 |
|
| Til startsiden |
Mot Bleiksøya, Stavan og Måtinden. Foto: Idar Nilssen.
Bleik skolekrets Kretsen omfattet gårdene Stave, Høyvika, Otervika og Bleik. Tidligere tilhørte kretsen Andenes kommune. Historia til disse gårdene er skrevet av historiker og bygdebokforfatter Johan I. Borgos.
|
|
Se også:
Bleik kulturminner Bleik gamle (kirkegård) | Bleik nye (kirkegård) | Stave (kirkegård) | Antonius Nordeng - Bleiksangen | Odd Solhaug - Om Otervika | Idar Nilssen - Litt om Bleik | Haakon Rydland - Om Høyvika | Karl Rasmus Dahle - Om Stave | Stave skole (Fotogalleri) | Bleik gamle skole | Jehovas Vitner
Stave, gårdsnr. 36
Navnet Mange gårder i Andøy har fått navn etter hvordan landskapet ser ut fra sjøen. Navnet Stave står i naturlig sammenheng med de spisse Stavan, som rett nok ligger et stykke fra gården, men som er et meget lettkjennelig seilingsmerke langs heile vestersida av øya. Gården Staven i Øksnes har et navn med lignende opphav, sjøl om den opprinnelig het «punn Staven» (under Staven). Usammensatte naturnavn er blant de eldste gårdsnavnene vi har, langt eldre enn alle skriftlige kilder. Den eldste kilden som nevner Stave, er Aslak Bolts jordebok fra omlag 1430. Der skrives navnet Staffuer. Hundre år seinere blei formene Staffwe og Staffue brukt, og i alle tilfellene er bokstaven f et minne om den gammelnorske uttalen. Den gikk etter hvert over til en v-lyd. På 1700-tallet blei skriftbildet forenkla, og i de fleste kildene står det Stave, i tråd med uttalen. Alt i alt har navnet vært svært stabilt gjennom de århundrene vi har skriftlige kilder fra. En av gårdpartene på Stave heter Skimlingen eller Skimlingan. Dette navnet skriver seg fra et annet lett synlig landskapstrekk på Stave – et område med fin fjæresand. En annen gårdpart har fått navnet Korshustofta. Der må det en gang ha stått et korshus, det vil si et kapell, og det er gjort funn etter gravlegging fra kristen tid i nærheta. Stedet I nord grenser Stave mot Høyvika og Bleik, og i sør mot Skogvoll. I øst har gården felles grenser med nabogårder på østsida av øya, fra Saura til Breivika. Stave består av sjølve gårdsområdet mellom fjellkammen Tyvaksla i nord og Måvatnet i sør, et stort myr- og utmarkområde sørover til grensa mot Skogvoll og opp Stavedalen, samt fjellområdene på begge sidene av Stavedalen. Med solrik beliggenhet og rike ressurser er det sannsynlig at Stave fikk fast bosetning svært tidlig. Den eldste delen av gården lå mellom Skjåberget og Kvernnesberget. Der ga lettdyrka sandjord gode dyrkingsmuligheter, dessuten fantes det ei lita elv og brukbare støplasser. Kontakten med de nærmeste nabogårdene har alltid vært sterk. Høyvika var i lange tider nærmest et underbruk til Stave, ferdselen mellom de to gårdene gikk over et lite skar. Det var langt enklere å komme seg til Skogvoll, dit kunne man gå gjen nom flatlendt terreng. Den viktigste ferdselsveien til Bleik gikk gjennom Stavedalen. Sjøl om avstanden var stor, hadde de to gårdene hyppig kontakt med hverandre. Det gjaldt også til en viss grad mellom Stave og de nærmeste gårdene på østsida av øya. Forbindelsen til Andenes gikk sjøveien, men Stave hadde i enkelte perioder like godt kontakt med fiskeværene nordligst på Langøya. Seilasen dit gikk gjen nom et reinere farvann enn nordover til Andenes. Jorda Den første opplysninga vi har om jordressursene på Stave, er en innførsel i Aslak Bolts jordbok fra om lag 1430. Da hadde gården ei gammel landskyld på tolv spann smør. Det tilsvarer 24 våg tørrfisk, men det var verdien før Svartedauen. Jordeboka opplyser at gården blei bygsla for hundre fisk, et atskillig mindre beløp. I 1567 opplyser ei kilde at Stave hadde ei landskyld på seks våg, altså fjerdeparten av den eldste skylda. Nedgangen skyldtes først og fremst landskyldfallet etter Svartedauen, men både den gamle og den nye landskylda var høg i forhold til jordressursene. Landskylda til Stave og de andre gårdene nordligst på Andøya omfatta nokså sikkert utbyttet fra havet så vel som fra landjorda. Omkring 1660 blei landskylda på Stave satt ned til fem våg. Mange gårder fikk samme reduksjon på den tida, trolig fordi de ikke var gode nok for si gamle skyld. Da hadde fisket svikta. Den første beskrivelsen av jordressursene på Stave er et matrikkelutkast fra 1723. Der står det at jorda fikk rikelig med sol og besto mest av kvit sand, men at den var dårlig til både høyavling og korndyrking. Likevel meinte kommisjonen at man kunne så ei tønne og fire skjepper på