 |
|
| Til startsiden |
Mot Grytøya. Foto: Idar Nilssen.
Dverberg skolekrets Skolekretsen omfattet gårdene Sellevoll, Myre og Dverberg. Kretsen tilhørte tidligere Dverberg kommune. Historia til disse gårdene er skrevet av historiker og bygdebokforfatter Johan I. Borgos.
|
|
Se også: Dverberg kirke | Dverberg gamle (kirkegård) | Dverberg (kirkegård) | Minnebauta på Dverberg fra siste krig | Minnebauta på Dverberg - Augustinus Sellevold | Fiskerbautaen - Dverberg | Byste av Torstein Pettersen Raaby - Dverberg | Ole Iver Krogstad - lærer og kirkesanger i Dverberg gjennom 39 år | Klokkergården på Dverberg | Drengstua på Klokkergården på Dverberg | Dverberg kommunehus Dverberg samfunnshus | Sykkelfabrikken - Dverberg | Dverberg gamle skole | Menighetshuset på Dverberg | Prestegården på Dverberg | Dverberg kommunehus/Dverberg samfunnshus
Sellevoll, gårdsnr. 25
Navnet Første gang vi møter gårdsnavnet, er i ei kilde fra tidlig på 1500-tallet. Der står det Seleuold, men seinere dominerer Sellevold mer og mer. Navnet har altså vært svært stabilt gjennom tidene. I dag skrives gårdsnavnet Sellevoll, mens slektsnavnet har bevart den gamle forma, som ender på -vold. Sisteleddet er enklest å forklare. En voll er grasdekt fastmark eller ei langstrakt forhøyning, og i hvert fall det første passer godt når det gjelder Sellevoll. Den tradisjonelle forklaringa på førsteleddet har vært at det kommer av trenavnet selje. Sellevoll skulle altså bety ”en voll med selje”. Gamle gårdsnavn beskriver som regel stedet slik at man lett kan skille det fra andre gårder. Slik sett blir forklaringa med ”selje” lite troverdig. Det har neppe vært mer selje på denne gården enn på andre. Et utskiftningskart fra 1871 viser at hundre meter fra stranda lå det ei nesten to hundre meter lang grunn tjønn. Den er seinere blitt tørrlagt. Gammelnorsk hadde ordet ”sil” for et stille vassfar, og dialektforma ”sele” kan derfor være opphavet til førsteleddet. Dette gir betydninga av gårdsnavnet ”vollen med tjønna”, og det virker langt mer troverdig. Faktisk heter brnr. 9 Tjønnvollen, den ligger der tjønna endte i nord.
Stedet Sellevoll omfatter en del av den breie og myrete strandflata som strekker seg langs østsida av Andøya. Fra stranda og inn til fjellfoten er det omlag to kilometer, derfra går den vide Sellevolldalen videre innover mot Skavdalsheia.
Grensa mot Å i sør går ved Sellevollvatnet, og i nord danner Baråa grense mot Myre. En gang i tida lå det omlag tre kilometer villmark mellom hver av de tre gårdene. Seinere rydding av nye bruk har langt på vei fylt ut mellomrommene med spredt bebyggelse. Det gamle Sellevoll besto av ei dyrka landstripe langs sjøen, og husene lå stort sett på nersida av den lange tjønna, som kort og greitt blei kalt Tjønna. I dag ligger tyngdepunktet i bosetninga lenger nord, nær grensa mot Myre, og riksveien går på øversida av den gamle bebyggelsen. Sellevoll har alltid hatt god kontakt med de to nabogårdene, Å og Myre, men også til prestegården Dverberg. Det henger sammen med at Sellevoll var bosted for mange klokkere i tidligere tider. De østvendte gårdene på Andøya har hatt tette forbindelser med Kvæfjord, Trondenes og Bjarkøy, og for Sellevoll dreide det seg i særlig grad om Trondenes. Midt på 1700-tallet var alle oppsitterne på gården Trondenes-folk.
