 |
|
| Til startsiden |
Utsikt mot Gavlfjorden fra Medby. Foto: Idar Nilssen. Medby skolekrets
|
| Til startsiden |
Kretsen omfatter gårdene Forfjorden,
Medby og Fornes og er den
sørligste kretsen i dagens Andøy. Tidligere tilhørte kretsen Bjørnskinn
kommune. Se også: Norvald Myrseth - sangen om Innlandet | Gjensyn med Innlandet - tema: Foreningsliv | Gjensyn med Innlandet - tema: Skole | Gjensyn med Innlandet - tema: Bygninger | Gjensyn med Innlandet - tema: Arbeid | Galleri fra Forfjord, Medby og Fornes | Noen av de som bodde på Innlandet | Gammelskolen - Medby (Fotogalleri) | Kvalshausen, Fornes (kirkegård) | Fornes (kirkegård) | Fornes kapell | Overvintringsfangst Historia til disse gårdene er skrevet av historiker og bygdebokforfatter Johan I. Borgos.
|
| Forfjorden, gårdsnr. 15
Navnet I svært mange bebodde fjorder i Nordland har den innerste gården samme navn som fjorden. Det gjelder også i Forfjorden. Fjordnavnet har alltid bestemt form, mens gårdnavnet ofte skrives i ubestemt form, altså Forfjord. Første gangen vi finner gården nevnt i kildene, i 1567, blei imidlertid den bestemte forma brukt. Gårdsnavnet står da skrevet Furrefiordenn. Førsteleddet er uten tvil trenavnet furu. Forekomsten av furuskog skiller Forfjorden fra de fleste naboområdene. I vesterålsdialekten kalles furu ”forra”, og det har gitt uttalen Forfjorden. Dette er nå blitt navnet på gården i alle sammenhenger unntatt som slektsnavn. Der brukes den gamle skriveforma Furfjord. I likhet med de fleste andre Andøy-gårdene blei Forfjorden tidlig delt i bygselparter. De fikk navnene Sørjorda og Nordjorda, et navnepar som finnes på mange andre gårder. Stedet Gården omfatter den innerste delen av Forfjorden og grenser mot Roksøya i Sortland langs Forfjordelva. Lenger øst har gården grense mot Kvæfjord. Innafor fjordbotnen går flere dalfører mot sør, øst og nord. Tilsammen har fjorden og dalene gitt gården god kontakt i alle retninger, med Roksøya i nabosoknet, Myrland i Kvæfjord, Meby og Fornes lenger ut i fjorden, og også til Buksnes-området gjennom Langvassdalen.
Jordbruksområdet og bebyggelsen ligger i den sørvendte strandflata under Innerheia og Raptinden. Gårdselva renner ut i fjorden like sør for innmarka. Dalføret innafor har store myrområder som en gang var planlagt oppdyrka, men oppstartinga kom for seint. Fjellene bak gården har mange rånner, altså ”rasløyper”. Det har ofte gått skred, både av jord og snø, men tap av menneskeliv er ikke kjent.
