 |
|
| Tilbake til startsiden |
Teigan og Teigandalen i Hadsel. Foto: Idar Nilssen. Små betraktninger fra dagliglivet Inge Eberg Johansen
|
| Tilbake til gamle betraktninger |
Disse små fortellingene og betraktningene ble skrevet for rundt ti år siden til "Bladet Vesterålen" under pseudonymet "JEI" (forbokstavene i forfatternavnet i omvendt rekkefølge).
|
| Se bibliografi | Digitalisert og
tilrettelagt for internett av Idar Nilssen.
|
| Tilbake til startsiden |
Tjønna Vi er alle vokst opp ved havet og har hver våre viker eller steiner vi har et hjerte for. Båra song seg fast i minnene, vi pustet inn havvinden fra stillhetens horisont. Våre øyne festet havets blå klarhet på netthinna. Båra rulla inn fra evigheten gjømt bak havkanten. Friheten fikk ei vid ramme rundt oss. Nede i fjæra lå tjønna. Der segla vi først ut i verda, lasta med enkle drømmer. Turen ble kort. Vi bar båten tilbake og segla ei ny last over havet, lekte oss voksne og reiste bort. Lykkelig er den som har ei fjære i tankene, hvor langt han enn reiser ut. Nyttigere reisegods får du knapt med deg. For det handler om identitet, å vite hvem du er. Hos noen bar båten videre. Fiskerne fortsatte til nye felt. Skårungen byttet drømmen med kompass og autopilot. Men få plasser er tradisjonene mer knytta til yrket enn hos fiskerne, tross tekniske nyvinninger. For de søker de samme ureder som forfedrene sette namn på. På kaia møter du sløyebenken, leverdunken og vekta. Du ser samme drømmen bøyd over en nyspretta skrei, drømmen som segla over tjønna. Godt er det å være menneske med von i hengande snøre. Vona har neste dag i sikte, neste dragan og ei ny ferd over tjønna. Andre tok skolevegen og fant sitt virke langt fra heimefjæra. De vender alltid tilbake. Barndommen er det rommet vi aldri kan forlate, og heimbygda skin hvor langt du enn reiser. Reisa blir aldri større enn den første du segla over tjønna. Og reisa vil bestandig vende tilbake til tjønna heime.
Ukultur Jeg gikk på skole sørpå. Kultur var hovedmoment i en særoppgave. Vi kunne strekke dette begrepet vidt. Jeg valgte utviklinga av nordlandsbåten. En annen skreiv om listerbåten. Ellers var det bunader, gensrer, stabbur, telemarkski osv som foreleseren lista opp av valgte emner. Til slutt nevnte han at to hadde valgt båter. Han visste ikke hva han skulle si. Men han ga seg da jeg spurte hva Norge hadde vært uten båten? Det har med holdning og tilhørighet å gjøre. Norge var tidlig ute og anerkjente andre folks rett til egen kultur, men først i 1972 ga vi samene lovrett på sin kultur. Paradoksalt nok ble denne retten det eneste tema om kultur i valgdebatten. De fleste gikk inn for å fjerne loven i kulturåret 1997. Kultur var lenge teori. Presten, doktoren ol. kom sørfra med lang skoleutdanning og var kloke folk. Dessuten snakka de et «finere» språk enn oss i arbeidsklær. Båtbyggeren gikk heime og lærte seg praksis. Når presten skulle over fjorden, segla båtbyggeren halvguden dit han skulle. På folkemunne var det presten som var ute og segla. Årlig forsvinner en prosent av våre kulturminner. Halvparten av våre registrerte bygninger fra 1537-1900 er blitt borte de siste 20 åra. Vi går inn i det neste årtusenet med en stygg statistikk. Likevel blir det strid om kulturbevaring, særlig hvis det koster penger. I distriktene har en sjelden god økonomi. Kulturminnestafetten viste oss at bevaringsverdige objekt forsvinner. VDS sin gamle lokal, «Børøysund», brakte kista med kommunedokumentene inn til hovedstaden. Det er gledelig at Sortland tar vare på Grønnskolen, Meieriet og Kvitbrygga. Sortland har ikke blitt by av ingenting. De andre tettstedene har sine prosjekt, kulturen blomstrer i Vesterålen. Det er ei bevisstgjøring som styrker vår egen holdning til kultur i positiv lei. Det vi gjør i dag er kultur og historie i morgen. Vi bør derfor være bevisste i vårt valg.
Uret Menneskene har alltid innordna seg etter lyset. De sto opp med sola og gikk til sengs når ho gikk ned. Sola var et fast punkt i tilværelsen, ho gikk en bane de alltid kunne følge. Vel, her nord i polarheimen svikta ho oss hver vinter, for så å ta det igjen til sommaren. Vi levde etter sola: Rismålstinden, Middagstellet og Nonsskaret forteller om soltid. Vi så på sola og rente heim til måltidene. Begrepet tid ble skapt ved universets begynnelse. Et døgn er den tida sola bruker rundt jorda, helt til Kopernikus oppdaga at det faktisk var motsatt. Noen mennesker har ikke fjell å måle soltida med. De fulgte skyggen fra trærne. Ut fra det laga de et solur, solarium, en stang med streker i sanden. De delte tiden inn i timer etter som skyggen bevegde seg på solariumet. Soluret er nevnt i Det gamle testamentet. Så fulgte vannuret, lysuret, oljeuret og timeglasset. Tidlig på 1300-tallet utvikla menneskene det mekaniske uret. Det ble et avgjørende framskritt at hjul dreiv noe mekanisk. En enkel fjær var drivkrafta. Nå har vi i tillegg elektriske ur, kvartsur og atomur. Sjøl sola går ikke nøyaktig nok lenger. Heime på kjøkkenhylla hakka vekkerklokka fram hvert sekund. Vi skrudde laus bakplata og studerte underverket, et virkelig maskineri. Dette måtte brukes. Vi laga propell på den uthula båten og kopla klokka til, trekte opp til ringing og sendte båten over tjønna med retning Nøkksund. Vi kom såvidt ut mot Sandnesgrunnen da fjæra gikk ut. Neste gang la båten seg til utfor Flua. Det ble ikke noe vinterfiske på oss. Mamma oppdaga at klokka sto. Vi monterte urverket inn i klokka, men kunne ikke stille den, for sola var bak skyene. Først da onkelen vår kom med lommeuret, fikk mamma tida tilbake. Vi snakker om urtid, urmennesket og Ur, den eldste byen. Ur er begrepet på det eldste. Vi er blitt avhengige av uret. Det viser arbeidstid, busstid, flytid, middagstid og fritid. Med så mye tid, blir det knapt tid til det siste. Jeg trur vi går over til soltid igjen. Da har vi heile dagen å ta av.
Originalene Molbohistoriene har alltid moret oss. At folk kunne bli så dumme. De holdt til i Danmark, og det ga dumskapen et ansikt. Få hendinger gleder oss mer enn når naboen gjør en uskyldig tabbe. Tåpelige svenskevitser er populære. Vi hever oss sjøl på slikt. Tidligere gikk bygdeoriginalene for alles latter. De behøvde slett ikke være så tåpelige, de var bare ikke akkurat som oss. I denne prosessen er noen feilfrie sammenlignet med latterobjektet. Dagliglivet er jevnt kjedelig, og forandring fryder. Menneskene er som bilder. Komposisjonen kan ikke bli like vellykket for alle. Noen er ganske fargelause, men like verdifulle for det. Originalene var fargerike, men de hadde ikke godkjent farge. Utvelgelsen ble nådelaus. Reklame og TV ensretter. Det kjøres på en likestilt sjanger. Kjendisene skaper forbilder. De unge følger gjerne flokken, det gir trygghet når lederen legger malen. De blir like og aksepterte. Plutselig blir det in å være original. Hårfarge, klær og oppførsel avviker fra det normale. Helten vekker oppsikt. Knallrødt hår og gull legges merke til. Kan vi ikke ta gull, kan vi i alle fall farge håret. Dette er en ufarlig assosiering og skaper farge i grådagen. For vi gamle årskomlinger, vi er forlengt falt av lasset. Vi er verken originale eller fargerike og må plent godta andre sin livsglede. Derfor koser vi oss med molboene.
Stein Steinen har aldri vært likt her i Norge. Den ligger for mye i vegen for oss. Skulle noen slå en neve gras, rente en ljåen i stein. Kjørevegen krongla mellom steinene og stien gjennom ura ble ei plage å ferdes i. Vegbygging i dag er sprenging i fjell. Stein er tungt. Utmarksgjerdene forteller om ufattelig slit. Kjellarmurer, brukar, vegkanter og moloer ble nøye oppstabla til kunstverk. Nesten hver stø hadde sin vor, hver teig sitt steingjerde. Den ukjente sliter kunne meir enn å sveitte med stein. Noen banka i denne harde materien og fann en hul tone, meisla en rekke hol og kleiv steinen snorrett. En måtte lære seg til denne kunsten. Steinsmeden ble en viktig person. En kom ikke utenom steinen. Ord som jarstein, ilstein, syllstein og dørstein forteller om sitt bruk. Takstein ble et stort framskritt for husbygginga. Steinen holdt til Dovre faller og litt til. Det ble et evig tak. I dag skaper skulpturlandskapsprosjektet mye strid. Det skin ikke av gråsteinen. Vi ser ikke mye fint i all denne steinen rundt oss. Vi rår liksom ikke med den, bare nisser og dverge bygger i berge. Trollene søkte ly der for sola, og huldra lokka folk i berget. Steinen var vår kalde hverdag. De første reiseskildringene beskriver disse ufyselige fjellene som stenger for øyet og lite gir plass for mark og enger. Noe kratt prøvde å pynte på svineriet, det vært brukbar skog så, men disse misvokstrene. Tidene forandrer seg. Noen fjollete engelskmenn rente ut ødemarka og klatra i stupene. Tyskerne oppdaga fjordlandskapet, og Kittelsen trollfjella i nordlandsnatta. Nu lokker vi titusner hit med våre fjellformasjoner. Stein er blitt penger. «Dei gamle fjell i syningom, er like eins å sjå». De har årtusner av tyngde i seg. Det er vi som forandrer oss.
Kalvedansen En liten kalv var kommet på avveger og skapte problem for politiet. Hendelsen ble filmet og vanskene med å fange dyret kom på TV. Til slutt kom en bonde og fikk ei rennlykkje rundt halsen på rømlingen. Dramaet ble nesten utlagt som ei farlig dyrefekting. Mange av oss satt igjen med en beklemt følelse. Slikt var daglig nesten da vi var yngre. Toskkalver smaug gjennom gjerdet og uti graset. Vi tok ei bøtte og lokka på dyret. Kalvene sto ikke for en melkeskvett. - Kose, kose kalven. Da kom de luntrende og vi lurte dyra gjennom porten eller festa tauet om halsen når de sleika bøtta. Vi unger fikk ofte den jobben med å få plaga itu graset og innfor gjerdet. Mye har forandra seg, altfor mye. Vi har en urban tilværelse der dyr, porter, gjerder, gras og beitero blir fremmede tilstander. Eggvær, rugeplasser og moltemyrer blir allmannseie. Vi gikk med sansene etter om lam skreik for mye, om sauer sto i einstilla eller fast i ura. På myran lå djupe diker der tunge dyrekropper seig fast. Vi visste av dem og rente etter hjelp. Daglig virke gav nyttig lærdom. Turlagene har mange tematurer. Erfarne ledere vandrer med oppdragende erfaring gjennom terreng og tid. De har en viktig oppgave, blir visdommens forpaktere i naturen. sitt tempel.