Jorda I 1723 beskrives jorda på Sellevoll som tungdrevet til høyavling, men får rikelig med sol. Korn kunne ikke dyrkes der, i sterk kontrast med nabogårdene Å og Myre, som hadde stor utsæd. Kommisjonen forteller ikke hva som hindra korndyrking på Sellevoll. Riktignok blei kornhøsten regna som uviss på nabogårdene, men klimaet og beliggenheta er ikke verre på Sellevoll. Antakelig meinte kommisjonen at jorda var for dårlig. Husdyrholdet blei langt høyere vurdert. Tre hester, ti kyr, fire ungdyr, atten sauer og sju geiter var jamnt med Å og litt bak Myre. Forøvrig mangla gården kvern, men hadde skog til brensel. Landskylda hadde vært tre våg i flere hundre år. Nå blei den foreslått senka med ei halv våg. Matrikkelarbeidet fra 1723 møtte imidlertid sterk motstand overalt i landet, og landskylda fortsatte på samme nivå som før, også på Sellevoll.. I 1802 fordelte en kommisjon gårdene i Andøy på fem klasser etter jordverdi, eller bonitet. Sellevoll kom i den midterste. Å havna i den øverste og Myre i den nest øverste. Denne gangen fikk Sellevoll vurderinga ”kan besåes”, altså at det kunne dyrkes korn der. Jorda lå imidlertid nær havet og var nordvendt, det regna kommisjonen som ei ulempe. Beitene fikk karakteren middels gode, likevel regna kommisjonen med at gården kunne fø fjorten kyr. Litt skog fantes, men torvmyrene var dårlige. Gården hadde fått kvern siden forrige vurdering, kanskje ved utløpet fra Sellevollvatnet. Landskylda var nokså stabil utover 1800-tallet, men falt noe etter ei ny vurdering i 1868. Da fant kommisjonen 108 mål åkerjord, stort sett god, men en femtepart blei regna som mindre god. Dessuten var gården frostlendt. Folltallet for potetavlinga lå rundt tre, et nokså dårlig utbytte. Moltehøsten var derimot god, fire tønner i året, sier kommisjonen. Kommisjonen sier at jorda på tre av de fire gårdpartene var utsatt for overvann. Unntaket var Vollen (løpenr. 108). Det betyr at Tjønna svulma opp i regnrike perioder og flomma ut over markene. Den årlige høyavlinga veide vel 1600 våg (á 18,5 kg). Det var brukbart, men beitene i myr og fjell sies å være mindre gode. Totalt hadde gården fôr til to hester, ti kyr og tretti småfe, altså mindre enn det begge de eldre vurderingene kom fram til. Dermed kom Sellevoll klart bak nabogårdene igjen. Men buskapene på gården var langt større enn anslaget til kommisjonen. I 1865 var dyretallet seks hester, 23 kyr og 37 sauer, ti år seinere hadde det økt med en hest, fem kyr og elleve sauer. Tjønna blei seinere tørrlagt, og nye områder rydda både sør og nord for Sellevoll-gården. Jordbruket økte derfor mye i omfang utover 1900-tallet. Omleggingene i etterkrigstida førte imidlertid til nedlegging av mange enheter på Sellevoll, som på alle nabogårdene. Ved tusenårsskiftet var likevel to enheter fortsatt i drift.
Sjøen I 1723 sies det at Sellevoll ligger uhøvelig til for fiske og har dårlig lending. Åtti år seinere står det bare ”kort sjøvei”, mens vurderinga fra 1868 ikke sier noe om fiskeriene. Det er riktig at gården mangler ei skikkelig havn, og det er langt ut til havfeltene. Men kloss utafor Sellevoll ligger den fiskerike Andfjorden, og det er slett ikke umulig å komme til og fra gården med både store og små nordlandsbåter. Vi kan trygt anta at fisket spilte en stor rolle i matforsyninga. Mangelen på heimehavn førte imidlertid til at fiskerne fra Sellevoll måtte bruke andre havner etter at båtene fikk dekk og motor, og ikke lenger kunne trekkes på land når det rauk opp til uvær. Tross disse vanskene har Sellevoll hatt en serie med fremragende fiskere og høvedsmenn både før og etter motoriseringa.