Jorda Den eldste innmarka i Forfjorden ligger på ei sidemorene etter en bre som glei ned Lovikdalen under siste istid. Morenejord regnes vanligvis som god, men er ofte noe steinet. Og nettopp slik lyder en beskrivelse fra 1723. Da nevnes også god solgang, det vil si at jorda lå sørvendt, men den kunne være noe våt. I 1723 hadde gården skog til brensel, og det fantes ikke kvern. Kommisjonen antok at det kunne såes seks skjepper korn, antakelig bygg. Det er uklart hvilket skjeppe-mål som blei brukt, men kanskje var der utsæden omkring 105 liter. Alt i alt meinte kommisjonen at gården kunne fø to hester, åtte kyr, fire ungdyr, ti sauer og seks geiter, og at landskylda var passe høg. Den hadde steget i århundret før, fra ei våg til fem kvart våg. Mange andre Andøy-gårder hadde ei lignende landskyldøkning på 1600-tallet. I ei undersøking fra 1802 blei gården i Andøy delt i klasser etter hvor god jorda var. Forfjorden kom i den nest høgste, sammen med gårder som Fornes, Lovika, Åse, Myre og Saura, men foran Meby. Denne gangen fikk åkerjorda dommen ”ikke god”, blant annet fordi den var grunnlendt, mens beitene blei regna som gode. Gården hadde fôr til fem kyr, meinte kommisjonen, klart lavere enn i 1723. Og så nevnes et problem for husdyrholdet, nemlig at området var heimsøkt av bjørn. Men det var ei felles plage for alle Hinnøy-gårdene, og kan forklare hvorfor området har flere stedsnavn som kan knyttes til bjørnejegeren Åne Ånesen. Videre utover 1800-tallet steig gården i vurderinga, og det førte til at landskylda blei mer enn dobla. Den viktigste grunnen var matrikkelarbeidet fra 1865. Da fant kommisjonen 132 mål med god åkerjord og store slåtteområder i utmarka. I alt blei høyavlinga taksert til 1540 våg (nesten tretti tonn), og folltallet for poteter og bygg blei anslått til fem. Man regna med at gården kunne fø fire hester, sytten kyr og vel tretti småfe, men ei husdyrtelling omtrent samtidig viser at det faktiske tallet var en halv gang til så høgt. De neste årene steig 1875 husdyrtallet enda mer, i 1875 hadde gården blant annet 27 kyr og nesten sytti småfe. På andre halvdel av 1800-tallet kom redskaper som gjorde det mulig å dyrke opp myr, og det har Forfjorden som nevnt rikelig av. Men de store jordressursene ligger fortsatt stort sett unytta, og antall enheter med jordbruksproduksjon har krympa til ett bruk når denne boka skrives. Viktigste årsaken til dette har lite å gjøre med kvaliteten på jorda i Forfjorden, og skyldes mest de økonomiske rammevilkårene som jordbruket må leve under.
Sjøen Alle matrikkelarbeidene er enige om at Forfjorden ikke ligger laglig til for fiske, men da har kommisjonene lagt vekt på mulighetene for å delta i havfisket. I gode sildeår ligger fjorden like laglig til som andre steder. I tidligere århundrer spilte havfisket en mindre rolle, og da var nærfisket viktigere for mattilgangen. Bosetninga i Forfjorden har sine røtter i ei slik tid. Stedet har flere gode støplasser, godt skjerma for nordvesten. Isen har ikke vært noen plage inne i fjorden. De eldste matrikkelarbeidene stammer fra en periode med kaldere klima enn i dag, men heller ikke de nevner noe om is.
Eierne Forfjorden er gammelt krongods, i likhet med de aller fleste gårdene i Andøy. Oppsitterne var leilendinger fram til midten av 1800-tallet, da begynte de å kjøpe den jorda de brukte. Jens Simonsen og Karen Larsdtr var først ute, de skaffa seg skjøtet i 1854. Elleve år seinere eide alle oppsitterne i Forfjorden jorda de dreiv, med unntak for husmennene.
Bosetninga Det finnes flere tusen år gamle spor etter folk i Forfjorden. Ei gruppe hustufter ved foten av fjellet Knurren vitner om bosetning i ei tid da havet sto høyere enn i dag, og dalførene var lange fjorder og sund. Slike spor finnes også andre steder på Hinnøya og på sjølve Andøya, og viser at dette var et særdeles ressursrikt område også på den tida.
Også langs sjøen finnes en rekke tufter som forteller om gammel bosetning, men fra ei tid da strandlinja lå nærmere dagens nivå. Det gjelder både hustufter og nausttufter, og de som er bevart, ligger et stykke utafor sjølve gårdskjerna i Forfjorden. Det en ikke mulig å si noe sikkert om utviklinga fra steinalderbosetninga og fram til det bildet vi møter ved utgangen av middelalderen, men røttene til den faste gårdsbosetninga i Forfjorden må være svært gamle, sikkert fra før vikingetida. Gårdsnavnet er som nevnt foran henta fra fjordnavnet, og forteller ingenting om alderen på bosetninga.
Trolig levde to folkegrupper side om side i Forfjord-området. Gammetufter vitner om samisk bosetning, både i nyere tid og i langt eldre tidsrom. De nyeste sporene stammer fra tamreindrifta på 1800-tallet, de eldste skriver seg fra ei svært gammel sjøsamisk bosetning. Bare grundige arkeologiske undersøkinger kan si noe mer sikkert om den samiske bruken av området.
