 |
|
| Til startsiden |
Andøya sett fra sørøst. Foto: Idar Nilssen. Åse skolekrets Kretsen omfatter gårdene Åse, Å, Ånes, Svandalen og Åbergsjorda. Tidligere tilhørte kretsen Dverberg kommune.
Historia til disse gårdene er skrevet av historiker og bygdebokforfatter Johan I. Borgos. |
|
Se også: Odd Solhaug - Foredrag ved 100-årsjubileet til Ul. Lyngblomen på Åse | Galleri fra Åse gamle skole - elever | Galleri fra Åse og omegn | Galleri fra Risøyhamn/Lovik og Åse - Torhild Heide | Odd Solhaug - Sang til Åse | Gammelskolen - Åse | Åse (Kirkegård) | Baptistkirken | Åse Bygdemuseum
Åse, gårdsnr. 21
Navnet Gårdsnavnet er kjent fra 1500-tallet, men er langt eldre. Skrivemåten har vært svært stabil siden da, men før bokstaven ’å’ blei tatt inn i alfabetet, skreiv man Aase. De familiene som bruker gårdsnavnet til slektsnavn, har valgt denne forma. Åse hører med i gruppa av korte naturnavn, som er blant de eldste stedsnavnene vi har. Opphavet er lett synlig for alle som kommer sørfra, nordfra eller fra sjøsida - den karakteristiske åsen bak gården. Navnet er trolig ei dativ-bøying, derfor e’en til slutt. En gang i tida var kanskje Åse navnet på bare den nordligste delen, den som ligger nærmest åsen, og som lokalt kalles Nordgården. I sør, og antakelig mye lenger fra dagens strandlinje, lå det en gård som het Liland - gården ved lia. Minnet om denne gården er bevart i et gammelt sagn, og i navn som Lilandsholmen og Lilandsskaret. Liland blei trolig avfolka under Svartedauen, eller kanskje lenge før det. Da det kom ny bosetning ved sjøen, fikk den etter hvert navnet Sørgården, og hørte inn under Åse. Tilsvarende utvikling for gamle ødegårder er kjent fra andre steder. Navnet Åsebakken har vært en del brukt. Her siktes det til den markerte bakken gjennom Nordgården. Men det er en langt mer avgrensa lokalitet enn den vidstrakte matrikkelgården Åse.
Stedet Åse ligger på ei strandflate som er opptil en kilometer brei i sør, smalner av rundt enden av Åseåsen, og vider seg ut igjen på nordsida. Flere bukter skjærer inn i strandflata, mest sør for Åseåsen. I sør grenser Åse mot Risøya i det området som kalles Lanesskogan. Navnet blir brukt på begge sider av gårdsgrensa. Nabogårder i nord er Å og Ånes. Grensa mot Å går ved Åholmen, og mot Ånes gjennom Ånesvatnet. Åse har hatt sterk kontakt med nabogårdene, især de på nordsida. Dessuten hadde folket på Åse tette forbindelser med Lovika på Hinnøya, og over Andfjorden til området fra Kasfjorden til Elgsnes. Det skyldtes ikke minst den sterke oppslutninga om baptistmenighetene på disse stedene. Åse var en viktig del av et stort baptistsamfunn rundt den indre delen av Andfjorden, og det skapte igjen grunnlag for mange slektsforbindelser. Det gjaldt i særlig grad forholdet til Lovika.