gården, det tilsvarer 210 liter. Vi veit ikke om det blei gjort, klimaet var da langt kaldere og råere enn nå. Kommisjonen anslo at gården hadde fôr til tre hester, seksten kyr, ti ungdyr og over førti småfe – sauer og geiter. Det var høgste dyretallet blant alle gårdene nord for Saura og større enn Bleik. Men dette var altså ikke snakk om ei dyretelling, bare et anslag av mulighetene for husdyrhold. For øvrig fant kommisjonen at Stave hadde skog til brensel, men ingen sæter og heller ikke kvern. Alt sett under ett foreslo den at landskylda skulle settes ned til fire våg. Det blei ikke gjort, heile matrikkelutkastet støva stille ned. I 1802 blei gårdene vurdert på nytt. Denne gangen delte kommisjonen alle gårdene i Andøy inn i klasser etter hvor gode jordbruksforhold de hadde. Da blei Stave plassert i den høgste av de fem klassene, og årsaken til det var den gode åkerjorda, som dessuten fikk rikelig med sol. Beitene fikk lavere vurdering, likevel meinte kommisjonen at gården kunne fø over tretti kyr. Det var det høgste dyretallet i heile Andøy. Ellers nevnes litt skog og tålig bra torvmyr, men ingen kvern denne gangen heller. Et eggvær blei regna som et ekstra pluss. En ny kommisjon på 1860-tallet plasserte Stave bak Bleik som jordbruksgård, det hang mest sammen med mye oppdyrking på Bleik, mens Stave stort sett hadde de samme ressursene som før. Åkerjorda blei regna som god, det gjaldt også beitene, sjøl om de var utilstrekkelige. Dyretallet oppgis til seks hester, tolv kyr og 36 småfe, men i jordbrukstellinga et par år tidligere fant man fem hester, nesten tretti kyr og over femti småfe. Det var trolig riktigere antall. Kommisjonen gir tall for potetdyrkinga, og regner folltallet til å være rundt fire. Det var blant det høgste på norddelen av Andøya. To negative forhold for jordbruket påpeikes. Åkerjorda var utsatt for frost, og flygesanden skapte problemer. På den positive sida nevner kommisjonen moltemyrene. Den anslo utbyttet til tre tønner molter i året. I 1875 hadde dyretallet økt til sju hester, over førti kyr og vel seksti småfe. Men i årene imellom var antall oppsittere blitt mer enn dobla, fra fem til elleve, så det blei mindre buskap på hver. Likevel var buskapene på Stave jamnt over litt større enn på de fleste andre gårdene. På 1900-tallet måtte jordbruket på Stave gjennom de samme omstillingene som i Andøy for øvrig da fiskerbondenæringa gikk i oppløsning. Gode jordressurser har imidlertid sikra at gården fortsatt har ei oppegående gårdsdrift, sjøl om antall enheter er kraftig redusert. Sjøen I Aslak bolts jordebok står det at Stave har god utror, men seinere beskrivelser nevner problemer. I 1723 sies det at gården ligger beleilig til for fiske, men har dårlig lending. Dette var imidlertid et minus som stedet har felles med de fleste gårdene på vestsida av Andøya – mangelen på ei god og skjerma havn. Tross dette har Stave uten tvil vært et viktig fiskevær, det vitner den eldgamle landskylda på 24 våg om. Stor ilandføring av fisk la grunnlaget for ei anna sjøbasert virksomhet, nemlig jektefart. På 1500- og 1600-tallet var Stave bostedet for en av de mektigste jektedynastiene i Andøy, Trond Aslaksen og hans etterkommere. De hadde trolig jekteleiet mellom Kåsen og Likberget, den luneste bukta på Stave. På den tida hadde gården opptil ni eller ti husmenn, og et flertall av dem ser ut til å ha vært knytta til jektefarta som mannskap. Dette var på mange måter ei storhetstid for Stave, og den varte til rundt 1650. Kanskje var det litt jektefart på gården også i det neste århundret. Stave har alltid hatt dyktige høvedsmenn, opptil tre-fire stykker samtidig mens nordlandsbåter var eineste farkoster under fisket. De kunne lett trekkes på land når uvær trua. Da omlegginga til båter med motor og dekk begynte først på 1900-tallet, blei fraværet av ei høve lig havn raskt et problem. Stave var dermed avskåret fra å ta del i den utviklinga som for eksempel Bleik og Nordmela fikk til. Eierne På 1400-tallet tilhørte Stave erkestolen i Nidaros. Det er årsaken til at gården nevnes i Aslak Bolts jordbok. Ved reformasjonen i århundret etter overtok kongen som eier, det vil si at Stave blei krongods. Jekteeierne på 1500- og 1600-tallet eide ikke jorda på Stave, de var leilendinger. Stave fikk sjøleiere om lag et halvt århundre før andre gårder i Andøy. Da Kristen Heggelund kjøpte sin gårdpart først på 1790-tallet, var han en av de første i heile Vesterålen som hadde skjøtet på jorda han dreiv. Like