Både i 1567 og i 1607 blei all innmarka i Forfjorden brukt av ett par, men gården hadde også husmenn. Tunet på gården lå der det seinere skillet mellom Sørjorda og Nordjorda seinere blei trukket. Delinga i to bygsler skjedde på 1600-tallet, og det gikk ytterligere 150 år før jorda blei delt i tre og seinere fire gårdparter. Samtidig fantes ei anna bosetning ved utløpet av Forfjordelva. Der bodde det sjøsamer, som antakelig hadde tilhold på begge sider av grensa mot Sortland. Navn som Finneset vitner fortsatt om at samene bodde der. Folkenavnet ”finn” betydde på den tida sjøsamer, mens ”lapp” blei brukt om de som levde av tamreindrift.
Fellestunet blei delt på 1800, men de siste husene der forsvant ikke før århundret etter. Den nye bebyggelsen ligger lenger fra stranda enn den gamle. Oppdelinga førte til at bosetninga strakk seg i begge retninger, og det tok ikke lang tid før husmannsplasser dukka opp i Myran, lengst i nord. Etter hvert blei det også rydda nye bruk innover langs Gårdselva, der en vei blei bygd oppover mot Langvassdalen.
Omkring siste verdenskrig spredte bosetninga seg over Gårdselva, men fikk ikke særlig omfang. Utlegginga av et Ny Jord-felt fikk heller ikke den virkninga man hadde håpa på, og omkring 1950 hadde bosetninga i Forfjorden stort sett fått det omganget den har i dag, bortsett fra litt fortetting. Som ”siste gård” før kommunegrensa fikk Forfjorden ingen fellesfunksjoner for et større område. De havna lenger ut i fjorden. Bosetninga har imidlertid holdt seg godt oppe, og når det gjelder naturressurser, er Forfjorden fortsatt en av de største og rikeste i heile Andøy.
Overvintringsfangst | Hundreårsminne fra Spitsbergen
Medby (Meby), gårdsnr. 16
Navnet Navnet har vært skrevet på ulike måter siden gården nevnes første gang i 1567, da som Medby. Seinere har blant annet Medbø forekommet. Den siste forma viser nokså klart opphavet til sisteleddet. ”Bø” betyr rett og slett gård, det samme gjør ”by”. Førsteleddet betyr ”i midten”, på samme måte som i Mehus (Godfjorden) og Mefjordvær (Senja). Bokstaven ’d’ i skriftforma har vært stum i mange hundre år, og var opprinnelig en annen lyd enn dagens ’d’. Dessuten var den gamle uttalen Mæby, i hvert fall så seint som omkring 1900. Skriveforma Meby er valgt brukt i tråd med Rygh’s ”Norske gaardnavne”. Som slektsnavn skrives navnet Medby. Den samla betydninga av gårdsnavnet blir altså ”gården i midten”, regna langs østsida av Forfjorden. Folk som kom inn fjorden med båt, kunne se Fornes ytterst og Forfjorden innerst, med Meby i midten. Alderen på navnet er trolig høg. ”Bø” og ’by’ er blant de eldste gårdsnavnene vi har, og sammensetninga Meby er neppe så mye yngre. Navnet kan være fra før vikingetida, men bosetninga er sikkert mye eldre.
Stedet Meby ligger sørvestvendt på ei ganske rettlinja strandflate langs den ytterste halvdelen av Forfjorden. Bakom strandflata ruver fjell som kan være rasfarlig, særlig i perioder med stor nedbør. Navn som Lilleskrea og Skredteigen forteller om ras i tidligere tider, men det er ikke kjent om menneskeliv har gått tapt. Gården grenser mot Forfjorden ved Skjellbekken, litt sør for Breineset, og mot Fornes i nord på Rabakkan. Det finnes ingen dalfører mot øst, men det er ganske kort vei over fjorden til Roksøya i Sortland. Såpass langt ute i fjorden har kontakten vær betydelig også med gårdene på sørenden av Andøya. En del mindre elver renner i havet på Meby. Den største er Mebyelva, og det gamle fellestunet på gården lå like i nærheta.