Måneskinn «Husker du dengang i måneskinn»? Få naturscener er mer skildret enn måneskinnet. Vi får et romantisk bilde av vår nærmeste planet. En tur i måneskinnet gir lys til kjærligheten. Intet område kan bli mer goldt enn denne svære kula som reflekterer sollyset ned på vår frodige jord. Der er hverken luft eller vatn, bare ørken. Nei, naboen er ingen ost å leve av, eller varme å sverme i. Vi kommer likevel ikke unna denne skinnende planeten. Månen påvirker flo og fjære. Vi har delt opp året i månesykluser. Våre forfedre sådde ved nymåne, slakta på veksan måne, det ga drygere vekt. Fisket bedra seg på nymånen, været ble uroligere, dyrene også. Noen blir månesyke. Nei, månen er ikke så langt unna likevel. I dag bryr vi oss ikke så mye om slikt. Vår mekaniserte verden kjører med fulle lys, opplyst veg, utelys, flomlys, neonlys og gasslys. Vi legger knapt merke til den ensomme månen oppi verdensrommet. Folk svermer sjelden i måneskinnet, de sitter i bilen eller med videoen og mettes av erotikk. Armstrong ødela mye av romantikken. Han labba ut i sanden og trakka ned gleden vi trudde på. Den skinnende overflaten ble en sanddunge. Nei, det er her nede vi må nyte måneskinnet. En tur etter skogsvegen eller i fjæra får mening. Da blir måneskinnet en stillhet som lader ditt hjerte til spenning. På en slik tur kan vi sverme uforstyrret og glede mannen i månen.
Namn I det gamle jaktsamfunnet fikk den nyfødte ofte et dyrenamn. Barnet tok i seg dyrets egenskaper. Bjørn ble sterk og klok, Ulf listig og en god jeger. Andre namn som Geir (spiss), Odd (kvass), Kyrre (rolig), Tryggve (trygg) skulle gi barna egenskaper etter selve namnet. Religioner har gitt oss kjente namn: Siv, Odin, Tor og Frøya er namn fra åsetrua. Astrid, Gunnhild og Torgrim er en videreføring av disse gudenamnene. Eva, Maria, Jakob, Isak osv. er kristne namn. Denne namnegivinga skal beskytte barna og være en slags velsignelse. I vikingtida sto ættefelleskapet sterkt. De kalte opp barnet etter slekta, gjerne besteforeldrene. Vi kjenner denne skikken fra vår tid. Ola, Johan, Anna og Josefine brukes ennå. Det ble noe trygt og nært med slike namn. Tanter og onkler kaltes opp, og slik knyttet en familiebånd. Barnet fikk de egenskapene den oppkalte hadde. Da gikk det bra med gården, for nyttige egenskaper kom gården og slekta til gode. Folk levde av gårdene. Ved å holde på tradisjonene, levde de trygt. En fast skikk var å oppkalle de døde. Denne skikken har i seg de samme momenter som å gi barnet slektsnamn. Den døde ble ei verne ånd. Samtidig minnet en den døde og ga den ei slags ære. For det var ei ære å bli oppkalt, samtidig som det ble ei ære å bære namnet til den en var oppkalt etter. Historiske personer og romanfigurer kunne bli svært populære namnegivere: Kristoffer, Roald, Fritjof, Kristin, Synnøve osv. Filmen skapte namn, slik som fjernsynet i dag påvirker namnesettinga. Vi får internasjonale naboer også. Det er vanskelig å spå hvordan namnebruken blir. Namnet skal tjene barnet, og vi kan godt holde på det norske i en stadig mer sammenblandet verden. Bjørg, Astrid, Ragnhild, Andreas og Harald må fortsatt bli folkekjære namn.
Skolen Klostrene opprettet skoler, og katolikkene innførte skjærsilden for å få skikk på folk. De som ravet ut av sottens mørke søkte kun lyset. Noe de ikke fant i fornuften, for lyset tennes i følelsene. Her var kun plass til himmel og helvete. Kirka fikk ei gyllen tid helt til Hans Nielsen Hauge vandra rundt og lærte vanlige folk næringsvett. Hauge havna i fengsel, han som de fleste fornuftige utbryterne av mørket. Hauge skapte fabrikker og handel, han tente et lys langs kysten. For å drive næringsvirksomhet måtte en kunne skrive og regne. Halvlærte omgangslærere haltet rundt med griffel og tavle. Etter skoletvangen gikk plantene opp til konfirmasjon, denne jesuittiske avrettinga som skilte folk fra fe. Det passa kirka godt. Religion er makt. Skolen fikk makt gjennom Pontoppidans forklaring. Her begynner skolens lidelseshistorie. Lærdommen ble aldri bygd på elevens premisser. Læring var en tvangsforing av nåde og frelse. Nåden formidlet lærerne, frelsen ble konfirmert av prestene. Skolen lider ennå av denne hellige enigheten, kirke og undervisningsdepartementet. Friheten i barnesinnet drepes langsomt. Du skal vende det andre kinnet til, bli gagns menneske. Se på smilene i ungdomsskolen, triste grin i et resignert ansikt. Etterpå kommer videregående lidelser med skjærsilden der 18 åringer skal løse verdensproblemene FN ikke makter, eller tolke en litterær tekst som selv professorer strides om. Spør en 18-åring hvor bestemora er født. Det vet han neppe, men avstanden til månen regner han ut med Phytagoras' visdom. Så langt er vi kommet at avstanden til månen blir viktigere enn hva vi er. Og ennå var ikke Hernes fornøyd. Normalplaner, Reform 94 osv, et rop etter noe annet. Hvem er det vi lager planer for? Kanskje vi skal bruke Tor Jonsson si påminning: Lat oss mognast og verte mjuke. Det mjukaste, reinaste to skal ei skaparhand atter bruke når nytt skal gro. Strømpene Jeg kjørte for å hente kompisen. Vi skulle på julebord. En frekk vind ruska til hårsveisen. Jeg sprang inn og retta opp fasaden. Kompisen strei og pressa buksa over midjen, rettere sagt, magen. Vi var like vanhjelpne, buksene tøyde seg ikke etter behovet. Slik sett trengte vi ikke fråtse i julebord. En trimtur ga større rettferdighet for kroppen. På golvet dunga strømpene bort halve teppet, sikkert nesten 50. Jeg tenkte på innsamlinga til Murmansk og Jugoslavia, kulda der og mangelen på klær. Men kompisen fant ikke par. Han bautes oppgitt og tok neppe imot gode forslag om hjelp til andre trengende. Her styrket ikke nøden fellesskapet. Jeg oppdaga et par. Kompisen mista lavtrykksdannelsen i ansiktet og smilte godvær. Han stirra forundra på strømpene. Nøyaktig like eller var det fremmede vesen fra andre kloder? Så seig uværet på igjen. Et hol akkurat der stortåa skulle dekkes. En kunne ikke starte jula med slik nød. Kompisen ga opp. Sulten stramma beina fram i kinnene, verken ribbe eller pinnekjøtt fikk plass der. Jeg så på golvet etter hjelp. Heime hos meg lå en lignende dunge med enkeltstrømper som passet perfekt til alle her. - Han svarte meisk, freste det fra speilet. Det lyste tydelig feittmerker av årsgammel ribbe på slipset. Kompisen gnikka Zalo på flekken. Så freste varmvatnet ut av kjøkkenkranen. En ivrig dur bøyde seg forbi dørkarmen. Kompisen tørka slipset i mikrobølgeovnen. Bedre hodeløs enn slipstøs. Her fant de opp ovner som steikte biffen på 0,5 og slips på 0 blank, men å finne ut et system der alle strømpene passet hverandre, det var vi for dumme til. Vi deler ut allverdens priser, hvorfor ikke en strømpepris til en glup problemløser. For et evig rot er det hver gang en skal ut. Jeg fant to som nesten passet, en blåsvart og en svartblå. Kompisen dro dem motvillig på seg. Men jeg så det under hele julebordet. Han satt med blåsvart ansikt og fikk ikke til å hygge seg. Og da den første ribbeflekken flaut nedover slipset, ble uttrykket svartblått. Slik sett såpasset strømpene.
Godbonden Godbonden holdt til i Mellomrøstan, oppe på kvisten i et gammelt hus. Vi så skyggen i røstvinduet, og bare vi sto stille lenge nok, hørte vi nesten at han purka der oppe. I mørtna smårente vi forbi Mellomrøstan. Øverst i Smålian lå Godbonhula. En dag mota bror min og jeg oss dit. Hula stakk fint inn i berget med en høvelig steinbenk og bord. Vi sto ei stund og syntes her kunne en godt bo. Tankene skremte oss ned. Godbonden, tomten, tuftekallen, haugkallen o.l. er forgjengeren for nissen. Det var den gode bonden, ættefaren, som ble igjen på tufta eller i huset. Derfor gikk han igjen i de eldste husa. Han ble ei verneånd som passa gården med dyr og vekst. De voksne hørte og nemnte godbonden i førjulstida, for vi skulle være snille, ellers fikk vi ikke gaver. Julenatta sto bordet dekket. Godbonden takka for maten med å signe neste år for husfolket. Oljelampa og alt lysstellet i jula ble for mye for en som trivdes i mørket. Godbonden flytta på laden og ble nisse. Der må han nøye seg med grøt. Det har mange ganger slått meg hvor mye moral og oppdragelse, hensyn og ærbødighet det lå i den gamle tankegangen. De hadde ikke bare seg sjøl å streve for. Gårdens ve og vel avhang av hvordan en stelte seg. En var såvist ikke bare seg sjøl nok. Vi har mistet mye av denne omsorgen og hensynet på velferdslasset. Du ser det på bossene, hvordan det oser sjøltilfredshet. Vi kom etter. Men hver jul får vi en liten ettertanke. Godbonden besøker aldersheimen, kjerkegården, mater fuglene og gir gaver til våre nærmeste. Og noen få av oss lar bordet stå dekket julenatta.