etter 1800 fulgte de fleste andre oppsitterne på Stave hans eksempel. Med få unntak har oppsitterne på Stave seinere eid jorda si. Blant dem er det fortsatt etterkommere av den mektige slekta som dreiv jektefart på gården en gang i tida. Slektstrådene på Stave går uvanlig langt bakover i århundrene. Bosetninga Det finnes ingen skriftlige kilder som kan fortelle hvor tidlig Stave fikk fast bosetning, men både arkeologiske funn og andre forhold tyder på at stedet var befolka før både vikingetid og jernalder. Den usedvanlig høge landskylda før Svartedauen forteller at dette er en gård med store ressurser og meget gammel bosetning. Sist på 1500-tallet og først i det neste århundret bodde det opptil ti familier på Stave, de aller fleste husmenn. En enkelt familie satt med bygselen av all jorda, og hadde tunet sitt på Bakkan. Vi veit ikke sikkert hvor husmannsplassene lå, men neset på nordsida av jektehamna er ei mulighet, Kvernneset ei anna. Da jektefarta på Stave opphørte på 1650-tallet, blei bosetninga mer enn halvert. Da forsvant de fleste husmennene uten at nye tok deres plass. Fram til 1700 bodde to til fire familier på gården, og stort sett kom ikke antall hushold høyere enn fem-seks de neste hundreogfemti årene. Fra 1860-tallet skapte storsildfisket ny vekst på Stave. På slutten av 1800-tallet hadde gården rundt tjue hushold, men så flata folketallet ut da fiskeværsutviklinga uteblei av mangel på god havn. Bortsett fra skolen fikk Stave ingen fellesfunksjoner for et større område. Stedet blei liggende i bakevja siden veien langs vestsida i Andøya tok av litt sør for gården og fortsatte opp Bleiksdalen. Men Stave har mange av sine gamle ressurser i behold, og kan dessuten by turister og andre fritidsfolk rike opplevelser i et miljø med dramatisk natur og eldgammel historie.
Høyvika, gårdsnr.37
Navnet Gårdsnavnet virker forholdsvis nytt, men er nevnt allerede i 1521. Da blei det skrevet Høuigenn og noen år etter Houigenn. På 1600-tallet har kildene former som Høguigenn og Høyuigenn, mens den vanligste forma i det neste århundret og seinere er Høyvigen, i dag Høyvika. Den bestemte forma av sisteleddet – vigen/viken/ vika – tyder på at navnet er oppstått etter 1300-tallet, men stedet må ha vært bosatt før den tid. Trolig har Høyvika hatt et annet navn tidligere, men det er i så fall blitt glømt i løpet av en lang ødeperiode, for eksempel etter Svartedauen. Førsteleddet blei vanligvis skrevet «høi» eller «høy», langt sjeldnere «høg». Dersom gården fikk nytt navn etter ei ødetid, er det sannsynlig at det forteller om høsting av høy på ødegården. I så fall har det et lignende opphav som navnet Høydalen på Skogsøya i Øksnes. Også i seinere og kjente ødeperioder veit vi at om rådene i Høyvika blei brukt som utslåtter av folket på Stave. Navnet Høyvika kan godt ha oppstått på den langt større nabogården i sør. Stedet Gården lå ved den halvsirkelforma vestvendte vika mellom Tjyvaren i sør og Belgen i nord. Det er den egentlige Høyvika, i tillegg hører Rækvika nord for Belgen til gården. Grensa mot Stave går ved Tjyvaren, nord for Rækvika grenser Høyvika mot Otervika. Oppe på fjellet i øst har Høyvika felles grense også med Bleik. Innerst i vika strekker strandflata seg et par hundre meter innover mot fjellfoten, og smalner av både nordover og sørover. Det meste av innmarka finnes mellom Nordelva og Sørelva, der sto også husene. Høyvika hadde mest kontakt med Stave. Den landverts ferdselen mellom gårdene gikk over det ulendte Høyvikskaret. Sjøveien var lettere og tryggere å bruke, i hvert fall i maksvær. Å gå eller seile til Otervika bød på større hindringer og avstander, dessuten hadde nabogården i nord enda mindre bosetning og lengre ødeperioder enn Høyvika. Jorda På 1600-tallet og fram til 1800-tallet hadde Høyvika ei landskyld på ei våg. Et matrikkelutkast fra 1723 gir de første opplysningene om gården. Det forteller at dyrkajorda består mye av sand, dessuten ligger den i bakli, det vil si i skygge. Trolig tok kommisjonen aldri turen til Høyvika, som lå øde i 1723. Jorda på gården får omlag like mye sol som på Stave og Bleik, og på de to stedene nevner beskrivelsen ingenting om bakli. Naturlig nok blei dommen at Høyvika ikke var brukbar til korndyrking. Derimot må kommisjonen ha fått beskjed om god grasvekst, den regna nemlig med at det var fôr nok til tre kyr, to ungdyr, seks sauer og seks geiter. Det var nesten det samme som Littlesandnes, der det bodde folk i 1723. Kommisjonen sier at Høyvika