Tilbake til startsiden

Drengstua ved klokkerboligen på Dverberg - Dverberg krets

Drengstua på klokkergården på Dverberg, sett fra sør i dag.  Den skulle være bolig for blant annet "slåttekaren" og var det første banklokalet for Dverberg Sparebank. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

Byggeår: Våningshuset ble tatt i bruk i 1894, drengstua "en rekke år senere". På sørsiden var det opprinnelig et bislag som nå er borte. På bildet ovenfor kan man skimte hvor inngangsdøren var. I nordenden er det fortsatt inngangsdør til utedoen som hadde minst to sitteplasser. Det er en bratt trapp med originalt rekkverk opp til andre etasje. Her var det "to pene og rommelige soveværelser, som til det øiemed kunde brukes såvel vinter som sommer", riktignok med bare et enkelt lag maskinpapp som "isolasjon".

Med de fireogtyve ukers skole - hvorav de tolv i sytten år på Åse - den snaue godtgjørelse for konfirmantundervisningen og de små kirkesangerinntekter tillot ikke finansene mig å være flott. Og jeg stod foran store bekostninger. Et nytt og pent fjøs hadde jeg fått samt en ny og vakker  kirkesangerbolig. Og mer kunde jeg ikke gjøre regning på å få av kommunen. Men som gårdbruker manglet jeg ennu og måtte bekoste for egen regning:

1.      Stald og lade til hestehøyet.

2.      Et rum til maskiner, kjøre- og jordbruksredskaper.

3.      Torvskjå hjemme på klokkergården.

4.      Ditto på torvmyren på Kjerkeraet.

5.      Sommerfjøs.

6.      Vannledning til fjøset med pumpe.

7.      Ditto til kjøkkenet med pumpe.

Ennvidere trengte jeg:

1.      Et rum til kontor.

2.      Et rum til stabur.

3.      Et rum til tørring av klær.

4.      Et rum til forskjellige ting såsom kasser, tønner o. s. v.

Og endelig:

12. Gjerde på begge sider av hovedveien og gjerde mot husmandsplassen.

Hertil kom innkjøp av gårdsredskaper og maskiner m.m.m.

En ny hest innkjøpt fra Lofoten kom mig på kr. 600.-. Og da jeg fire år senere mistet dette fine dyret, blev det atter å kjøpe hest for ca kr. 500. -.

Alt det under 2 - 12 anførte skulde vel påhvile kommunen, men å be denne om mer enn det den hadde lagt ut som sin part av bekostningen i fjøs- og hovedbygning, tenkte jeg ikke et øyeblikk på. Opmuntret av min fortreffelige hustru, som av all evne vilde hjelpe mig, gikk jeg løs på opgaven å bekoste alt vi trengte uten å be noen mennesker om økonomisk støtte. Heldigvis var både min hustru og jeg vokset op i alt annet enn flotte hjem. Begge hadde vi sett, hvor far og mor hadde strevet og slitt for familien, og ung og frisk som vi var måtte vel også vi kunne makte et tyngre økonomisk tak - år om annet.

Stall og lade til hestehøyet måtte jo opføres straks. Et år senere bygget jeg sommerfjøs. Derefter bekostet jeg opført et hus, hvori kontor, stabbur, tørreloft og et mindre rom til brentorv. Senere bygget jeg til dette hus et større brentorvskur. For alltid å sikre mig tørr brevtorv opførte jeg en større torvsjå hjemme og noe senere en ditto på Kirkera.

Huset som tjente til blant annet stall og lade er til høyre på dette bildet fra 1918. Det andre er klokkerboligen med drengstua bak. Man skimter fortsatt gamleveien langs fjæra og veien ned til kirken. Foto fra avisutklipp utlånt av Eva Christensen. (Klikk for større bilde).