Loppemarkedet Vi kjørte på loppemarked. Yngstejenta ønska det. Jeg var med som en motvillig belastning. Inne på lokalet sto folk i kø. Nysgjerrigheten var kanskje større enn kjøpelysten, men vi mennesker smittes lett av andres påfunn. Plutselig står du med en sak og vurderer for og imot. En har ikke akkurat bruk for disse greiene, men hvis noen andre kjøper det, da fær den sjansen. På butikken henger varene i rekker. Her er det bare denne. Fram med pengeboka. Yngstejenta plukket ned side skjørt og bestefars fintrøye, prøvde og tenkte. Klær er til for å brukes, og ungdommen er ikke så låst i klesvegen at noe er mannfolkklær og slikt. Så ble jeg stående. En gammel kopp på et tefat. Ikke så fin lenger som jeg husket den. Langt bak i hjernen mintes jeg stua hos bestemor der inn, brystet banket etter sukkertår, onklene røykte og omnsvarmen suste varm hygge. Vi kjørte heim med noen klesplagg, en gammel kopp og et tefat. Yngstejenta strålte, jeg satt vemodig. Så mye vi har mista. For hver ting vi mister, dør det noe vesentlig i oss. Livet er fullt av små merkverdigheter. Store saker rår vi sjelden med. Vi må få lov å være nostalgisk, ha et falsk selvbilde, noe vi kan eie som aldri kan måles i gull. Vi undra oss over hvorfor det heitte loppemarked. Kom det av gamle klær med lopper i, det har nok en verre bakgrunn. Det går ut på å loppe folk, få dem til å bruke penger. Loppemarkedet blir en motvekt mot sløsementaliteten, bruk og kast. Her blir det gjenbruk og nytte, historie og hygge over en kaffetår, billige saker og folkelig atmosfære. Da får en mye utenom på kjøpet. Lag og foreninger soper inn noen tusner. Verdier er så mangt, særlig det som gjør nytte for seg utenom pengeboka.
Vårtegn Vårtegn nu midt på vinteren? Kyndelsmess, 2. februar, er fra gammelt midtvinters. Da snudde bjørnen seg i hiet, og folk som hadde hest i lag, skifta på foringa. Kårskifte foregikk denne dagen. Nei, vi sliter med tjukkaste vinteren. Men her en dagg så jeg første tegnet på forandring. En flokk skjurer skvatra og samrådde. Kanskje de valgte seg ut make, eller dreiv de litt førvintersflørt? Noen dager etterpå flaksa fuglan etter hverandre i gammelselja, turtla og nikka. Her fikk romantikken vinger og meining. De leita etter en reirplass. Gammelselja står i blautrite bekkesiget med grønn aura rundt seg. Nåjukser mildværet med temperaturen og fargene. Selja blir langtfra så grønn i frosten, men skudda står med grønn vilje. Sola stig. Dagene lysner. Ekallen har funne seg make. Snart oljar det vårkveld langs landet. Stormåsen tar til å vårgaule og flyg mot sollyset med gullkvitt parringsbryst. Det gamle ørneparet samlest på berget og nikker om trufast samliv. Mars narrer oss hvert år, morrakald og kveldskvas. Mars er en sur gammel stabukk med altfor mange kuldedager. Da er det godt at ea oljar, måsen gauler og tjelden melder seg. Vi er forlengst lei vinteren.
Frokosten På med kaffetrakteren, brødristeren og eggkokeren, koppene på bordet, og søndagsfrokosten er ferdig. Tenn et lys. Det blir koselig med levende flamme, litt høgtidelig fred og gjestfrihet. Vi fordøyer visst maten bedre når vi sjøl er i god stemning. Før snakket de om at en skulle la maten sige. De satt med frokosten, så i været og tenkte ut dagen. En heil halvtime roa de seg med bordet. Søndagen spedde de på med en kaffekopp ekstra, en sukkerbit som gjorde tilværelsen lysere. Måltidene blir i noen tilfeller den eneste samlingsstunda for familien. Fagfolk mener en skal ta seg god tid, snakke om hyggelige ting og nyte maten. En ser lysere på dagen når en er god og mett, som de sa det før. Da bygger en bruer som tåler et trykk mot gnisninger og uoverensstemmelser. Kanskje bare det at en har nok med å ete, gir den ro som skaper hygge. Vi er kanskje for lite opptatt med å kose oss og ta vare på den stunden en har sammen. Det er maten vi lever av. Statistikken viser at matkostnadene relativt sett har gått betraktelig ned. Før gikk det meste av dagen med til å skaffe føde til folk og dyr, opp i otta og seint i seng. Tenk på alle sangene som handler om mat og jord. Hos våre forfedre var fred og tid til å dyrke jord nesten det samme begrepet. Signe maten. Det trenger vi. Tross overfylte hyller i kjøpesentra, blir mat en mangelvare for mange i åra som kommer. Denne dagen er det oss sjøl det gjelder. Vi koser oss med bordet og lar maten sige. Det er sunt også.
Slipesteinen Før høya gikk vi anga fjæra nordover. Ljåene skulle slipes, og ungene veiva nesten arrran ut av ledd. Kallan hong på ljåan og pressa de nesten fast i steinen. «Det hendte vi hadde opptil 18 ljåer som skulle slipes til fjellslått.» En ny stein var ei severdighet. Kallan skødde nykaren. «Va det nokka tel stein»? Den gamle ble kilt laus og lagt til veggen. Kanskje kom den til bruk engongs? Å kile nysteinen var et spesialarbeid. De løfta den oppi stolen og målte med et bord om der var kast. Lite skulle til for at den store steinen slo utakt. Det blei et fintfølende presisjonsverk å kile den rett. Enkelte laga et heilt maskineri, troa til å ha vatn i og trøanordning med sete. Slik satt de og trødde steinen rundt. Akslingen glei i gammel smurning. Du kunne nesten høre at steinen song under slipinga. En måtte aldri slipe ljåen tørr, da gikk den varm, og det tok herdselen. Mang ei øks og rusta kniva fikk en skikkelig omfaring på slipesteinen. Nu kunne det riktig hende at steinen blei skeivslipt etter års bruk. Da satt de med skarp meisel og tok av steinen der kastet var, et handarbeid av tid og nøyaktighet. Han bestefar gjorde det. På Hadseløya bruktes flatvorne steiner til slipsteinstoler. På fraflytta tufter står de gjenstridig igjen og viser hvor slipinga foregikk. For slipesteinene var en nødvendighet. I dag hyler moderne smergelskiver verktøyet vårt. Det blir ikke det samme livet som før. Varmen i fjøsveggen, graslukta og flugesurret heng ennu over slipsteinsplassen. Den sto litt bortvendt mot fjøsveggen. Slipesteinen skulle hatt hedersplassen på gården. Men slik er det med alt det nødvendige, det blir for dagligdags.
Istapper Under det gamle torvtaket fraus istappene ut og varsla frost. Vi lyrte snyballer så det small i veggen. Et mørkt nupp drukna i snyen under takskjegget. Fulltreff. Neste morgen hong nye istapper som skjegg langs veggen med en taus bønn om tid å vokse i. Det smakte jord av isen. Vi spytta ut hver dråpe av den usle smaken. Om ettermiddagene skein sola liv i isspyda. Vi stirra fram fine lysperler. Sollyset åpna isen. Da fikk de henge der. Vi hadde oppdaga noe. Senere har jeg lest at farger er lys som brytes. Slik slipes diamanter til verdi, at den indre farge får lyse. Det er langt fra fjøstakets istapp til en diamant, mange millioner. Verdier bør ikke alltid regnes om i kroner. Vi fikk et bilde som bar i livet. Kan hende har ikke millionæren oppdaga denne verdien'? I Østen opplevde jeg at solnedgangen glødde fram konturene i en moske. Spirene ble søkende symbol mot en annen himmel enn vår. Da ante jeg at skjønnheten er evig, en diamant i hjertet. Verdier er hva vi opplever og ikke hva vi eier. Slik får religionene verdi. - Det nytter ikke om du eier hele verden hvis du taper di sjel. Sjelens lys er vårt billede, vår opplevelse av skjønnhet. Nu henger små istapper ned fra taket, små perler som jeg stanser og ser på. Hvor vakkert det er å være menneske når du kan kjenne naturens stemme forme en diamant i din tanke. Du star i nuet og føler at evigheten er gjømt i hver istapp du ser.
Leseferdighet Fjerdeparten av barna i enkelte industriland har vansker med språket. TV, spill og video gjør dem til funksjonelle analfabeter. Disse spillene mangler språk, bildene viser handlingene. Det er et svært forenklet billedspråk barna møter og bruker. Disse ordfattige barna leser ikke aviser, ikke bøker, de gluper i seg aksjon- og voldsfilmer der språket er rått og flatt. Underholdningsindustrien spekulerer i denne språkfattigdommen. De kan nå hele verden med sin videoidiotisering. Virkeligheten blir forenkla, personene klumpete, dumme vesen med barnslige effekter. Denne forenkla billedflommen gror fast i barnesinnet. Færre foreldre leser for barna sine eller forteller eventyr. Vi som voks opp med huldra, nissen og hørte om det fæle trollet, vi skapte egne bilder. Det puska i krokene; steiner fikk ansikt. Alle ble ikke like lesekyndige, men fortellerspråket ble rikt og meningsfullt. Det var et språk med kultur og fantasi, der ord ga bildene liv. Den enkle trefjøla segla ut i verden med ferdig last. Fortellingene manglet ikke på moral og oppdragelse. Den uskikkelige fikk sin straff. Der var alltid noe en ble skremt med hvis en oppførte seg som en trollunge. Moderne psykologer rynker brynene mot slik skremsel. TV-spillene gir ingen korreksjoner på feil de gjør. På gården ble vi rettet på og fikk ansvar. Slikt skapte oppdragelse og læring. Den skal tidlig krøkes som krok skal bli. Jeg ser at skoler og organisasjoner tar opp samarbeid mellom heim og skole. Dører åpnes for en kontaktskapende verdidebatt. Åpne dører gir et varmere samfunn og en rikere verden.
Frihet Nordmennene har to ganger avslått å gå inn i EU. Politikerne ellers i Europa ser på dette som en merkverdighet. Der gir de fire friheter mer makt til de som fra før kan boltre seg i makt og rikdom. Derfor så vi at storkapitalen gikk sterkt inn for medlemskap. Det var den jevne sliterev og kvinnene som stemte nei. «Landet ble langsomt vårt eget», skriver historiker Sverre Steen. Vi opplevde danskeveldet, og fikk med Grunnlova stoppet svenskeadelen. Den norske bonde har gjennom århundrer vært en fri mann. Husmannsvesenet var ei svøpe, men den eide ikke mennesket slik vi finner det under det europeiske adelsveldet. Når så bonden og fiskeren reiser seg mot overveldet, da opplever vi en hets fra de grupper som ikke har noe å miste. I EU-landene blir storgardene større. Retten til land og vann kjøpes opp. Den vanlige mann eier verken hagen eller boligen han bor i. Et fritt marked er kapitalens frihet. Turistene spør hva de har lov til? De kommer hit og opplever ensomheten, friheten i uberørt natur. Å eie denne friheten forstår ikke vi som står midt oppi det. Evig eies kun det tapte. Vi har hatt en del humoristiske innspill om hvor Møysalen ligger. En indianer ville sett på denne debatten som fjottet. Det er en tankegang fra bymennesket som sitter i parken og ser de kommunale blomstrene strøype hverandre. Vi pynter på fadesen så ikke asfalten kveler lufta. Vår naturfølelse er uten grenser. Vi trasker i marka og ror utpå småseiflua, lager bål nedi fjæra og strekker oss i sandvarmen. Det er noe med viljen, mulighetene til å oppfylle våre lengsler. Da blir vi frie.
