 |
|
| Til startsiden |
Sanden på Storsandnes med Sandneslykta i nattsol. Foto: Idar Nilssen. Skjolde skolekrets Skolekretsen omfattet gårdene Storsandnes, Litlsandnes, Gavlen, Skjolde og Nygård. Kretsen tilhørte tidligere Bjørnskinn kommune.
Historia til disse gårdene er skrevet av historiker og bygdebokforfatter Johan I. Borgos. Se også: Galleri fra Skjolde-området | Galleri fra Haugen og Stokklandområdet i Tranes | Frikirken | Skjolde (Brumbørra) | Soltun skole - Gavlen (Fotografier) | Skjolde gamle skole | Andøysanger | Foredrag 07 | Skjoldehamndrakten 09
|
|
Sandnes store, gårdsnr. 2
Navnet Gården heter Sandnes store i matrikkelen, men i dagligtale heter den Storsandnes. Denne boka bruker den folkelige forma, bortsett fra i noen overskrifter. Betydninga av navnet er lett å se: Et nes ved eller med en sand. Nabogården i sør heter Sandnes lille. Kanskje var begge to deler av en gård som het Sandnes, og etter delinga fikk den nordligste og største parten navnet Sandnes store. Gårdene kan imidlertid like gjerne ha navn etter hvert sitt nes, det store og det lille Sandneset. Gården er første gang nevnt i 1567 som bare Sandnes. Vi veit ikke om det betyr begge gårdene under ett eller bare Storsandnes. Fremdeles brukes Sandnes som felles navn på de to nabogårdene.
Stedet Storsandnes ligger på et breitt vestvendt nes litt nord for sørspissen av Andøya, rett under Gavltinden og Sandnesberget. Gården ligger på den breieste stykket strandflate mellom Gavlen og Åknes, og utafor neset er Gavlfjorden på sitt smaleste. I gammel tid hadde Storsandnes mest kontakt med Litlesandnes og Gavlen i sør, og med Svindalen i nord. Det var både lettest og kortest vei til Litlesandnes. Brukte man båt, var avstanden over Gavlfjorden ganske kort. Storsandnes hadde derfor god kontakt med flere gårder der, fra Bremnes i Sortland til Gisløya i Øksnes. Langs veien er avstanden dit tjue til tretti ganger større.
Jorda Vurderinga av Storsandnes har skifta en del opp gjennom århundrene. Det mest stabile var landskylda, som lå på to våg heilt til først på 1800-tallet. En kommisjon i 1723 sa at jorda får rikelig med sol, men er meget mager og sandholdig. Fôrmengda skulle holde til en hest, åtte kyr, fire ungdyr og seksten småfe, med andre ord det to familier trengte. I 1723-vurderinga står det at korn kunne dyrkes på Storsandnes. Denne opplysninga forteller nokså sikkert at dette var en korngård. Den lette sandjorda høvde godt for slikt. Åtti år etter nevner en ny kommisjon nordavinden som et problem for årsveksten. Både beiter og torvmyr regnes som dårlige, og det vesle som finnes av skog, ligger langt unna gården. Jorda blei likevel holdt for å være like god som på Åknes. Åtte kyr kunne holdes på Storsandnes, meinte man. I ei utredning fra 1886 står gården med 120 mål mindre god åker, og et foldtall på fem. 520 våg høy kunne høstes, bare det dobbelte av Litlesandnes. Beitene var mindre gode, men tilstrekkelige, og gården kunne fø fire kyr og 24 småfe. Etter dette blei landskylda redusert med en tredjepart. Ei husdyrtelling i 1865 viser imidlertid to hester, tretten kyr og 45 småfe. Ti år etter hadde dyretallet økt noe. Spriket mellom vurdering og virkelighet var ofte svært stort. Allerede fra 1600-tallet var jorda på Storsandnes delt i to bygsler, Nordjorda og Sørjorda, altså jord nord og sør for tunet. Først på 1800-tallet blei jorda delt i tre, og den nye bygselparten fikk navnet Øverjorda, også det regna i forhold til tunet. Etter 1850 og inn på 1900-tallet blei antall bruk dobla. Da var enhetene blitt i minste laget, slik det skjedde i store deler av Andøy. Jorda på gården var godt egna til å tåle perioder med kaldt og fuktig værlag, slik det var før 1800. Den høvde godt i fiskerbondenæringa, men gården hadde ikke ressurser til å klare endringene etter 1950, og gårdsdrifta opphørte gradvis.
