 |
|
| Til startsiden |
Utsikt sørover Saura langs sjøen, der den gamle bosetningen var. Foto: Idar Nilssen. Saura skolekrets Skolekretsen omfattet gårdene Saura, Kvalnes, Ramsa og Breivika. Kretsen tilhørte tidligere Dverberg kommune.
Historia til disse gårdene er skrevet av historiker og bygdebokforfatter Johan I. Borgos. |
|
Se også: Breivik (kirkegård) | Saura gamle skole | Breivika skole | Galleri fra Breivika Saura, gårdsnr. 28
Navnet Navn med to vokaler på rad skapte store problemer for de danskspråklige skriverne i tidligere århundrer, og ”au” i Saura ser ut til å ha vært ekstra vanskelig for dem. Fra 1500- og 1600-tallet finnes former som Sweræ, Soure, Souffue og Sauffre. Men uttalen var nok stort sett den samme da som nå. Gårdsnavnet Saura finnes også i Brønnøy (Sauren), Nesna, Meløy og Gildeskål, og alle stedene er det brukt om gårder med mye våtlendt mark. Saurr er et gammelnorsk ord som betyr søle. En av de sentrale gårdpartene på Saura heter forøvrig Døsja, og det betyr blautmyr. Medvirkende til at gården fikk dette navnet, kan være kontrasten til de to nabogårdene på hver side, Dverberg og Kvalnes, som hadde mer tørrlendt jord. Slik jord fantes også på Saura, men for langt fra sjøen til at den kunne brukes i kombinasjon med fiskenæringa i tidligere tider.
Stedet I sør grenser Saura mot Dverberg og i nord mot Kvalnes. Ingen av grensene følger markerte trekk i terrenget, de er trukket ved grenseoppganger på 1800-tallet. Det samme gjelder vestgrensa mot Skogvoll og Stave på andre sida av Andøya. Egentlig kan man snakke om to Saura-gårder – ”gamle Saura” nede ved sjøen, der all bebyggelsen enda sto rundt 1900, og ”nye Saura” opp ved riksveien, dit bebyggelsen var blitt flytta femti år etter. To markerte nes deler kystlinja opp i bukter. Sør for Korsneset ligger Saurabogen, mellom Korsneset og Haugneset danner to mindre bukter ramma for den eldste bosetninga, ”gamle Saura”, og nord for Haugneset strekker ei vid bukt seg nordover mot Kvalnes. Opptil en halv kilometer fra sjøen går et langt ra fra Saurabogen og videre til Kvalnes. Der ligger ”nye Saura”. Bak dette raet brer de videste myrstrekningene på Andøya seg mellom Vetten og Arnipa og over til vestsida av øya. Den breie Sauradalen ligger på nordsida av Arnipa. Saura har i særlig grad hatt nær kontakt med Kvalnes og Ramsa i nord, men også med Dverberg og Myre i sør. Ferdselen over til andre sida av øya var hemma av de store myrene i deler av året, men mange giftemål opp gjennom tidene viser at Saura-folk også har hatt kontakt med gårder på vestsida.
Jorda Tidlig på 1600-tallet hadde Saura ei landskyld på seks våg, det samme som Dverberg og Myre, men midt i århundret blei den satt ned til fire og ei halv våg. Det skjedde i ”den lille istida”, da klimaet var svært fuktig og kjølig. Det kan tenkes at det våtlendte Saura blei hardere ramma av værlaget enn nabogårdene, som hadde mer fastmark, og at myndighetene derfor satte ned landskylda, som var grunnlaget for de fleste skattene. Men også andre gårder fikk lavere landskyld på 1600-tallet. Fellestunet på Saura lå sør for Elvebukta. Stedet kalles fortsatt Bakkan, et navn som finnes på flere Andøy-gårder og viser hvor det eldste tunet lå. Tunet på Bakkan blei delt etter 1800, da vokste det fram et nytt tun litt lenger sør. Et matrikkelutkast fra 1723 gir den eldste beskrivelsen vi har av gården. Den sier at jorda fikk rikelig med sol, men besto mest av myr og morass (sump). Det rimer godt med betydninga av gårdsnavnet. Videre fant kommisjonen at jorda var dårlig til både høyavling og kornvekst. Likevel regna den med at man kunne så ti skjepper korn der, omlag 175 liter, og at Saura kunne fø fem hester, sytten kyr, elleve ungdyr og over førti småfe. Det var omtrent det samme som for eksempel Åse, og et av de største dyretallene i Andøy. Kommisjonen fant ingen kvern på gården, heller ikke seter, men skog nok til brensel. Verken torvmyr eller moltemyr nevnes i 1723. Den samla konklusjonen var at landskylda burde settes ned med ei våg, men Saura beholdt landskylda utforandra til i 1838. I 1802 sorterte en ny kommisjon gårdene etter hvor god jorda var, og Saura kom i nest beste klasse sammen med blant andre Dverberg og Åse. Nabogårdene i nord havna lavere på lista. Også