stedet. Mange flytta i 1956, den største utflyttinga skjedde i 1972, og i 1974 dro de siste.
Haugnes hadde postnummer 9482.
Den dramatiske historia om det som skjedde etter krigen med Haugnes, er grundig framstilt i heftet «Haugnes – bygda som ble borte». Andøy tapte et livskraftig og særprega samfunn, og folket på Haugnes tapte både økonomiske og kulturelle verdier.
I Andøy Historielag sin årbok for 2005 har Andreas Blix en informativ og tildels humørfylt artikkel om lysverket på Haugnes, som ble tatt i bruk høsten 1920. I den samme utgaven av årboka er det òg gjengitt en stemningsfull omtale av Haugnessanden som Toralf Wikhaug etterlot seg.
Fiskenes, gårdsnr, 61 Se også: Odd sin Blogg - Nettsted med mye lokalhistorisk stoff fra Fiskenes | Odd Pettersen - Om Fiskenes | Reidar Johansen, Odd Markussen og Konrad Mikalsen - Fiskenes ved natt
Navnet Den eldste skriftlige kilden som nevner gården, er ei skatteliste fra 1521. Da blei navnet skrevet som i dag – Fiskenes. Seinere finnes skriftformer som Fischenes og Fischenæs, men de forteller ikke om annen uttale, bare om vaklende rettskriving. Navnet har altså holdt seg svært stabilt i mange hundre år. Neset er sjølsagt det som skjermer det gamle støområdet mot verste nordavinden, og den ubestemte forma «nes» viser at gårdnavnet blei til i vikingtida eller tidligere. Førsteleddet «fisk» kan tolkes på to måter, enten at stedet var en god fiskeplass, eller at det var et godt sted å fiske fra. Alt tyder på at den siste forklaringa er den riktige. Fiskenes er et gammelt fiskevær, og et annet stedsnavn støtter denne antakinga. Nord på gården ligger Buan, som kan ha vært et rorvær i gammel tid, der tilreisende fiskere hadde buer som de brukte i sesongene. En rekke gamle tufter viser at stedet har vært mye brukt, og Buan var kanskje også jektehavn en gang i tida. Det ser ikke ut til at noen har tatt sjølve gårdsnavnet som slektsnavn. Derimot har det vært nokså vanlig på Fiskenes at familier etter hvert tok navnet på gårdparten sin som etternavn. Stedet Fiskenes grenser i nord mot Haugnes og i sør mot Skarstein. I vest går skillet mot Stave og Bleik oppe på fjellet. Det aller meste av om rådet som hører til Fiskenes, består av vide myrområder innafor et langt ra langs sjøen. Kyststripa fra Fiskenes til Haugnes når lenger mot øst enn noen annen del av Andøya, det har gitt de to gårdene ei gunstig beliggenhet for fiske. Bosetninga på Fiskenes lå opprinnelig ved neset som har gitt gården navn. «Gamle Fiskenes» besto av ei spredt husklynge like ved havna. Etter at veien blei ferdig på vestsida av husklynga like etter 1900, vokste det «nye» Fiskenes fram som en stripebebyggelse langs den, slik det gjorde på flere gårder lenger sør på øya. Kontakten har vært sterkest til de nærmeste nabogårdene, Haugnes og Skarstein, men også til Breivika lenger sør og til Andenes nordligst på øya. Det var farbart over land til alle disse stedene, også før veien blei bygd rundt 1900, men tidligere måtte båten brukes til frakting av varer. I likhet med de andre gårdene på østsida av Andøya har Fiskenes hatt nære forbindelser til om rådene i Sør-Troms, fra Senja og sørover til Kvæfjord. Denne kontakten foregikk sjøveien. Jorda Vi veit ikke hvor høg landskylda på Fiskenes var før Svartedauen, men etter 1500 lå den på tre våg. Der holdt den seg heilt til ut på 1800-tallet. Vurderingene av jorda på gården viser at den gamle landskylda lå høgt i forhold til jordbruksmulighetene. Matrikkelutkastet fra 1723 sier at jorda fikk godt med sol, men at den besto mest av myr og «morass», det vil si sumpaktig jord. Kommisjonen meinte likevel at det kunne såes fire skjepper korn (omlag 70 liter) på gården. På den tida var imidlertid klimaet altfor kaldt og rått til korndyrking på yttersida av Vesterålen, og de fire skjeppene var bare ei vurdering av mulighetene. Beitene nevnes ikke, men kommisjonen regna med at gården kunne fø tre hester, ti kyr, fire ungdyr og femten sauer. Også dette var et anslag, for