Jorda Jorda på østsida av Forfjorden inneholder blant annet masser som en isbre la igjen for mange tusen år siden. Navnet Rabakkan viser at der ligger en morenerygg. Slike morener gir ofte grunnlag for god dyrkingsjord, men inneholder gjerne mye stein. Et matrikkelarbeid fra 1723 nevner dette problemet. Dessuten sies det at jorda stedvis var noe våt og myret. Vurderinga blei gjort etter en periode med svært mye nedbør, og kommisjonen forteller at gården var plaga av skred fra fjellet. Mye tyder derfor på at det gikk mange og store skred der på slutten av 1600-tallet. Det stemmer godt med det vi kjenner fra andre steder i Vesterålen. Naturlig nok nevner kommisjonen at jorda på Meby får rikelig med sol, og man regna med at det kunne såes fire skjepper korn (bygg) der. Det vil antakelig si sytti liter såkorn. Ellers hadde gården skog til brensel i 1723, men ingen kvern. Alt i alt regna man med at gården kunne fø en hest, åtte kyr, fire ungdyr, ti sauer og seks geiter. Det var litt mindre enn Forfjorden, og litt mer enn Fornes. Landskylda blei vurdert som passelig i forhold til ressursene. Den var da på ei våg og et halv pund. Det halve pundet kom i tillegg på 1650-tallet. I 1802 grupperte en ny kommisjon Andøy-gårdene etter hvor gode de var (bonitet). Meby kom i den mellomste gruppa, ett trinn under de to nabogårdene, men likt med for eksempel Bø, Nøss og Sellevoll. Det sies at gården hadde ”ufordelaktig” og steinet åkerland som fikk lite sol, mens beitene var middels gode. Til tross for dårligere beiter enn Fornes og Forfjorden, regna kommisjonen med at man kunne holde større buskap på Meby. Ni kyr var omlag det samme som vurderinga i 1723. Ellers fant man litt skog, men dårlige torvmyrer. Så forteller kommisjonen at gården hadde kvern. Den må ha stått i Medbyelva, og var sikkert ei såkalt flomkvern. Det vil si at elva blei demt opp ovafor kverna, og så åpna man demninga når den skulle brukes. Landskylda blei ikke endra som følge av vurderinga fra 1802, men hundre år etter var den blitt dobbel så stor. Årsaken ser ut til å være ei langt mer positiv vurdering av jorda i 1865. Kommisjonen fant da i alt 174 mål med god åkerjord, mer enn både Fornes og Forfjorden. Øverjorda (løpenummer 139) fikk ingen anmerkninger, mens Nerjorda og Sørjorda blei regna som litt steinet. Sørjorda hadde dessuten fjorten mål udyrka jord. Høyavlinga blei beregna til 1620 våg (á 18,5 kg), klart høyere enn Forfjorden og ikke langt unna dobbelt så mye som Fornes. Folltallet for potetavlinga lå på fire, litt lavere enn Forfjorden. Dyrking av bygg er ikke nevnt. Beitene lå på myrene og ved stranda, og oppgis å være gode og tilstrekkelige. Høymengda og beitene tilsammen skulle gi grunnlag for en buskap på tre hester, tolv kyr og tolv småfe. Husdyrtellinga samme året viser imidlertid 25 kyr og åtti småfe. Ti år etter hadde kutallet passert tretti. Store ressurser til tross, de økonomiske rammevilkårene for jordbruket førte til sterk nedgang i antall driftsenheter på andre halvdel av 1900-tallet. Ved inngangen til et nytt årtusen var bare ett gårdsbruk i drift på Meby.
Sjøen Alle matrikkelarbeidene er enige om at Forfjorden ikke ligger laglig til for fiske, men da har kommisjonene lagt vekt på mulighetene for å delta i havfisket. I gode sildeår ligger fjorden like laglig til som andre steder. I tidligere århundrer spilte havfisket en mindre rolle, og da var nærfisket viktigere for mattilgangen. Bosetninga i Forfjorden har sine røtter i ei slik tid. Stedet har flere gode støplasser, godt skjerma for nordvesten. Isen har ikke vært noen plage inne i fjorden. De eldste matrikkelarbeidene stammer fra en periode med kaldere klima enn i dag, men heller ikke de nevner noe om is.