Men ennu manglet jeg husrom for kjøre- gårds- og jordbruksredskaper og for maskiner, likeså soverom for slåttkarn. Bygget så et stort og pent halvannenetasjers hus til dette øiemed. En rekke år var gått før dette siste huset blev bygget, men jeg måtte allikevel oppta et lån på 1000 kroner for å få det betalt.

På dette bildet fra 1918 sees drengstua til venstre med bislaget i sørenden. Videre sees stallen, klokkerboligen og fjøset på klokkergården. Fjøset ble oppført i 1889. Foto fra avisutklipp utlånt av Eva Christensen. (Klikk for større bilde).

Også til innkjøp av de to foranomtalte hester hadde jeg måttet låne et større pengebeløp. Begge disse lån mot pant i mine samtlige huse. Ovenpå i det sist opførte hus lot jeg innrede to pene og rommelige soveværelser, som til det øiemed kunde brukes såvel vinter som sommer.

Jeg hadde fått mitt ønske om å bli gårdbruker oppfylt, og ville gjerne også som sådan leve i fred. Men dertil syntes utsiktene ikke å være lovende, all den stund det ikke fantes noe hegn om klokkerjorden. Høst og vår hadde den jo vært naboers beitemark. Efter noen år blev endelig klokkerjorden i nord og vest innhegnet for hest og storfe. Sognepresten og kommunen bekostet det gjerdet i fellesskap. Presten tvang kommunen til å delta i disse utgiftene. Men klokkerjorden lå fremdeles åpen for innrykk fra Myre. Så fikk jeg leiet Ole Rønning og Johan Knudsen Myre til å ta en stor grøft - den gang den sværeste i sitt slags i vid omkrets - fra nær skillet med prestegårdsjorden til et stykke op for doktorgården. Denne grøften blev nu både hegn for en del av innmarken og til oppsamling av flåvannet, som tidligere hver vår flommet utover klokkerjorden. "Et utmerket tiltak", uttalte Gloppestad. Fra den nedre enden av denne grøften satte jeg op trådgjerde helt ned i sjøen med grind over veien, som den gang lå nedenfor doktorgården. Over veien på Skottberget også grind. Å holde disse grinde lukket, den tid det trengtes, var imidlertid såre vanskelig. Lukkede grinder her syntes ikke å være i alles interesse.

Så kom det nye veianlegget, og uten skånsel blev mitt gjerde opp for doktorgården klippet av. Dermed lå klokkerjorden atter åpen for innrykk langs den nye veien. Ifølge loven vilde vel kommunen vært nødt til å hegne inn veien over klokkerjorden, men jeg fant det heldigst ikke å forlange det. For det første hadde jeg ikke lyst til å overta vedlikeholdet med muligens nedsatt bjerkestaur, som hurtig råtner, og dernest så vilde mitt forlangende om gjerde fremkalt strid, ja kanskje endog bitterhet. Jeg ønsket fred uten fremtidig ærgrelse over råtne gjerdestaurer. Kjøpte så gjerdestaur av selje fra Sørreisa og bekostet gjerdet langs veien på begge sider av denne oppsatt for egen regning. Gjerdestaur av selje kan stå lenge uten å råtne ned.

De foran anførte huse, vannledning og gjerder - undtatt gjerdet opover langs grensen mot husmannsplassen - var fiks ferdig, skrev jeg til amtsskolestyrets formann hr. sogneprest Anderssen og oplyste hvilke arbeider jeg hadde bekostet, alt for egen regning. Og så spurte jeg, om han antok kommunen kunde gjøre regning på vanlig amtsbidrag til disse m.m. hvis den kjøpte alt sammen av mig. Jo, det gikk han ut fra, selvfølgelig under den forutsetning at alt blev beroende til fremtidig bruk for kirkesangeren. Jeg skulde bare søke å komme til enighet med kommunen og som formann i skolestyret sende søknad til amtsskolestyret ledsaget av tegninger, beskrivelser og regninger.