denne kommisjonen beskreiv jorda som myrlendt. Den regna gården som usikker til korndyrking, og grunnen var at den ligger utsatt til for nordavinden. Beitene fikk karakteren ”måtelig”, men de var store nok til at gården kunne holde seksten kyr. Skogen blei vurdert som nokså god, mens torvmyrene var middels gode. I 1723 hadde Saura fem leilendinger, i 1802 en mer, men i mellomtida hadde opptil ni par brukt hver sin gårdpart. Fram til 1860 lå antallet brukere igjen på fem. Jordbrukstellinga fra 1865 viser at Saura hadde fem hester, 25 kyr og femti sauer. Ti år etter var antallet hester som før, mens kutallet hadde vokst til tretti, og det var seksti sauer på gården. Etterpå økte brukstallet til ti før århundret var ute. Ei stor utskiftning i 1878 førte til at gårdpartene blei spredt fra Haugneset i nord til Stokkelva i sør, og de fikk etter hvert sitt eget tun. Da nyveien sto ferdig like etter 1900, starta ei ny utvikling. De fleste flytta tunet opp til veien, ofte i forbindelse med generasjonsskifte eller nybygging. I mellomkrigstida samarbeidde flere gårdsbruk om kanalisering og drenering av de våtlendte områdene sentralt på Saura, det førte til at nye jordområder kunne drives med moderne metoder, blant annet ved bruk av maskiner. Men utskiftninga i 1878 hadde også skapt et mønster med opptil kilometerlange smale gårdparter, som ikke alle var like godt oppdyrka. Saura er fortsatt en god jordbruksgård, og har ressurser til å bli enda bedre.
Sjøen De gamle beskrivelsene sier at Saura ligger beleilig til for fiske, det vil si nært fiskefeltene, og at gården har kort sjøvei. Det siste gjaldt i den tida tunene sto tett ved sjøen. Sjøl om Saura ligger dårlig skjerma mot tungsjø og pålandsvind, hadde gården mange gode støplasser der båtene kunne trekkes opp. Det største problemet var å komme til og fra land i dårlig vær. Kirkebøkene forteller om en rekkee forlis med tap av menneskeliv, og mange ulykker er antakelig ikke nevnt der. Båter med dekk og motor er avhengige av djupe og skjerma havner. Det mangler Saura, og det blei aldri gjort forsøk på å bygge ut ei slik havn ved hjelp av moloer. Fiske fortsatte likevel å være ei viktig næring for folk på Saura, også etter at de flytta opp til veien.
Eierne Alle gårdene fra Åse og nordover på østsida av Andøya var gammelt krongods, og de fikk med tida Staten som eier. Utover 1800-tallet begynte Staten å selge de fleste gårdene til oppsitterne. På Saura var Isak Isaksen og Fredrikka Fallentinsdtr på Nordjorda (løpenr. 97/98) det første paret som kjøpte jorda de dreiv. Året etter fikk enka Riborg Rasmusdtr skjøtet på Sørjorda (løpenr. 95), og de neste årene fulgte Låvetofta (løpenr. 96) og Mellomjorda (løpenr. 99) etter. Bare Bakken (løpenr. 94) fortsatte som statseiendom, den blei ikke heimkjøpt før i mellomkrigstida.
Bosetninga Bosetningshistoria til Saura går trolig bakover til yngre steinalder. Det eldste tunet vi kjenner, sto på Bakkan, som har god jord i nærheta, ei elv litt lenger nord, og støplasser like nedafor. Der danna det seg gjennom århundrene et stor gårdshaug. Først på 1600-tallet var Saura en sentral gård i Andøy. Lensmannen Ole Aslaksen bodde der, dermed blei de lokale tingene holdt på gården. Han satt med all jorda på Saura, men både før og etter hans tid besto den av to bygsler. På 1700-tallet økte bosetninga til fem bygselpar og opptil ni under de rike fiskesesongene på Andfjorden midt i århundret. Da uår og nød ramma kysten rundt 1800, minka folketallet på Saura mye, og på det meste lå halvparten av jorda øde. Først på 1800-tallet begynte utflyttinga fra fellestunet på Bakkan, og folketallet økte på nytt. Ved slutten av århundret lå boplassene på rekke fra sør for Kornsneset til nord for Haugneset. Flyttinga av bosetninga fra sjøkanten og opp til veikanten er nevnt foran. Samtidig fortsatte bygginga både nordover og sørover, og Saura blei en del av den lange bebygde strekninga som begynner i sørkanten av Myre og fortsetter nordover til og med Kvalnes. Gården har ikke hatt så mange fellesfunksjoner for et større område, men var skolested i mange år. Dessuten hadde Saura noen år et brevhus. Den viktigste framtidskapitalen stedet har, er ikke mulighetene til å bli tettsted, men ressursene til å være ei solid jordbruksbygd.