mangler både kvern, skog og seter, og den foreslo at landskylda skulle halveres. I likhet med alle de andre forslagene i matrikkeutkastet blei dette ikke gjennomført. Da en ny kommisjon vurderte Andøygårdene i 1802, hadde Høyvika bosetning, og denne gangen må medlemmene ha tatt en tur dit eller kanskje fått bedre hjelp av lokalkjente. Nå står det ingenting om bakli, i stedet sier kommisjonen at jorda får godt med sol og kan såes. Men jorda blei likevel vurdert svært lavt. Høyvika havna i den nest laveste av fem klasser regna etter jordverdi, og beiter fantes ikke, sier kommisjonen. Likevel meinte den gården kunne fø fem kyr. Som tidligere nevnes mangelen på skog, og torvmyra var dårlig. Til slutt opplyser kommisjonen om at «havet tar jord». På 1860-tallet blei jorda beskrevet litt nøyere. Da hadde Høyvika to oppsittere, det ga sikrere tall for kommisjonen, og vurderinga er litt mer positiv enn tidligere. Åkerjorda blei regna som god, sjøl om den ikke var lettbrukt, og det fantes litt dyrkingsjord. Folltallet for potetdyrkinga lå på tre, et nokså vanlig tall, men høyavlinga var uvanlig stor, om lag to tredjeparter av det man høsta på Stave, en langt større gård. Høyvika fortjente altså navnet sitt. Denne kommisjonen fant beiter, men de var dårlige og lå i myr og fjell. Stor høymengde fra innmarka førte imidlertid til at fôrmengda skulle holde til åtte kyr og fjorten småfe. De største ulempene for gårdsdrifta var mangelen på brensel og at den nordlige delen av gården kunne være utsatt for nattefrost. Der kom kveldsskyggen først. Ei husdyrtelling i 1865 viser at Høyvika kunne fø flere dyr enn kommisjonen regna med. Da hadde gården en hest, tolv kyr og over tretti småfe. Ti år seinere hadde husdyrholdet økt med to kyr og ti småfe. Høyere kom neppe gårdsdrifta i Høyvika. Da århundret endte, blei gården avfolka. Sjøen De gamle vuderingene av Høyvika sier stort sett det samme: Gården ligger beleilig til for fiske, veien ut til fiskefeltene er kort, men stedet har dårlig lending. Lun havn mangler heilt. Det var likevel godt mulig å drive fiske fra gården. Nordlandsbåter opp til åttringstørrelse kunne trekkes på land i støene når uvær trua, og Høyvika har hatt høvedsmenn i de periodene det bodde folk der. Men gården hadde vanligvis for lite folk til å sette opp en fembøring. Høyvika blei avfolka før fiskerbåter med dekk og motor blei vanlige. Eierne Høyvika kan ha vært eid av erkebiskopen i Nidaros på 1400-tallet og tidligere, slik tilfellet var med Stave. Gården nevnes imidlertid ikke i Aslak Bolts jordebok, likevel veit vi at geistlige folk eide den. Først på 1600-tallet mangler Høyvika i de vanlige jordbøkene som fogden førte, men i 1647 forteller ei skatteliste at eier var prosten Mogens Tillemann i Hadsel. Trolig gikk den seinere over i jordegodset til Hadsel Kanoni, som blei solgt sist på 1600-tallet, og da havna skjøtet hos dansken Peter Brandt. Like etter 1700 kom en ny ødeperiode for gården. Den varte nesten hundre år, og i løpet av den tida sikra kongen seg eiendomsretten. Det var en ganske vanlig framgangsmåte. I 1845 kjøpte to par hver sin halvdel av jorda i Høyvika av Staten. De og deres etterkommere eide gårdpartene så lenge det bodde folk der, og skjøtene blei med til Stave da oppsitterne flytta dit. Bosetninga Bare arkeologiske undersøkinger kan vise hvor lenge Høyvika har vært bosatt. De skriftlige kildene går ikke langt nok bakover, men landskylda på ei våg tyder i hvert fall på at gården kan ha ei lang historie. Ressursene på gården var trolig rike nok til at Høyvika blei brukt i vikingtida og kanskje tidligere. Vi veit at gården var bosatt i 1521, men kanskje ikke i 1567. Så må den ha blitt befolka mot slutten av 1500-tallet, og fram til 1650-tallet bodde jamnt over fire par der, de fleste husmenn. Deretter falt folke tallet til stedet blei avfolka om lag 1670. Siste på 1680-tallet kom det på nytt folk til Høyvika, og de neste tjue årene bodde to par der. Rundt 1710 tok også denne bosetningsperioden slutt. Etter 1790 fikk stedet oppsittere igjen, stort sett bare en enkelt familie, men av og til en husmann i tillegg. Gården kom gjennom «trangstida» uten å bli avfolka, og bortsett fra et par år på 1830-tallet bodde det folk der ut århundret. Høyvika fikk sitt største folketall på over to hundre år da storsildfisket skapte sterk oppgang utover 1860-tallet. Igjen bodde det jamnt over fire par der, men da fisket svikta like før 1900, kom slutten for bosetninga i Høyvika for godt.