I skrivelse til sognestyret klarla jeg saken og oplyste at kommunen nu skulde få husene, vannledningene og gjerdene jeg hadde bekostet stående på klokkergården til fremtidig bruk for kirkesangeren som kommunal eiendom i likhet med fjøs- og hoved­bygningen - uten noe direkte utlegg, men som gave av mig mot at jeg fikk 13/20 av mitt utlegg: amtsbidraget efter hvert som dette måtte komme til å bli utbetalt til kommunen. 7/20 av bekostningene vilde da bli en direkte gave fra mig til kommunen. Ennvidere skulde jeg i tilfelle påta mig alt vedlikeholdet, så alt var i komplett stand når jeg sluttet som bruker av klokkergården. Mitt spørsmål til sognestyret var nu om det på kommunens vegne kunde gå inn på dette - bifalle mitt forslag.

Erfaring hadde lært mig at jeg kunde vente forskjellig fra sognestyret. Men et svar som det jeg nu fikk, hadde jeg dog ikke kunnet tenke mig. Jeg gjengir det her så omtrentlig efter hukommelsen: "Nu har kommunen sannelig kostet så meget på kIokkergården, at den ialfall foreløbig bør være fritatt for videre bekostninger".

Dette var svaret jeg fikk på mitt tilbud om å forære Dverberg kommune en verdi av mindst 7 a 13 hundrede kroner: 7/20 av mitt foran omskrevne utlegg.

Dverberg Sparebank

På generalforsamlingen i den fornylig oprettede Dverberg Sparebank blev jeg i slutten av året 1899 valgt til bankens kasserer. Jeg hadde ikke søkt stillingen. Som kasserer hadde jeg også å sørge for hus til banken, likeså opvarming, belysning og renhold. Oprinnelig var stillingen ikke meget innbringende. De to første årene fikk jeg intet for arbeide og utlegg. De nærmest påfølgende år fikk jeg 100 kroner årlig. Og så steg da lønnen opigjennem årene til jeg etter vel tyve års forløp nådde en årslønn på 1000 kroner. For de siste årene fikk jeg 1500 kroner pr. år.

Da jeg overtok kassererstillingen hadde banken en forvaltningskapital på 18000 kroner. Da jeg efter seks og tyve og et halvt års forløp fratrådte, dreiet den sig om 700000 kr. enda den hadde gått noe ned de siste årene.

Dverberg Sparebank så slik ut til å begynne med - og var faktisk lokalisert til Dverberg. Den holdt til i drengstua på klokkergården. Enda i dag ser man omrisset av inngangsdøra i røstveggen mot sør. I bakgrunnen til høyre skimtes menighetshuset på Dverberg. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

Denne kassererstillingen interesserte mig. I den kom jeg i forbindelse med en hel del mennesker både personlig og skriftlig, idet jeg også førte all bankens korrespondanse. Og da man snart blev klar over at jeg kunde bevare hos mig selv det som blev mig betrodd, fikk jeg betydelig kjennskap til folkelivet i adskillig vide kredse. Det blev ikke altid pengene samtalen dreiet sig om. Og syntes bankens kunder å være svært tilfreds over, at det ikke var noen fast kontortid. Når bare jeg var hjemme, var det også anledning å komme i banken for den som hadde noe å gjøre der. Og gikk de fleste ut igjen i godt humør.