Jorda Den første beskrivelsen av jorda på Åse er fra 1723. Den sier ikke uventa at jorda fikk rikelig med sol, men den var meget tungdrevet både til høyavling og kornvekst. Men mulighetene for korndyrking kan ikke ha vært så svært dårlige, kommisjonen antok nemlig at man kunne så ei tønne og to skjepper bygg der, rundt 175 liter såkorn. Også høyavlinga må ha vært bedre enn den negative dommen. Kommisjonen anslo at gården kunne fø fire hester, tjue kyr, åtte ungdyr og over førti småfe. I heile Andøy er bare Bø ført opp med større buskap, resten kom bak Åse. Landskylda var fra før fire våg, og den var det ingen grunn til å endre. Forøvrig sier kommisjonen at Åse mangla kvern, men hadde skog til brensel. Den såkalte Jordavgifta fra 1802 har ei litt anna vurderinga. Den sier at åkerjorda var god, og setter Åse i den nesthøgste gruppa blant gårdene i Andøy. Jorda var imidlertid utsatt for nordavind og lå nær havet. Beitene blei regna som gode, og gården hadde fôr nok til 24 kyr. Skogen var middels god, men torvmyrene fikk betegnelsen dårlige. Seinere på 1800-tallet økte landskylda en del, antakelig på bakgrunn av ei vurdering fra 1868. Den oppgir at gården hadde 272 mål med god åkerjord, og folltallet for potetavlingene blei taksert til mellom tre og fire. Det var forholdsvis lavt. Det store plusset var høyavlinga. Den blei beregna til vel 3800 våg (á 18,5 kg), blant de høgste avlingene i Andøy. Sammen med gode og tilstrekkelig fjellbeiter ga det et anslag for buskapen på fem hester, over tretti kyr og vel femti småfe. Denne gangen fant kommisjonen ingen skog til brensel, men gode torvmyrer. Åse-folket må ha lagt om brenselforsyninga svært mye siden 1802. Som vanlig lå det faktiske husdyrtallet langt over vurderinga til kommisjonen. I 1865 hadde Åse tretten hester, over femti kyr og vel åtti småfe. Ti år etter var det en hest mer, kutallet lå tett under seksti, og antall småfe hadde passert hundre. Åse var blitt en stor jordbruksgård. Et stort problem blei rydda unna på 1870-tallet og de neste årene. Den gamle teigblandinga sto i veien for ei mer rasjonell drift, og oppsitterne på den svære gården gjennomførte ei omfattende utskiftning som førte til at tunbebyggelsen blei erstatta av en stripebebyggelse, og at jordbruket fikk langt bedre driftsforhold. Jordbruket på Åse overlevde strukturendringene på 1900-tallet bedre enn på de fleste andre gårdene i kommunen. Mange små enheter forsvant, men seks bruk var fortsatt i drift ved overgangen til et nytt århundre.
Sjøen Vurderinga fra 1723 har ei ganske presis vurdering av forholdene for fiske på Åse. Den sier at gårder ”ligger beleilig til for fiske, men har dårlig lending”. Avstanden til gode fiskefelter, særlig i Andfjorden, er kort, men det er vanskelig å komme på land, især i austavind. Tross mangelen på ei god og skjerma havn hadde Åse antakelig jekteleie på 1500-tallet, kanskje også i århundret etter. Det finnes flere steder der jektene kunne tørrsettes, og kanskje har Torjerneset hatt noe med denne jektefarta å gjøre. Da nordlandsbåtene blei satt på land for godt, førte mangelen på ei skikkelig havn til at Åse stagnerte som fiskerigård. Fortsatt fantes det dyktige og aktive fiskere der, men jordbruket og andre arbeidsplasser blei langt viktigere.
Eierne I likhet med det meste av Andøy var også Åse eid av kongen i gammel tid. Seinere overtok staten som formell eier, heilt til midten av 1800-tallet, da en bølge med gårdkjøp gjorde gården sjøleid. Dette skjedde samtidig på de fleste gårdene i Andøy. Seine tinglysninger gjør det vanskelig å finne ut hvem som først kjøpte gårdparten de dreiv på Åse, men det ser ut som folket på Nerjorda var tidligst ute. Jonas Ingebrigtsen fikk tinglyst skjøtet i 1853. Når en oppsitter hadde kjøpt jorda si, fulgte de andre raskt etter. Før 1860-tallet var ute, ser det ut til at prosessen var gjennomført på Åse
Bosetninga Det finnes mange spor etter eldgammel bosetning på Åse. Ved fjellfoten sør for Lilandsskaret ligger flere kulturminner som kan være spor etter den gamle gården Liland, og et stykke sør for Åseelva er det registrert jernaldertufter. På Bakkan kan man fortsatt se de siste restene av det gamle fellestunet på Åse. Sammen med den høge landskylda og det gamle gårdsnavnet viser disse funnene at bosetninga på Åse er langt eldre enn vikingetida. Andre funn tyder sterkt på at også samer har holdt til i det området som hører til Åse. Når vi møter Åse i de skriftlige kildene først på 1500-tallet, hadde gården fire leilendinger og to husmenn, ei av de største bosetningene i Andøy utenom fiskeværet Andenes. Dette bildet holdt seg til midt på 1600-tallet, da økte antall bygselpar til seks, men så førte krisetida på 1690-tallet til at tallet blei halvert. På 1750-tallet hadde gården på nytt seks bygselpar, og vel hundre år etter var tallet dobbelt så stort. Denne utviklinga førte til store endringer i bosetninga innafor gårdsgrensene. Opprinnelig lå det et fellestun på Bakkan. Utflyttinga fra dette tunet starta trolig midt på 1700-tallet, og den foregikk etter hvert i begge retninger. På 1870-tallet hadde gården i alt sju tun, fra Øra i vest (Vollen indre) til Sjåvollen i øst. De fleste lå nokså nær stranda, men Kjeldebakken som unntaket. På denne tida satte man i gang med den store utskiftninga. Den førte til at hus blei flytta overalt på gården, og dagens stripebebyggelse oppsto. Ikke lenge etter begynte ei ny utvikling i Sørgården, flytting vekk fra sjøen. Den starta med at Lyngraet blei oppdyrka og bebygd. Utpå 1900-tallet hadde bebyggelsen på sjølve Åse fått dagens mønster. Behovet for mer jord førte til nydyrking i begge ender av gården. I sør blei det rydda jord heilt til grensa mot Risøya, men ikke i store sammenhengende flater. I nord danna de nydyrka brukene etter hvert mer sammenhengende jordbruksområder. Åse fikk tidlig fellesfunksjoner som skole og post, seinere kom aldersheimen og flere butikker. I alt hadde Åse fem handelsforetak etter krigen. Dessuten blei det skapt en rekke andre arbeidsplasser utafor jordbruket. En viktig faktor som har gjort stedet sentralt, er baptistkirka. Åse blei et religiøst senter både innad og utad, og den vakre kirka i bakkehellinga er mer enn ei dissenterkirke. Den er kirke for alle på Åse. Felleskapet i menigheta har skapt et tett og sterkt samfunn, prega av utstrakt omsorg for de svake i samfunnet. Alle arbeidsplassene som blei skapt utover 1900-tallet, veide opp for den nedgangen i sysselsettinga som omstillinga i jordbruket førte med seg. Derfor er Åse fortsatt et vitalt og levedyktig samfunn.