Sjøen Storsandnes ligger utsatt til for all vind fra sørvest til nordvest, og har ingen god og skjerma havn. Men i nordlandsbåttida var kravene andre, da kunne man dra båtene på land i tilfelle uvær. Gården har brukbare støplasser, og det er mulig å komme til og fra land i mange vindretninger. Nærheita til fiskeressursene var viktige for kommisjonene som vurderte gårdene, likevel kom de fram til ulike resultater. I 1723 var dommen ”beleilig til fiske”, i 1802 ”kort sjøvei”, og i 1886 ”ingen adgang til fiskeriene”. Den første beskrivelsen gjelder nærheta til fjordfiske, den andre brukes om alle gårder som ligger ved sjøen, og den siste har å gjøre med avstanden til fiskefeltene ute i egga. Storsandnes hører med til den store gruppa av Andøy-gårder uten ei naturlig havn som egna seg for båter med dekk og motor. Siden stedet ikke var noe fiskevær, blei det heller ikke aktuelt å bygge havn. Fiskerne fra stedet rodde fiske enten fra værene i Øksnes, særlig Nyksund og Stø, eller lenger nord på Andøya.
Eierne De fleste gårdene i Andøy var krongods i gammel tid, blant dem Storsandnes. Overgangen til sjøleie kom forholdsvis seint på gården. Enka Paulina Olsdtr kjøpte Nordjorda i 1861, oppsitterne på de to andre bygselpartene fikk skjøtet på 1870-tallet.
Bosetninga Storsandnes hadde bosetning på 1500-tallet. Den høge landskylda tyder imidlertid på at dette er en langt eldre gård, trolig fra vikingetida eller eldre. Den lettbrukte jorda og nærheta til fiskerike fjorder og sund ga sikker mattilgang, det må ha skaffa stedet bosetning svært tidlig. Stort sett hadde gården to brukerpar det meste av 1600- og 1700-tallet. Det ser ikke ut til å ha vært en egen husmannsplass der, men i korte perioder kalles enkelte par husmenn. De fleste var trolig nygifte som venta på en bygsel, eller eldre par som måtte gå fra bygselen. På 1800-tallet økte antall familier til fem, og etter 1900 til ti. De fleste fikk en gårdpart ved deling av innmarka, men godt fiske veide opp for mindre jordressurser. Det gjorde imidlertid bosetninga på Storsandnes sårbar, det hadde den aldri vært tidligere. Utover 1900-tallet og særlig etter 1950 gikk fiskerbondenæringa i oppløsning. Valget sto mellom gårdsdrift eller fiske som heiltidsyrke. Storsandnes hadde verken jordressurser til det første eller havn til det siste. Dessuten lå den ved en veiende, langt fra både privat og offentlig service. En ny generasjon valgte andre bosteder, og folketallet sank. Sist på 1900-tallet gikk den faste bosetninga på Storsandnes tilbake, men stedet har kvaliteter som fritidsfolk setter pris på. I helgene kan folketallet være langt høyere enn noen gang tidligere.
Sandnes lille, gårdsnr. 1
Navnet I matrikkelen heter gården Sandnes lille, men ingen bruker det i dagligtale. Der er forma Litlesandnes. Den siste skrivemåten benyttes i teksten her. Betydninga av navnet er uansett grei: Et nes ved eller med en sand. Nabogården i nord heter Sandnes store, og da er to forklaringer mulige. En gang i tida kan begge vært deler av en gård som het Sandnes, og etter delinga blei den minste parten kalt Sandnes lille. Men gårdene kan også ha navn etter hvert sitt nes, det store og det lille Sandneset. I 1567 nevnes Sandnes som bosetning, men vi veit ikke om den omfatta begge gårdene eller bare Storsandnes. Sandnes brukes fortsatt som felles navn på begge.