Eierne I likhet med alle nabogårdene var Sellevoll krongods i gammel tid, det vil si at staten eide jorda der. I Vesterålen skjedde overgangen til sjøleie med få unntak fra midten av 1800-tallet. Væreierne på Andenes kjøpte en del av Sellevoll før 1800, og det forsinka overgangen på en av gårdparten. De første sjøleierne var Kristen Langaas og Ellen Edia Heggelund, som kjøpte Vollen i 1831. De dro imidlertid videre, og solgte gården til Augustinus Sellevold og Inger Carolina Olsdtr. På 1850-tallet kom de neste heimkjøpene, og de siste fikk skjøtet i 1871.
Bosetninga Høg landskyld, nok av ressurser og god beliggenhet peiker alle i samme retning: Sellevoll har ei svært gammel bosetning, sikkert fra lenge før vikingetida. Folk kan ha bodd lenger inn da havet sto høyere for noen tusen år siden. Spor etter bosetning langt fra dagens strandlinje finnes mange steder i Andøy. På 1500-tallet og litt inn i neste århundre hadde gården to leilendinger og en husmann. De to bygselpartene het trolig Nordgården og Sørgården, og fellestunet lå nokså sikkert ved det sørlige utløpet fra Tjønna. Husmannsplassen sto kanskje på Valneset, men kildene sier ingenting om det. Nesten samtlige kriser vi kjenner til, har ramma Sellevoll hardere enn de øvrige gårdene langs østsida av Andøya. På 1600-tallet falt antall familier til det halve, og de vonde 1690-årene blei den verste perioden. Den neste krisa kom på 1740-tallet, da lå gården nesten øde. Så økte bosetninga mye de neste tiårene i takt med bedre tider, men kriseårene etter 1800 sendte folketallet på Sellevoll nesten til bunns igjen. Etter 1850 steig folketallet på nytt, ikke minst fordi gården fikk dyktige og iherdige oppsittere. En av disse oppsitterne var Augustinus Sellevold, som mer enn noen annen har gjort gårdsnavnet kjent i videre sammenheng. Han var blant annet klokker, og dette vervet har vært en gjenganger på Sellevoll. Vi veit ikke bakgrunnen for denne tradisjonen, bortsett fra at avstanden til kirka på Dverberg ikke er særlig stor. Men andre gårder har like kort eller kortere vei dit. Framgangen fortsatte ut århundret, blant annet på grunn av nydyrking og oppretting av nye bruk. I 1900 hadde tallet på familier steget til ti, femti år seinere var det kommet opp i over tjue. Men da hadde bosetninga fått et nytt tyngdepunkt. En rekke nye bruk oppe på en morenerygg ved grensa mot Myre sammen med boligbygging nærmere sjøen skapte ei lita grend på begge sider av riksveien i sørkant av Rognanbukta. Sjølve Sellevoll-gården ligger på nersida av veien et stykke lenger sør. Mellom veien og husene kan man fortsatt ane ei lang forsenkning, de siste sporene etter tjønna som engang lå der, og som antakelig ga førsteleddet i gårdsnavnet.
Myre, gårdsnr. 26
Navnet Skriveforma av gårdsnavnet Myre har vært svært stabil gjennom de siste århundrene. I 1567 blei det skrevet Myre, og det fortsatte å være den vanlige forma, sjøl om det enkelte ganger står Myrre. De vidstrakte myrområdene nord, sør og vest for gården har gitt navn til den. Også andre gårder i Andøy er omkransa av store myrer, men trolig var de mer synlige på Myre sett fra sjøsida, eller kanskje mangla stedet iøyenfallende landemerker som kunne gi grunnlag for et annet navn. Myre-navnet var lenge sentralt i Andøy, særlig etter at stedet blei både fogdegård og tingsted. Det administrative området som omfatta det meste av Andøy midt på 1600-tallet, fikk navnet Myre tinglag eller tingsted. Da formannskapsloven innførte lokalt sjølstyre fra 1837, tok det nyoppretta herredet navn etter kirkesoknet, det vil si Dverberg. På slutten av 1800-tallet fikk kirkestedet poståpneri, og navnet på poststedet blei deretter. Da poståpneriet etter få år flytta til Myre, fulgte navnet med. Etter hvert blei Dverberg-navnet mer og mer brukt også om det langt mer folkerike Myre, som var kommunesenter i det gamle Dverberg herred heilt til kommunesammenslåinga i 1964.