Å, gårdsnr. 22 Se også:
Navnet Navnet på gården er kort og greitt, og lett å forklare. Elva som renner ut ved gården, kalles nå Åelva, men het nok tidligere Åa, altså Elva. Det er den største elva i vid omkrets. I slike tilfeller var det ikke behov for noe ekstra ledd til å forklare hvilken elv man meinte. Sa man Elva, så meinte man den største. Gården fikk navn etter elva. Å betyr altså ’elv’, og er i slekt med aqua, det latinske ordet for vatn. Siden elv heter ’å’ på dansk, blei norske stedsnavn som Å eller med ’å’ som ledd lenge regna for å være danske låneord. Det er de altså ikke. I Nord-Norge finnes mange navn som inneholder dette leddet. På Helgeland er den eldre forma ’åga’ vanlig. De korte naturnavnene er svært gamle, mye eldre enn de kildene vi har. Å nevnes første gang i 1567, da skrevet Aa. Seinere forekom også skrivemåten Aae. Da bokstaven ’å’ blei tatt inn i alfabetet, blei gårdsnavnet skrevet Å, men i slektsnavn brukes fortsatt den gamle skriveforma. Navnet Åbru kom i bruk etter at veien blei bygd og kryssa Åelva like ved gården. Det var en måte å unngå sammenblanding med Å i Lofoten, men har ingen slik funksjon lenger.
Stedet Gården omfatter den sørligste delen av den breie og myrete strandflata som strekker seg fra Åseåsen og norover. Grensa mot Åse går i sørkant av Åholmen, og i nord grenser Å mot Sellevoll ved Sellevollvatnet. Tidligere gikk utmarka på Å heilt til vestenden av Ånesvatnet, men på første halvdel av 1800-tallet blei området ved vatnet bebygd, og Ånes oppsto seinere som egen matrikkelgård. Ved delinga mista Å svært mye av utmarksområdene sine. Den sentrale delen av gården ligger på nordsida av utløpet til Åelva. Bebyggelsen nedover Øyra danner fortsatt en liten landsby, slik fellestunet der var på 1800-tallet og kanskje tidligere.
Folket på Å har hatt nær kontakt med de tre nabogårdene som omgir stedet. Avstanden er liten sjøveien, og det var forholdsvis lett forbindelse over land også før veien kom. Dessuten har Å vært en del av baptistsamfunnet rundt Andfjorden, med nær kontakt til områdene på andre sida av havstykket, fra Kvæfjord til Bjarkøy.