Stedet Litlesandnes ligger sørvestvendt nær sørspissen av Andøya. Sammenligna med andre gårder i kommunen er strandflata smal, og bakom gården ruver den 662 meter høge Gavltinden. Kontakten har vært sterkest med Gavlen i sør og Storsandnes i nord. Litlesandnes ligger midt mellom dem, men før veien blei bygd, var det lettest å komme til nabogården i nord. Dessuten er avstanden kort til gårdene på andre sida av Gavlfjorden, fra Bremnes i Sortland til Gisløya i Øksnes. I den tida folk brukte båt, hadde Litlesandnes god kontakt også dit.
Jorda De gamle matrikkelarbeidene har stor sett samme oppfatninga av jorda på gården. Landskylda har derfor holdt seg ganske stabil, ei halv våg i gammel tid. I 1723 sies det at jorda får godt med sol, er middels våt, og kan gi fôr til fire kyr og åtte småfe. Det var i praksis den buskapen en familie trengte. En kommisjon i 1802 nevner mindre bra beiter og dårlig torvmyr, men meinte at jorda var like god som på Åknes, og bedre enn på Bø og Nøss. Gården kunne fø tre kyr. I 1886 blei beitene regna som gode, sjøl om de lå i fjellet. Innmarka ga 260 våg høy, og åkerjorda var god for åtte fold potet og bygg. Nå blei to kyr og tretten småfe regna som passe buskap, men ei jordbrukstelling tjue år tidligere viser hest, fem kyr og ti-tolv sauer. Tallene var de samme i 1875. Litlesandnes besto av bare ett bruk til omlag 1870, da økte antallet til to. På 1900-tallet forsvant gårdsdrifta gradvis. Jorda på gården var godt egna i fiskerbondetida, og kanskje særlig i perioder med kaldt og fuktig værlag. Men den passa dårlig til den driftsforma som blei vanlig etter 1950.
Sjøen Før veien kom, måtte folket på Litlesandnes bruke båt når de skulle andre steder enn til de to nærmeste nabogårdene. Sørvesten står rett på land, men stedet ligger langt unna storhavet. De gamle beskrivelsene nevner ikke mangelen på ei skjerma havn. Nærheita til fiskeressursene var viktigere. I vurderinga fra 1723 står det kort og godt ”beleilig til fiske”, åtti år seinere sies det ”kort sjøvei”. I 1886 var dommen en heilt annen: ”Ingen adgang til fiskeriene”. Den første beskrivelsen er riktig når man også regner med fjordfiske, den andre stemmer for alle gårder som ligger like ved flomålet, og den siste stammer fra ei tid da fisket mer og mer foregikk fra fiskevær ute mot storhavet. Mangelen på ei romslig og skjerma havn blei et stort minus for stedet da fiskerne skaffa seg båter med dekk og motor like etter 1900. Likefullt hadde Litlesandnes en av pionerene i omlegginga.
Eierne I likhet med de fleste gårdene i Andøy var Litlesandnes krongods. I 1836 kjøpte Hans Andreas Mikkelsen og Gjertrud Hansdtr gården av staten, dermed blei Litlesandnes blant de første stedene i Andøy der oppsitterne eide jorda de dreiv.