Eierne Kongen, og seinere staten, eide i gammel tid de fleste gårdene i Andøy, og Meby hørte til denne gruppa. Midt på 1800-tallet begynte overgangen til sjøleie, og de første på Meby som kjøpte jorda de brukte, var Peder Olsen og Abelona Ingebrigtsdtr på Sørjorda. Det skjedde i 1852. Naboene fulgte snart etter, og før 1860-tallet var omme, satt det bare sjøleiere på Meby, når man ser bort fra husmennene.
Bosetninga Både navnet og landskylda tyder på at Meby fikk fast gårdsbosetning før vikingetida. Vi veit at innerst i fjorden finnes spor etter ei mye eldre bosetning, men foreløpig har man ikke funnet noe tilsvarende ute på Meby. Det eldste tunet på Meby lå på sørsida av Mebyelva, heilt ved stranda, og på god avstand fra de mest rastrua områdene. Dette tunet var eineste bosetninga på gården, i hvert fall til 1750-tallet. Da blei jorda delt først i fire, så i tre bygselparter - Øverjorda, Nerjorda og Sørjorda, og det førte etter hvert til at fellestunet gradvis gikk i oppløsning. Sist på 1700-tallet og videre ut i neste århundret flytta oppsitterne husene sine lenger vekk fra sjøen. Kanskje skjedde det først på Øverjorda, som hadde innmarka et stykke fra stranda. Etter hvert fikk heile Meby en stripebebyggelse i bakkehellinga ovafor dagens riksvei. På 1800-tallet kom det husmannsplasser på den sørlige delen av gården, og der blei tunene nede på flata. Fortsatt går veien tett inntil husene på denne strekninga. På slutten av århundret flytta grensa for bosetninga seg også nordover. Dermed grodde de tre gårdene langs Forfjorden mer og mer sammen, og bare veiskilt viser hvor Meby begynner og slutter. Som midterste gården i fjorden var det naturlig at Meby fikk en fellesfunksjon for bygda. Der blei den første faste skolen i området bygd. Da kretsen seinere fikk nytt skolebygg, valgte man imidlertid ei tomt lenger nord, like på nordsida av grensa mot Fornes. Meby har hatt et par butikker, men også nabogårdene hadde handel, dermed blei kundekretsen svært lokal alle stedene. Gårdene langs Forfjorden er de siste tiårene blitt mer og mer ei bygd som det meste av trafikken bare passerer. Folket på gården må i stor grad finne arbeid andre steder. Jordbruket har mista mange arbeidsplasser, men fortsatt er jorda den største ressursen på Meby, og vil trolig alltid være det.
Fornes, gårdsnr. 17
Navnet I mange bebodde nordnorske fjorder finner vi fjordnavnet som gårdsnavn innerst, og i en del tilfeller har den ytterste gården et beslekta navn, gjerne med endinga ’nes’. Forfjorden er et typisk eksempel. Innerst ligger gården Forfjorden, og ytterst finner vi Fornes. Det er ingen tvil om at navnet Fornes har samme førsteledd som fjordnavnet. I begge tilfellene viser skriveforma ’fur’ at det dreier seg om treslaget furu. Navnet kan altså tolkes som ’neset med furu’. Fra leia har man oppfatta området fra Fornesøyra og forbi Rabakkan som et langt nes. Den tidligste forma vi kjenner, er Furrenes. Den er fra 1567, og da fantes det antakelig fortsatt furuskog ytterst i fjorden, slik det gjorde i det meste av Vesterålen. Seinere har denne skogen blitt borte nesten overalt på grunn av ei klimaforverring som begynte på trettenhundretallet. Det kunne tenkes at gårdsnavnet er ei avkorta form av for eksempel Forfjordnes - ’neset ytterst i Forfjorden’. Et slik navn er imidlertid ukjent i kildene. Forma Furnes er brukt som slektsnavn.