Jorda Matrikkelutkastet fra 1723 er den første detaljerte vurderinga av gården. Den sier at jorda får rikelig med sol, men at den er tungdrevet til høyavling og usikker til kornvekst. Det siste betyr at kornet ikke blei modent hvert år. Utsæden var imidlertid stor. Kommisjonen plasserer Haugen på topp i Andøy, og deretter kommer Å sammen med Stave og Bleik. På de tre siste gårdene kunne man så tolv skjepper bygg, eller 210 liter. Å var den eineste østvendte av disse store korngårdene, det kan være årsaken til kommentaren om uviss avling. Sjøl om gården hadde dårlig slåttemark, må i hvert fall beitene ha vært gode. Kommisjonen kom fram til at Å kunne fø tre hester, ti kyr, fire ungdyr, ti sauer og tolv geiter, det var jamnt med Sellevoll og foran prestegården Dverberg. Forøvrig nevner den nok skog til brensel og ei god lakseelv. Den samla vurderinga var at gården burde få landskylda satt ned fra tre våg til to og ei halv våg. Ingen av tilrådingene fra 1723-kommisjonen blei noen gang gjennomført. I 1802 rangerte en kommisjon alle gårdene etter såkalt jordverdi, det vil si bonitet, og da kom Å i den høgste gruppa sammen med blant andre Stave og Skjolda, og foran alle nabogårdene. Denne gangen vurderes jorda som god, med rikelig sol. Beitene blei regna som middels gode, men ga sammen med høyavlinga fôr nok til å holde seksten kyr på gården. Middels gode var også skogen og torvmyrene, og den gode lakseelva nevnes på nytt. Dessuten forteller kommisjonen at Å hadde kvern i Åelva. Den blei kanskje satt opp i den tida gården var jekteleie. I 1868 kom den meste detaljerte vurderinga av gårdene. Samtidig skjedde oppsplittinga av Å i to matrikkelgårder. Grovt regna beholdt Å godt over halvparten ressursene, bortsett fra beitene. Der fikk Ånes de beste, ser det ut til. Det samme gjaldt skogen. På sjølve Å fant kommisjonen hundre mål med god åkerjord. Byggdyrking nevnes ikke lenger, og folltallet for potetavlinga er satt til fire. Det lå mellom tre og seks på gårdene i Andøy. Moltehøsten blei vurdert til fire tønner i året, ei ganske stor avling. Beitene lå i myr og fjell, og blei bedømt som mindre gode, men høyavlinga veide i stor grad opp for det. To tusen våg (á 18,5 kg) kunne høstes et vanlig år. Det skulle holde til å fø fire hester, atten kyr og nesten tretti småfe. Landkylda til Å falt litt etter denne vurderinga, men det skyldtes fradelinga av Ånes. Det faktiske husdyrtallet lå langt over anslaget til kommisjonen. I 1865 hadde gården åtte hester 44 kyr og omlag seksti småfe. Ti år seinere var tallene neste halvert, men da hadde storsildtida minska behovet for gårdsdrift. Heller ikke Å slapp unna omleggingene i jordbruket på 1900-tallet. Utskiftninger skapte bedre bruksenheter, likevel blei mange nedlagt etter 1950. Da århundret tok slutt, var to enheter fortsatt i drift.
Sjøen Vuderingene fra 1723, 1802 og 1868 spriker mye når det gjelder mulighetene for fiske. Den første sier ”beleilig til fiske, men dårlig lending”, den andre nevner ”lang sjøvei”, og den siste bruker uttrykket ”ingen adgang til fiske”. De tre kommisjonene har nok lagt vekt på ulike forhold. Å ligger nært den fiskerike Andfjorden, men langt unna de store fiskefeltene. Fiskerne fra Å måtte derfor ro fra værene nordligst på øya. Siden gården mangler i romslig og skjerma havn, kunne det være vanskelig å komme ut eller på land i stygt vær, særlig i vind fra søraust til nordaust. Likevel var Å jektehavn i en periode på 1700-tallet. Kanskje brukte Jens Brønlund ei bukt et stykke nord for sjølve gården. Der kunne de flatbotna jektene lett hales inn på floa og settes tørr.
Eierne Det meste av Andøy var krongods, altså eid av staten. På de fleste gårdene skjedde overgangen til sjøleie midt på 1800-tallet, men Å fikk den første sjøleieren allerede i 1794. Edias Olsen og Karen Adelus Uhre var blant de aller første fiskerbondeparene i Vesterålen som fikk skjøtet på den jorda de brukte. Det gikk over femti år før de andre på gården fulgte etter.
Bosetninga Det er ingen tvil om at bosetninga på Å er svært gammel, fra lenge før vikingetida. Det er gjort jernalderfunn på gården. I ei tid da sjøen sto høyere, kan folk ha holdt til lenger inn, kanskje oppe ved Ånesvatnet. Men da er vi flere tusen år bakover i tida. Fra midten av 1500-tallet ser det ut til at Å hadde to leilendinger og to husmenn. Allerede da kan jorda ha vært delt i Austerbakken og Vesterbakken, men de to navnene dukker ikke opp i kildene før langt utpå 1700-tallet. Like før 1720 begynte en nesten hundreårig periode da Å var en svært viktig gård i Andøy. Det begynte med at Jens Brønlund valgte stedet som jekteleie. Han bygsla all jorda, men folketallet gikk likevel ikke ned. Brønlund avvikla jektefarta midt i århundret, men like før 1780 fikk Å en ny funksjon. Da blei stedet lensmannsgård, og det varte til i 1812. Tre lensmenn på rad bodde på Å. Gården har antakelig hatt et fellestun nede på Øyra i hvert fall de fem siste århundrene. Tunet vokste i takt med antall oppsittere, men den utviklinga gikk i bølger.