Bosetninga Gårder med så lav landskyld som ei halv våg blir vanligvis regna for å være forholdsvis nye. Kanskje blei Litlesandnes rydda og bosatt på 1500-tallet, da folketallet var høgt og behovet for boplasser stort. I så fall kan stedet opprinnelig ha vært en del av en større Sandnes-gård. Ei skatteliste fra 1567 tyder på at Litlesandnes hadde to og kanskje tre oppsittere da, men utover 1600-tallet bodde det stort sett bare ett brukerpar der. Nå og da hadde gården også et husmannspar. Slik var situasjonen også det neste århundret og langt inn på 1800-tallet. Så små gårder har ofte usikker bosetning, men Litlesandnes er et unntak. Når et par falt fra, sto som regel et nytt klar til å overta. Alt i alt var dette en liten, men trygg fiskerbondegård. Grunnen har trolig å gjøre med sikker mattilgang. God jord og kort vei til fiskerike fjorder gjorde gården forholdsvis lite sårbar i nedgangstider. Risøy/Risøyhamn lå langt oftere øde i gammel tid. Men stedet hadde for lite av viktige ressurser da næringsbildet endra seg utover 1900-tallet. Sesongfisket fra ytterværene blei langt viktigere enn matfisket i fjordene, gården mangla arealer til å skape store jordbruksenheter. Mot slutten av 1900-tallet forsvant den faste bosetninga på gården, og Litlesandnes blei et nytt sted for fritidsfolket.
Om Skjoldehamndrakten Soltun skole Gavlen, gårdsnr. 14
Navnet Første gang vi møter navnet, er i Aslak Bolts jordebok fra 1430-tallet. Der kalles gården ”Andagafl”, og i 1567 brukes omtrent samme skrivemåten, men i bestemt form. Seinere kilder har former som Gafflen og Gavelen. Den mest brukte skriveforma i dag er Gavlen. Betydninga av navnet er ”enden av noe”, i dette tilfellet Andøya. Kanskje fantes det flere gavl-navn tidligere, det kan forklare den gamle forma Andagafl, altså Andøygavlen. Mange vil kanskje sammenligne enden av en gavlbåt med fjellet bakom gården, men ”gavlen” kan like gjerne være det lave neset. Stedet Skjoldehamn ligger innafor grensene til Gavlen. På grunn av mange fellesfunksjoner der, ikke minst som poststed og kirkested i mange år, har navnet delvis fortrengt både Gavlen og Skjolda. De to siste er imidlertid matrikkelgårder, og Skjoldehamn en del av Gavlen.
Stedet Gavlen ligger på sørspissen av Andøya med Litlesandnes i vest og Skjolda i øst. Gården strekker seg over innerste delen av Gavlneset med det meste av dyrkajorda på vestsida. Der lå trolig det eldste tunet, nær utløpet av Gavlelva. Virksomheta i Skjoldehamn øst for Gavlneset er gammel. Der har bebyggelsen vokst sammen med Skjolda slik at det ikke lenger går noe klart terrengskille der. Folket i Gavlen har hatt mest kontakt med de nærmeste nabogårdene på Andøya, men trafikken har også vært stor over Risøysundet og Gavlfjorden. Etter 1850 økte samkvemet både med Risøyhamn og Langøya da Lockert-familien slo seg ned i Skjoldehamn.
Gavlfjorden, Gavlen og Skjolde sett fra Roksøya i Sortland. Foto: Idar Nilssen. (Klikk på bildet for forstørrelse.)
Skjoldehamn i Gavlen. Handelsstedet med Pettersenbrygga sist på 1960-tallet. Foto: Fjellanger/Widerøe.
Jorda Den gamle landskylda i Gavlen var ei og ei halv våg heilt til først på 1800-tallet. Gården fikk ikke den økninga midt på 1600-tallet som mange andre Bjørnskinn-gårder fikk. En beskrivelse fra 1723 nevner sjølsagt at jorda fikk rikelig med sol, men ellers blir den vurdert som meget våt og myret, og noe tungdyrka. Likevel kunne man så sju skjepper sæd (140 liter) der, like mye som på Bø. Husdyrholdet blei anslått til to hester, seks kyr, to ungdyr, tolv sauer og tolv geiter. Det var høvelig buskap for to familier på den tida. I 1802 blei jorda i Gavlen vurdert langt lavere enn på Skjolda, men jamnt med Storsandnes. Åkerjorda blei regna som middelmådig, men den største mangelen gjaldt beiter. Likevel sa kommisjonen at gården hadde fôr til elleve kyr, og landskylda økte litt på grunn av det. Ei ny vurdering i 1886 var ganske positiv. Gården hadde 150 mål god åkerjord, med et foldtall på seks for både korn og poteter. Høyavlinga lå på vel 1300 våg, noe mer enn på Skjolda. Men dyretallet blei justert ned til en hest, ni kyr og 24 småfe. Kutallet lå allerede godt over dette. I 1865 hadde gården tretten kyr, og ti år seienere femten. Når det gjaldt hester og småfe, var tallene omlag som i 1886. Gavlen hadde mange bruksenheter langt inn på 1900-tallet, men de blei for små da omlegginga til produksjonsjordbruk skaut fart etter krigen. Da århundret tok slutt, hadde gården verken kyr eller sauer, men et gartneri dro nytte av den solrike beliggenheta som blei påpeikt tre hundre år tidligere.