Stedet Fornes omfatter i dag strandflata fra Meby-grensa på Rabakkan og nordover til Kvalshausen, neset som danner grensa mot Buksnesfjorden. Tidligere hørte Buksnesfjorden nokså sikkert til Fornes, da hadde gården grense mot Buksnes der Teinelva renner ut i havet innerst i fjorden. Strandflata er breiest i sør, der lå innmarka samla i gammel tid, vendt mot vest. Midt i dette området stikker Fornesøyra ut i Risøysundet. Gården har ingen store elver, men flere bekker sørger for at gården ikke mangla vatn i gammel tid. Fornes har alltid hatt god kontakt med Meby og også Forfjorden, men har like nære naboer tvers over sundet. Det er kort seilas til Skjolde og Gavlen, og både Sandnes og Nygård lå nærmere enn Buksnes i den tida man rodde og seilte til nabogårdene. I den tida sjøen var viktigste ferdselsvei, lå Fornes like ved et trafikkert ’leikryss’. Risøysundet, Forfjorden, Gavlfjorden og Sortlandssundet møtes så å si utafor stuedøra. Folket på gården har derfor hatt langt videre kontakt enn bare til Andøygårder.
Jorda Morenejorda utover Forfjorden stopper stort sett ved Rabakkan, og når derfor bare såvidt inn på Fornes. Stein i jorda var et minus for Meby og Forfjorden, men ei vurdering fra 1723 nevner ikke slike plager på Fornes. Det samme gjelder skred fra fjellet, det slapp Fornes unna plaga til nabogårdene. 1723-kommisjonen sier at jorda på Fornes fikk nok sol. Den var middels våt, men myret og noe tungdyrka. Åkerjorda blei vurdert likt med det man fant på Meby, og kunne såes med fire skjepper bygg, kanskje rundt sytti liter. Kommisjonen sier at gården hadde skog til brensel. Det fantes ingen kvern, det er ikke så rart på en gård uten elver med tilstrekkelig vassføring. Alt i alt kom man fram til at Fornes kunne fø en hest, åtte kyr, fire ungdyr, fire sauer og åtte geiter. Det er litt mindre enn nabogårdene innover i fjorden. Landskylda kunne stå som den var, ei og ei kvart våg. Før 1650-tallet lå den på akkurat ei våg. Ei vurdering fra 1802 er litt mer positiv. Da blei Fornes satt i samme klasse som blant annet Åse, Myre og Saura, men foran Meby. Kommisjonen beskriver ikke åkerjorda nærmere, men nevner at den kan såes. Fornes blei med andre ord regna som en korngård. Det eineste minuset var at åkrene lå litt nordvendt. Beitene blir betegna som gode, likevel meinte man at gården ikke kunne fø mer enn seks kyr. Bjørn var en stadig trussel for feholdet, ifølge kommisjonen. Til slutt nevner den at skogen var god, men torvmyra ubetydelig. Gjennom heile 1800-tallet lå landskylda på samme nivå som tidligere. En av grunnene til at Fornes ikke fikk samme økninga som nabogårdene på Hinnøy-sida av sundet, kan være at Buksnesfjorden blei egen matrikkelgård. Der mista Fornes store utmarksressurser. I 1865 blei åkerjorda beregne til 89 mål av god kvalitet. I tillegg kom ti mål dyrkbar jord, det meste på Nerjorda, fra Fornesøyra og nordover. Denne gangen nevnes ikke dyrking av korn, bare poteter. Folltallet lå rundt fire, litt under gjennomsnittet i soknet. Nabogården Gavlen på andre sida av sundet hadde et folltall på seks. Høymengda blei taksert til 920 våg (á 18,5 kg), det var lavt i forhold til landskylda. Gode og tilstrekkelige beiter i fjell og mye veide imidlertid opp for dette, og kommisjonen regna med at Fornes kunne fø to hester, seks kyr og tolv småfe. Dyretallet var imidlertid allerede dobbelt så stort, og økte enda litt til fram mot 1875. Det ser ut som skogen var uthogd i 1865. Torv hadde blitt viktigste brensel, og denne gangen nevnes ikke noe om dårlige torvmyrer. På andre halvdel av 1900-tallet blei jordbruket på Fornes ramma av de nye rammevilkårene som fulgte med omlegginga til produksjon for salg. Da århundret var ferdig, hadde gården ikke lenger noe gårdsbruk i drift.