I 1800 var Å delt i fire bygselparter - Austerbakken, Vesterbakken, Vassbakken og Småjorda. Småjorda og halve Vassbakken samt en bit av Vesterbakken blei en del av Ånes. Da folk begynte å flytte oppover til Ånes, minka antall oppsittere nede på Å. Ny vekst kom etter 1850, og før neste århundre tok til, bodde mer enn ti familier på stedet. Et utskiftningskart fra 1868 viser at bare en familie hadde flytta ut av fellestunet så langt, det var oppsitterne på Austerbakken. Nede på Øyra sto ei klynge med fire lange våningshus og omkring ti uthus, naust medregna. Fortsatt er en stor gårdshaug synlig etter denne bebyggelsen. Allerede før 1900 strakte bosetninga seg nordover langs sjøen, blant annet med husmannsplasser, og etter århundreskiftet blei det rydda nye bruk lenger inn. Omkring 1950 hadde antall familier passert tjue. Å fikk ikke så mange fellesfunksjoner, men hadde egen skole ei tid. Den lille landsbyen nede på Å har bevart flere av trekkene til de gamle fellestunene i Andøy, slik de så ut før stripebebyggelsen kom. Langhusene på Øyra sto med røstet vendt mot austavinden og havet, i dag er mange av husene moderne både i utforming og plassering, og vender fronten mot veien. Tettheta både i miljø og bebyggelse har bidratt til å gjøre Å til et livskraftig og trivelig samfunn, verd en tur nedover veien dit, og med en stopp på Øyra. Der får man et innblikk i tidligere tiders byggeskikk, det gjelder også blandinga av gammelt og nytt.
Ånes, gårdsnr. 23 Se også: Galleri fra Ånes - enkeltpersoner | Galleri fra Ånes - grupper | Galleri fra Ånes - mange pluss utenbygds | Ånes skole | Ånes (Fjellkirkegård)
Navnet Det finnes ikke noe nes som heter Ånes eller Åneset innafor gårdsgrensene. Gården har fått navnet etter Åneset nede ved sjøen. Der lå foreldregården til de første som flytta oppover fra Å, og så blei navnet med på lasset. Ånes betyr kort og godt ”neset ved elva”, og blei før 1900 skrevet Aanes. Samme forma brukes som slektsnavn. Gården var en del av Å til midt på 1800-tallet, og kanskje hadde Ånesvatnet et annet navn før den tid, for eksempel Åvatnet. Fjellet bak gården heter fortsatt Åberget, der har Ånes ikke slått gjennom som førsteledd.
Stedet Ånes ligger langs nord- og østsida av Ånesvatnet, og omfatter både lavlandet ved vatnet og den sørvendte fjellsida av Åberget. I vest grenser gården mot to andre fjellgårder, Svandalen og Åbergsjorda, og i øst mot Å. Utmarka til Åse når heilt ned til sørsida av Ånesvatnet. Gården utgjør den østligste delen av en brei dal som går tvers over Andøya, og som egentlig heter Roksdalen (også skrevet Rogsdalen). Veien mellom Å og Nordmela går gjennom dalføret, som er et særegent innlandsområde i Andøy, ypperlige egna for en rekke fritidsaktiviteter. Ånes har naturlig nok hatt god kontakt både østover og vestover, og i særlig grad til Å. Men gården hadde i en periode også forbindelser med langt fjernere strøk. I løpet av noen år sist på 1800-tallet kom en rekke personer fra Ytre Helgeland til Ånes, og det er tydelig at kontakten lenge gikk begge veier.
Jorda Matrikkelarbeidet fra 1868 er den første kilden som forteller om jorda på Ånes. Kommisjonen fant 77 mål med god åkerjord, men den var noe steinet. Folltallet blei beregna til fire, det var bedre enn nede på Å. Ellers sies det at jorda var ”bekvem, men tungbrukt”. Det første betyr at den lå solvendt og godt til, det siste sikter trolig til all steinen i jorda. Beitene i myr og fjell blei regna som gode, men utilstrekkelige. På innmarka kunne det høstes nesten tolv hundre våg høy (á 18,5 kg), dermed hadde gården fôr nok til to hester, ni kyr og nesten tretti småfe. Det var lavt anslått, for Ånes hadde allerede i 1865 tre hester, over tjue kyr og femti småfe. Ti år seinere var husdyrtallet sju hester, nesten tretti kyr og omlag sytti småfe. Kommisjonen fant ubetydelig skog, men gode torvmyrer og dessuten ei lakseelv. Til slutt nevner den et problem for gården, nemlig jordskred i fjellet. Alt i alt blei landskylda satt til vel det halve av modergården Å. Ingen av de andre nye gårdene som blei ført inn i matrikkelen etter 1790, hadde ei landskyld som lå i nærheta av den Ånes fikk. På det meste hadde Ånes flere gårdsbruk med store buskaper, men 1900-tallet blei ei lang nedgangstid. Da århundret tok slutt, fantes det ingen bruk i drift der.