Skjura Nord i gården sto der enkelte tre i hagene. Disse trea var nesten hellige element i vår oppvekst, inngjerda. Og rundt stammen renska de snautt, så gjødsla fikk trekke ned. Og så fint det var å sitte inne i stua og se ut i lauvhimmelen. For det var utenfor stuevinduet disse trea sto. Vi stansa ved hagegjerdet og hørte på fuglekoret inne mellom greinene. Så flaksa en og annen spurv ut av koret, og vi oppdaga at liv er fart, sang og glede. Andre så også nytte i treet. Ei skjur flaug med kvister og ville bygge reir der. Mannen i huset protesterte. Reiret skada treet, skjurungene bråka og de andre sangfuglene forsvant. I tillegg var skjura litt av en rovfugl når høvan var der. Gamlemora i huset ville ikke høre på slikt, ho ba for fuglen. Skjura hemna seg. Røva en reiret, for lamman på fjellet. Det blei lykke å ha skjura så nært husan, hevda ho. Nu veit ikke jeg om skjura leste tankene til husfolket. Ho ga opp. Vi gikk i dagevis og venta, ble aldri sikker på hva denne uventa utsettelsen kom av. Gamlemora gikk med mistanken synlig. Mannen forsverga at han verken hadde skotte eller skremt fuglen. Jeg har seinere kommet på at fuglen ga opp av praktiske årsaker. Da de nærneste greinene var plukka, oppdaga ho at det ble altfor strevsomt å hente greinene langt oppi marka. Skjura er ingen dum fugl. Vi fant seinere reiret høgt oppi ei stor bjørk atti marka. Vi sveitta i solsteiken og takka ho for god sommar, mye bading og modne bær. Ingen av oss unger var i tvil om at det treet i hagen blei altfor kort til den gode sommeren.
Utmarksgjerdet Vi har så vanskelig for å ta vare på kulturen vår. Nu er de borte de lange utmarksgjerdene som kraup etter lendet og forma landskapet. Utfor gjerdet mørkna opptrakka kuvegar og snaubeita mark. Innfor gjerdet strekte grasgrønne enger seg rundt husa. Utmarksvegen åpna gjerdet. Her skrangla vogna etter torv eller ved, kuflokken belja seg til marka. Den gamle gården var et nyttebruk. Alt krevde sitt arbeid, en ødsla ikke med naturgodene. Her var ingen overflod, men trong nøysomhet og langt slit. Utmarksgjerdet skilte verden. Kor fint det var å gå gjennom porten der kalvane drog seg langs gjerdet og rauta kveld. Det sommarlukta møkker, og fuglane hong over tuene i et levende kor. Du vandra i forundring gjennom det gode liv. Dette var heimegodt og rikt å være menneske i. Du kjente igjen stein og tre, friheten av å gå i eventyret ditt. Utmarksgjerdet var ei ramme i livet. Innfor gjerdet sto faste arbeidsplikter, utfor venta lediggangen med tellturer, fiske eller bærleiting. Her lå opplevelsene og gjorde turene forventningsfulle. Hver bærspann og fiskehonk bar glede til gårds. Enkelte plasser gråner ei lang steinrekke mot skogkanten. Utmarksgjerdet ligger helst i vegen for traktoren. Vi tenker lite over at hver stein ble håndplukka av marka, ført til gjerdet og murt nøye opp. Stein på stein, hundrevis av meter for å skaffe jord og holde dyra av innmarka. Det er den tause hverdagen som møter oss, for de er borte alle de som bar denne steinen. Utmarksgjerdet strekker tunge minner gjennom vår historie.
Drømmen Nabokona bar på en drøm, et håp om engang å få reise til et annet land. Det ble aldri noe av den reisen. Hun døde like fattig som hun kom til livet, og uten henne ble vi en drøm fattigere. Under krigen ville hun reise til Tyskland og se landet der folket måtte ut og krige, hva som manglet der? For hos nabokona var det mangel på noe som gjorde folk unormale. Den som stjal, manglet venner, de som sloss, trengte oppdragelse, og den som laug, skjulte noe og manglet respekt for andre. Nå manglet kona det meste av ytre ting, men hun velsignet ut et blidt smil med indre varme. Denne rikdommen kunne ingen stjele fra henne. Under krigen trampet to unge tyskere inn, de leita etter radio. Nabokona smilte dem på defensiven. Et slikt smil gjømte ikke noe, det var åpent og ærlig. Den ene ble stående foran kjøkkenvinduet, de kom ikke lenger. Han forklarte på passelig norsk at mora hadde en slik blomst. Kona smilte dem rundt til andre blomstrer, viste bilde av mannen og foreldrene som var døde. Soldatene så seg rundt i det fattige kjøkkenet og ville vite hva hun levde av? Det var i sannhet et klokt spørsmål. Hun forklarte at hun arbeidde for å leve, gården trengte henne. Og hvorfor var ikke de heime og arbeidet, var det ingen som trengte dem? Soldatene sto der uten svar, de skjemtes tydelig. Kona ga dem brødskive med rabarbrasylta og melk, og et varmt smil fulgte dem tilbake. Nå er det borte: huset, blomsten og rabarbrarota bak bislaget. Noe håper jeg aldri blir borte fra menneskene. At de har noen som trenger dem. Rikdom er ikke alltid det du eier, men det du kan gjøre og skape for andre. Den dagen ingen har bruk for oss, blir vi fattige.
Lokalen I sommar så mange igjen et kjent og kjært barneminne. Gamle «Børøysund» dampet forbi. Det går en uforstyrret linje tilbake selv om tiden forandrer oss. Barndommens store lokal var blitt en liten båt. Men det var lokalen, det samme smekre skroget, de steile overbygningene. Alt herlig avstemt under røykbuen som alltid farget furen. Lokalen kom med verden utenfra. Barndommens store håp om reiser tok den med seg. Vi kom aldri lengre enn den tangvokste vorren strekte seg. Drømmen stoppet i det ukjente. Vi tøyde kvelden med pirrende forventning. Lokalen var ventandes. De voksne satt vakt. Ankomst avhang av last og lossing. Tid var noe en tok seg til. Men var der ikke en forandring der ute, et skjær som ble større? Skjærene lå alltid der de lå, en grå rygg av tid. Nu løsna tida ut av steinen. Lokalen kom. Vi venta på den kvite stimstripa, det veldige brølet som skurte havets blå stillhet til ekko i fjellene. Så la den seg på Styrsylla, og ekspedisjonsbåten ble en liten dott mot den svarte jernveggen. Den kom aldri nærmere, hvor mye vi enn ville det. I støa ble det et kaos av folk, varer og fremmede lukter når ekspedisjonsbåten la til. Kjøpmannen svinga ut kranen og veiva lettvint den tunge sirupstønna eller oljefatet oppå støypkaia. Onkelen min vippa hundrekilossekkene over nakken og bar de handfritt opp steinfjæra. Den svarte fremmeddama så seg etter fotfeste til lærskoene. De voksne husja oss unna. Ungene sto alltid i vegen, unntatt når vi rente ærende. Lokalen styrte bort inn fjorden. Men i sommar kom han tilbake. Lokalen fulgte et solblankt spor over havet tilbake mot barnehjertet.
Kylla Han ville så gjerne få oppleve våren, at bekken gikk og soleia lyste i vasskanten. Her taumte han si først kjøe. Han ble redd da den sprellet i graset, og drog den uti bekken igjen. Det var en uforstyrret verden som lenket han til virkelighetens fristed. Nærmere kommer du ikke stillheten enn ved bekkekanten, og. For bekken renner gjennom barndommens stillhet av minner. Han plukket etpar soleier og satte på kjøkkenbordet, fikk våren inn. Stilkene sto i et gammelt krus han fikk av bestefaren. Slik fikk blomstene en tyngde av tid. Det kom aldri nye soleier i kruset. Bekken og blomstene ble en hellig nærhet det ikke kunne røres ved. Han fortalte at bekken hadde stemme. Av bruset fra forsen kunne han lytte om det ble regn eller tørrvær. Hørte han bruset ned til husene, da var regnet ventandes. Solspill i vassdråpene ga varme.
Bekken Vi må ha noe som våkner i oss, en liten bekk, ei farge, en stille vandring tilbake, som kan synke i hjertet og gi ømhet. Hver liten bekk og blomst har en stemme. Vi plages av andre stemmer med nye krav. Fanger vi stillheten et øyeblikk, kan vi vandre i oss sjøl og finne en bekk å eie. Han fikk ikke oppleve våren ved bekken. Vinteren ble den siste. Jeg plukket soleier og satte i et krus på grava. Det regnet, men jeg hørte ikke forsen. Den stemmen tok han med seg. Vi har mange ord for kulde: Iskaldt, svinkaldt, han e bitandes, beinkald, gnallfrost, stuggkald, huskaldt, vindkald, råkald osv. For kulda har plaga oss her nord i isen. På høgste sommaren kom vestavinden så eitrande kald at den jaga folk i hus. Og var det en solskinnsdag, seig havgolla inn, eller skodda feide bort solvarmen. Da elda en opp i omnen og kokte kaffe. Det varma i skrotten. For kylla var aldri så ekkel som på sommaren. En kunne ikke med skam vinterkle seg. Folk brukte ullkleer, vadmelstrøyer og bukser og tjukke votta. Skinnhuva holdt både for kulde, regn og vind. Slik blei ho heilt nødvendig utpå havet. Så du en kall uten skinnhuva, blei han holdt for et narr. - Gå så naken! Likevel forfraus vi oss. Om sommaren flakna skinnet av ørene, røde kjøttet blødde og klødde. Nagelbetten reiv i nagelrota så en gikk i Ørska. Fingran i iskaldt vatn. Da var en berga. Mange ganger nytta det lite å sprengfyre. Vinden ylte seg inn i hver sprekk. Husa var golvkalde. Noen brukte både innelugga og utelugga. Frosten knaka i veggane, og vinden hong seg på husan. Vi krydde oss rundt omnen og holdt den eine sida til liv. Den andre visna til en livlaus brekant. Kjerringene varma melk og tina isen. Loftan møtte oss som det verste fryseri. Fraus du ikke vettet av deg før, så fikk du kjenne det under sengkleda. Vi dirra oss til varme. Og så godt vi sov. Utpå morgenen våkna vi med is på øyelokkene. Jeg trur vi fraus oss friske. Nu sitter vi i varme rom, kjører i oppvarma biler, ligger i varme senger og kan dusje oss enda varmere. Men kler vi oss for vinteren eller tar hensyn til den? Neida. Siste påsken viste at vi leker isbjørn og trur vi kan tåle alt, vi oppvarma vesen. Sjøl om vi ikke trenger innelugga lenger, så er det like kaldt ute.