Navnet Fra 1500-tallet finnes to kilder som nevner Kvalnes. Der blei navnet skrevet Hwalnes og Qualnes. Den siste forma var vanlig heilt til bokstaven ’k’ erstatta ’q’. Førsteleddet er uten tvil dyrenavnet kval, som enten kan sikte til forma på neset eller til kvalfangst. Kystlinja på østsida av Andøya bøyer mer mot nord ved Kvalnes, og det er godt mulig at småkval kunne være lettere å fange der. Neset er dessuten lavt, så bakgrunnen i kvalfangst er den mest sannsynlige. Både de gamle navneformene og dagens gårdsnavn har ubestemt form. Det regnes som et sikkert tegn på at navnet, og dermed gården, stammer fra vikingtida eller tidligere. Nord for neset ligger Finnvika, som på 1500-tallet og til midt i det neste århundret var et av de største fiskeværene i Andøy. Dette navnet virker yngre enn Kvalnes-navnet, men er ikke mindre interessant av den grunn. ”Finn” var det gamle ordet for same, og stedet kan ha vært et rorvær for samiske fiskere, eller kanskje bosted for samiske familier. Første delen av stedsnavnet Hæmunnberget like ved Finnvika har antakelig samisk opphav og kan oversettes med ”heim-littleberget”.
Stedet I sør grenser Kvalnes mot Saura og i nord mot Ramsa. I vest går grensene i spiss oppe på fjellet, der møtes de også med Stave. Bortsett fra fjelltoppen følger ingen av grensene skiller i naturen, de er resultatet av grenseoppganger i nyere tid. Tre nes deler opp strandlinja på gården, Steinneset i sør, så sjølve Kvalnes, og Hæmunnberget på nordsida av Finnvika. I sørkanten av Kvalnes ligger i bukt som har vært brukt til havn så lenge gården har hatt bosetning. Fra Kvalnes strekker et lavt høydedrag innover øya. Det er Kvalnesberget, den yngste geologiske formasjonen i heile Skandinavia. Denne formasjonen har hatt betydning for gårdshistoria både på Kvalnes og nabogårdene, især Ramsa og Breivika. Mulighetene for å finne blant annet kull og olje der førte til at oppsitterne ikke fikk rå fritt over den jorda de dyrka. Kvalnes har hatt mest kontakt med Saura i sør og med Ramsa og Breivika i nord, samt over øya til Nordmela, Skogvoll og Stave. Men kontakten gikk langt videre etter at stedet fikk anløp av dampskip først på 1900-tallet.
Jorda Først på 1600-tallet hadde Kvalnes ei landskyld på to våg, den laveste på østsida av Andøya. Midt i århundret blei den satt ned til ei våg og ett pund, eller med en tredjepart. Det var midt under ”den lille istida”, da mange gården fikk store problemer. I 1723 vurderte en kommisjon jorda på Kvalnes. Den fant at innmarka fikk rikelig med sol, men at den besto mest av myr og ”morass” (sump). Derfor var det ingen muligheter for korndyrking. Gården kunne imidlertid fø en del husdyr – to hester, seks kyr, tre ungdyr og seks sauer. Det var litt mindre enn på Ramsa og bare tredjeparten av det Saura kunne fø. Kommisjonen sier at Kvalnes hadde skog til brensel, men nevner verken torv- eller moltemyr. Som konklusjon foreslo kommisjonen at landskylda skulle senkes med ytterligere et pund. Ingen av forslagene i 1723-matrikkelen blei gjennomført. Neste vurdering stammer fra 1802, da delte man gårdene inn i klasser etter verdien på jorda, det vil i praksis si boniteten. Denne gangen kom Kvalnes svært dårlig ut. Gården blei plassert i nest laveste klasse sammen med Høyvika. Kommisjonen beskriver nokså opplagt den delen av Kvalnes som lå rundt fellestunet ute på neset. Der var jorda myret og steinet, ikke brukbar som åkerjord, og beitene kalles dårlige. Likevel meinte kommisjonen at gården kunne fø åtte kyr. Også denne gangen nevnes at gården hadde noe skog til brensel, men den lå langt unna. Torvmyra var derimot dårlig. Kvalnes hadde to oppsittere i 1723 og fire i 1802. Fra 1808 blei tre fjerdeparter lagt øde, i hvert fall på papiret. Men i virkeligheta blei den øde jorda brukt av familien som bodde på den siste fjerdeparten. Dermed fikk de et meget stort ressursgrunnlag, med det resultatetet at til tross for den negative vurderinga var Kvalnes prega av solid økonomi. Husdyrholdet på Kvalnes lå utover 1800-tallet lavest av alle gårdene på østsida av Andøya. I 1865 hadde gården to hester, seks kyr og tolv sauer, ti år etter hadde kutallet økt til ni og antallet sauer til femten. Samtidig økte antall oppsittere til fire. På 1900 blei småbruket den typiske Kvalnes-gården. Men stedet har alltid hatt gode forhold for fiske, dermed levde fiskerbonde-systemet lenger på Kvalnes enn de fleste andre stedene i nærheta.