Sjøen Ånes hører til den gruppa av gårder som kalles ”fjellgårdene”. De når ikke ned til sjøen, derfor omtaler ingen kilde forholdene for fiske. Men Ånes har ikke mangla aktive fiskere. Avstanden til fiskevær som Nordmela og Stave var kanskje stor, men ikke uoverkommelig, og inntekta fra fisket kom godt med.
Eierne I den tida Ånes var en del av Å, hørte jorda til kongen, det vil si staten. Da gården oppsto som bosetning med eget matrikkelnummer, var det sjøleiere som slo seg ned der. Foreldrene til Johan og Ole Ediassen, Edias Olsen og Karen Uhre, kjøpte gården sin så tidlig som i 1794. Det har altså aldri bodd leilendinger på Ånes.
Bosetninga Sjøl om vi veit omtrent når de første flytta oppover fra Å, er den tidligste bosetningshistoria oppe ved Ånesvatnet likevel ukjent. Det bodde samer i Svandalen og på Åbergsjorda lenge før 1800-tallet, og det er nokså sikkert at de også brukte områdene ved Ånesvatnet. Kanskje går bosetningshistoria enda lenger bakover. I ei tid da havnivået var høyere, bodde folk lenger inn på øya. Ånesvatnet ligger bare ti meter over havet. Sjøen nådde kanskje opp dit for fem-seks tusen år siden og danna en lang fjord innover. Den nye bosetninga begynte først på 1800-tallet og økte utover århundret. Rundt 1900 bodde sju familier på Ånes, og de neste førti årene blei tallet nesten dobla. Bosetninga nådde toppen i tida rundt andre verdenskrig, så begynte den å minke. Etter halvannet århundre med jordbruk har Ånes fortsatt i behold sin største ressurs, et praktfullt og ressursrikt utmarksområde, med andre ord det som først trakk folk til det breie dalføret mellom Å og Nordmela.
Svandalen, gårdsnr. 24
Navnet Førsteleddet i gårdsnavnet er nokså sikkert fuglenavnet svane. Navnet Svandalen er ikke kjent fra noen kilder før det blei egen matrikkelgård like før 1800. Kanskje holdt svaner til i området, men forklaringa kan like gjerne være at han som rydda jord der, Lars Gregersen, hadde navnet med seg fra heimbygda i Vefsn. Egentlig er navnet Svandalen knytta til gården nede ved Ånesvatnet. Gården kunne like gjerne vært kalt Bødalen, som sjølve dalføret fortsatt heter. Dalen fører over til gården Bø i Bjørnskinn, derav navnet. Og elva som renner ut i Ånesvatnet, heter Bødalselva. Både Bødal og Svandal har vært brukt som etternavn, men Bødal gikk ut av bruk før 1900.
Stedet Inne i Bødalen ligger Bødalsvatnet, og ved østenden av vatnet lå Bødals-gården. Dalen går videre nordøstover mot Roksdalen og vider seg ut nederst. Der ligger gården som fikk navnet Svandalen. Rundt dalen ruver en fjellkrans som når opp i vel 550 meter over havet. Og på andre sida av Roksdalen når Åberget enda noe høyere. Svandalen er med andre ord mer fjellgård enn noen annen gård i Andøy. Kontakten med andre bosetninger har gått i flere retninger, til Ånes, Åbergsjorda, Middagsfjellet og også over skaret til Bø. I en periode på 1800-tallet hadde Bødalen tamreindrift, og de som eide flokken, benytta da områder på Hinnøya som sesongbosetning. Da gikk kontakten også dit.
Jorda Jordavgifta fra 1802 er den første kilden som forteller om jorda i Svandalen. Gården blei plassert i nesthøgste gruppe, sammen med blant andre Åse og Bjørnskinn. Det er ikke lett å forstå, for jorda i Svandalen kunne ikke pløyes og inneholdt mye stein, sies det. Beitene var derimot gode, og gården hadde fôr nok til fire kyr. Men til sammenligning kunne Åse fø seks ganger så mange og Bjørnskinn sju ganger mer enn Svandalen. Kommisjonen fant god skog og gode torvmyrer. Landskylda blei satt lavt, og den minka seinere på 1800-tallet. I 1868 sier en ny kommisjon at Svandalen hadde fem mål med god åkerjord. Potetdyrking nevnes ikke, dermed får vi heller ikke noe folltall. Gården lå imidlertid øde da. Beitene var gode og tilstrekkelige, men høyavlinga nådde ikke hundre våg. Det var nok grunnen til at husdyrtallet blei vurdert så lavt som ei ku og fem småfe. Fem år etter denne vurderinga fikk Bødalen bosetning igjen, og i 1875 sto det seks kyr på båsen der. Men utmarka har livberga langt flere dyr enn det. Tamreindrifta på første halvdel av 1800-tallet besto antakelig av flere hundre dyr på det meste. Da blei også den nordlige delen av Hinnøya brukt som beiteområde. På 1900-tallet dyrka Svandal-folket opp en god del jord, og skapte et lite mønsterbruk ovafor Ånesvatnet. Men Svandalen overlevde ikke århundret som jordbruksgård. Fjellgårdene i Andøy måtte etter hvert gi tapt for omleggingene i landbruket.