Sjøen De gamle vurderingene kan sammenfattes slik: Gården ligger laglig til for alt nærfiske, men langt fra de store fiskefeltene utafor kysten. Ei av dem nevner også at gården har vært borgerleie. Skjoldehamnvågen ligger i ly av Gavlneset, og blei brukt av Trondheims-borgere allerede på 1600-tallet. På 1820-tallet begynte ei mer varig virksomhet i Skjoldehamn, og den vokste utover århundret til stedet blei en av de sentrale anløpsstedene langs leia.
Eierne Erkebispestolen i Trondheim eide Gavlen på 1400-tallet, men seinere blei gården krongods. Det fortsatte den å være til utpå 1800-tallet. Andreas Melbøe kjøpte løpenr. 133 omkring 1830, et tiår seinere fikk løpenr. 135 sjøleiere, og til slutt løpenr. 134. Ei tid eide Lockert-familien det meste av jorda i Gavlen. Etter 1880 kom det nye oppsittere på brukene vest for Skjoldehamn, og de kjøpte snart gårdpartene sine.
Bosetninga Aslak Bolts jordbok sier om Gavlen at gårder ”er nu bygd”. Det betyr trolig at den hadde ligget øde etter Svartedauen, men også at gården hadde eksistert før pestkatastrofen. Gavlen er med andre ord en gård med bosetningshistorie bakover til vikingtida, og kanskje enda lenger. Fram til omlag 1770 hadde Gavlen to bygselbruk. Så vokste folketallet, og på 1820-tallet hadde gården tre oppsitterpar. Samtidig fikk Skjoldehamn gjestgiveri og handel, det skapte grunnlaget for en jamn vekst ut århundret. Storhetsperioden begynte med storsildfisket på 1860-tallet. Ei tid var det snakk om å legge et sykehus til Skjoldehamn, men det blei med kortvarig episode. Likevel fikk stedet en rekke fellesfunskjoner, som post, ekspedisjon, telefon og skole. Stedet blei også sentrum for frikirkebevegelsen i Vesterålen etter at kirka blei reist der. Storhetstida tok slutt da Risøyrenna blei åpna. Beliggenheta midt i et ”veikryss” på havet og ei skjerma havn på stedet var ikke nok til å skape et varig trafikknutepunkt i Gavlen. Risøyhamn fortsatte å vokse, mens Skjoldehamn stagnerte. Etter 1930 falt folketallet, men den solrike gården på sørspissen av Andøya har kvaliteter og ressurser for ei lang framtid.
Skjolde, gårdsnr. 13
Navnet I 1567 blei gårdsnavnet skrevet Scholde og Skiolde. De to formene er nokså typiske for bokstaveringene som danskspråklige skrivere laga på den tida. I norsk språkdrakt blei det i skrift Skjolde, men den muntlige forma er Skjolda. I denne boka er den siste forma brukt i den løpende teksten. Gården har opplagt fått navnet etter det skjoldforma Slåttefjellet bakom strandflata. Et stykke sør for gården ligger Skjoldehamn, innafor grensene til Gavlen. Det er vanskelig å si om dette navnet skal oppfattes som ”havna til folket på Skjolda” eller ”havna ved Skjolda”.