øvrig nesten det samme som for Skarstein. Fiskenes hadde verken skog, seter eller kvern, og kommisjonen foreslo at landskylda på gården skulle reduseres med ei halv våg, eller enn sjettedel ned. Matrikkelutkastet blei aldri satt ut i livet, og landskylda blei stående som før nesten hundre år til. I 1802 vurderte en ny kommisjon gårdene i Andøy. Denne gangen blei de delt inn i fem klasser etter «jordverdi», det vil i praksis si bonitet. Fiskenes havna i den midterste klassen sammen med blant andre Skarstein, Breivika og Ramsa. Også denne kommisjonen meinte at korndyrking var mulig på Fiskenes, sjøl om den ikke fant åkerjord der. Klimaet var uansett enda for dårlig til at korn kunne bli modent, og jorda på Fiskenes lå dessuten svært nær havet, står det i vurderinga. Beitene blei regna som svært dårlige, likevel regna kommisjonen med at gården hadde fôr til tolv kyr. Også det var likt med Skarstein og Breivika, og disse gårdene fikk stort sett samme vurdering på de fleste områdene. Vurderinga sier til slutt at Fiskenes ikke hadde skog til brensel, og torvmyra var meget dårlig. En grundigere omtale fra 1868 gir et litt lysere bilde av jorda på Fiskenes. Denne gangen fant kommisjonen en god del åkerjord på gården, men dreneringa var dårlig og «undervann» et stort problem. Folltallet til potetavlingene lå mellom 2 og 3, under det halve av Skarstein, og også litt lavere enn på Haugnes. Sammenligna med nabogårdene hadde Fiskenes beskjedent med utslåtter, likevel var høymengda noe større enn på Skarstein. Beitene blir betegna som mindre gode og utilstrekkelige, og samla kunne gården fø to hester og tolv kyr. Husdyrtellinga tre år tidligere viser imidlertid at gården hadde fire hester, fjorten kyr og nærmere tretti sauer, og i 1875 var tallene fem hester, seksten kyr og førti sauer. Begge tellingene viser at buskapene på Skarstein i gjennomsnitt var noe større, mens Fiskenes lå nokså jamnt med Haugnes. Antallet oppsittere på Fiskenes varierte fra en til tre fram til 1770, da økte det til fem. Neste økning kom etter 1860, og før århundret tok slutt, var jorda delt i ti gårdparter. På 1900-tallet gikk jordbruket på «gamle Fiskenes» tilbake, men samtidig skjedde det dyrking av jord på de nye brukene langs veien. Det ga jordbruket på gården litt ekstra levetid. Sjøen De gamle beskrivelsene av Fiskenes sier alle at gården ligger laglig til for fiske, at folk har kort vei til sjøen, men en av dem legger til at lendinga er dårlig. Det siste gjaldt mangelen på ei skjerma havn, men gården hadde nok av gode støplasser i den tida sånt var viktigst. Mye tyder på at Fiskenes hadde jekt, i hvert fall på 1500-tallet, som var ei oppgangstid i regionen. Kanskje blei Buan brukt som jekteleie, det passer godt sammen med at stedet antakelig var et rorvær på den tida. Vi veit lite om hvor de tilreisende fiskerne kom fra, men mest sannsynlig hørte de heime i de sørligste delene av Andfjorden og Vågsfjord-bassenget, kanskje også på vestsida av Senja. Mange slektsforbindelser mellom Fiskenes og disse om rådene peiker i den retning. Den høge landskylda forteller også at gården var et mye brukt fiskevær. Krona sikra seg større inntekter ved å regne inn utbyttet fra fisket i landskylda, i tillegg til avkastninga fra jorda. Fiskenes har hatt ei lang rekke aktive fiskere og høvedsmenn. På slutten av 1800-tallet kunne detvære opptil sju høvedsmenn på gården, og mannskapene talte over førti personer. Det betyr at mange som ikke bodde på Fiskenes, rodde med båter derfra. Folketellinga fra 1891 nevner flere av dem. Etter overgangen til båter med dekk og motor skaffa fiskere på gården seg de nye båtene, men etter hvert begrensa mangelen på ei romslig og skjerma havn utviklinga av stedet som fiskevær. Likevel fortsatte sjøretta virksomhet til langt ut på 1900-tallet, med blant annet fiskebruk. Eierne Fiskenes og de nærmeste nabogårdene var gammelt krongods, det vil si at først kongen og seinere staten eide dem. Oppsitterne var enten