 |
|
| Til startsiden |
Bebyggelse på Nordmela, sett fra sørlig retning. Foto: Idar Nilssen. Nordmela skolekrets Skolekretsen omfattet gårdene Middagsfjellet, Nordmela og Skogvoll. Kretsen tilhørte tidligere Dverberg kommune.
Historia til disse gårdene er skrevet av historiker og bygdebokforfatter Johan I. Borgos. |
|
Se også: Middagsfjellet, gårdsnr. 33
Navnet Gården ligger ved foten av Middagsfjellet og har fått navn etter det. Det finnes svært mange ”middagsfjell” rundt i landet, og alle er et solmerke. Det er i dette tilfellet lett å se hvor navnet har oppstått. Middagsfjellet ligger rett sør for Nordmela. Trolig blei bosetninga der opprinnelig kalt ”punn Middagsfjellet” (under Middagsfjellet) i den tida den var en husmannsplass under Nordmela. Det fulgte med da myndighetene førte plassen inn i matrikkelen som sjølstendig gård, den eineste matrikkelgården i Nordland med dette navnet. Opprinnelig lå imidlertid bosetninga i Finnkondalen, det vil si ”finnkone-dalen”. Kanskje har den fått navnet etter Lavina Andersdtr, som bodde der fra 1785 til 1813, men navnet kan være enda eldre enn det. Både Middagsfjellet og Finnkondalen må ha hatt samiske navn i den tida bare samisk språk blei snakka der. Disse navnene blei aldri skrevet ned og er trolig gått tapt for alltid. Til gården Middagsfjellet hører også Rundholen lenger sørøst. Det er mange ’hole’-navn i Andøya, det dreier seg alltid om flate og rundaktige bakker som ofte er mer tørrlendte enn terrenget omkring.
Stedet Middagsfjellet grenser både i vest, nord og øst mot Nordmela, som gården er utskilt fra. I sør og sørøst har den dessuten grense mot Nøss, Ånes, Svandal og Åbergsjorda. Bortsett fra de grensene som møtes på fjelltopper, er skillet mot andre gårder stort sett strukket i rette linjer over myrene. De dyrka områdene i Middagsfjellet ligger i en halvsirkel rundt fjellmassivet med Rundholen på østsida, Finnkondalen på vestsida, og sjølve gården Middagsfjellet rundt den nordligste delen av fjellfoten.
En del av myrene i nærheta og noen vatn hører også med til gården, men ingen strandlinje. De såkalte ”fjellgårdene” har fått denne betegnelsen på grunn av at de er innlandsgårder. Middagsfjellet har naturlig nok hatt mest kontakt med Nordmela, men også med nabogårdene inne på øya. Særlig i den tida gården hadde samisk bosetning, gikk det mange slektsband til Åbergsjorda, Skavdalen og Svandalen. Kontakten med de andre innlandsgårdene blei svakere etter at ungene måtte gå på hver sine skoler. Middagsfjellet har alltid hørt til Nordmela-kretsen, det gjorde også Åbergsjorda og Svandalen før 1938. Da begynte ungene der å gå på Ånes-skolen. Ferdselen var stor tvers over øya mellom Å og Nordmela også før veien gjennom Roksdalen sto ferdig i 1961, og alle passerte Middagsfjellet. Gården har derfor aldri vært ei isolert bosetning.
Jorda Da myndighetene skilte Middagslfjellet ut fra Nordmela i 1798 og førte gården inn i matrikkelen med eget nummer, fikk den ei landskyld på to pund, det samme som Svandalen, men litt mer enn Åbergsjorda. Utover 1800-tallet falt landskylda i Svandalen mye, mens Middagsfjellet og Åbergjorda blei svært lik i skyldøre. Siden Middagsfjellet ikke var egen matrikkelgård i 1723, nevnes den ikke i beskrivelsen fra det året, men kommisjonen fra 1802 sier en del om gården. Da blei den plassert i den øverste av fem klasser etter jordverdi, det vil si bonitet. Åbergjorda kom i samme klasse, Nordmela i klassen under. Kommisjonen la vekt på brukbar åkerjord og gode beiter, og meinte at gården kunne fø fire-fem kyr. Største minuset var at den lå utsatt til for nordavind. Beskrivelsen sier videre at skogen var skogen var tålig god, men torvmyra bedre. 1802-dokumentet forteller antakelig om en samisk gård som lå på vestsida av Middagsfjellet. Den var udelt, med enka Lavina Andersdtr som bruker. Like før 1840 bosatte Peder Uhre seg på gården, og han veit vi sikkert tok i bruk området på nordsida av fjellfoten. Da jordbrukstellinga i 1865 blei foretatt, var gården fortsatt udelt. Tellinga viser to hester, seks kyr og tjue småfe i Middagsfjellet, en stor buskap på den tida. Ti år etter hadde dyretallet vokst til tre hester, elleve kyr og tretti småfe, men da var antall oppsittere to. Omkring 1870 rydda et par en gård i Rundholen, et godt stykke nærmere Roksdalen. Etter det vi veit, hadde ikke det bodd folk der før, men oppsitterne skapte et brukbart gårdsbruk der for et par generasjoner. Finnkondalen blei ikke tatt opp som jordbruksgård igjen, og på 1900-tallet døde drifta ut i Rundholen. Sjølve Middagsfjellet klarte seg bedre. Der passa jorda og arealene bedre for moderne driftsmetoder.