Tefatet Jeg kom over et gammelt tefat og ble stum over hvor fint det var. Heime hadde vi et heilt sett med slike kopper og fat. Det ble så mange at vi knapt så dem. Nu var dette eine igjen. Jeg ville ikke miste det. Dette er noe av det mest typiske med oss mennesker. Vi ser ikke skogen for bare trær. Men når den eine er igjen, da reagerer vi. Det blir mye verre å skille seg med den siste sauen eller kua enn heile buskapen. Da er det slutt, og livet tettiser av minner. Mange fikk problemer da traktoren gjorde hesten til overs. Den gamle sliterev ble en venn. Du var ikke åleine på marka. Kjøreturen opp til torvhågen ble aldri det samme med traktoren. Hesten så på deg, du snakka til han og ga han mat. Tefatet minte om heimekjøkkenet, måltidene og ramma rundt barndommens trygghet. Menneskelivet har mange tefat de dveler med. Vi må ha noe nært, noe som fester seg i minnenes ensomhet og gir dagen glede. Vi har egne rom som må fylles, kjære ting å holde på. Barn finner saker de oppdager verden med. De eier forventningene glød. Så lenge vi røres av barnets glede, finner vi mange tefat å røres av.
Keivhendt Jeg er født keivhendt. Det gikk bra de første åra, bortsett fra at en brukte galhanda og skar seg på retthanda. Der kan en se arr etter tollekniven. Å komme på keiva, er å komme galt ut. I storskolen, 4. klasse, begynte vi med penn og blekk. Da gikk det virkelig opp for en at en brukte galhanda. Blekket ble sopt utover! De voksne tulla handduk over galskapen, bruk peishanda. Det kunne ha gått verre. Ca hvert femte menneske er keivhendt. Hvis keivhendtheten er under 75%, kan det være fornuftig å bruke høgrehanda. Vi lever i et høgrehendt samfunn, lysmonteringen, arbeidsbenker, sakser, verktøy innredning osv er for høgrehendte. Omtrent all undervisning skjer høgrehendt. Prøv å la en venstrehendt lære deg å hekle, sy, strikke ol. Da skjønner du hva slags problemer en venstrehendt kan ha i det daglige. Vi arver våre egenskaper. Hjernen er todelt og styres derfra. Ofte har vi besteforeldre som brukte galhanda. Miljø kan også påvirke hva slags hand vi bruker. Og miljøet har lenge avskaffet keivhendt bruk. Derfor ser vi ikke så mange eldre som bruker denne gale handa. «Venstrehendtarbeid» er betegnelse på dårlig håndtverk eller arbeid. Det er en misforstått betegnelse. Flere av våre genier brukte galhanda. De ble mestre tross dette, eller kanskje fordi ingen hindret dem i sin kunst å bruke den handa som var rett for dem. De brukte den med glede og flid. I dag kan det være en fordel å skyte med venstrehanda på handballbanen eller drible med venstrefoten og knalle ballen uventet i mål. Noen bruker begge føttene like bra på banen. Da er de ikke så mye venstrehendt. En som bruker venstrefoten, han bør fortsatt bruke venstrehanda. Denne artikkelen ble skrevet med høgrehanda. Denne setningen gikk unna med venstrehanda. Artikkelen ble reinskrevet med begge hendene. Merkelig hvor flinke vi blir med begge hendene når vi er nødt til det på skrivetastene.
Hestevett Blakken svinga alltid unna neset der isen var utrygg. Han lorta litt på fremmede plasser og lukta seg tilbakers. Jeg trur han hørte gjenklangen i steinene og gikk unna. En hest kunne bråstoppe og ikke gå et skritt lenger. Gamle folk trudde hesten så og hørte meir enn sløve mennesker sanser. I dag har vi lett for å le av slikt. TV overtar og gir oss den spenninga vi trenger. Vi behøver knapt være mørkeredde. Få går ut etter at det mørkner. Vi har mista gangsynet og må opplyses for hvert skritt. Det lengste vi beveger oss fra godstolen er når vi må på do, og sjøl der står lyset på. Snakk om andre tider. Vi som opplevde krigen, husker den sorte dame og kor skittrengte vi satt før vi måtte følges på utedoet. Der var det ingen sjanser hvis vi satt med buksa nede når dama kom. Det er ille å bli tatt med buksa nede. Verre er det hvis vi ikke lærer av slikt. Det har aldri vært verre med økonomien enn når økonomene får styre fritt. De har ikke gjort som hesten, de har gått mange skritt for langt. Menneskene bruker knapt 10 prosent av hjernen sin. Der er mange skjulte områder. I vitenskapelige kroker sysler nysgjerrige hjerner med ukjente fenomener de lite kan forklare. Psykologene hevder der er meir mellom himmel og jord enn det vi er klar over. En ekspert er en som skjønner hvor grensen går, hvor vi bør stoppe. Gamle Blakken brukte naturlige metoder for å lukte seg trygt tilbakers. Han utførte sine oppgaver perfekt, drog torvelasset, høylasset og slåmaskinen fullkomment. I dag herres vi verken lukta eller synet av en hestelort. Men hvor avhengige var vi ikke av den hesten og slik varme det var mellom han og oss. Vi kan ikke kjøre tilbakers etter hestelorten lenger. Vi har reingjort verden og må følge opplysning og ekspertise. Vi trenger all den kunnskapen det gir. Likevel bør vi stoppe og gjerne bruke noe hestevett hvis disse midlene ikke går. Da er det på tide å snu.
Sola De gamle veit nøyaktig når sola når ned til heimehusan. Det var soldagen deres. De regna også ut tida fra solsnu til soldagen. I 1997 snudde sola 7 minutter over 9 om kvelden den 21. desember. Vi trur at fra da av kommer sola stadig nærmere jorda, men sola er faktisk 5 millioner km nærmere jorda enn om sommeren. Den 2. januar i år var faktisk sola nærmest jorda. Solvarmen er nå 7 prosent høgere enn når vi steiker oss i godveggen høgste sommarstid. Det er enorme mengder energi sola gir. Skulle vi betale for denne energien, ble det 150 millioner kr på hver av oss. Dagene forlenges nå gradvis. Det er særlig ettermiddagene som strekkes ut. Etter hvert blir soloppvarminga sterkere enn nedkjølinga. Da begynner vinteren langsomt å gi seg. Mørketida er over. Men - det er ingen steder vi har meir lys gjennomsnittlig i året enn her ved polene fordi skumringstida er så lang. Ingen mennesker har mere lys årlig enn akkurat vi. Fakta er sjelden avgjørende. Vi baler med denne mørketida med lysterapi og tabletter. Noen må ha medisin for å få sove. Vi har lulla oss i en mørk depresjon og må ha juleferie med lys og gaver for å holde ut. Bør vi ikke glede oss over disse kontrastene naturen spiller på? Ingen dager er like. Havlyset skifter hver morgen, skumringstimen tenner de første nordlysflammene til kvelden. Lyset farger gråsteinen til sølv og maler himmelen med glødende purpur. Før tok de tegn av dette spillet. Gudene sto bak de skiftende kreftene. Folk ble ydmyke. De sto med huva i handa første soldagen. De lutra seg for nordlysbrannen og venta forandringer ved nymånen. Nå er det vår grådighet som skaper forandringer. Vi er i ferd med å forrykke balansen i naturen. Indianerhøvdingens spørsmål har aldri vært mehe aktuelle enn i dag. Men han ble ikke referert ved klimakonferansen nylig. Vi eier ikke luftas renhet lenger. Vår atmosfære blir stadig meir forurenset. Sola går sin gang over lærde og ulærde. Jorda snur seg langsomt i sin evige bane. En dag skin sola over fjellkammen. Ho varmer hjertet og gjør oss glade. Sola er livsgleden som mørketida ikke kan knekke.
Sanddungen Attmed gangtrappa hos bestemor lå en sanddunge. En av onklene våre skulle støype mur mellom veggen og trappa. Mangel på sement og tiltak gjorde at vi fikk en fast lekeplass i fleire år. Vi laga veger og kaier, kjørte varer og folk. Ja, vi henta skjell nedi fjæra og frakta dyra i bil, noe som var uhørt da. I lek kan en bryte sperrer og la fantasien kjøre oss avgårde. Leken gir oss mange muligheter. Den forhindrer aggresjon og stress, fjerner oppdemma slam i sinnet vårt. Gjennom leken opplever vi den friheten som tidsjaget stjeler fra oss. Hvorfor skal vi voksne stenge inne denne trangen til frihet? Stress fører til ulike sykdommer og andre plager. Vi får behandling for stive muskler og umulige nerver. Vi lærer å slappe av, puste riktig og tenke positivt, naturlige egenskaper vi er født med. Hva har gått galt? Vi har glømt leken. Sjøl i statsrådstolen kan en liten krusedull med penna skape barnet i oss. Hvor mye lettere blir det ikke å leve da. Finn en sanddunge og grav en ny Suezkanal i lag med ungene og la stresset fylle kanalen. Jeg trur neppe du får noe rikere å beholde enn den tillit et barn kan gi deg. Barnet er et søkende menneske. Den som søker har sin tru åpen. Denne muligheten er vår sanddunge vi ikke må støype en mur av.
Grøten - Ska vi nu ha grøt igjen? Det er lørdag, og ungene blir middagslanse. De lider ingen nød. Verre var det for oss som pent måtte ete det mamma sette på bordet. - Et du grøt, blir du søt, biter ikke på de unge nu. TV 2 forteller klart hvordan du skal berge deg i skjønnhetskonkurransen. Da var det verre før. Men, uansett kor smått det var, grøt fikk de rørt sammen. Omnen stod der, og om kveldene sette de gryta over og rørte mel eller gryn i melka. Sto kua tørr, tok de en skvett vatn og kokte vassgraut. Så putra det grøtvarmt i kjøkkenet. Sulten samla seg rundt bordet. Vi brente oss stadig, lærte ikke bordskikk og regelen med å vente til grøten kjølna. Om morgenen steikte vi restene. Småsvei til en brun skove som knasa i munnen. Vi sukra stasen. - Nam, nam. Noen smurte sirup på kaldgrøten. Bestemor snakka stadig om at ho kunne lokke pappa på havet med kaldgrøt og sirup. Jeg ble kald på føttene når vi hadde kaldgrøt med sirup, fikk havet under bordet. Grøt var så mangt. Havregrynsgrøten skulle helst være tjukk som bly. Melgrøten ble mer føyelig. Da risengryna kom, ble det stasgrøten. Den fikk plass på julebordet. Men den danka ikke heilt ut rømmegrøten. Til sankthans koktes det rømmegrøt, ja noen holdt tradisjonen med å ha rømmegrøt til julemat. Om sommaren smakte det med den noe stramme saupgrøten. Nu likte vi unger ikke akkurat den grøten, for de voksne spurte om vi hadde saup i skolten. Det var ingen oppløftende intelligenstest. Barselgrøt, nykalvgrøt, børgrøt, julegrøt, slåttegrøt, torvegrøt, kornskurdgrøt osv. forteller at grøt er tradisjon i dette landet. Uten grøt hadde det ikke vært rart for oss.