Stedet Skjolda ligger sørøstvendt på den smaleste delen av strandflata langs Risøysundet, og er i dag en tre kilometer lang stripebebyggelse. I gammel tid lå husene samla i et tun ved Skjoldeneset. Grensa mot Nygård i nord følger Mølnelva, som renner ut av Norddalsvatnet. Sørgrensa mot Gavlen er vanskeligere å oppdage. Den går mellom to naboer i Skjoldehamn, bruksnummer 10 på Skjolda og bruksnummer 15 i Gavlen. Kontakten med andre gårder har stort sett gått i to retninger, sørover til Skjoldehamn og Gavlen, eller over sundet til Fornes og Buksnes. Så langt sør på Andøya begynner også kontakten med Sortland og Øksnes å bli merkbar alt i gammel tid. Den blei svært sterk etter 1890.
Jorda De første tiårene av 1600-tallet var landskylda på Skjolda ei våg og ett pund. Omkring 1670 blei den økt med ett pund, og etter det holdt den seg på samme nivå så lenge landskyld betydde noe. I matrikkelutkastet fra 1723 står det at jorda fikk rikelig med sol, men var våt og myret. Likevel kunne det vokse korn der, og utsæden blei anslått til to skjepper (40 liter). Buskapen skulle holde til to familier: To hester, ni kyr, fire ungdyr og tolv hver av sau og geit. Gården hadde skog til brensel. I 1802 blei Skjolda regna blant de sju beste gårdene i heile Andøy når det gjaldt kvalitet på jorda. Åker og beiter fikk god karakter, jorda fikk den sola den trengte, og skog fantes i nærheta. Det eneste som trakk ned, var torvmyra, den blei regna som bare måtelig god. En kommisjon fra 1886 bekrefta inntrykket, men heller ikke mer. Den fant vel to hundre mål med god åkerjord og et foldtall på seks for poteter, men ikke korndyrking. Høymengda blei taksert til 1240 våg, ikke så mye mer enn Nygård og mindre enn Gavlen. Derimot var beitene mye bedre enn på nabogården i sør. Kommisjon sier at gården kunne holde tre hester, ti kyr og femten småfe. Det var lavere enn de faktiske tallene. I 1865 hadde Skjolda fire hester, sytten kyr og seksti småfe. Ti år etter hadde kutallet økt til førti. På 1600-tallet var jorda stort sett delt i to bygsler, på 1700-tallet i tre. Vi veit ikke hva disse bygselpartene het. Etter 1825 blei nemlig jorda fordelt på en ny måte, først i to parter, og så i fire. Dermed sprakk fellestunet, og bosetninga begynte å strekke seg i begge retninger. Det betydde ikke reint lite nydyrking, særlig mot nord. Brukene på Skjolda er ei blanding av smale striper og større flater. Gården har nok ressurser til at jordbruket kan leve videre der, hvis ikke rammevilkårene blir betydelig forverra i framtida. I 2003 hadde gården ett bruk med dyr.
Sjøen Skjolda ligger laglig til for fjordfiske, men avstanden ut til egga er svært lang. Fiskerne langs ”Sundet” har alltid rodd fiske fra vær langt unna, i Øksnes eller i Andøy. Men sjøen har likevel skapt virksomhet på gården, sjøl om det meste foregikk i Skjoldehamn, som strengt tatt hører til Gavlen. Svært mange fra Skjolda har hatt sitt virke som sjømenn, på fiskebåter, fraktebåter og redningsskøyter, eller som arbeidere i sjøbasert virksomhet. På 1900-tallet blei denne virksomheta flytta til sjølve Skjolda.
Eierne Alle gårdene på sørenden av Andøya var krongods i gammel tid, men Gavlen hørte en gang til Nidarosdomen. På 1800-tallet begynte staten å selge unna disse jordeiendommene, og på Skjolda kom overgangen til sjøleie i 1846. Da kjøpte begge leilendingene på gården den jorda de brukte.