Stedet Myre grenser i sør mot Sellevoll ved Baråa og Rognanbukta. I nord går grensa mot Dverberg ved Rettarstadneset, og i vest har gården felles grense med Skogvoll. Strandflata er breiest i nord, der hører den med til det vide myrområdet som går tvers over Andøya. I sør strekker strandflata seg til foten av Vetten, også der dominerer myrstrekningene. Midt mellom sør- og nordgrensa bryter et lavt ra med tørrere grunn de vide myrområdene og tvinger Myraelva nordover et stykke før den skjærer gjennom raet og dreier mot øst igjen. Sør for utløpet av elva stikker et lite nes ut i Andfjorden, det kalles Klakkeberget. Raet, elva og neset danna ramma for den tidligste bosetninga på Myre. De ga dyrkbar jord, vatn til folk og dyr, og muligheter for å komme til og fra stedet med båt, også i dårlig vær. Myre har alltid hatt tettest kontakt med nabogårdene Sellevold og Dverberg, men også med gårder lenger nord og sør. Myrene gjorde det tungvint å dra tvers over øya til Nordmela, Skogvoll og Stave store deler av året, så kontakten blei mindre dit før vei blei bygd. Etter at Myre fikk fellesfunksjoner for et større område, økte sjølsagt trafikken i alle retninger, også sjøveien til Trondenes og Bjarkøy.
Jorda Myre hadde på 1500-tallet ei landskyld på seks våg. Ingen gårder i Andøy står med større landskyld, men Dverberg, Saura, Stave, Bleik og Haugnes hadde like stor på den tida. Da gårdene fikk ny landskyld i 1838, kom Bleik på topp med Myre som nummer to. Den første beskrivelsen av jorda stammer fra et utkast til en landskyldrevisjon i 1723 som aldri blei satt ut i livet. På den tida hadde Myre to oppsittere, brødrene Søren og Hans Brønlund, som satt med tre våg hver. Kommisjonen sier at jorda på Myre fikk rikelig med sol og var godt egna til høyavling. Faren for frost gjorde den mindre bra til korndyrking, men det kunne såes ti skjepper korn der (175 liter). Kvern fantes ikke på gården. God slåttemark og rikelige beiter gjorde at gården kunne fø tre hester, femten kyr, elleve ungdyr, seksten sauer og åtte geiter, meinte kommisjonen. Det var mer enn på Bleik, men litt mindre enn Stave og jamnt med Nordmela. Gården hadde skog til brensel, ellers nevnes ingen såkalte ”herligheter”, til tross for at moltemyrene alltid har vært en viktig ressurs for gården. Kommisjonen kom til at landskylda lå litt for høgt og burde senkes med ei våg. Det blei ikke tatt til følge. I 1802 vurderte en ny kommisjon jorda. Den delte gårdene i klasser etter bonitet, og Myre kom i den nest høgste klassen, sammen med blant andre Saura, Dverberg og Åse. Det er uklart hva man la vekt på, for fjellgårdene blei plassert i den høgste klassen. Denne gangen vurderte kommisjonen åkerjorda som god, men sier ingenting om korndyrking. Merkelig nok fant den ikke skog på Myre, derimot nevner den gode torvmyrer. Beitene blei regna som middels, og gården kunne fø 24 kyr. Det var samme antall som på Åse, Bø og Bleik, mens Bjørnskinn kunne fø fire mer. Ei jordbrukstelling fra 1865 viser et høyere dyretall. Da hadde Myre åtte hester, over tretti kyr og vel sytti småfe, mest sauer. Ti år etterpå var antallet hester ti, og kutallet hadde passert førti. Buskapene omfatta ikke lenger geiter, men tellinga fant vel femti sauer. På første del av 1800-tallet må Myre ha hatt kvern oppe i Myraelva, der finnes nemlig stedsnavnet Møllenbakk. Antakelig var det ei såkalt flomkvern med demning lenger opp i elveløpet. Omkring 1880 hadde antall bruksenheter vokst til elleve gårdparter og to-tre husmenn. All dyrkbar jord på Raet og nedover mot sjøen var tatt i bruk, og snart begynte oppdyrkinga av jord både sørover og nordover. I sør blei strandsona omdanna til innmark heilt sør til Baråa, nord for Myraelva fikk innmarka større bredde. Dessuten fortsatte oppdyrkinga vest for gården. Samtidig med utvidinga av jordbruksarealet skjedde ei økende nedbygging av jord i kjerna av gården etter hvert som Myre vokste til et tettsted, men Myre er fortsatt en av de store jordbruksgårdene i Andøy.