Sjøen Den gode beliggenheta i forhold til sjøen og fiskefeltene nevnes stadig i de gamle beskrivelsene. I tillegg har Kvalnes to havner, og den nordligste var i tidligere tider et aktivt fiskevær. Vi veit ikke når Finnvika oppsto som fiskevær, men den siste perioden kan ha begynt på 1500-tallet eller litt tidligere. Den varte til midt på 1600-tallet, og lå på det meste jamnt med Nordmela i størrelse. Etter at den faste bosetninga forsvant, blei stedet visstnok brukt som rorvær for tilreisende fiskere. Finnvika var best egna for båter som kunne settes på land med muskelkraft. Da båter med dekk og motor overtok etter nordlandsbåtene, hadde stedet ligget uten oppsittere i 250 år. På andre halvdel av 1900-tallet kom imidlertid ny virksomhet til stedet. Havna på sjølve Kvalnes blei aldri noe fiskevær på linje med Finnvika, men var alltid ei god heimehavn for de som bodde nær den. Etter 1900 fikk den større betydning, da bygde Hilberg Karlsen et fiskemottak der. Samtidig fikk Kvalnes anløp av rutebåt. Virksomheta på Kvalnes-brygga sto for ei omfattende verdiskaping utover 1900-tallet og gjorde Kvalnes til det mest sentrale stedet mellom Myre og Fiskenes. Det førte også til utbygging av havna, som imidlertid var for lita til å ta imot større fartøyer. Både rutebåtanløp og fiskeleveranser stilna av på siste del av 1900-tallet. Dermed mista Kvalnes stillinga som et knutepunkt for trafikk og transport.
Eierne I likhet med nabogårdene var Kvalnes opprinnelig krongods. Staten solgte denne jorda til oppsitterne på 1800-tallet, og Kvalnes var blant de første som fikk sjøleiere. Ole Petter Nilssen og Ellen Nilsdtr på brnr. 90 kjøpte sin halvdel i 1851, og sju år etter fikk Peder Martinus Nilssen og Ellen Hansdtr skjøtet på resten.
Bosetninga Kvalnes har nokså sikkert ei bosetningshistorie som er eldre enn vikingtida. Sjøl om ressursene på landsida ikke var av de største, ga beliggenheta i forhold til sjøen og fiskefeltene et godt grunnlag for ei bosetning av fiskerbønder. Finnvika har ei historie som skiller seg fra sjølve Kvalnes. Den kan ha vært brukt i mange perioder opp gjennom århundrene. Sjøl om navnet Finnvika kanskje er yngre enn andre gårdnavn på østsida av Andøya, kan stedet ha hatt bosetning like tidlig som nabogårdene. I så fall har stedet skifta navn, kanskje flere ganger. Sjølve Kvalnes er lettere å følge opp gjennom historia siden det også var en jordbruksgård. Fram til 1750-tallet bodde en til to familier der, så kom flere tiår med godt fiske, og da blei bosetninga dobla. Krisa etter 1800 førte til at bosetninga krympa til ett par, men de satt til gjengjeld med alle ressursene på gården og bygde opp solid økonomi. Neste generasjon delte jorda mellom seg, og de fleste som har bodd på Kvalnes seinere, hører til denne slekta. Etter ei utskiftning i 1880 endra bosetninga på Kvalnes seg mye. Det gamle fellestunet ved havna blei splitta opp, og nye tun blei bygd ved riksveien. Stor virksomhet knytta til havna og bygginga av veien gjennom gården skapte vekst utover 1900-tallet. Kvalnes fikk fellesfunksjoner som butikk, poståpneri og fiskemottak, og var et viktig lokalsenter resten av århundret. Mot slutten av 1900-tallet dukka industrien opp på Kvalnes. En torvindustri etablerte seg der, og på nytt fikk Finnvika virksomhet etter tre hundre års stillhet.