leilendinger eller husmenn. Etter 1850 blei det mer og mer vanlig at folk kjøpte jorda de dreiv. Det skjedde også på Fiskenes, og etter 1870 var alle blitt sjøleiere. Bosetninga Det er ikke mulig i dag å si hvor lenge Fiskenes har hatt fast bo setning. Trolig bodde det folk der lenge før vikingtida. Dessuten kan vi regne med at jakt- og fangstfolk brukte om rådet før de første rydda jord og blei bofaste. De tidligste sikre opplysningene om bosetninga skriver seg fra to skattelister på 1500-tallet. Da hadde Fiskenes tre til fem oppsittere. Det var et århundre med godt fiske, men da «den lille istida» skapte langt hardere levekår utover 1600-tallet, gikk folketallet ned, slik det gjorde over alt. På det laveste midt i århundret hadde Fiskenes bare et eineste brukerpar, og tallet økte ikke før omkring 1720. Rundt 1770 hadde gården igjen like mange oppsittere som tidlig på 1500-tallet. Godt fiske mot slutten av 1700-tallet førte til at opptil seks par bodde på gården, men så kom «trångstida» da det neste århundret begynte. Før den var over omkring 1814, var Fiskenes på nytt nede i ett brukerpar. Etter 1820 økte bosetninga igjen. I storsildtida mellom 1865 og 1875 hadde gården sju-åtte oppsittere, og i de fiskerike årene på slutten av århundret økte tallet til nærmere tjue. Framgangen stansa opp da fisket svikta like før århundreskiftet, men da veien mellom Risøyhamn og Andenes sto ferdig noen år etterpå, økte folketallet raskt igjen. Den nye utviklinga endra bo setningsbildet i storgrad. «Gamle Fiskenes» forfalt, i stedet vokste en stripebebyggelse fram langs veien. Etter hvert nådde bosetninga grensa mot Skarstein, men stansa i nord lenge før den nådde Haugnes-grensa. Etter andre verdenskrig stagnerte folketallet på nytt. En av årsakene var oppløsninga av fiskerbondenæringa, som alltid hadde vært det viktigste fundamentet for bosetninga på Fiskenes. En annen årsak var omlegginga av veien i forbindelse med flyplassutbygginga. Veien fra Skarstein til Andenes blei flytta på øver sida av myrområdene, dermed lå Fiskenes ikke lenger ved en gjennomfartsvei, men ved en mindre trafikkert sidevei. Dette var lenge ei ulempe, heilt til folk oppdaga fordelene ved å bo uten stor trafikk utafor stuedøra. Fiskenes hadde noen år en del fellesfunksjoner for sitt nærområde, blant annet handel og post. Det ga imidlertid ikke nok grunnlag for økt bo setning. Derimot har stedet miljøkvaliteter som vil sikre at folk fortsetter å bo der i framtida.
Skarstein, gårdsnr. 62 Se også: Galleri fra Skarstein - familien Lofthus m. fl. Galleri fra Skarstein og Haugnes
Navnet Første gangen gårdsnavnet dukker opp i ei skriftlig kilde, blei det skrevet Skarsteen. Det var i 1521. Seinere var skriveformer som Scharsteen og Scharsten de vanligste, heilt til den danske skrivemåten «sch» blei avløst av den norsk «sk». Samtidig fikk sisteleddet forma «stein» i samsvar med vanlig uttale. Da Oluf Rygh på slutten av 1800-tallet utarbeidde det store navneverket «Norske Gaardnavne», skreiv han et langt avsnitt om navnet Skarstein, der han drøfta ulike forklaringer på det første leddet. Han klarte ikke å avgjøre om det kom av «skarf», i betydninga naken fjellgrunn, eller av «skar», et lavere parti i en fjellrygg. Begge forklaringene er imidlertid gale. Gården preges ikke av naken fjellgrunn, og det er lang vei til nærmeste skar. Derimot stikker ei stor og lett synlig steinblokk opp av sjøen utafor stranda, der sitter skarvene og ser etter fisk. Det er en typisk skarvstein, kvit på toppen av guanoen som skarvene etterlater seg. Sett fra sjøsida var denne skarvsteinen et godt landemerke, og den ga navn til gården. Alle kjente måter å skrive navnet på, har ubestemt form. Det viser at dette er et navn fra før Svartedauen. Den sørligste delen av Skarstein, heilt til grensa mot Breivika, kalles til vanlig Stranda. Det er et mye brukt stedsnavn i Andøy på slik områder. Stedet Skarstein grenser i nord mot Fiskenes og i sør mot Breivika ved Skjellelva. Oppe på