Sjøen 1802-beskrivelsen sier kort at Middagsfjellet har lang sjøvei. Gården har heller ikke strandlinje, men likevel har fiske alltid vært ei viktig næring for folket på der. I tillegg hadde Middagsfjellet mange fangstfolk som overvintra på Svalbard. Mest kjent er Hilmar Nøis, men også brødrene Edvin, Johan og Julius dreiv fangst der oppe.
Eierne Da myndighetene ga Middagsfjellet egen plass i matrikkelen, var Nordmela fortsatt krongods, og Staten satt i mange år med skjøtet også på den fradelte gården. Peder Uhre og Dorte Nilsdtr kjøpte gården sin i 1859. Skjøtet omfatta også Rundholen, som oppsitterne der fikk skjøtet på i 1893.
Bosetninga Skriftlige kilder nevner ikke folk i Middagsfjellet før på 1750-tallet, men bosetninga kan godt være langt eldre. Havet sto høyere for mange tusen år siden, og vi kjenner andre steder i Andøy som har spor etter steinalderbosetning fra den tida. Områdene rundt foten av Middagsfjellet kan godt ha vært brukt mer eller mindre fast da. De skriftlige kildene er mangelfulle for 1700-tallet, og i særlig grad for den samiske delen av befolkninga. Vi veit imidlertid at Middagsfjellet hadde samisk bosetning sammenhengende til 1813, og i tillegg rundt 1830. Den eldste bosetninga lå trolig innover Finnkondalen, men på slutten av 1830-tallet bygde Peder Uhre og Dorte Nilsdtr opp gården sin lenger nord, kanskje for å være nærmere Nordmela. Rundholen blei rydda omkring 1870. Vei ned til Normela og østover til Å sikra bosetninga i Middagsfjellet på 1900-tallet. Gården har gode jordressurser og er fortsatt et livskraftig bosted.
Nordmela, gårdsnr. 34
Lenker til annet fra Nordmela> Fotogalleri fra Nordmela | Fotogalleri fra Nordmela skole | Artikkel om Nordmela - Ragnar Johansen | Litt om Nordmela - Sigurd Øvergård | Nordmela skole | Fristad på Nordmela Nordmelasangen - Nils Husøy | Hilsen til Nordmela - Sigurd Øvergård Navnet Nordmela har en søstergård, Sørmela, men det er bare i navnet. De er ikke to deler av en større Mela-gård, men ligger nesten to mil fra hverandre og i hvert sitt kirkesogn. Begge het imidlertid Mela en gang i tida. Myndighetene fikk snart behov for å skille de to Mela-gårdene bedre fra hverandre, dermed oppsto navnene Sørmela og Nordmela. Det kan ha skjedd på 1500-tallet. I 1521 kalles gården Møll, vel førti år etterpå står det Nordmiølle og Nordmielle i ei skatteliste. De danskpåvirka formene Nordmjele og Mjele nordre dominerer i kildene de neste århundrene, men ei anna form levde i dagligspråket. Omkring 1900 registrerte professor Oluf Rygh uttalen Nordmela, og den blei mange år etterpå godkjent som skrivemåte for navnet. De to Mela-gårdene har et fellestrekk – de store sandmelene, det vil si områder med tørr sandjord. På Nordmela ligger de på sørsida av Melaelva, og var uten tvil lett synlige fra sjøsida tidligere. Det gamle rorværet Børvågen, som også har vært husmannsplass, har navn etter fjellet Børra, et kjent landemerke for fiskerne. Fjellnavnet har antakelig opphav i samisk språk, og betyr et fjell som skråner brått ned på sidene.