Otervika, gårdsnr. 38
Navnet Den første kilden som nevner Otervika, er ei skatteliste fra 1610. Da skrives navnet Otteuigen, seinere blir forma Otervigen eller Ottervigen vanligst. Førsteleddet er uten tvil dyrenavnet oter. I likhet med navnet på nabogården Høyvika har Otervika et forholdsvis ungt navn, laga etter Svartedauen. Mens Høyvika kan ha hatt et eldre navn, er det langt mindre sannsynlig for Otervika, som må være bosatt mye seinere. Stedet Otervika er ei nordvendt bukt som grenser i nordøst mot Bleik og i sørvest mot Høyvika. Innerst i bukta er strandflata litt breiere på begge sidene av et elveutløp, der lå dyrkajorda. Ellers kranser fjell stedet. Det er mulig å gå både til Bleik og Høyvika, men terrenget er ulendt. I maksvær kunne man bruke båt. Kontakten har alltid vært sterkest med de to nabogårdene, især med Bleik. Jorda Før 1860-tallet har vi få opplysninger om jorda i Otervika. Da en kommisjon vurderte gårdene i 1723, bodde det ikke folk i der, og kanskje blei ikke stedet regna som egen matrikkelgård enda. I 1802 var Otervika bosatt, og fra det året finnes ei vurdering. Den sier kort og godt at jorda på gården er «aldeles ubesåelig», men at det fantes gode beiter der. De kunne gi fôr til tre kyr. Gården mangla skog og hadde dårlig torvmyr, og kommisjonen regna verdien av Otervika som den laveste i heile Andøy. Her spilte også den nordvendte beliggenheta inn. Vurderinga fra 1860-tallet er litt mer positiv. Kommisjonen fant god åkerjord, sjøl om omfanget var lite. Det fantes beiter, men de lå uveisomt til i myr og fjell. Derimot hadde gården brukbare utslåtter som ga en del høy, det skulle være nok til å fø to kyr og ti småfe. Vurderinga nevner ikke potetdyrking i Otervika, og det er ikke så merkelig. Gården lå folketom da kommisjonen vurderte den. Landskylda blei satt lavere enn for noen annen gård i Andøy. Sjøen I likhet med Høyvika ligger Otervika nært fiskefeltene, og begge stedene mangler ei skjerma havn. Kanskje var det vanskeligst å drive fiske fra Otervika, for ingen kilder forteller om at stedet hadde høveds menn. Eierne Det meste er uklart når det gjelder hvem som eide Otervika i gammel tid. Stedet nevnes ikke i de eldste kildene og kan ha vært en del av Bleik, som i mange år blei eid av lagmannen i Bergen. På slutten av 1700- tallet hadde imidlertid Kongen fått hand om skjøtet. Det samme gjaldt for Bleik. Som eineste gård i Andøy fikk Otervika aldri sjøleiere. I 1859 kjøpte Matias Heggelund på Stave jorda, seinere overtok folk fra Bleik skjøtet. Bosetninga Folk kan ha høsta ressurser i Otervika før de skriftlige kildene nevner stedet, men siden gården kom så seint inn i jordebøkene, er det lite trolig at det har vært fast bosetning der i eldre tider. Det fantes dessuten langt bedre steder å slå seg ned både lenger nord og lenger sør på Andøya. Mellom 1610 og 1645 bodde ett til tre par i Otervika, og denne bosetninga kan ha oppstått sist på 1500-tallet. Etter 1645 lå stedet folketomt i 150 år, så fulgte to korte perioder da det bodde en familie der. Like etter 1830 kom en ny ødeperiode, den varte til slutten av 1870-tallet. I en tiårsperiode hadde Otervika opptil to par, så var det slutt igjen, denne gangen for godt.
Bleik, gårdsnr. 39
Boka «Bleik – en landsby ved havet» blei skrevet av Odd Solhaug og utgitt av Bleik Vel i 2001. Den gir på mange områder ei fyldigere og mer livfull beretning om Bleik enn dette kapitlet i bygdeboka har plass og muligheter til. Utbyttet av kapitlet vil derfor bli langt større dersom man leser boka til Odd Solhaug ved siden av. Navnet Professor Oluf Rygh skreiv dette om navnet Bleik i «Norske Gaardnavne», som utkom først på 1900-tallet: «Findes neppe andensteds i denne Form». Navnet er uten tvil svært gammelt, i likhet med andre korte naturnavn, men bosetninga kan godt være mye eldre. Først på 1500-tallet blei skriveforma Bleiick brukt, seinere i århundret Bleg og Blege. På 1600-tallet forekommer også Bleegh, men alle de ulike formene står for samme navn – Bleik. Skrivere med dansk bakgrunn hadde imidlertid store problemer med hvordan de skulle skrive «ei»-lyden, og da oppsto mange tilfeldige bokstaveringer. Forma Bleiick ser imidlertid ut til å være skrevet av en nordmann, den viser at navnet har vært svært stabilt gjennom århundrene. Det gammelnorske adjektivet «bleikr» har samme betydning som dagens norske ord bleik, men betydde også mer konkret «lys». Sett fra sjøen er den lyse sandstranda et kjennetegn for Bleik, enten man regner med den delen som ligger nærmest bosetninga eller man tar med heile Storsanden. Stedet Bebyggelsen på Bleik ligger på sørvestenden av ei opptil en kilometer brei strandflate. Den når nesten nord til grensa mot gnr. 40 Kleiva, en av de tjue matrikkelgårdene på Andenes. I sør slutter strandflata et stykke fra grensa mot Otervika. Bak bebyggelsen går et dalføre med et stort og flere små vatn mot sørøst, og ved vannskillet grenser Bleik mot Stave. Oppe på fjellrekka i øst har gården felles grense med Breivika, Skarstein, Fiskenes og Haugnes, samt flere av matrikkelgårdene på Andenes.