fjellet i vest har gården felles grense med Stave og Bleik. Skillet mot Breivika har vært kommunegrense og er fortsatt soknegrense. Området innafor gårdsgrensene omfatter et to kilometer breitt myrbelte mellom sjøen og fjellfoten. Langs sjøen strekker et langt ra seg, der ligger dyrkajorda og bosetninga. Den eldste bosetninga på Skarstein lå der stranda svinger mot nordøst, og med det gamle fellestunet et stykke fra sjøen. Bortsett fra en gårdpart som blei bosatt ved utløpet av Littlelva rundt 1880, fikk ikke Stranda bosetninga før på 1900-tallet. Skarstein har naturlig nok hatt sterkest kontakt med de nærmeste nabogårdene, Fiskenes i nord og Breivika samt Ramsa i sør, som alle kan nåes lett over land. Dessuten har gården hatt god forbindelse til Andenes, også før veier blei bygd langs sjøen og seinere over myrene. Alle gårdene på østsida av Andøya har hatt nære forbindelser til områdene i Sør-Troms, det gjelder også Skarstein. Dit måtte man sjølsagt bruke båt. Jorda Skarstein og nabogården Fiskenes blei i tidligere århundrer vurdert svært likt når det gjaldt forholdene for jordbruk. De hadde samme landskyld – 3 våg – før 1800-tallet, og begge er en del av samme landskapstype. Et matrikkelutkast fra 1723 sier at jorda på Skarstein fikk godt med sol, men den besto mest av myr og «morass»(sumpaktig jord). På den tida var klimaet kaldt og rått, det gjorde korndyrking på kysten umulig. Likevel antok kommisjonen at man kunne så fire skjepper korn (omlag 70 liter) på gården. Dette var et anslag, ikke et utsagn om at korn blei dyrka der. Kommisjonen antok videre at gården kunne fø to hester, ti kyr, ti ungdyr og tolv sauer. Det var nokså likt tallene som blei oppgitt for Fiskenes. Skarstein hadde litt skog til brensel, men ingen seter eller kvern. Alt sett under ett meinte kommisjonen at landskylda burde settes ned med to pund. Matrikkelutkastet blei til slutt forkasta, derfor sto landskylda på Skarstein uendra til først på 1800-tallet. Neste kommisjon vurderte gårdene i Andøy i 1802. Den delte gårdene inn i fem klasser etter «jordverdi», altså bonitet, og plasserte Skarstein i den midterste klassen sammen med blant andre Fiskenes, Breivika og Ramsa. Kommisjonen sier at det er mulig å dyrke korn på Skarstein, men nevner ingen åkerjord der. Den sier videre at beitene er svært dårlige, men meinte likevel at gården hadde fôr til tolv kyr, det samme som Skarstein og Breivika. Også denne gangen nevnes litt skog til brensel, men torvmyra var meget dårlig. Til slutt har kommisjonen ei opplysning om kvern på gården. Trolig hadde det vært ei tidligere der, og Skarstein kunne på nytt få ei mølle. Mest sannsynlig blei Storelva brukt til kverndrift, kanskje ei flomkvern. Neste omtale er fra 1868, da blei Skarstein vurdert litt forskjellig fra nabogården Fiskenes. Skarstein hadde mer åkerjord og langt større utslåtter, men likevel litt mindre høymengde. Derimot lå folltallet til potetavlingene på 6, det dobbelte av Fiskenes, og det blei dyrka bygg på gården. Kommisjonen sier at Skarstein hadde gode og tilstrekkelige beiter i fjellet og langs stranda. De ga nok fôr til en hest, tolv kyr og nesten tretti sauer. Og myrene kunne gi mellom tre og fire tønner molter hvert år. Husdyrtellinga fra 1865 gir høyere tall for buskapene. Da hadde Skarstein sju hester, over tjue kyr og vel førti sauer. Ti år etter lå tallene stort sett på det samme, og buskapene på Skarstein var i gjennomsnitt en halv gang større enn på Fiskenes. Rundt 1900 var jorda på Skarstein delt i åtte bruk. Omtrent samtidig blei de gamle beitene på Stranda stykka ut til nye gårdparter, mens det meste av jorda i det gamle gårdsområdet fikk stadig sterkere oppdeling. Det viktigste unntaket var Nordgården, som stort sett unngikk å bli delt. Små og smale jordstykker egna seg dårlig da moderne jordbruksmetoder blei tatt i bruk på andre halvdel av 1900-tallet. Til tross for mye god jord opphørte gårdsdifta på Skarstein til slutt. Sjøen Alle de gamle matrikkelarbeidene