Det var en fin kveld midt i slåttonnen. Klokken var blitt bortimot 24. Alle mine folk var gått til ro. Netop kommet inn fra kontoret så jeg gjennem kjøkkenvinduet en mann på sykkel ta av fra kirkeveien rett mot kjøkkentrappen. Jeg kjente ikke mannen, men gikk allikevel ut for å få vite hvad som stod på. Jo, det var bare spørsmål om hva tid mannen kunde få komme i banken neste morgen. Nu måtte han bare skynde sig til Myre for å få sig nattlosji. Vil du ikke komme med i banken straks? spurte jeg. Uten å svare blev mannen stående å se på mig. Da jeg i dette tilfelle fryktet for å bli misforstått fortsatte jeg: Det er alvor, hvis du vil, skal jeg straks følge dig i banken. Og med nøklene i hånden gikk jeg ned trappen. Uten ennu å si et ord fulgte mannen mig inn på kontoret. Om høyst ti minutter har mannen fått sitt ærend utført, og vi går begge ut igjen. Da utbryter han: Ja dette hadde jeg ikke kunnet tenkt mig, at jeg på denne tid av døgnet skulde fått utført mitt ærend i banken. Vi driver nu "uti Bakkan" og fisker godt. Og straks vi kom på land syklet jeg hit, og nu kan jeg nå tilbake og innta min plass i båten og bli med ut igjen, og det kan ha betydning for mer enn hundred kroner for mig det. Så takker han mig for at jeg straks fulgte ham på kontoret, sier farvel, svinger sig på sykler, og av sted for han fulgt av mine beste ønsker om god lykke med fortsatt fiskefangst. Håper han nådde frem til Bleik i god tid før kameratene stakk til sjøs med båten. Lett om hjertet fordi jeg kanskje hadde gitt denne mann anledning til allerede neste dag å tjene hundred kroner - gikk jeg inn og la mig.

Som bankens kasserer førte jeg noen korrespondanse med en fremstående mann ser i fylket. Jeg likte ikke den måte hvorpå mannen optrådte. Han forekom mig litt hoven, og hans skrivelser var delvis irriterende. Men bestemte jeg mig for å fremholde mine motsatte anskuelser i vakre svar. Sommeren etter at jeg kom til Nesna, kom vedkommende på gjennemreise fremom mig. Som vi sitter ved kaffebordet og har snakket om løst og fast kommer det: "Mitt ærende innom hos dig idag er egentlig for å få se den mann, som kunde svare så pent på mine breve. De bragte mig i største undring, jeg visste hva svar jeg hadde fortjent". Efter denne mannens erkjennelse og ros skiltes vi selvsagt som de beste venner.

I de siste årene jeg var på Dverberg tenkte jeg ofte på å si fra mig  sparebankkassererstillingen. Men da det syntes oplagt, at banken i tilfelle ville bli flyttet til Risøyhamn eller Bjørnskinn blev det så, jeg lot det være. Jeg syntes banken burde forbli i Dverberg. Muligens man til sist kunde finne et duelig kassereremne i Dverberg og det var det det kom an på. Endelig kunde jeg under en samtale med styrets formann peke på Ole Gansmoe Myre som min eftermann i kassererstillingen. Og følgen blev at han blev ansatt som sådan.

Banken ble flyttet - til en annen drengstue - bårdstua på Nordgården hos Ole Gansmoe. Det vesle huset til høyre ble lokale nummer to for Dverberg Sparebank. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

Nu kunde banken forbli i Dverberg, og en bedre og mere hyggelig kasserer kunde den neppe ha fått. Både på bankens og kundenes vegne gledet jeg mig over valget.

Banken blev nu flyttet fra klokkergården og installert i kontor i den nye kasserers hjem. Det første styremøte i det nye kontoret holdtes samme dag jeg skulde flytte fra Dverberg. Jeg blev inn­budt til møtet - det hele nærmest en festlig tilstelning. Under dette mitt siste samvær med bankens styre overrakte dette mig ved formannen en vakker presang i sølv ledsaget av styrets takk for at jeg alltid hadde utført mitt arbeide i banken så vel til styrets som til kundenes fulle tilfredshet.

Jeg takket for den fine presangen og fremholdt, at den alltid ville komme til å minne mig om den tillit styret hadde vist mig og den forståelse det hadde hatt for mitt arbeide i banken: Enn videre takket jeg styret for at det alltid hadde forstått å sette hyggelighetens preg på våre felles møter. Deri lå stor oppmuntring for kassereren. Fremholdt så mitt beste ønske for styret, for den nye kasserer og for banken.

Tilbake til bygninger