Sjøen Beskrivelsen fra 1723 sier kort og godt at Myre er ”beleilig til fiske”. Stedet ligger ved den fiskerike Andfjorden, og i enkelte perioder var aktiviteten stor på havet utafor Myre. Både sei og sild trakk fiskere dit, og fisket foregikk med båter opptil åttring-størrelsen. De hadde havn god nok på nordsida av Klakkeberget. I 1802 føyer kommisjonen til opplysninga om at stedet var et fiskevær for seifisket. Den sikter til en periode som begynte rundt 1760, men som var over da kommisjonen skreiv sin rapport. Etter 1860 kom et hektisk tiår med sildefiske, også da fungerte Myre som et fiskevær. Kommisjonen fra 1802 forteller dessuten om gjestgiveri og handel. Det var virksomheter med utspring i jektefart, og Myre har vært jekteleie i flere perioder, særlig på 1600- og 1700-tallet. Stedet mangler ei havn med naturlig skjerming mot hav og vind. Da fiskerbåtene fikk dekk og motor etter 1900, blei dette et voksende problem, siden de nye båttypene ikke kunne settes på land i ei handvendig. Myre fikk dessuten anløp av lokalbåter, de måtte ekspederes et stykke fra land med mindre båter. I kampen om midler til havneutbygging måtte Myre lenge stille bak Andenes. Utpå 1900-tallet begynte endelig utbygginga av moloer som til slutt skapte ei skjerma havn. Stedet fikk fiskemottak, men periodene med storfiske på Andfjorden blei sjeldnere, og grunnlaget for drifta forsvant etter hvert.
Transporten av mennesker og gods flytta fra sjø til land etter at veien langs østsida av Andøya blei ferdig først på 1900-tallet. Etter andre verdenskrig forsvant rutebåttrafikken, og Myre-havna ga ikke lenger særlig verdiskaping for stedet.
Eierne Opprinnelig var Myre krongods, det vil si at Staten eide gården. I noen perioder blei jorda bygsla av prester på Dverberg, og var da en del av ressursgrunnlaget for kirka og presteembetet. Men ingen av prestene eide jord på Myre. Midt på 1800-tallet begynte leilendingene på gården å kjøpe jorda de dreiv. Torber Schaug og Maren Olsdtr på Nordbakken (løpenr. 103/106a) var de første i 1853, og kort etter kjøpte lensmann Ingebrigt Gansmoe på nedre Sjøveijorda (løpenr. 102) og sønnen Ole Ditlev Gansmoe på Nordjorda (løpenr. 104) hver sin gårdpart. Etter 1860 blei og Jens Mikkelborg på Tofta (løpenr. 107) og Gjert Lødding på øvre Sjøveijorda (løpenr. 105/106b) sjøleiere, mens den sørligste gårdparten, løpenr. 101 Sørbakken, fortsatte med Staten som eier til omkring første verdenskrig.