Briller Før satt folk og myste mot avisen, armene ble for korte, de så ikke hva som sto mellom overskriftene. Enkelte var lite lesekyndige og hørte heller på radioen. En gammel fisker undra seg over alle tyskertan under krigen. Sjøl unge folk brukte brilla. Det kom av at de ikke drakk tran eller spiste mølja med lever. Hos bestemor hong brill ne nedpå nesetippen, ho gløtta over strengan når vi kom og gjennom brillane når ho stoppa lestan. Voksne hadde lesebriller, knapt det. Vi tinga blei tullen og suset i hauet når vi keik i brillene. I dag bruker mange unger briller, både lese- og gåbriller. Flinke fagfolk tester øynene og finner den rette styrken. I mi skoletid var det aldri snakk om at unger trengte briller. De klistra nasen nedi boka og stauka fram ord. Leseferdigheten avhang delvis av hvor godt de så. Dessuten var det skammelig å bruke briller. En ble erta som blindebukk. Sjøl på lærerskolen unngikk noen briller. «Han ga henne en bukk med roser.» Da skjønte vi at kompisen trengte lesebriller. Noen var nærsynte, andre langsynte. De fleste av oss var langsynte. Vi så det meste rundt oss, flaggstanga på Anden, ken som plukka bær i fjellet. En nabo var fargeblind og kunne ikke leite molta. Det var unormalt. Så kom der ei fin dame fra byen. Hun sprada med briller midt på lyse dagen, tok de av og pussa glasset med skinn. Bestemor ble meir dame der ho batt lester eller stoppa strømper. Bestemor brukte arbeidsbriller, læreren lesebriller. I dag er det allverdens med innfatninger og brilletyper. Vi har bare to øyne, det er nesten for lite til alt utstyret de tester oss med. Optikeren måler styrken på synet. Du må nok ha + 0,5. En oppdager at bokstavene står fast i avisen, en ser tydelig forskjell a komma og punktum. Livet forandrer seg. En går der og leiter. Kor la æ brillan? Brillan? Du ha de oppi panna. Så avhengige er vi av dem.
Overtru Vi snakker om at folk før var overtruiske. De trudde på gjengangere, på hulder, troll og mye annet som vi flirer av. Vi lever i et opplysningsvelde der fantasien blir feid bort av gjenstridige fakta. Aviser, bøker og TV gir oss et kunnskapsbilde der overnaturlige saker blir grundig forklart. Et og annet er fortsatt uforståelig. Det fins mer mellom himmel og jord enn vi er klar over. Vi ferdes ikke i bekkmørtna, vi koser oss i overopplyste hus med termostyrt varme. En blir snarere redd hvis en frys. Kulde gjør folk veike. Det kjennes utrivelig, en får trasige tanker å plages med. I mørket er alle katter grå, de går stilt og kommer uhyggelig nært. Hørte de en lyd, kunne de ikke se hva det var heller. Før satt de i mørket, og da puska det rett ofte rundt dem. Godbonden trekte inn til skosteinsvarmen på kvisten, nissen tusla på laden. De skremte, men det ble likevel ei lykke å ha dem i hus, de var verneånder. Et dyr kunne bli uforklarlige sjuk. De mistenkte huldra og stakk kniven i døra. Nokka matte en rå seg med, ellers fikk trollskapen rå. De tok sine forholdsregler, snudde båten etter sola og tok aldri tangstein til last. Draugen var ei plage de ikke måtte ale på seg. Livet blir styrt av det vi trur på. Vi har lover og regler for det meste, tusenvis av forskrifter for alle saker, forberedt og ordnet i viktige paragrafer. Om kveldene glaner vi på TV der hele verden ramler inn i stua med sine problemer. Bilen suser lettvint forbi berget der huldra før skremte folk. Våre forfedre hadde bare seg sjøl og Vårherre, små båter utpå det veldige havet, og den bratte stien over fjellet. De rodde og traska i allslags vær i mørke og kulde. Folk måtte klare seg som best de kunne og tok trua til hjelp. Det er denne livsberginga vi kaller overtru.
Kjøkkenomnen De første kjøkkenomnene ble plassert inni grua, og røret ble stukket opp i skorsteinen. Det var stor skepsis til disse omnene. Hvordan kunne en varme opp et rom med å stenge varmen inne? Men etter hvert fikk omnene innpass i husa, særlig fordi en kunne koke maten lettvint, og dessuten holdt den ilden under kontroll. Omnene var fine kunstverk med innstøpte ornament og figurer. På 16 og 17-hundretallet var Norge kjent fordi vi laget slike kunstverk til omner. Der var vi ledende i Europa. Alt til sin tid. Elektrisk kraft gjorde disse omnene overflødige. De fleste hamna nedi fjæra som skrot. Elektriskomnene ble vel mottatt. Kvinnfolka var over seg av lovord. Tenk å berre vri på en knott og sett panna på. Særlig gjevt ble det sommarstid. Da slapp en fyre i omnen og sveitte over maten. Men ikke alle fikk nok strøm til oppvarming, og det hong igjen at en måtte fyre romma varm. Til oppvarmingsomner kjøpte de smale Jøtulkasser eller malmtunge Dravner. Og det trengtes. For strømmen kunne utebli, og kor skulle en koke da? Disse omnene hadde flate plater, beregnet på strømpanner. Gryta hennar mor hamna i fjæresteinan der havsaltet rusta hol i kantene. Det moderne kjøkkenet trenger ikke skitne torveomner. Her er det sterilt reint og lettvint gjevt. Men vi er gjennom årtusner knyttet til ilden. Vi monterer innelukket peis og ser flammene varme opp stua. Det er stas med ildtunger som slikker på veden. Og strømvarmen blir ikke slik som omnsvarmen, ikke så lun og nær. Kanskje har vi mistet noe. Samlinga rundt kjøkkenomnen hver morgen mens vi drog på oss klærne. For kulda sto margtrengende på. Da,trengte vi virkelig kjøkkenomnen. På plata sto kaffen og lunka seg. Kom der folk, satte de kjelen nedi omnsholet og fikk sus på kaffen. De kokte på gruggen, sterk kaffe som reiv i tarman. Ikke alle var like begeistra for dette gruggsterke vatnet. En mann klaga stadig på den kaffen han fikk heime og skraut av den han fikk borte. Så var de på kafe og fikk syltynn kaffe. Da sette han i: Ja, enteng ser æ. Her har de ikkje spart på vatnet.
Utedoet Vi som vokste opp i utedoets tid, vi strauk ikke i norsk. Godt planta på dassholet saumfor vi avisene, lærte setningsoppbygning og kommaet sitt plass i verden, ordet fikk mening. Journalistene skreiv rom til våre følelser og skapte nærhet til en fjern verden. Avisen ble et bilde på tida. Vi kjente Stalins diktatoriske bart og Eisenhowers runde smil. Gerhardsen stirret litt sint på oss. Det nyttet ikke. Hans tese om hele folket i arbeid gjaldt ikke dobenken. Her var vi i nødvendig avtrede og kleip aldri i et redskap før avisen var grundig vurdert. Kunnskap må oppdages, budskapet må gripe oss. Bak dodøra fikk tida den plass ho trengte. Fantomet sto utenfor og vokta freden. Folk gifta seg, noen solgte en godlynt hest, andre annonserte etter dyktige slåttefolk. Vi fant livsanskuelsens nærhet på hver side. Slik ble det folk av oss. Utedoet sparte samfunnet for mange psykiatriske plasser og fengselsutgifter. Jeg har aldri sett et utedo på musè. Har vi glømt vårt daglige visdomstempel?
Naturen Nordmenn flest har et romantisk, nærmest religiøst forhold til naturen, forteller en undersøkelse. Miljøproblemene skaper en økende interesse for religion og natur. Likevel er vi mindre miljøvennlige enn våre europeiske naboer. Interessen for energisparing synker. Vi vil ha bade i pose og sekk. Naturen er vår viktigste felleseie. Forvaltningen av dette felleseie har alltid vært uklar. Retten til jord har gitt naturretter: bær skog, beite, jakt, fiske osv. Hos oss vekker granplanting strid. Vi trur vi har ubegrensende områder til vi stoppes av et gjerde, en utmarksveg eller et plantefelt. Der stopper fellesinteressen. Vi kan ikke vente å vandre uforstyrret i frihet så lenge vi ikke viser større interesse for denne friheten. Folket har et personlig forhold til natur, men graset blir aldri like grønt for alle. Det som gror på andre sida av åsen, gror ikke for oss. Dermed tar vi dårlig vare på ressursene våre. Landskapet ligger ubeskyttet. Vår oppave blir å forvalte denne verdien. Dyr, fugler, fisk og vekster er en del av skaperverket. Vi skal også forvalte disse kvalitetene. Men også her tenker vi sjelden over åsen. Forsvaret vil legge et skytefelt der vi har den største bjørnestammen i landet. I Vassfaret skulle nedslagsfeltet ligge i hiområdet til den eneste bjørnestammen på Sørlandet. Vi kan ikke underskrive internasjonale traktater og etterpå ikke bry oss om disse når det gjelder oss sjøl. Vi har ansvaret for våre dyrearter, og ikke bare neshornene og elefantene i Afrika når disse snikskytes. Uberørt natur blir viktigere og viktigere for forskning og som mentalt verdifundament. Men det er uten verdi hvis vi ikke skjønner dette og utnytter fribeten naturen byr oss.
Skaparverket Hos såkalte primitive folkeslag blir naturåndene en slags religion. Respekten for det skapte dannet myter om at naturen har sjel. En møter sjelden en varere livsoppfatning enn i slike myter. Disse folkene lever av det naturen gir og viser respekt for kreftene som styrer skaperverket. Vi høster mer enn vi sår, bryr oss ikke om gammel visdom og forstyrrer en betydelig del av helheten i naturbalansen. Moderne mennesker mister ofte kontakten med jordas grønne virkelighet. De urbaniseres og ser skaperverket fra bilvinduet. Slik blir de en slags skyldløs betrakter av verden. Dette er en farlig misforståelse. Massebilismen truer med å kvele jorda. Vi har utryddet flere av våre medskapninger og kjører milevis for å se dem stresse forbi nettingen. Hva slags rett har vi til å straffe medskapninger til en slik meningsløs tilværelse? Dyr dresseres til å gjøre menneskelige bevegelser for å forlyste oss. Men er det ikke både toskete og egoistisk å trene/plage dyr til gjøre mennesketing? Det er unaturlig og uetisk. Vi viser primitive holdninger og forakter skaperverket. Turistreklamen lokker med opplevelsesferie. Hva går det på bekostning av? En jerv som søker etter stillheten på vidda, ulver som rømmer. Hvert minste liv har rett til fri eksistens. Heldigvis har vi her i distriktet glimrende tilbud på opplevelse i frihet. Vi viser hvordan kvalene boltrer seg i havet. I skogkanten beiter elgen fredelig, og en og annen rein streifer over rabbene. Ei tung ørn basker over havet. Urørte strender med evige dønninger. Slik ble skaperverket til. Vinden blir en ånd som puster denne virkelighet i hvert strå. Her må vi trø forsiktig. Vi vandrer på hellig grunn.