nevner at Skarstein ligger nær fiskefeltene, men har dårlig lending. Med få unntak fikk alle gårdene på østsida av Andøya samme vurdering, men noen hadde små bukter som lå skjerma mot verste været. Skarstein mangla ei slik havn. Stedet blei derfor ikke et fiskevær som trakk båter til seg fra andre steder, men fisket har alltid vært ei viktig næring for oppsitterne. Så lenge man brukte båter som kunne settes opp når uvær trua, var ikke mangelen på ei lun havn avgjørende. Jektene krevde bedre havneforhold enn nordlandsbåtene. Fiskenes og Haugnes hadde jekt på 1500-tallet og kanskje århundret etter, og etter 1600 bodde det en jektestyrmann på Skarstein. Vi veit ikke hvem som eide jekta han seilte, men trolig hørte den heime et annet sted, kanskje på Andenes. Det ser likevel ut til at noen av jektemannskapet bodde på Skarstein som husmenn. Da fiskerne skaffa seg båter med dekk og motor fra 1905 og utover, blei fraværet av ei skjerma havn på nytt ei hindring for stedet. På 1930-tallet blei det bygd en molo som ga ly mot nord, men det gikk femti år før en molo på sørsida fullførte havna. Da hadde ikke Skarstein større fiskerbåter lenger, og det blei først og fremst ei småbåthavn. Eierne Alle gårdene på østsida av Andøya fra Åse til Andenes er gammelt krongods. Først på 1800-tallet overtok den norske staten som eier, og den solgte etter hvert de fleste gårdene til oppsitterne. Det gjaldt blant annet Skarstein, men ikke de nærmeste nabogårdene i sør, Breivika og Ramsa. Der kunne det finnes kull og andre verdifulle ressurser, og staten beholdt skjøtet til langt ut på 1900-tallet. Hans Andreas Martinussen og Olena Maria Olsdtr kjøpte Nordjorda i 1842 og blei de første sjøleierne på Skarstein. Elleve år seinere fulgte naboene på sørsida etter, og fra 1858 eide alle på gården jorda de dreiv. Bosetninga Skarstein er en av de mange gårdene i Andøy med svært gammel bosetning, kanskje heilt fra steinalderen. Den gamle landskylda på 3 våg var sikkert enda høyere før Svartedauen, men vi har ikke så tidlige kilder for Skarstein. To skattelister fra 1500-tallet er de eldste kildene som omtaler bosetninga på Skarstein. Gården hadde da tre oppsittere, en av dem husmann, de to andre leilendinger. Antakelig bodde de i et fellestun, det kan ha stått på Bakkan (seinere løpenr. 80). 1600-tallet var prega av harde levekår, mest på grunn av «den lille istida», som ødela for jordbruket og trolig også fisket. Utover århundret falt folketallet de aller fleste stedene, og Skarstein kan ha vært folketom noen år sist på 1650-tallet. Det samme skjedde nitti år etterpå. Fram til 1800 svinga folketallet på gården mellom en og fem familier, så kom ei ny nedgangstid som nesten knekte bosetninga. Etter 1840 begynte folke tallet å stige og passerte femten familier like før 1900. Veksten fortatte inn på 1900-tallet. Da blei veien mellom Risøyhamn og Andenes ferdig gjennom gården, og omtrent samtidig begynte etableringa av nye boplasser sørover Stranda, etter hvert heilt til grensa mot Breivika. Det kom færre nye bruk ved grensa mot Fiskenes, men nok til at bosetninga på Skarstein danner en del av stripebebyggelsen fra Ramsa til og med Fiskenes. I veksttida etter 1900 blei det starta handel på Skarstein, og den fikk lang levetid. Økt folketall førte også til oppretting av skolekrets like etter 1930, den blei nedlagt på 1960-tallet. Etter krigen måtte veien legges om på grunn av flyplassutbygginga. Krysset der veien svinga mot nordvest, blei lagt midt på Skarstein. Det førte ikke med seg ny virksomhet på stedet, men Skarstein har uansett fortsatt å være ei livskraftig bygd og vil fortsette å være det.
Bygdebok for Andøy, bind 5, er fortsatt i salg. Dette bindet omhandler gårdene Stave, Høyvika, Otervika, Bleik, Haugnes, Fiskenes og Skarstein. Bestilling til kulturkontoret i Andøy.
|
|
|
Andenes krets Bjørnskinn krets Dverberg krets Medby krets Nordmela krets Nøss krets Saura krets Skjolde krets Strandland krets Åknes krets Åse krets |
|