Navnet Den eldste skriveforma vi kjenner for gårdsnavnet, er Randhoff fra 1521. Den må være resultat av en misforståelse eller ei feillesning. De neste århundrene veksler formene mellom Ramsaae og Ramssa. Den første festna seg som navneforma Ramså, den siste er lik uttalen av navnet, altså Ramsa. Dersom første delen av navnet inneholder fuglenavnet ramn, skulle det ikke være noen ’s’ etterpå. Det er også tvilsomt at gårdsnavnet er et eldre navn på Gårdselva, sjøl om ’å’ betyr elv. Også uttalen med ’a’ sist i navnet taler mot forklaringa om at gårdsnavnet er et elvenavn. Ramsa kan imidlertid være et flertallsord for rams, et ord som er kjent i Vesterålen og betyr dårlig slåttemark. Mye taler for at rams er et låneord fra samisk. I den sammenheng er det verd å nevne at det samiske ordet ’ramtsu’ betyr ”svært ujevnt terreng med humper og fordypninger”. Den beskrivelsen passer godt på Ramsa. Vi kjenner ikke til samisk bosetning på Ramsa ut fra skriftlige kilder, men de går bare bakover til 1500-tallet. Gårdsnavnet er antakelig langt eldre enn det.
Stedet Ramsa ligger mellom Kvalnes i sør og Breivika i nord, og begge gårdsgrensene møter grensa mot Stave på fjellet i vest. Avstanden er forholdsvis kort til Kvalnes, noe lengre til Breivika. Ramsa har alltid hatt nær kontakt med begge disse gårdene. Gården Ramsa ligger mellom to nes. Det sørligste heter kort og godt Neset, det nordligste kalles Dragneset. Mellom dem renner Gårdselva ut i havet. Bak stranda ligger et ra av sandholdig jord, og videre innover strekker myrene seg. I likhet med Saura og tildels Kvalnes har gården blitt flytta i løpet av de siste hundre årene, men av ulike grunner. Restene av det gamle Ramsa finnes fortsatt på sørsida av elveosen, der ligger gårdshaugen på Bakkan med det gamle fellestunet. Det nye Ramsa består av en del bruk langs riksveien, alle sammen utskilt på 1960-tallet og seinere. De danner ei forlenging av Breivika-bebyggelsen mot sør.
Jorda Den eldste landskylda vi kjenner for Ramsa, var på to våg og ett pund. Den blei ikke redusert på 1600-tallet, slik det skjedde på Kvalnes og Saura. Kanskje tålte jorda på Ramsa bedre det fuktige og kjølige klimaet under ”den lille istida”. En kommisjon ga i 1723 ei vurdering av jorda på Ramsa, og den ligna mye på det som blei sagt om nabogårdene i sør. Jorda fikk tilstrekkelig med sol, men besto mest av myr og sump. Den egna seg dårlig til både høyavling og kornvekst. Det var likevel ikke umulig å dyrke korn på Ramsa, og kommisjonen regna med at gården kunne såes med tre skjepper, det vil si vel femti liter. Beitene nevnes ikke, men kommisjonen sier at gården kunne fø to hester, åtte kyr, fire ungdyr og ti sauer, eller litt mer enn Kvalnes og noe mindre enn Breivika. Gården hadde skog nok til brensel, men ingen kvern, til tross for at Gårdselva sikkert kunne ha vassføring nok til å drive ei mølle. Men behovet var vel ikke til stede. Alt i alt anbefalte kommisjonen at landskylda blei senka med ett pund. Det blei ikke gjennomført, 1723-matrikkelen kom ikke lenger enn til forslagsstadiet. I 1802 delte en kommisjon alle gårdene i Andøy i fem klasser etter hvor god jorda var, og Ramsa havna i den midterste sammen med blant andre Breivika, Skarstein og Fiskenes, men en klasse over Kvalnes. Denne kommisjonen meinte at korn ikke kunne såes på gården, og den regna beitene som dårlige. Likevel kunne Ramsa fø ni kyr. Det største problemet for jordbruket var nærheta til havet. Litt skog fantes i nærheta, men torvmyrene var dårlige. Det siste tyder på at man torva nær sjøen, og ikke oppe på de store myrene. Antakelig beskriver begge kommisjonene gårdområdet sør for Gårdselva. Gården hadde to brukere i 1723 og tre i 1802. Tredelinga holdt seg ut 1800-tallet, men den nordligste gårdparten lå øde i perioder. Jordbrukstellingene i 1865 og 1875 viser et høyere dyretall en kommisjonene trodde gården var god for. I 1865 hadde Ramsa fire hester, tretten kyr og sytten sauer, ti år etterpå var det to hester, fjorten kyr og nesten førti sauer der. Mellom de to tellingene fant man kull på Ramsa, det førte til at gården fikk ei anna utvikling enn nabogårdene i sør. Oppsitterne blei forpaktere, og det tok nesten hundre år før de som dreiv jordbruk på Ramsa, fikk kjøpe en gårdpart. De nye brukene lå på myrstrekningene langs riksveien. Gårdeierne måtte bygge tun der oppe, og det gamle Ramsa tømtes etter hvert for folk.