Sjøen I vurderinga fra 1802 står det kort og godt at avstanden til sjøen er 3/4 mil. Likefullt har det bodd fiskere på stedet, men de måtte bo i værene på yttersida i sesongene.
Eierne Som rydningsgård i utmarka blei Svandalen automatisk regna som krongods, altså med staten som eier. Da staten kvitta seg med gårdene sine midt på 1800-tallet, skaffa folk på Ånes seg skjøtet på nabogården tvers over Ånesvatnet. Erik Kristiansen og Maren Andersdtr kjøpte den øverste delen, Bødalen, i 1873, og neste generasjon kjøpte resten i 1918.
Bosetninga Vi veit at det bodde samer i Bødalen midt på 1700-tallet. Kildene for den samiske folkegruppa oppe på fjellgårdene er imidlertid mangelfulle, og bosetninga kan ha begynt langt tidligere. Den norske bosetninga nede ved Ånesvatnet starta i 1777. De to bosetningene fikk ulik utvikling. Omkring 1815 flytta flere reindriftssamer inn i Bødalen, alle av samme slekta. En av familiene blei bofaste i Andøy, og har mange etterkommere. Omtrent samtidig blei det folketomt nede i Svandalen. Etter en ødeperiode som begynte på 1830-tallet, fikk Bødalen ny bosetning i 1873. Vel førti år seinere flytta folket ned til Svandalen og gjenrydda jorda der. Historia om Svandalen etter 1873 handler derfor om Erik Kristiansen og Maren Andersdtr og etterkommerne deres, ei norsk-samisk slekt på en gård som har romma både nordmenn og samer.
Åbergsjorda, gårdsnr, 32
Navnet Dette er sammen med Svandalen og Middagsfjellet et av de nyeste gårdsnavnene på Andøya. Det er kjent fra slutten av 1700-tallet, noen ganger skrevet Obergsjorden, men også med ’Aa’ først i navnet. Åbergsjorda har fått navn etter fjellet Åberget, som igjen har fått navn etter gården Å på østsida av Andøya. Før Ånes blei egen gård først på 1800-tallet, gikk grensa mellom Å og Nordmela nær vannskillet øverst i Rogsdalen, dermed strakte Åberget seg langs nordsida av utmarka til Å. Endinga ”jorda” blei mye brukt om husmannsplasser, ikke minst de samiske, og Åbergsjorda begynte som ei samisk bosetning. Gården har opplagt hatt et samisk navn, men det er gått tapt.
Stedet Åbergsjorda grenser mot Middagsfjellet, Nordmela og Skogvoll i vest og nord, og i øst først og fremst mot Ånes. Oppe på fjellet møter Åbergjorda også Å og Sellevoll i et grensepunkt. Grensene i vest og nord går for det meste gjennom de store myrstrekningene på vestsida av Andøya, og er resultat av utskiftninger mellom matrikkelgårdene. Gården ligger ved utgangen av en liten dal mellom Toraksla og Kollen, den vestligste delen av Åberget. Høyden over havet er for mesteparten av innmarka mellom tjue og femti meter. Området til Åbergsjorda strekker seg nedover til Grunnvatnet i sør. Mens bosetning på gården var samisk, hadde den naturlig nok tettest kontakt med de andre samiske gårdene på Andøya – Skavdalen, Middagsfjellet, Bødalen (Svandalen) og Kobbedalen. Særlig har kontakten med Skavdalen vært sterk. Beliggenheta like ved ei viktig ferdelsrute tvers over Andøya skapte god kontakt også med gårdene på begge sidene. Folk som skulle mellom Ånes/Å i øst og Nordmela/Skogvoll i vest, la veien gjennom Rogsdalen og passerte like nedafor Åbergsjorda.