Stedet Normela ligger mellom Nøss i sør og Skogvoll i nord, og grenser dessuten mot Middagsfjellet og Åbergsjorda i øst. Skillet mot Nøss går ved Børra og er grensa mellom Dverberg og Bjørnskinn sokn. Mens de to soknene var egne kommuner, mellom 1924 og 1964, var dette også kommunegrense. Grensene mot de andre tre gårdene går mest over myr, de er trukket ved grenseoppganger på 1800-tallet og seinere. Middagsfjellet og Åbergsjorda lå innafor grensene til Nordmela før 1798. Strandflata fra Børra og nordover til grensa mot Skogvoll er småkupert og tildels sterkt innskåret av små og store bukter. Farvatnet utafor er nokså ureint og ligger åpent mot tungsjø fra vest og nord. De viktigste vikene regna fra sør er Børvågen, Litlelandsvika, Leirvika og Åvika. Den siste er størst, og der renner Melaelva ut i havet gjennom de markerte sandmelene som har gitt gården navn. Tidligere lå all bebyggelsen på Nordmela nord for elva, etter 1875 spredte den seg også på sørsida.
Innafor strandsona ligger vide myrområder og flere store vatn – Melavatnet, Steinsvatnet, Grunnvatnet og Bødalsvatnet. Folk på Nordmela har alltid hatt nær kontakt med Skogvoll og Stave i nord, men også Nøss og Bø sør for Børra. Middagsfjellet og Åbergsjorda var før 1798 en del av Nordmela, de førte til god kontakt med de to gårdene. Fiskerne fra Nordmela rodde også lenger vest. Det skapte mange forbindelser med de nordligste gårdene på Langøya, fra Nyksund og østover til Klo.
Jorda Den eldste landskylda vi kjenner for Nordmela, er tre våg. Til sammenligning lå Skogvoll på to våg og Stave på fem. Disse beløpene er fra 1600-tallet, da Åbergsjorda og Middagsfjellet enda hørte til Nordmela, men de to stedene blei neppe regna med i landskylda den gang. Etter at de blei egne gårder i 1798, har Nordmela passert Stave i landskyld (skyldøre). Kommisjonen som vurderte landskylda i 1723, fant at jorda på Nordmela fikk rikelig med sol, men var mye plaga av drivsand, det vil si sand som fauk innover markene. Beskrivelsen kan tyde på at det meste av innmarka lå sør for elva den gang, på sandmelene. Mulighetene for høyavlinger nevnes ikke, derimot sier kommisjonen at gården var uviss til korndyrking. Det vil si at kornet ikke alltid blei modent der. Likevel meinte man at det kunne såes sju skjepper korn der, eller omlag 120 liter. Beitene blei ikke vurdert, men kommisjonen regna med at gården hadde fôr nok til tre hester, femten kyr, sju ungdyr, førti sauer og elleve geiter. Det er overraskende høge tall, for i 1723 hadde Nordmela bare to oppsittere. Gården hadde skog til brensel, men ikke kvern den gangen. Av de vel førti gårdene i Andøy som kommisjonen vurderte, anbefalte den lavere landskyld for to tredjeparter av dem. Forslagene blei aldri gjennomført, men det spilte rolle for Nordmela. Gården var en av de tretten som blei regna å være god for si gamle landskyld. Neste vurdering stammer fra 1802. Kommisjonen delte Andøy-gårdene i fem klasser etter hvor god jorda var, og Nordmela kom i den neste høyeste, sammen med blant andre Skogvoll, Myre og Dverberg. De to fjellgårdene Middagsfjellet og Åbergsjorda, som nettopp var fradelt, blei imidlertid plassert i den øverste klassen. Kommisjonen sier denne gangen at korn kan såes på Nordmela, men ikke hvor mye. Beitene beskrives som tørre og magre, det tyder på at sandmelene ikke lenger var innmark, men beiteland. Dessuten sier beskrivelsen at jorda lå nordvendt, også det tyder på at man i 1802 brukte områdene nord for elva som innmark. I 1723 meinte kommisjonen at gården kunne fø femten kyr, i 1802 blei tallet bare tolv, til tross for at Nordmela hadde fem oppsittere. Denne gangen nevnes imidlertid et nytt pluss for gården – ei lita lakseelv. Det