Bosetninga Bosetninga på Myre må være svært gammel, trolig heilt fra yngre steinalder, men dokumentasjon mangler. Den høge landskylda forteller imidlertid at dette er en gård med store områder gammel kulturjord. Den eldste bosetninga lå etter alt å dømme like sør for utløpet av Myraelva, på Tofta. En stor gårdshaug finnes fortsatt der, mellom ei ganske stor elv og god dyrkajord, og med ei brukbar lending på sjøsida. Dette tunet må ha vært bostedet for både fogd, lensmann og jekteskipper på 1600-tallet, og det bodde jektefolk der langt inn i det neste århundret. Det blei den første kimen til fellesfunksjoner på den tida, og Myre var både et administrativt og økonomisk tyngdepunkt i Andøy. Først på 1600-tallet hadde Myre et stort antall husmenn. Noen av dem arbeidde antakelig i jektefarta, men denne gruppa kan like gjerne være siste rest av ei fiskeværsbosetning som slo seg ned på gården i århundret før. Fellestunet på Tofta blei delt midt på 1700-tallet, da vokste et klyngetun etter hvert fram i bakkehellinga litt lenger sør. Under fiskeværsperioden fra 1760 og utover økte antall oppsittere på kort tid fra to til ni, det førte til sterk oppsplitting av jorda på Myre. Sist på 1700-tallet fikk stedet gjestgiveri og handel. Det var ei utviding av fellesfunksjonene, i tillegg begynte Myre å bli et knutepunkt for ferdselen, sjøl om veier fortsatt mangla. Nedgangstida etter 1800 ramma også Myre hardt. På det verste like før 1814 lå over halvparten av jorda øde, eller i hvert fall ubygsla. Men veksten tok seg snart opp da levekårene letna, og da kom nye funksjoner til. Fra 1827 blei Myre lensmannsgård. Det var på den tida en fellesfunksjon som trakk andre oppgaver med seg. Da formannskapsloven åpna for lokalt sjølstyre fra 1837, hadde Myre mange trekk som peika framover mot å bli kommunesenter – høgt folketall, sentral plassering og en etablert fellesfunskjon. Dessuten bodde mange av de første ordførerne like i nærheta. På 1860-tallet blomstra handelen opp på nytt som en følge av storsildtida og på grunn av ei kraftig økning i folketallet på Myre. I 1860 hadde stedet ti familier, i 1880 tjue, og ved århundreskiftet passerte tallet tretti. Fellesfunksjonene økte mot slutten av 1800-tallet og inn på 1900-tallet. Myre fikk telefonstasjon, poståpneri, damskipsekspedisjon, skole og bank. Antallet butikker økte, det blei bygd fiskemottak, stedet fikk også en sykkelfabrikk og et vindmølledrevet elektrisitetsverk. Like etter 1900 sto veien gjennom Myre ferdig, den gjorde sammen med båtanløpene stedet til et viktig knutepunkt for trafikken. Myre var derfor et opplagt valg som kommunesenter etter oppdelinga av gamle Dverberg herred i 1924. Omtrent samtidig blei det også bygd vei over øya til Nordmela. I 1964 blei Bjørnskinn, Dverberg og Andenes slått sammen til Andøy kommune. Bare Dverberg gikk mot sammenslåinga, der så man nok at det raskt voksende Andenes ville bli nytt kommunesenter. Og det skjedde. Etterkrigstida førte også til at sjøverts trafikk døde ut, og Myre mista en del av sitt grunnlag for videre vekst. Underveis mista stedet også navnet sitt, i hvert fall i dagligtale. Når denne boka skrives, står det fortsatt Dverberg, og ikke Myre, på skiltet i sørkant av tettstedet.
Dverberg, gårdsnr. 27
Navnet Skriverne i tidligere tider hadde store problemer med hvordan de skulle bokstavfeste navnet Dverberg. På 1500-tallet finnes former som Dwerbiergh, Duerbergh og Thuerbiergh. Dagens skriftform Dverberg blei vanlig på 1700-tallet, men ikke enerådende. Noen ganger står det Dvergberg i kildene, sikkert ut fra antakinga om at det dreide seg om et berg der man trodde dverger holdt til. Tidligere uttalte folk imidlertid en t-lyd i starten, det tyder på at navnet egentlig var Tverberg, som også finnes skriftfesta, blant annet hos Petter Dass.. Et ”tverrberg” går på tvers av noe, og i dette tilfellet gjaldt det ferdselen på land. Dagens navn på dette berget er Skottberget. Det ruver ikke så mye i terrenget, men i det flate Andøy-landskapet er det fortsatt et markert trekk. Navnet Skottberget betyr ”et berg som skyter fram”, i dette tilfellet mot havet. Siden Dverberg tidlig blei kirkested, fikk kirkesoknet samme navn. Da formannskapsloven av 1837 åpna for lokalt sjølstyre, altså en verdslig administrasjon, fikk herredet navn etter kirkesoknet, den geistlige inndelinga. Navnet Dverberg herred omfatta fra 1837 til 1924 samme område som dagens Andøy kommune. Mellom 1924 og 1964 hadde Dverberg herred samme grenser som Dverberg sokn (uten Bjørnskinn), og fra 1964 er Dverberg som områdenavn knytta bare til kirkesoknet. Gårdsnavnet blei etter hvert også brukt som navn også på nabogården Myre. Det henger ikke bare sammen med herredsnavnet. Det lokale poststedet oppsto på Dverberg og tok navnet med seg da det flytta til Myre. I 1936 kjøpte selskapet Ny Jord et myrområde vest for prestegården og styka det ut til bureisingsbruk. Feltet blei kalt Holstad, som var et nylaga navn. En flat og rundaktig bakke kalles en hol, og Ny Jord brukte det som førsteledd.