Sjøen Sjøl om Fornes ligger langt fra fiskefeltene utafor Andøya, var det gode forhold for nærfiske. Gården ligger tett ved fiskerike fjorder og sund, det ga folket der gode muligheter, ikke minst i tider med innsig av storsild. Men de som dreiv havfiske, måtte ro fra værene langs ytterkysten. Fornes mangler ei god og skjerma havn for større fartøyer, men har rikelig med støplasser, det viktigste for nordlandsbåtene. Og uansett vindretning kunne man komme på land der, enten på nordsida eller på sørsida av Fornesøyra. Risøysundet har alltid hatt mye båttrafikk, særlig etter at Risøyrenna blei ferdigmudra først på 1920-tallet. Da kunne større fartøyer seile trygt gjennom. Fram til denne milepælen fikk Fornes godt utbytte av nærheta til sundet, og hadde ei tid rutebåtanløp. Men i likhet med Skjoldehamn og Tranes tapte stedet konkurransen med Risøyhamn etter mudringa. Mangelen på ei god havn blei avgjørende, dessuten var folketallet i omlandet for lavt.
Eierne I likhet med nabogårdene var Fornes eid av kongen (staten) i gammel tid, det vil si så lenge folket der var leilendinger. Den tida tok slutt like etter 1850, og det første paret som kjøpte jorda si, var Tarald Olsen og Anna Jensdtr på Nerjorda. Kort etter gjorde naboene det samme.
Bosetninga Med den beliggenheta Fornes har, er det all grunn til å anta at bosetninga der er svært gammel, sikkert fra lenge før vikingetida. Vi mangler imidlertid funn som kan si noe mer sikkert om dette. De tidligste skriftlige kildene viser at det ikke var noen folkerik gård på den tida. En til to familier holdt til der, og det ene var et leilendingspar. Dette var situasjonen til midt på 1600-tallet. Kanskje bodde det samer i Buksnesfjorden, som hørte under Fornes da, det er behandla i neste gårdkapittel. Fra omlag 1640 og nesten til 1860 var jorda på Fornes delt i to bygsler, Øverjorda og Nerjorda. Skillet gikk ved fellestunet, som lå like sør for Fornesøyra. Dette tunet blei trolig delt mot slutten av 1700-tallet. Da var økonomien solid på begge bygselpartene. Øverjorda lå sørligst og høgst, mens Nerjorda strakte seg nordover Fornesstranda. De to tunene fikk ei levetid på vel hundre år, da kom ei utskiftning som i hvert fall førte til oppsplitting av tunet på Nerjorda og dessuten flytting av bebyggelsen på Øverjorda. På andre halvdel av 1800-tallet økte antallet familier på gården, og bosetninga begynte å strekke seg nordover Stranda. Fornes har hatt lite av husmannsplasser, og de nye brukene var for det meste utskilt fra eiendommene rundt Fornesøyra. På Stranda skapte Iver Olsen stor virksomhet sist på 1800-tallet og litt inn i det neste århundret. Det førte til at stedet fikk en viktig fellesfunksjon, nemlig poståpneri. Det kom også handel på samme stedet, og ei tid fungerte Fornes som et lite bygdesenter på Hinnøy-sida. Det var ikke overgangen fra båt og lei til bil og vei som førte til at stedet mista denne funksjonen. Omlandet var ikke folkerikt nok, dermed mangla grunnlaget for videre utbygging. Oppe på Rabakkan ligger imidlertid skolen og kapellet, så stedet er ikke uten fellesfunksjoner. Når mange biler stopper på Fornes i dag, er det kanskje mest for å ta bilder av et mektig panorama: Fjellrekkene på Langøya, Andøya og Hinnøya i en sammenhengende vidvinkel, og kanskje med båter på Risøysundet. Men den praktfulle plasseringa i det store veikrysset i leia gir dessverre ingen arbeidsplasser lenger.
Bygdebok for Andøy, bind 3, er fortsatt i salg. Dette bindet omhandler gårdene Forfjord, Medby, Fornes, Buksnesfjord, Buksnes, Lovika, Åse, Å, Ånes, Svandalen og Sellevoll. Bestilling til kulturkontoret i Andøy. |
|
|
Andenes krets Bjørnskinn krets Bleik krets Dverberg krets Nordmela krets Nøss krets Saura krets Skarstein/Fiskenes/Haugnes krets Skjolde krets Strandland krets Åknes krets Åse krets |
|