Sjøen Kommisjonene fra 1723 og 1802 nevner begge god beliggenhet for fiske og kort vei til sjøen. Stor velstand i tider med godt fiske viser at folket på Ramsa har utnytta beliggenheta godt. Men støene passa bare for nordlandsbåter. Gården mangla ei djup og skjerma havn som passa for de nye båttypene som kom etter 1900, større båter med dekk og motor.
Eierne Ramsa var et ledd i den lange raden av krongodsgårder langs østsida av Andøya. Den fikk imidlertid ei anna eiendomshistorie enn de andre. Staten ønska etter 1867 å få hånd om alle rettighetene til grunnen på Ramsa for å utnytte eventuelle forekomster av kull og olje. Da hadde gården nettopp fått sine første sjøleiere, Johan Larssen og Ingeborg Ingebrigtsdtr på Elvevollen. Staten kjøpte gården deres til meget høg pris og solgte ikke jord til noen av de andre oppsitterne. Dermed fortsatte familiene på Ramsa som forpaktere i hundre år. Fortsatt eier Staten det meste av ”gamle Ramsa”. Gårdpartene til dagens sjøleiere danner det ”nye Ramsa” langs riksveien.
Bosetninga Ramsa har trolig like gammel bosetning som de andre gårdene langs østsida av Andøya, det vil si kanskje bakover til yngre jernalder. Gårdsbosetninga lå sør for elveosen, på området som kalles Bakkan. Samme navn brukes om gårdshauger også på andre gårder i Andøy. På 1500-tallet og det meste av de to neste hundreårene besto bosetninga på Ramsa av en eller to familier. Da var jorda delt i to bygsler, begge sør for Gårdselva. I 1770 oppsto en ny bygsel, den lå nord for elva og fikk navnet Nygården. Tredelinga av Ramsa skjedde i ei tid med godt fiske og dermed økt interesse for gårdparter. Da nedgangstider innleda 1800-tallet, blei Nygården lagt øde i to perioder. Etter 1865 var alle tre gårdpartene på nytt bosatt, dessuten kom en husmannsplass i tillegg nord for elva. Da skjedde funnet av kull som greip sterkt inn i bosetningshistoria. Staten innførte som grunneier et forpaktningssystem som førte til at Ramsa ikke fikk samme vekst som nabogårdene i nord og sør. Etter 1900 stagnerte bosetninga. En av grunnene var at kullutvinninga i store trekk blei mislykka, og ga ikke varige arbeidsplasser på stedet. Beretninga om virksomheta i kullfeltet på Ramsa er interessant, og finnes detaljert framstilt på nettsidene til Andøy historielag. ”Kulleventyret” ga lite kull, men til gjengjeld rikelig med nye kunnskaper om Andøy i fjern fortid, blant annet med funn av ei fossil fiskeøgle. Virksomheta ga ingen langsiktige gevinster for gården Ramsa. Sårene i naturen er det mest synlige i ettertid.
Da Staten etter hundre år solgte noe av Ramsa til oppsitterne, blei den gamle tilknytninga til sjøen brutt. Bosetninga på Ramsa havna oppe ved veikanten i stedet for nede langs sjøkanten.