Stedet Dverberg grenser i sør mot Myre på Rettarstadneset og i nord mot Saura like nord for Hestneset. Den siste grensa er at resultat av en grenseoppgang i nyere tid og følger ikke noe klart skille i terrenget. Grenseoppgangen ga Dverberg sørdelen av Saurabogen, slik var det neppe tidligere. I vest grenser Dverberg mot Skogvoll, også det et skille som er trukket i nyere tid. Skogvoll naturreservat strekker seg over på Dverberg-sida av grensa. Tre vide bukter utgjør strandlinja fra Rettarstadneset i sør til Hestneset i nord. Skottberget strekker seg fra sjøen og mot nordvest opp til raet, de to mest markante trekkene i landskapet. Videre vestover domineres landskapet av store myrer og lave holer. Der ligger Ny Jord-området Holstad. Dverberg har sjølsagt hatt tettest kontakt med nabogårdene Myre og Saura, men som kirkested har gården i tillegg vært møteplass for folk fra heile soknet, og også for tilreisende fra nabosokn. Kirka står lett synlig ved enden av Skottberget, ei plassering den fikk da den blei bygd på 1840-tallet. Den forrige kirka sto ved bukta på nordsida av Skottberget, rett nedafor prestegården.
Jorda På 1500-tallet og i tre hundre år til hadde Dverberg ei landskyld på seks våg, det samme som nabogården Myre. Bare Saura, Stave, Bleik og Haugnes var like høgt verdsatt på den tida. Seinere har landskylda til prestegården falt mye i forhold til de andre gårdene, uten av årsaken er klar. Da 1900-tallet begynte, var landskylda til Dverberg halvparten så stor som for Myre. Den første beskrivelsen av gården stammer fra 1723. Da fant en kommisjon ut at jorda fikk rikelig med sol, men var tungdreven til høyavling og ga usikker kornavling. Likevel kunne man så ti skjepper korn der, eller omkring 175 liter. Kommisjonen regna med at gården hadde fôr nok til tre hester, åtte kyr, tre ungdyr, åtte sauer og fire geiter. Vi veit ikke hvordan den kom fram til dette tallet, men oppsitteren i 1723, presten Jens Hveding, hadde neppe så stor buskap. Tallene må bare regnes som et løst anslag, ikke ei telling. Prestegården hadde skog sjøl til brensel, torv nevnes ikke i 1723 på noen gård. Kommisjonen fant ingen mølle der, og det er ikke så merkelig. Gården har ikke ei tilstrekkelig vassrik elv. Alt i alt kom kommisjonen til at landskylda burde senkes med ei våg. Det blei ikke gjennomført, i likhet med alle de andre forslagene i matrikkelutkastet. Neste vurdering er fra 1802. Da kalles åkerjorda ”tålelig god”, og kommisjonen føyer til at jorda lå for nær havet. Kornavling nevnes ikke denne gangen, men Dverberg blei plassert i den nest høgste klassen blant gårdene i Andøy, sammen med blant andre nabogårdene Myre og Saura. Beitene regnes som middelmådige, men de ga nok fôr til å holde tre hester, tolv til seksten kyr og førti sauer. Også dette må være et uttrykk for det kommisjonen trodde gården var god for. Ellers nevnes brukbar skog til brensel og gode torvmyrer. Ingen av beskrivelsene omtaler moltemyrene. Det særegne med Dverberg var at gården hadde bare én leilending – presten. Utover 1800-tallet bodde det imidlertid også husmenn der. En av husmennene var klokker, og klokkergården holdt like stor buskap som fiskebondegårdene i bygda. Jordbrukstellingene i 1865 og 1875 viser antakelig reelle tall. I 1865 hadde Dverberg fire hester, over tjue kyr og rundt førti småfe. Ti år etterpå var tallene nesten nøyaktig de samme. Stabiliteten er ikke så merkelig, som i 1865 blei jorda brukt av presten, klokkeren og et par husmenn. I mange sokn brakte drifta av prestegården inn nye impulser til det lokale jordbruket. Det skjedde også i Dverberg etter at presten Gunnar Gloppestad overtok både gård og embete i 1886. Men også enkelte av de som dreiv klokkergården, hadde noe å lære fra seg, blant dem Ole I. Krogstad. Fradelinga av husmannsplasser på 1900-tallet førte til oppbygging av gorde gårdsbruk, det samme skjedde da selskapet Ny Jord la ut buresingsfeltet Holstad. Dverberg har derfor fortsatt å være en viktig jordbruksgård i Andøy.