Jordskiftekart fra 1874 som viser datidens bebyggelse på Bleik.
Den vide strandflata med den lyse sandstranda foran en vid fjellvegg er de mest arakteristiske trekkene ved landskapet på Bleik. I tillegg er den tette bebyggelsen et kjent landemerke, det samme gjelder den spisse Bleiksøya et stykke fra land. Til sammen danner disse trekkene et særpreget «ansikt» som gjør Bleik svært lett å kjenne igjen på bilder. Folket på Bleik har sjølsagt hatt mest kontakt med nabogårdene i sør, Otervika, Høyvika og Stave, og med Andenes i nord, men også gårdene på østsida av Andøya hørte med i nabolaget. I tillegg hadde Bleik i perioder god kontakt med fjernere områder. Innflytting fra blant annet Finnmarkskysten, fra Tranøy og Trondenes-området i Troms, Steigen og Hemnes i Nordland, og også av bergensere, gjorde at folket på Bleik kunne regne slektstråder over halve landet. Slik sett ligner stedet på mange andre tettbygde samfunn langs den nordnorske kysten. Jorda På 1500-tallet og heilt til etter 1800 hadde Bleik ei landskyld på seks våg. Før 1660 var dette samme beløp som for Stave, de to stedene blei altså regna som likeverdige jordbruksgårder. Rett nok var utbyttet fra havet med i landskylda til fiskeværene, men det lå trolig like høgt på Bleik og Stave. Matrikkelutkastet fra 1723 gir ei vurdering av jorda på alle gårdene i Andøy. Jorda på Bleik fikk middels med sol, står det der. Den var imidlertid tungdrevet til høyavling og dårlig til korndyrking, men kommisjonen regna med at det kunne såes ei tønne og fire skjepper korn der. Det utgjorde 210 liter, nøyaktig det samme som på Stave. Kommisjonen vurderte også mulighetene for husdyrhold. Den kom til at Bleik hadde fôr til to hester, tolv kyr, seks ungdyr og knapt førti småfe, rundt regna en fjerdepart mindre buskap enn på Stave. Sammenligninga med nabogården lenger sør viser at Bleik i 1723 hadde all si innmark på strandvollen mellom Bleikselva og sjøen. Strandflata på andre sida av elva var enda ikke tatt i bruk som slåttemark, knapt nok til beiter. Gården hadde verken kvern, skog eller seter, og kommisjonen foreslo at landskylda skulle halveres til tre våg. Det blei aldri gjennomført, i likhet med resten av forslagene i matrikkelutkastet. Neste vurdering er fra 1802. Også denne kommisjonen regna Bleik som en dårligere jordbruksgård enn Stave. Gårdene blei plassert i fem klasser etter jordbruksverdi (bonitet), og Bleik havna i klassen under Stave. Beskrivelsen av jorda er stort sett som i 1723, men i tillegg nevnes at jorda ligger mye nordvendt og er tildels utsatt for flygesand. Igjen passer det best på den lange strandvollen der bebyggelsen ligger. Kommisjonen fant at beitene var tålig gode, og gården kunne fø 24 kyr. Til sammenligning var tallet for Stave 31 kyr, det viser igjen at Bleik fortsatt hadde det minste jordbruksområdet av de to gårdene. Vurderinga fra 1802 sier at gården mangla skog, men torvmyrene var forholdsvis gode. Dessuten oppyser kommisjonen om at Bleik hadde et eggvær. Det er sjølsagt Bleiksøya. I løpet av de neste seksti årene endra forholdet i jordbruket seg kraftig. Ei vurdering fra 1860-tallet viser at det da hadde skjedd ei meget sterk utbygging på Bleik. Åkerarealet var blitt godt over dobbelt så stort som på Stave, i tillegg hadde Bleik utslåtter som var fire ganger større enn innmarka og et ganske stort område med udyrka jord. Denne utviklinga må ha begynt like etter 1850, samtidig med at oppsitterne på Bleik kjøpte gårdpar tene sine og delte dem opp. Da økte antall familier mye, og hver skulle ha en gårdpart. Vi veit det blei gjennomført ei såkalt «minnelig deling» av jorda da, trolig også utafor strandvollen. Den sterke økninga av innmarka sammenligna med Stave må bety at det var blitt dyrka opp jord øst for elva. Dette området er antakelig mulig å finne på utskiftningskartet fra 1874. Kartet viser ikke bare de nye grensene, men også ei eldre inndeling. Der kan man skimte et breitt belte av teiger mellom Korsbekken og Tverrbekken, og alle går på tvers av de seinere eiendomsgrenene. Beltet strekker seg nesten fra stranda til fjellfoten. De store utslåttene lå antakelig bortover resten av