Bosetninga Den gamle landskylda var ikke særlig høg, likevel er det mange grunner til å anta at gården blei bosatt i vikingtid eller tidligere. Jorda er god, fjordene og sundene har nok av fisk, og ikke minst: Gården har ei strategisk viktig plassering, nær et ”veikryss” på den gamle ferdselsåra, sjøen. Kanskje er Skjolda identisk med gården ”under Bjorgum” (under berget), som står oppført i Aslak Bolts jordebok fra 1430-tallet, men det er flere gårder i Andøy som ligger under et berg. Det meste av 1600-tallet og århundret etter bodde ett til tre par på Skjolda. I denne tida var stedet en vanlig fiskerbondegård med fellestun på Skjoldeneset. Da ei djup krise ramma kysten rundt 1800, økte folketallet noe. Trolig søkta mange par utover til gårder på kysten for å berge livet. Før krisa var over, kom et vendepunkt for gården. Lensmannen Nils Kristoffersen flytta til Skjolda og skaffa seg på kort tid kontroll over all jorda der. Tida som lensmannsgård varte bare 25 år, men den forandra gården på minst to måter. Det førte til økt aktivitet på Skjolda mens det sto på, og lensmannsslekta bygde opp solid velstand som blei godt forvalta av de neste generasjonene. Etter 1850 vokste folketallet på Skjolda jamnt utover århundret, og bosetninga begynte å spre seg. På slutten av 1880-tallet kom et nytt vendepunkt. Ei frikirkemenighet blei starta, og den hadde utspring på gården. Menigheta bygde kirke i Skjoldehamn og opplevde sterk vekst etterpå. Til gudstjenestene kom det folk fra den sørlige delen av Andøya, fra Hinnøya til langt ned i Sortlandssundet, og fra en rekke Langøy-gårder fra Gåsbøl i Sortland og nordover inn i Øksnes. De religiøse sidene ved slike treff var bare en del av det som skjedde. Menighetslivet førte også til at gamle kontakter tvers over sundene og Gavlfjorden blei friska opp og fikk nytt liv og innhold. På 1900-tallet skaffa bedriften til Ulrik og Fridthjof Hansen viktige arbeidsplasser til Skjolda, og stedet fikk flere bein å stå på. Det hjalp godt på i ei tid da mudringa av Risøyrenna førte til at det meste av båttrafikken gjennom Risøysundet valgte Risøyhamn som anløpssted.
Foto: Fjellanger/Widerøe. (Klikk for større bilde).
Etter 1950 og kanskje særlig etter kommunesammenslåinga i 1964 begynte folketallet å bikke nedover de fleste stedene i gamle Bjørnskinn kommune. Det fikk også Skjolda li under, men fortsatt er det liv laga for stedet.
Nygård, gårdsnr. 12
Navnet Første kilde som nevner Nygård, er ei skatteliste først på 1600-tallet, og navnet blei der skrevet Nyegaard. Noe annet navn på gården er ikke kjent, verken norsk eller samisk. Betydninga av navnet er neppe noe annet enn ”den nye gården”. Trolig betyr det at den blei rydda etter Svartedauen, kanskje på 1400-tallet, og regna som ei ny bosetning i forhold til en annen og eldre gård, mest sannsynlig Skjolda. Avstanden dit er såpass stor at det ikke var snakk om deling av Skjolda, men bokstavelig talt en heilt ny gård lenger nord. Vi kan imidlertid ikke se heilt bort fra at ”den nye gården” var ei gjenrydding av en langt eldre boplass som hadde vært øde så lenge at alle minner om et gårdsnavn var gått tapt.
Stedet Nygård ligger på ei brei strandflate langs Risøysundet, fra Høgtinden og sørover. Gården har Tranes i nord og Skjolda i sør, med kortest avstand til den siste. Et breitt dalføre strekker seg innover mellom Høgtinden i nord og Disken i sør, lett synlig fra sjøen andre sida av sundet. Nærmeste nabogård i tidligere tider var Buksnes på Hinnøya. Kontakten den veien var trolig sterkest i perioder med samisk bosetning på Nygård, da hadde gården god kontakt også med Tranes. Naboskapet med Skjolda var også viktig, kanskje mest i de siste to århundrene.