Sjøen De gamle beretningene sier om Dverberg at gården ligger nært havet og beleilig til for fiske. Mens nordlandsbåtene blei bruk som fiskefarkost, spilte det mindre rolle at stedet heilt mangler ei skjerma havn. Likevel blei Dverberg aldri noe fiskevær når båtene strømma til Andfjorden. Viktigste årsaken til dette var at både Myre og Saura hadde bedre havneforhold. Begge har vært jekteleier, og Myre var i perioder et viktig fiskevær. Da trengte ikke gården Dverberg egen havn. Sjøen hadde sin største betydning som ferdselsvei for de som brukte båt når de skulle til og fra kirkestedet. Prestene dreiv neppe særlig fiske, og de eineste på gården som rodde sjøen, var husmennene.
Eierne Kirka på Dverberg eide ikke gården, det gjorde en gang i tida Kongen, seinere Staten. Derimot eide Dverberg kirke gårder både i Andøy og Sortland, men bortsett fra Bjørnskinn blei ingen en del av gårdsdrifta til prestene. Landskylda og bygselavgiftene fra de øvrige gårdene gikk med til drifta av kirka og nødvendig vedlikehold. Staten solgte etter 1930 tre av de gamle husmannsplassene til oppsitterne, og noen år etter et området som blei til Holstad. Prestegården fortsatte drifta med forpaktere.
Bosetninga I likhet med nabogårdene i nord og sør har Dverberg ei svært lang bosetningshistorie. Den går nokså sikkert bakover til yngre steinalder. Det er godt mulig at den eldste bosetninga holdt til der prestegården seinere blei bygd. Gården var en gård på linje med de andre langs østsida av Andøya før noen valgte å plassere kirka der. Hvor langt tilbake det skjedde, er uvisst, men det kan ha vært på 1300-/1400-tallet. Vi veit andre sokn i Vesterålen fikk kirke på den tida. De eldste kirkebyggene sto nokså sikkert like ved prestegården og den gamle kirkegården, det vil si et stykke nord for Skottberget. Da soknet fikk ny og åttekanta kirke i 1843, blei den etter lange diskusjoner plassert ved enden av Skottberget. Mange kirkesteder vokste etter hvert i folketall, det skjedde ikke med Dverberg. All jorda der blei brukt av prestefamilien, med bare noen husmann kom i tillegg. På 1800-tallet bosatte klokkeren seg på Dverberg, formelt sett som husmann, han også. Husmannsplassene lå i to områder, sør for kirka og nord for prestegården. Da en del av plassene blei utskilt som egne bruk, danna de sammen med prestegården ei nesten sammenhengende bosetning fra grensa mot Myre til Saura-grensa. Dverberg har hatt andre fellesfunksjoner enn kirka. Både poststed, bank og skole starta der, men flytta etter hvert til Myre. Kirka vil nok imidlertid fortsette å stå ytterst på Skottberget som et åttekanta landemerke for både vei- og sjøfarende.
Bygdebok for Andøy, bind 3, er fortsatt i salg. Dette bindet omhandler gårdene Forfjord, Medby, Fornes, Buksnesfjord, Buksnes, Lovika, Åse, Å, Ånes, Svandalen og Sellevoll. Myre og Dverberg er omtalt i bind 4, som også er i salg. Bestilling til kulturkontoret i Andøy. |
|
|
Andenes krets Bjørnskinn krets Bleik krets Medby krets Nordmela krets Nøss krets Saura krets Skarstein/Fiskenes/Haugnes krets Skjolde krets Strandland krets Åknes krets Åse krets |
|