Heimelaga Før var mye av det folk hadde heimlaga. Bestefar snekra til mamma da ho var nygift. Et heimedreid kjøkkenbord gikk til hjertet hos sløydlæreren. Det var fint og forseggjort. Auser, kar, krakker, lugger og andre klær ble kveldsarbeid. I husar sto rokken og symaskinen, i uthuset hong tappjem, høvler og sager bruksklar. Slikt måtte de ha for handa og berge seg. Folk unnslo seg å være andre til bry og penger var det smått med. De fleste av oss er heimlaga kveldsarbeid. Vi ble også født heime, bestilt gjennom Utstyrsmagasinet eller kom til gårds på et eller anna mystisk vis. Vi ble ikke opplyst i allslags omgangsformer, kun være hjelpsomme og snille. Vi greidde oss best i mørkna, vi uopplyste. Ei og anna rota seg bort i ulykka og kom heim med en unge uten far. Vi hørte aldri at slike unger kom fra Utstyrsmagasinet. De kunne heller ikke avbestiller. Enkelte ting måtte vi være forsiktige med. De var kjøpte og fine. Pengene skapte verdier da og, kjøpeline saker. Etter hvert ble det meste kjøpt, finheten ble allmenn og mista glansen. Det holder godt for oss å være heimlaga. Vi blir verken for kostbare eller fine. Vi er velbrukte og sitter sjelden på stas. Det er vi ikke laga for.
Farsrollen En undersøkelse viser at fedre er sammen med barna sine gjennomsnittlig 12 minutter daglig. I praksis vil det si at ganske mange fedre sjelden eller aldri er sammen med barna. Nyere forskning viser barn som ikke får voksenkontakt eller får leke med voksne, blir aggressive. Slår en disse opplysningene sammen, tyder alt på at det finnes mange aggressive barn. Skolen skal reparere denne fedresvikten med å være omsorgsskole. Aggressive elever har vansker for å akseptere andre elever. 55.000 barn blir mobbet og gruer seg til å gå på skolen. Vi har altfor mange små som går med redde skritt mot skoledøra. Her skal de utvikles til gagns mennesker, få faglig opplæring og sosial trivsel. Lærerne har ingen trylleformular å ty til, de får en umenneskelig oppgave med å løse denne floken. Hver dag føler tusener at de ikke strekker til, og de blir altfor aleine med disse problemene. I dag er fustrasjon åpen både hos elev og lærere. Skolen er for noen elever det eneste sikre tilholdtsted. Mange har heller ikke besteforeldre å søke trygghet hos. På hvert skolebudsjett skulle det vært avsatt en klatt så barna fikk møte eldre personer i timene, for eksempel i forming, o-fag ol. Barna har et kontaktbehov, de trenger tillit og omsorg. De eldre har tid og rom i sitt hjerte, varme hender i kulden. Hvor mange av oss voksne har i sommar tatt barna med de 50 metrene til fjæra? Latt dem få oppleve eventyret blant skjell, krabbe og tangsprell. Lek og opplevelse utvikler oss. Vi kan ikke skylde på barna, på skolen og samfunnet så lenge vi sjøl svikter.
Lykke «For et lykkelig liv Han kan gå med hendene i lomman heile dagen», bemerka pappa. Mannen kom fra Oslo og sprada søndagsfint etter vegen. Vi sleit med høya. Jeg fikk et bilde av at lykke tilhørte de med fine klær og folk som snakka «fint». Så kom filmene, slagerne med «I love you» osv. Lykke ble forelskelse og kjærlighet, søt musikk, sus og dus. Slikt fant en ikke i torvedammen med skitne støvler og dampende sveitte. Lykken tilhørte en annen verden. Skolegangen skulle hjelpe oss på den rette hylle i livet, andre mimra om en lykkelig alderdom. Da slapp en unna det verste slitet. Men da de var unge og sterke, flytta de lykkelig inn i eget hus og gledde seg over at familien og buskapen voks. Hver nyfødt kalv og lam var ei lita lykke å bære på. Barnefødsler ble feira med barsengmat og stas. Å oppkalle barna etter noen ga lykke for barnet. Noen ser tilbake på en lykkelig barndom, et lykkelig ekteskap, ei god helse. Alt dette kommer ikke av seg sjøl. Bak mye av disse forholdene ligger årelangt slit, forsakelser og omsorg. Når en har røynt livet, skjønner en at lykke kan være handa hos den du trenger mest. Mange trur lykke er rikdom. Jeg trur heller lykken ligger i hva du kan unnvære for å bli lykkelig. Har du et rom av tid, kan det bli et lite lykkeslott. Vi mennesker er ulike. De fleste mål har si meining. Det blir vår oppgave å skape meining så livet får den sjansen. Livet er intet lykkehjul, det er ditt, deg sjøl og dine muligheter. Du bør vite hvem du er. Den som strekker seg forgjeves, når aldri lykken.
Handvogna Handvogna var fattigmannens trøst. De hadde ikke jord til å fø en hest. Hvordan skulle de få inn høyet eller torvet ned, drive gården? Handvogna ble den billigste løsninga. Kallen drog og kjerringa skua. Mangt et saue- og kufor ble bala over marka og inn i laden. Staur, potet, fisk og alt mulig måtte drages i vogna. Livet var et slit, men handvogna trengtes og så var ho så lettvint å ha for handa. På tettsteder og i byene frakta de varer til butikken i handvogn. Andre solgte varene direkte fra vogna. De eldre på Stokmarknes vil huske smørvogna. På gamle bilder står handvogna til nytte. Den doningen var ikke å forakte. Vi voks opp med handvogn. Først var ho både stor og tung, rulla fast i hol og satt dønn fast. Vi greidde likevel å handsame ho laus. Handvogna ble et mål på hva vi dugde til. Det røynte armer og bein, vi slepte oss gjennom barndommen med små lass av ergjerrighet. Så kjøpte pappa Blakken, og handvogna ble tilovers. Ho hamna i kråa, der alt gammelt blir stuva unna. Vi prøver å skjule fattigdommen. Men i minnenes krå ligger rom vi stadig finner tilbake i. Der får hjertet mange handvogner å fylle. I dag står handvogna på plenen med blomsterkasser i. Turistene stopper og fotograferer. Nostalgien blomstrer. Rokken, lofotkista, symaskinen og andre nødvendigheter står til stas og er rikmannens trøst. Ingen fattigsjel har råd til denslags pynt. Vi drog vel ikke handvogna forgjeves. Noen fikk glede av det.
Meisene En hær av dompapper ringa seg rundt matbrettet. Grønnfinken flytta seg ærbødig unna, for her kom det storfolk. Meisene torte heller ikke prøve seg da herrefolket forsynte seg av maten deres. Vi syntes det ble svært med disse flotte gjestene at de æret oss med besøk. De pyntet på de grå høstdagene. Da finkene kom, syntes vi også de skapte ei hyggelig forandring, en uventet stas. Ikke alle perler lyser. Gråmeisene hadde vært en daglig glede, de blir likevel så vanlige at en snart ikke merker dem. Gjennom heile året er de våre naboer. Godt naboskap kan ikke kjøpes, det avhenger av gjensidig respekt. Menneskene er svake for farger og uniformell stas. Det har i alle år gitt makt, kongene i sine røde purpurkapper, generalene i påklistra uniformer. I geistlige kretser markerer lederne seg med utvalgte klær. Uniformeringen gir makt, og vi underkaster oss denne ytre glansen. Indre kvaliteter og budskaper får mindre betydning. Hva du har å gi, bør bety mer enn ytre glans. Meisene blir vår nære glede. De er avhengige av brettet vårt. Vi har noe å gi hverandre. Utpå ettervinteren hører vi sølvklangen mot frostkulda. Meisene sitter i hagetrærne og lokker på våren. Gjennom det kalde vintermørket gir de oss gleden av sitt nærvær. De er perler i hverdagen.
Solidaritet Jeg besøkte henne på sykehuset. Smilet dekte ikke fortvilelsen i ansiktet. De sendte henne rett på gamleheimen. Hun skulle bare bli litt friskere. Nu saka hun seg for husan heime, for blomstene, om vatnet fraus og katta stakkars. Jeg husker da de bygde seg hus. Radioen sto på en benk. Faren laga et bord med noen stoler. Stua og loftan var ikke ferdige. Men hun gikk stolt på eget golv, nesten så det grein mot det fattige kjøkkenet. Kan hende var hun virkelig lykkelig? Fra TV på gangen hørte vi en kjent julesang. En taus tåre sila nedetter kinnet. Hun lo litt beskjemt. Vi snakka om barna, om barnebarna og naboen som sikkert så til huset. Ingen ord kunne sende henne tilbake til heimen. Jeg har sjelden følt meg så fattig, jeg klatra forgjeves i det umulige etter hjelp. I år fikk hun ikke strikka julegaver. - De kjem sekkert tel å snakke om den gjerrige bestemora si, berre strekke- og småteng de fikk. Men æ hadde ikkje meir. Jeg tenkte på statsministeren sin tale om solidaritet, den evige enigheta om å hjelpe de gamle. Vi som har butikker for 8 millioner mennesker, administrasjon for 11 millioner og utenlandsfond for hundrevis av milliarder. Solidariteten ga de gamle noen få kroner meir i pensjon. Her lå et utslitt menneske som heile sitt lange liv var det ekte symbolet på solidaritet. Hun fostra opp 5 barn, tok seg av sine foreldre, dreiv gården og var med i foreninger der titusener ble samla inn til sosiale formål. Da nabokona ble syk, stilte hun opp og holdt det gåande. Jeg besøkte henne på gamleheimen. Der lå hun på en slags nødvendig nåde. Vi er i et valgår, der ord som solidaritet og omsorg vil gå igjen. Solidariteten vår strander i ei glømt seng til de som virkelig trenger det. For med den bemanninga vi har på eldreinstitusjonene blir det mange glømte senger.