Jorda Den eldste landskylda vi kjenner for Nygård, var ei halv våg, samme beløp som Litlesandnes og Tranes. Ei så lav landskyld regnes som et tegn på at gården ikke er særlig gammel. I 1723 fant en kommisjon mest myr og sump, men sier at jorda fikk rikelig med sol. Gården var god for to kyr og seks småfe, men hadde ligget øde i mange år. Det siste stemmer ikke. Kirkeboka viser at det bodde samer der, og det var minst ti år siden de kom dit. Åtti år seinere blei jorda vurdert langt høyere. En kommisjon delte inn gårdene i Andøy etter ”jordart”, og plasserte Nygård i den beste gruppa, sammen med blant andre Stave. Gårder som Saura, Åknes og Bjørnskinn blei rangert lavere. Kommisjonen regna åkerjorda som middels god og beitene som gode. Også skogen var god, men torvmyra blei vurdert som dårlig. Fire kyr ville være høvelig buskap. Så nevner kommisjonen muligheten for å få til ei kvern. Den blei tydeligvis bygd en gang etter 1723, for mølle-navnet henger ved ei elv og et nes nær grensa mot Skjolda. I 1886 var dommen på nytt ganske positiv: Nesten sytti mål åker og et foldtall på seks, tusen våg høy i året og gode beiter, fôr til to hester, seks kyr og elleve småfe. Ei avkastning av moltemyrene på ei tønne i året blei tatt med. Resultatet var at landskylda blei mer enn dobla. Gården hadde allerede langt flere husdyr enn vurderinga tilsa, blant annet dobbelt så mange kyr og småfe både i 1865 og 1875. Det var imidlertid vanlig på de fleste gårdene. På 1900-tallet viste det seg at jorda var godt egna til nye driftsmetoder og ny teknologi. Dessuten hadde gården sluppet lett unna det som blei det største problemet på langt større jordbruksgårder, nemlig den sterke oppdelinga av dyrkajorda. Men bare ett bruk overlevde årtusenskiftet.
Sjøen De gamle kommisjonene var eniga om at Nygård ligger langt fra fiskefeltene ute i havet, men har kort vei til fjordfisket. Gården mangler ei havn, slik Tranes i nord og Gavlen i sør har. Folket på Nygård måtte ro fiske fra andre steder, både på Andøya og Langøya.
Eierne Nygård var opprinnelig krongods, i likhet med nabogårdene og det meste av Andøy forøvrig. De første som eide jorda si sjøl på Nygård, var det samiske paret Jon Andreas Anderssen og Marta Maria Mikkelsdtr. De kjøpte heile gården i 1846.
Bosetninga Som nevnt foran er det lite sannsynlig at Nygård hadde ei gårdsbosetning særlig langt bakover i tida. Men sjølsagt kan folk ha brukt området til jakt og fangst i uminnelige tider. Det faller imidlertid utafor denne gårdshistoria. Bosetninga på Nygård var norsk på 1600-tallet, men i øde perioder kan det ha bodd samer der. Etter 1700 skifta bosetninga fra norsk til samisk, og da har vi kilder som viser det, nemlig kirkeboka. På gårder som samer og nordmenn veksla om å bruke, ser det ut til at de benytta samme tun. Og tunet på Nygård lå ved Nygårdsneset. I 1800 skifta bosetninga fra samisk til norsk, men i de tunge nødsårene som begynte samtidig, ga de norske parene opp. Da krisa tok slutt rundt 1814, overtok samiske oppsittere igjen. Deres etterslekt bodde på Nygård i hundre år, og denne gangen gikk overgangen til norsk bosetning gradvis. Takket være god jord og dyktige drivere har Nygård overlevd alle endringene i næringer og samfunn etter 1950.
Bygdebok for Andøy, bind 2, er fortsatt i salg. Dette bindet omhandler gårdene fra og med Litle-Sandnes til og med Nøss på vestsiden, og fra og med Gavlen til Bjørnskinn og Risøya på østsiden. Bestilling til kulturkontoret i Andøy. |
|
|
Andenes krets Bjørnskinn krets Bleik krets Dverberg krets Medby krets Nordmela krets Nøss krets Saura krets Skarstein/Fiskenes/Haugnes krets Strandland krets Åknes krets Åse krets |
|