Navnet Sjøl et så enkelt navn som Breivika kunne bli skrevet på mange ulike måter av skrivere med en annen språkbakgrunn. I ei skatteliste fra 1521 står det Berwigh, i 1567 Bredeuigen og i 1723 Breviigen.Alle er imidlertid forståelige, og to av dem bruker bestemt form – altså Brevika. Stedsnavnet finnes også andre steder i Vesterålen, med Breivika på Hadseløya og Breivika i Sortland som de mest kjente. I alt femten matrikkelgårder i Nordland, fra Bindal i sør til Andøy i nord, bærer dette navnet. Betydninga er lett å se – ”den breie vika”. Ofte er det et sammenlikningsnavn, der det nærmest betyr den breieste av flere viker. Breivika i Andøy har imidlertid ingen mindre viker i nærheta som det er naturlig å sammenligne med. Navnet sier noe om kystlinja, men det er ikke uten videre lette å si hvilket område folk i gammel tid kalte Breivika. Avgrensninga i sør er antakelig lettest å finne, det må være Breivikøyra. Trolig danna Hellneset nordenden av Breivika. Denne eldste delen av gården ligger midt mellom dem. Den bestemte navneforma tyder på at navnet er mye yngre enn bosetninga. Vi kjenner imidlertid ikke noe eldre navn på stedet. Det kan ha gått tapt for eksempel under ei ødetid.
Stedet Breivika har sørgrense mot Ramsa nær utløpet av Stiksåa, og grenser i nord mot Skarstein ved Skjellbekken. I vest går skillet mot Stave og Bleik oppe på fjellryggen. Grensa mot Ramsa er resultatet av grenseoppgang i nyere tid, mens grensa mot Skarstein trolig er eldre, slik navnet Skjellbekken tyder på. Det mest dominerende trekket ved Breivika er nettopp den breie vika. Landskapet er stort sett lavt og flatt, med dyrkajorda som ei stripe langs sjøen, breiest i sør. Bak innmarka fortsetter stor myrer innover mot det nordlige fjellmassivet på Andøya. Kontakten sørover til Ramsa og Kvalnes har alltid vært sterk. Mot nord har folk i Breivika hatt kontakt med et større område, både til Skarstein, Fiskenes og Haugnes. Det henger sammen med at Breivika aldri har vært noe fiskevær. Fiskerne fra gården rodde derfor fra værene lenger nord.
Jorda Før 1838 hadde Breivika ei landskyld på tre våg, også gjennom heile 1600-tallet. I det århundret fikk mange gårder i Andøy redusert landskylda, men ikke Breivika. Heller ikke for nabogårdene Ramsa, Skarstein, Fiskenes og Haugnes blei landskylda senka. Tre våg var i tidligere tider ei middels høg landskyld i Andøy, samme beløp som for eksempel Lovika, Sellevoll og Nordmela, samt de tre nabogårdene i nord. På andre halvdel av 1800-tallet falt landskylda til Breivika en god del i forhold disse gårdene, men det skyldes trolig forholdene under ”forpaktertida”. Matrikkelutkastet fra 1723 inneholder den eldste beskrivelsen vi har av ressursene i Breivika. Da fant kommisjonen av jorda der fikk rikelig med sol, men var vår og myret. Likevel blei den regna som brukbar til høyavling. Forholdene for korndyrking omtales ikke nærmere, men kommisjonen skriver at man kunne så fire skjepper korn (sytti liter) på gården. Det var neppe annet enn et løst anslag. Brukbare forhold for høyavlinger førte til at kommisjonen meinte gården kunne fø tre hester, tolv kyr, fem ungdyr og tolv sauer. Det tilsvarte tre vanlige buskaper på den tida, og stemmer godt med at Breivika hadde tre oppsittere i 1723. Forøvrig fant ikke kommisjonen kvern på gården, men derimot skog nok til brensel. Alt i alt foreslo den at landskylda burde senkes med ei halv våg. Matrikkelforslagene fra 1723 blei aldri satt ut i livet. Neste beskrivelse stammer fra 1802. Da delte kommisjonen gårdene inn i fem klasser etter kvaliteten på jorda, og plasserte Breivika i den midterste sammen med nabogårdene Ramsa, Skarstein og Fiskenes. Omtalen av Breivika er nokså negativ. Det kunne ikke dyrkes korn der, beitene var dårlige, det samme gjaldt torvmyrene, og gården hadde ikke annen skog enn noe kratt. Også denne kommisjonen meinte at gården kunne fø tolv kyr. Det var lite, for i 1802 hadde Breivika seks oppsittere. Kanskje hadde kommisjonen noe rett i si vurdering. De neste årene lå opptil