må være Melaelva. Nordmela hadde vokst fra to bygsler i 1723 til tre midt på 1700-tallet og fem ved århundreskiftet. Antallet gårdparter økte kraftig etter 1865 som en følge av storsildtida. Fiskerbøndene måtte også ha en gård. I 1865 hadde gården ti hester, over førti kyr og åtti småfe. Ti år etter var tallene tretten hester vel femti kyr og samme antall småfe som før. Da hadde Nordmela tolv gårdparter, og en av dem lå på sørsida av Melaelva. Veksten under storsildtida sprengte rammene for tunene som hadde vokst fram i ei vid klynge fra Melaelva og nordover. Det måtte ei stor utskiftning til og seinere enda flere for å holde tritt med økninga av antall oppsittere. De nye parsellene blei i første omgang lagt ut på begge sidene av Melaelva, men etter 1900 også sør for innmarka som var opparbeidd på sandmelene. I tråd med tradisjonell tenkemåte delte man opp området i mange smale teiger som lå side ved side. Det passa godt i det gamle fiskebondesystemet, men høvde dårlig da jordbruket blei modernisert etter krigen og krevde større flater. Mye av den gamle innmarka er i tillegg blitt nedbygd på grunn av den store folkeveksten i fiskeværet Nordmela. Etter hvert forsvant jordbruket som hovednæring, og de siste brukene blei lagt ned rundt 1970. Da hadde havneutbygginga ført til at alle vendte blikket mot sjøen og satsa der.
Sjøen De gamle beskrivelsene er nokså presise i omtalen av Nordmela. I 1723 sa kommisjonen at stedet ligger beleilig til fiske, men har dårlig lending, og 1802-kommisjonen kegger til at der er værhardt der. Så lenge nordlandsbåtene blei brukt under fisket, hadde Nordmela mange steder man kunne komme til og fra land. Børvågen blei brukt i perioder med storfiske, det samme gjaldt Leirvika og Littlelandsvika. På sjølve Nordmela kan de eldste støplassene ha ligget nær utløpet av Melaelva, men i hvert fall på 1700-tallet begynte folket på gården å utnytte mulighetene på nordsida av neset, på det stedet som fortsatt heter Gammelnausthågen. På 1600- og 1700-tallet hadde Nordmela jekteleie, det vitner navnet Jektvika om. Jektene trengte bedre havneforhold og var sårbare i dårlig vær, men det ser ut til at jekteskipperne utnytta viker fra Børvågen i sør og til nordligst på Nordmela.
Utover 1800-tallet økte størrelsen på nordlandsbåtene, og de kunne ikke lenger settes så lett på land når dårlig vær trua. I 1870 hadde Nordmela fire åttringer og tre fembøringer, det var ei stor fiskeflåte på den tida, og ga plass til over førti fiskere. I tillegg kom tolv mindre båter. Mange steder fikk molo på slutten av århundret, men ikke Nordmela, til tross for at krav blei reist og man kunne argumentere med stor aktivitet, ikke minst under storsildtida fra 1865 til 1875. Den første planen var en nesten tre hundre meter lang molo utover fra Tenndraget, men det gikk flere tiår før bevilgningene til bygging kom. Fiskerne på Nordmela satsa videre og var blant pioneren da båter med dekk og motor overtok som fiskefartøyer. De stilte enda større krav til havneforholdene, og Børvågen blei forlatt for godt. Sølve Nordmela fikk flere fiskemottak, det styrka kravene om havnebygging og sikra leveransene for heimeflåta. I årene før og etter andre verdenskrig blei det bygd vei til Varholmen, der fiskeskøytene fikk nok dybde. I 1958 starta endelig bygginga av den ytterste moloen. En voldsom storm ødela moloen kort etter at den sto ferdig i 1974, men da var Nordmela etablert som et moderne fiskevær, og stedet fikk penger til å reparere skadene. Seinere har ny molobygging stadig forbedra havna, men fortsatt kan den gjøres enda bedre. Nordmela-havna er et klassisk eksempel på hva målbevisst arbeid kan utrette. Har man ikke ei god nok havn, så får man lage ei.