strandflata, men der fantes også store beiteområder. Kommisjonen sier at Bleik har gode og tilstrekkelige beiter «på strand og i fjell». Utskiftnings kartet fra 1874 tyder på at den sørvestligste delen av strandflata blei brukt som beiteland. Der lå sommer -fjøsene på rekke og rad langs skillet mot utmarka. Husdyrtellinga i 1865 viser at dyretallet var noe større enn det kommisjonen oppgir. Begge nevner ti hester, men tellinga har seksti kyr, ti mer enn kommisjonen fant, og vel hundre småfe, mot åtti hos kommisjonen. Av alle gårdene i Andøy hadde bare gården Bjørnskinn flere husdyr. Ti år etter hadde tallene økt. Da eide folk på Bleik femten hester, åtti kyr og hundreogfemti småfe, og var fortsatt nest største jordbruksgård i Andøy. Den voldsomme økninga av gårdsdrifta mellom 1865 og 1875 førte til at det måtte holdes ei offentlig utskiftning, som blei ferdig i 1874. Den delte heile strandflata inn i de velkjente lange og smale teigene fra strandkanten og opp til fjellfoten. Høstinga av denne svære flata foregikk lenge ved dugnadsinnsats. Det fortelles at når høyet var tørt, fikk en betrodd mann i oppdrag å fordele det mellom husstandene. Denne personen blei spøkefullt kalt «lagmannen», antakelig en tittel med bakgrunn i den tida da lagmannen i Bergen eide Bleik. Vi veit ikke hvor lenge denne ordninga varte, kanskje var den borte før 1800-tallet tok slutt. Den kol- lektive forvaltninga og høstinga av strandflata må imidlertid ha vært med på å lære Bleik-folket å løfte i flokk og stå sammen når det gjaldt. Dette var samme leksa som slitet på sjøen ga dem. Jordbruket på Bleik overlevde til lenge etter andre verdenskrig, men da nye jordbruksmetoder krevde store flater, blei teigsystemet et problem. Det var tilpassa det gamle fiskarbondesystemet basert på salgsfiske og sjølforsyningsjordbruk, og ikke til det moderne salgsjordbruket. Etter hvert forsvant de aller fleste driftsenhetene, men på gamle bilder kan man fortsatt nyte synet av strandflata da jordbruket på Bleik var på sitt høyeste: Hesje bak hesje så langt man kunne se, med husklynga, havet og Bleiksøya som bakgrunnsteppe. Sjøen Alle gamle beskrivelser av forholdene for fiske på Bleik peiker på de samme trekkene: Beleilig til for fiske, kort vei til fiskefeltene, men dårlig havn. Og kampen for å få ei lun og romslig havn går som en rød tråd gjennom Bleik-historia, særlig på 1900-tallet. Nordlandsbåtene kunne trekkes opp i støene nårvære var dårlig, såframt man klarte å komme seg inn dit. Støene lå i Mellagården og vestover. Videre nordover strakte sandstranda seg, og den egna seg dårlig som lending. Bleik var imidlertid også jekteleie fram til 1630-tallet, og jektene stilte større krav til havn. Skjerma bukter med fast botn egna seg best, og kanskje tok jekteskipperne farkostene sine inn i elveosen. På den tida sto havet litt høyere enn i dag, det kan ha gitt dybde nok for de flatbotna jektene. Sjøl om jordbruket blei sterkt utbygd etter 1850- tallet, var nærheta til fiskefeltene alltid det som lokka folk til Bleik. Stedet hadde som regel flere høvedsmenn på fembøringer og åttringer samtidig, og verdiskapinga som disse båtene sto for, skapte vanligvis solid økonomi for de fleste på gården. Fellesskapet i de store båtlagene og den felles kampen for å overleve som fiskevær på et sted uten havn bidro sterkt til det samholdet som Bleik etter hvert blei kjent for. Det blei forsterka etter 1900 da nordlandsbåtene tapte konkurransen med de motoriserte og dekka båtene. I denne overgangen var folk fra Bleik med blant pionerene. De nye og tyngre båtene kunne ikke trekkes opp i fjæra, og kravet om havneutbygging økte. Kravene blei fremma ved alle anledninger, og Bleik sendte til og med en delegasjon til Oslo for å presse på. Samtidig starta driftige folk opp både fiskemottak og fiskeindustri i håp om at havna skulle bli virkelighet. Som ei mellomløsning bygde man flere kaier i det gamle støområdet, men en voldsom storm i 1925 raserte alt. Dermed måtte Bleik-skøytene ro og levere på Andenes. Etter 1930 begynte endelig bygginga av molo, og i 1936 sto den nok ferdig til at mange kjøpte nye fiskeskøyter. Da var Bleik over kneika