to tredjedeler av jorda i Breivika uten oppsittere. Utover 1800-tallet tok jordbruket seg opp igjen i Breivika. I 1865 hadde gården sju hester, nitten kyr og over førti sauer. Ti år etterpå var tallene tre hester, 24 kyr og nesten femti sauer. Da hadde brukertallet kommet opp i ti, men de fleste var bare forpaktere. Etter at Isak Hals Nilssen på Ramsa fant kull der i 1867, sikre Staten seg kontroll over all grunn der og i Breivika, med unntak for Vesterjorda. Oppsitterne fikk forpaktningskontrakter, og Staten delte kanskje ut flere kontrakter enn gården hadde ressurser til. Ei utskiftning i 1868 fordelte jordressursene mellom de seks bygselpartene på en ny måte, og utflyttinga fra det gamle fellestunet begynte. Staten beholdt eiendomsretten til de fem sørligste partene de neste åtti årene. Ei ny stor utskiftning begynte i 1947. Den delte opp jorda fra Ramsa-grensa i sør og nordover til til Skarstein-grensa i gårdparter som oppsitterne fikk kjøpe. Partene fra Hellneset til Skarstein fikk stort sett gammel utmark, og blei i liten grad til bærekraftige gårdsbruk. Gårdpartene fra det gamle fellestunet og sørover fikk langt bedre ressurser. Til tross for vanskelige rammevilkår har Breivika overlevd som jordbruksgård, og sammenslåing av gårdparter i nyere tid har ført til modernisering av drifta.
Sjøen Matrikkelutkastet fra 1723 beskriver forholdene for fiske fra Breivika nokså presist: ”Beleilig til fiske, men dårlig lending.” Fiskefeltene ligger ikke langt unna gården, problemet er den langgrunne fjæra med store steiner. Den skjermer nok gården fra den verste pågangen av tungsjø, men skaper samtidig stor vansker for båtferdselen til og fra Breivika. Den dårlige lendinga er lett synlig i kirkebøkene. Lista over dødsfall viser at mange tragedier med tap av menneskeliv har utspilt seg utafor gården. Dette har likevel ikke hindra folk fra Breivika å drive fiske i alle tider. Løsninga har vært å ro fra Fiskenes og Skarstein, i seinere år også fra Andenes.
Eierne Breivika var gammelt krongods, og dette eierforholdet varte svært lenge. Eilert Pedersen og Jørgina Torbersdtr på Vesterjorda kjøpte gårdparten sin i 1865, slik mange andre på østsida av Andøya gjorde på den tida. Vanligvis fulgte naboer eksemplet, men i Breivika solgte ikke Staten mer av jorda etter at mulighetene for å finne kull dukka opp to år etterpå. Oppsitterne i Breivika utenom det gamle Vesterjorda fikk ikke kjøpe jorda de dreiv før ei utskiftning starta i 1947. Staten holdt imidlertid store deler av utmarka utenom salget og er fortsatt største grunneier i Breivika.
Bosetninga I likhet med de andre gårdene langs Andfjorden kan Breivika ha ei bosetning med røtter bakover til yngre steinalder. Gårdhaugen midt i gården er langt på vei borte i dag, men viser likevel et sted med lang bosetningshistorie. Fra 1500-tallet til omlag 1850 var bosetninga nokså stabil, det varierte fra en til fem familier. De største krisene kom i siste tiåret på 1600-tallet og de første femten årene av 1800-tallet. Da lå store deler av jorda i Breivika øde. I løpet av storsildtida på 1860- og 1870-tallet blei folketallet på gården dobla, men etter 1890 falt det ned til gammelt nivå igjen. Da fisket tok seg opp igjen etter 1905, vokste folketallet raskt til tross for at bare et fåtall fikk eie jord i Breivika. Omkring holdt mellom tjue og tretti familier til på gården, men så stagnerte folketallet igjen. En god og bein vei gjennom Breivika skaffa ikke stedet alltid har mangla – ei god havn. Jordressursene er imidlertid større enn de gamle beretningene oppdaga, og moderne gårdsbruk er avhengig av gode veier.
Bygdebok for Andøy, bind 4, er fortsatt i salg. Dette bindet omhandler gårdene fra og med Myre til Breivika på østsiden av Andøya, og gårdene Åbergsjorda til Skogvoll på vestsiden. Bestilling til kulturkontoret i Andøy. |
|
|
Andenes krets Bjørnskinn krets Bleik krets Dverberg krets Medby krets Nordmela krets Nøss krets Skarstein/Fiskenes/Haugnes krets Skjolde krets Strandland krets Åknes krets Åse krets |
|