Leseboka Jeg fikk telefon fra ei gammel dame. Om jeg kunne skaffe henne den leseboka ho brukte på skolen. Ho ville så gjerne vise barnebarna den. Dessverre fant jeg ikke den boka. Under leitinga kom jeg over kjente lesebøker. Barndomsminnene fikk gjenkjenning i bilder og tekst. Vi hadde ikke allverden å glane på. Ei bok ble et levende eventyr under oljelampa. Det purka i mørke ganger og ute i bislaget. Da vi fikk hest, måtte den heite Blakken, slik hesten i leseboka heitte. De gamle lesebøkene er lagt bort. Ei lesebok blir aldri utlest. Den gamle dama bar på minner hun ville gi barnebarna. For henne var det en skatt godhjertet ville dele med sine. Jeg husker min egen bestemor fortelle at ho gikk på skolen med griffel og kritt. Utviklingen går videre, men hjertet bak mennesket er hos sine nærmeste. Ordet ga plass for tanker der fantasien levde i underteksten. Vi måtte tenke ut bilder, bygge verden i vår fantasi der bildet fikk liv og ordet makt. Det blir en måte å skape på som gir bildet rot i egne følelser. I dag «drukner» ungene i informasjon. Handlingene skjer i bilder med sterke effekter av lyd og farger som stadig skifter motiv. Ungane får knapt tid å tenke. De mister evnen til å gi tanken rom og bildet virkning. Fantasien blir ikke utviklet gjennom egen tenkning. I framtida blir fantasi vår viktigste egenskap. Kunnskapen lagres i data. Fantasi må skapes gjennom oppleving. Ordets bilde blir borte. Det gjemmes i leseboka. Vi mister et forhold til ordet, til tanken bak fortellingen der underteksten ikke får rom. Fortellingen på sengekanten bli kanskje vår viktigste stund for barnet. Bestemorfanget har også et hjerte for sine, ei lesebok full av minner.
Utslagsvasken Jeg husker godt pappa bora hol i kjøkkengolvet og skrudde utslagsvasken fast. Han sto mellom omnen og kammersdøra. Det var den logiske plassen. Røret kom hendig ned langs pipa i kjelleren. Mamma slo rett fra omnen og ned i vasken. Vekk med det. Vi skjønte ikke at det rann gjennom det opphøyde røret. Underet skjedde. Mamma sto betatt. Alt gikk an nu. Før viste ei sølegrop i sørhjørnet kor vatnet hamna. Om vinteren kula isen fram all vassslåinga der. Nu var det reine pryden å gå rundt huset. Så fikk vi innlagt vatn. Vassbøtta forsvann av bislagbenken. Mamma ville ha brynnen ei stund til. Det var ikkje sikkert med dette rørvatnet. En dag kunne det stoppe. Men vatnet rann. Så gikk vasken tett. Herligheta ble ei plage. Pappa fann rørtonga og skrua laus under vasslåset. Skitklasken slafsa nedi bøtta. Vasken fungerte. Den kvitemaljerte farga gulna. Flekkene samla seg. Gummiringen brentes. Noen klistra maling på emaljen, men det ble ikke det samme. Vasken sukka ut vatnet og surkla det videre. Med innlagt vatn og varmtvannstanke på veggen, ble det nødvendig med oppvaskbenk. Gammelvasken tok til takke med skitvatnet. Slikt er normalt. Dess mer vi blir brukt, dess mer skit lemper de i oss. Til slutt ser ingen nytte i skitsamlinga. Utslagsvasken hamna på skrotdungen. Utakk er verdens lønn. Få har merka det bedre enn utslagsvasken. Jeg har visst tatt vare på en slik vask. Det er mest for å berge samvittigheten.
Hurtigruta Vi tok buss eller drosje til Risøyhamn, kjøpte billett, snakka kjenning med sjauerne og rusla ombord. Der hadde vi fri til vi kom fram. Å reise var å ha tid. Nu er det motsatt. Vi stresser avgårde for å nå neste fly, neste tog, neste rute. Om hurtigruta var en time forsinka, kom ikke det på riksnettet. Vi tok oss en ekstra kopp kaffe på kafeen, slo av en prat eller leste en glømt avis. Vi reiste forbi bortgjømte hus der tida sto glømt mellom hagetrea. I dag rår feriestilla over tunet. Fokk søker dit for å ta seg igjen. Hurtigruta blir kalenderen som reiser forbi med nye dager ombord. Det tuter for anløp. Bildur, truckrammel og travle turister som skal på sightseeing. Hva stresser de for? Gatene ligger der i støypt ro, husa er årfaste. Jeg sitter i stillheten ombord, fylles av tid. En oppdager at du blir aldri ensom i din hule hvis en har tid å være der. Vi reiser videre. Nye landskap, fjorder og den samme himmelen. Skaperverket er ramma rundt reisen din. Du er bare en passasjer, din avgang venter. Det blir noe tomt å reise med fly. Du reiser bort tida. Med hurtigruta reiser du i tida. En ny verden venter bak hvert nes. Du tar tida med deg dit. Nye mesterverk fra skaperhanda avdekkes for deg. Du stirrer inn i en fylt fred med natur. Reisen blir et rom som fylles i deg og åpner dører for nye reiser. Det er kanskje det viktigste med turen. Du får tid å være i disse rommene.
Fattigdom Fattigdom er et nakent ord, et nakent bord, og nakne unger. De mangla penger, mat og klær. Vi kjenner uttrykket. Det var smått for de. Folk hadde trongt og levde fra hand til munn. Sto kua tørr, fikk de ikke melk heller. Fesk og potetes berga mange. Likevel måtte unger settes bort. Mangt et morshjerte blødde. Folk streva og sleit for å berge gården og greie seg. Fattige fiskere sto med huva i handa og bad om kreditt. Det nytta ikke hvor mye de fiska, gjelda blei oftest større enn lotten. Når nøden er størst, er hjelpa nærmest. Hjelpa var naboene. Mange fikk siladråpe, ei kokning fisk, ei hånds hjelp. Vi var vel røynt og visste kor skoen trykte. Folk stilla opp i dugnad, torva og høya der det trengtes. Hjertelaget ble den største rikdommen. Denne omtanken for hverandre skapte et fellesskap der alle var iberegna: Omtanke er en gratis gave med menneskelig verdi. Den kan du ikke kjøpe, den kan du bare gi. Tidene forandrer seg, heldigvis. I dag er livet en fest mot elendighetene før. Vi trenger ikke hjelpe hverandre, dugnad er et fremmedord for mange. Menneskene får kontaktvansker. Vi veksler noen ord og haster videre. Mange mennesker går sjelden utfor vegen. De blir for avhengige av asfalten. Markene er noe de må forbi. Denne avstanden er vår fattigdom. En dag står vi på gamle tufter og undres. Gikk det an å bo her? Det er så trongt mellom bergene, en gjengrodd sti over noen skritt med mark. Hadde de ikke veg heller? Nedfor husmuren ligger støa, det var vegen ut. Sjelden føler vi at hjertet får større plass enn nettopp på slike tufter. Der hjertet får rom, får menneskene trygghet. Den dagen vi blir så rike at vi ikke trenger en nabo, da er vi fattige. Da har vi ingen steder å bo.
Surksommer Regn og regn, skodde og regn, vind og regn. Vestavinden har seks grader i sekken og dele ut kuer grad med kuling i kastene. Råskodda legg heilt nedi fjæra, vi ane kor havet er, men fjella er borte. Utpå kvelden gir vinden seg. Vi får dette silregnet der veian flyt over, grøftene fylles og Litjebekken står i fare for å utbygges. Kver sommer blir det nød. Bruke vi ikkje strøm en varmsommer, går prisan opp fordi kraftverket må tjene penger. Bruker vi for mykje en råsommar, blir det strømmangel og prisan fyk opp igjen. Det e huskaldt på hytta. En har rømt unna TV, solsommar sørpå, bading og gledeshyl. Nordlendingene rømmer til Syden og kjem heim som grilla kyllinger, full av salmonella og oppkast. Reiseradioen slår en av, har hørt nok om Aker Brygge, badetemperaturer og båtliv. Har ennu ramnen fått ut ungan, småseien vist seg og mya stukke. Æ kjøpte blåbær og banan, kjøpte litt sommar. Blåbæra måtte en bruk osthøvel førr å få laus, skallet på bananen fraus fast. En prøver å fyre i omnen. Papiret brenn ikkje, det dryp av torvet. Sånn blir det kver regnsommar på hytta. En ser på sengkleda om de brenn. Nei, en kryr under dyna og koser seg med ei gammel lesebok. Det dryp av taket, og gauken gråter i rogna. Men her i sengevarmen leser en om berrføttsommar, bading og mystikk. Tida har det ikkje travelt. En har ferie.
Solkremen I dag fikk æ høre at solkrem e livsfarlige greier. Den innheldt visst både hormoner og mormoner, kreftframkallende stoffer og andre lurerier. Inntil i går satt en her og kosa seg med sommaren, la merke til at brunfarga sette seg på en bleik skapning. Det lukta solkrem og Syden med bølgeskulp og palmesus. I dag sett en inntørka og kjemisk rein og gjømme seg for alle solvitaminene en sårt treng. Våren blei den finaste kosen. En gnudde seg inn og seig tilrette i solkråa, venta på stæren, erla, rødstilk og alt som peip sommar. Lukta av solkremen steikte en til varme badestrender, varmt hav og evig sommar. Snydungen tinte bort, nordavinden kjentes ikkje lenger, en lukte igjen auan og bada i tåresuset. Ja i kaldaste påsken forneinnte en sollyder og saug appelsin med soltørka skall og varm sand. Det er ingen vits i å reies til Middelhavet uten solkrem og sette i skyggen i lag med katter og kakelakker. Du kan selfølgelig kle deg mot sola med vid hatt, vid bukse og et telt av ei trøye så sveitten får kose seg. Nei, sommaren er ødelagt, en får holde seg innadørs og finne fram stilongsen. Kanskje det ikkje e så galt med all denne nordavinden. Vi må kle på oss og berga livet.
Rigabalsam I dag veit æ ikkje om æ orka å stå opp. Ha det vorre berre denne dagen, men det ha ju regna og regna i eitt. Vestavinden gneg på veggap, på helsa og humøret. Ja, en e verkelig versjuk. I Bergen latt de det berre regne. De e meir herda enn vi, har paraplya for regn og andre for vind, der ska det regne og blåse. Desse somrane når temperaturen slit med å nå sekstallet. Så våkne du en dag med sol og slår på radioen, det meld regn, og før du får det varmt i kråa, prikka den første dråpen gleda ut av ansiktet. Vi leita fram de gamle oljekleda, det var faktisk koselig å rusle gjennom elingane og være tørr. Men en dag rauk det av vatnet, vinden flekte opp trøya, regnet fann naken hud. Ken kan kose seg då? Nedi fjæra sett tjelden og gret, sauebjellene sukka. Stien opp til vatnet e en liten bekk, renn nu vatnet også over? Vi som sku bade i sommar, det regna vekk, gå tura, plukke bær og fiske, og så e sommaren over. E det sol æ ser i Bø? En blir forvirra i denne klagemuren, for en og anna kveld klårna det opp, slik som i gårkveld. Du veit denne kveldklårna, ho e som banræva, du kan ikkje lit på den, aldri tørr. Akkurat, i dag hølja det ned. Gikta varskudde at du kan berre gle dæ. I natt fikk ho hjelp av vinden til å holde en stakkar våken. Bestemor ho kjøpte rigabalsam og smurte seg på ledda, strikka tjukke ull-lesta førr vinteren. Ho hadde aldri bada som voksen, sola seg på sanden eller hadd regnkleda. Ho var et rundt smil av glede. Kanskje en sku smør seg med rigabalsam? |
| Tilbake til startsiden | Tilbake til gamle betraktninger |
Inge Eberg
Johansen i litt yngre dager. Foto utlånt fra Ellinor Benjaminsen.