i moderniseringa som fiskevær, og kanskje det største kollektive løftet stedet hadde gjort, førte til de resultatene man ønska. Eierne Den aller tidligste eiendomshistoria for Bleik er ikke kjent, men på 1530-tallet eide erkebiskop Olav Engelbregtssøn gården. Han måtte forlate landet etter reformasjonen i 1537, og andre overtok skjøtet. I 1567 satt jekteskipperen Aksel Fredriksen Freitag som eier. Han blei omtrent samtidig utnevnt til lagmann i Bergen, og skjøtet fulgte med han dit. Etter at han døde, gikk det videre til neste lagmann og blei en del av formuen til stillinga. Dette fortsatte trolig inn på 1700-tallet, da sikra kongen seg skjøtet. Rundt 1853 kjøpte alle oppsitterne på Bleik gård partene sine, så å si samtidig. Det virker langt på vei som en samla aksjon, det samme gjelder oppdelinga av gårdpartene som skjedde like etter. Seinere har etterkommerne til første sjøleierne eid det meste av jorda på Bleik. Bleiksøya har et særskilt eiersystem. Der hadde slåtteteigene hver sine eiere, mens eggfangsten blei fordelt etter skyldøre. Både forvaltninga av fugleværet og fordelinga av eggene er et kollektivt system med svært gamle røtter – et klassisk stykke Bleikkultur. Bosetninga Gårder som Bleik og Stave kan være blant de eldste bosetningene vi har i Andøy, kanskje også i videre sammenheng. Vi kan regne nokså sikkert med at det bodde folk der i steinalderen. Arkeologiske utgravinger har påvist to store gårdshauger på Bleik, den eldste et stykke oppe ved Bleikselva, den yngste nede på strandvollen. Funnene viser at folk har flytta bostedene nedover etter hvert som landet heva seg. De skriftlige kildene fra 1500-tallet er usikre, men etter alt å dømme bodde det ti til fjorten familier på gården heilt fram til 1630-tallet, de fleste husmenn. Da opphørte jekteholdet samtidig med at fisket var svært dårlig, og Bleik blei nesten avfolka. Rundt 1650 kom et mindre oppsving etter at fisket tok seg opp igjen, men etterpå kom en lang periode med fra en til fem familier på gården. Midt på 1740-tallet lå kanskje Bleik øde noen måneder, men så kom de fire Heitmøller-brødrene fra Tranøy og slo seg ned der. Videre utover 1700-tallet steig folketallet sakte, og i 1800 hadde Bleik på nytt ti familier. Men samtidig starta den lange og harde «trangstida» som mer enn halverte antall familier fram til 1814. Midt på 1800-tallet ga fisket stadig bedre utbytte, det skapte straks oppgang på Bleik, og den blei langt sterkere enn andre steder. Oppdelinga av gårdparter og dyrking av jord på strandflata ga nesten ubegrensa muligheter for etablering av nye fiskarbondehushold, og folketallet steig svært raskt. Rundt 1880 hadde Bleik nesten tjue familier, ved århundreskiftet førti, om omkring 1930 åtti. Få åretter skapte utbygginga av havna og etablering av landbaserte arbeidsplasser ny vekst, og da krigen tok slutt, hadde langt over hundre familier bosted der. Fram til første verdenskrig skjedde det meste av husbygginga ved fortetting av bebyggelsen på strandvollen, dermed oppsto den såkalte «landsbyen Bleik». Da det blei for tett der, begynte man å bygge på andre sida av elva, «i Myra», og oppover Laksebakken. Det tette samfunnet trengte stadig nye fellesløsninger, og de skapte dem sjøl – lysverk, vassverk, foreninger og mange flere – ofte i forkant av utviklinga andre steder. Veien til Andenes var langt på vei et Bleik-tiltak, den sto ferdig i 1917. Seinere fikk stedet veiforbindelse også til Stave. Bleik har opplevd mange og store tragedier på havet, men alltid fortsatt som fiskevær etterpå. Stedet har møtt mange hindringer som kunne skapt isolasjon og tilbakegang, men fjerna dem etter tur. Folket på Bleik har aldri gitt seg når det så mørkt ut, men hver gang løfta i flokk og skapte bedre muligheter for nye generasjoner.
Bygdebok for Andøy, bind 5, er fortsatt i salg. Dette bindet omhandler gårdene Stave, Høyvika, Otervika, Bleik, Haugnes, Fiskenes og Skarstein. Bestilling til kulturkontoret i Andøy. |
|
|
Andenes krets Bjørnskinn krets Dverberg krets Medby krets Nordmela krets Nøss krets Saura krets Skarstein/Fiskenes/Haugnes krets Skjolde krets Strandland krets Åknes krets Åse krets |
|