Jorda Da Åbergsjorda blei oppretta som egen matrikkelgård i 1798, fikk den ei landskyld på ei halv våg. Det var et nokså vanlig beløp for nyrydda gårder, som stedet blei antatt å være. Størrelsen forteller mest at dette var en liten gård, men ikke nødvendigvis en dårlig gård. Matrikkelutkastet fra 1723 nevner sjølsagt ikke Åbergjorda, som da var en del av Nordmela, men den såkalte ”jordavgifta” fra 1802 inneholder en beskrivelse. Kommisjonen delte gårdene i fem klasser etter hvor god jorda var, og den plassert Åbergsjorda i den øverste klassen, sammen med blant andre Middagsfjellet, Å og Stave. Gårder som Åse, Skogvoll og Bleik havna i klassen under. Innmarka består for det meste av morenejord, og slik jord inneholder mye stein. Merkelig nok nevner 1802-kommisjonen dette bare for nabogården Svandalen. Åbergsjorda får en lang bedre omtale. Åkerjorda beskrives som ”tålelig god”, gården lå imidlertid svært laglig til når det gjaldt sol. Det er den eneste gården i Andøy som fikk betegnelsen ”skjønn”. Beitene var dessuten gode, og gården kunne fø fem kyr, meinte kommisjonen. Det fantes rikelig med skog i nærheta, og torvmyra kalles ”bekvem”, det betyr antakelig at den både var god og lå laglig til. På den tida hadde gården to oppsittere. Da jordbrukstellinga blei foretatt i 1865, var gården udelt. Oppsitterne eide da to hester, fem kyr og tretti småfe, en ganske stor buskap for si tid. Dessuten omfatta buskapen to reinsdyr, trolig kjørerein. Tamreindrift ser ikke ut til å ha vært noen næring på gården. Ti år etter hadde Åbergsjorda to brukere, da var dyretallet to hester, ti kyr og tjue sauer. Denne gangen nevnes ikke reinsdyr. Jordbruket på Åbergsjorda klarte seg gjennom både 1800-tallet og det neste århundret takket være dyktige drivere som satt med gode jordressurser. Dessuten unngikk gården for mye oppdeling av jorda. Gården fikk ikke skikkelig vei før mange år etter andre verdenskrig, men den kom tidsnok til å sikre framtida for gårdsdrifta.
Sjøen Beskrivelsen fra 1802 sier at gården har lang sjøvei, og det er riktig. Navnet ”fjellgårdene” henger sammen med at de mangler strandlinje, og det er svært uvanlig i Vesterålen. Fiske har tross dette vært ei viktig næring på Åbergsjorda.
Eierne Fram til 1798 lå Åbergsjorda under Nordmela, som igjen var krongods. Nils Nilssen og Pernilla Paulsdtr på brnr. 1 kjøpte halve Åbergsjorda i 1867, og samme året fikk Ole Mikkelsen og Nikolina Larsdtr på brnr. 2 skjøtet på den andre halvparten. Etterkommere til disse to parene har seinere eid det mest av jorda.
Bosetninga Arkeologiske undersøkelser må til for å klarlegge hvor gammel bosetninga på Åbergsjorda er. Da havet sto høyere for mange tusen år siden, kan de ha ligget steinalderboplasser i området, slik vi kjenner fra andre steder i Andøy. De skriftlige kildene nevner ikke folk på Åbergsjorda før 1760-tallet. Dverberg sokn mangler kirkebøker for det tidsrommet, og vi har bare skattelister å bygge på. Det gjør kartlegginga av den tidligste bosetninga vanskelig, av flere grunner. For det første var bosetninga på Åbergsjorda samisk, og samene blei bare skattlagt når de dreiv norske næringer, først og fremst sesongfiske. For det andre levde de første samene på fjellgårdene nokså sikkert av jakt og fangst, næringer som myndighetene i liten grad beskatta. Og for det tredje hørte Åbergsjorda til Nordmela, så samiske fiskere blei trolig skattlagt der eller i andre fiskevær. Fra 1798 er det lettere å følge bosetninga på Åbergsjorda i kildene. Det bodde aldri mange par der, til gjengjeld sto de seg svært godt, så godt at folkeminner fortsatt beretter om velstanden der. Samisk språk og kultur holdt seg til midt på 1800-tallet, da begynte fornorskninga. Etter to generasjoner blei bosetninga regna som norsk, men folket på Åbergsjorda hørte fortsatt til de gamle samiske slektene. Det gjør de også i dag. Bygdebok for Andøy, bind 3, er fortsatt i salg. Dette bindet omhandler gårdene Forfjord, Medby, Fornes, Buksnesfjord, Buksnes, Lovika, Åse, Å, Ånes, Svandalen og Sellevoll. Åbergsjorda omtales i bind 4. Bestilling til kulturkontoret i Andøy. |
|
|
Andenes krets Bjørnskinn krets Bleik krets Dverberg krets Medby krets Nordmela krets Nøss krets Saura krets Skarstein/Fiskenes/Haugnes krets Skjolde krets Strandland krets Åknes krets |
|