Eierne Nordmela og nabogårdene er gammelt krongods, og Staten satt som jordeier til midt på 1800-tallet. Ments Knutsen og Bertina Mikkelsdtr kjøpte Sjøveien (løpenr. 28) i 1840 og blei de første sjøleierne på Nordmela. I 1851 fikk Aron Uhre og Karen Andersdtr skjøtet på Bakken (løpenr. 32), og to år etter kjøpte Ole Christian Pedersen og Ellen Johannesdtr sin del av Mellomjorda (løpenr. 30). Øvre Haugen (løpenr. 33) fikk sjøleiere i 1865, mens det meste av nedre Haugen (løpenr. 31) var eid av Staten til utpå 1900-tallet.
Bosetninga Det er umulig å si hvor gammel bosetninga på Nordmela er, men den stammer nokså sikkert fra steinalderen. Rike ressurser både på land og hav ga muligheter for livberging fra Børvågen og videre nordover, samt innover mot fjellene. I den delen av historia som vi har skriftlige kilder fra, 1500-tallet og seinere, har bosetninga stadig svinga i takt med fiskeriene. Andenes hadde flest på 1500-tallet, med Nordmela og Finnvika (under Kvalnes) som de nest største. Alle tre stedene opplevde kraftig tilbakegang under ”den lille istida” på 1600-tallet, men Andenes og Nordmela klarte seg. På den tida lå fellestunet på Nordmela i bakkehellinga på nordsida av Melaelva. I løpet av 1700-tallet ser det ut til at oppsitterne flytta lenger nord, antakelig for å bo nærmere havna der. Det oppsto flere småtun i ei stor klynge, og jorda blei delt i flere bygselparter. Folketallet lå rundt fem-seks familier til 1860-tallet, da skapte storsildtida kraftig vekst på stedet. Ved århundreskiftet lå folketallet på omkring tjue familier, da hadde Nordmela fått flere fellesfunksjoner. Fra 1870 og utover blei det etablert fiskemottak, handel og poståpneri. Nordmela fikk anløp av dampskip og blei skolested, til tross for at stedet nesten ikke har omland. Veksten fortsatte utover 1900-tallet, og i 1950 bodde nesten femti familier der. Da kom den havneutbygginga folket på Nordmela hadde venta på siden 1800-tallet, og en stor og moderne fiskeindustri på Varholmen sikra arbeidsplasser på både land og hav. Så lenge det blir ilandført fisk på Nordmela og det finnes et marked for den, vil stedet være et livskraftig samfunn, skapt av folket på Nordmela sjøl.
Skogvoll, gårdsnr. 35 Artikkel om Skogvoll - Erling Edvardsen | Skogvoll skole
Navnet Dette er et av de gårdsnavnene som skapte mye bry for skriverne i gammel tid. På 1500-tallet finnes former som Skoffwaldt (i 1521) og Schougevoldt (i 1567), seinere blei skrivemåten Skougvold mer og mer brukt. Sisteleddet ’voll’ er lett å forklare, det er ei graskledt slette. Førsteleddet ’skog’ er derimot problematisk, for det finnes ikke skog på den lange landstripa mellom Skogvollvatnet og sjøen. Forklaringa kan imidlertid være at innafor Skogvollvatnet vokste det tidligere furuskog. Sett fra sjøen var den antakelig godt synlig over den lave strandvollen, især om vinteren når bjørkeskogen hadde mista lauvet og furuene fortsatt sto grønne. Nabogårdene Stave og Nordmela hadde kanskje ikke det samme «bakteppet», dermed ga navnet Skogvoll en god beskrivelse av gården. Inne ved Åberget ligger den gamle samiske bosetninga Skavdalen. Navnet er trolig norsk, og førsteleddet henger sammen med skaving av bark fra rogn og andre lauvtrær. Stedet hadde trolig et eget samisk navn, men det er i så fall gått tapt.
Stedet Skogvoll grenser i sør mot Nordmela og Åbergsjorda, og i nord mot Stave. I øst går skillet mot flere av gårdene på andre sida av Andøya, både over fjell og over myrstrekninger. Fire trekk dominerer landskapet på Skogvoll. Gården ligger på en tre kilometer lang og knapt to hundre meter brei strandvoll mellom det store Skogvollvatnet og sjøen. Utafor flomålet strekker et grunnhav seg langt utover Skogvollbukta, og innafor Skogvollvatnet ligger den største myrflata på Andøya. Folket på Skogvoll har sjølsagt hatt mest kontakt med nabogårdene Nordmela, Middagsfjellet og Stave, men når myrene fraus til og blei farbare, var det stor ferdsel over til gårdene på østsida av øya, ikke minst til kirkestedet Dverberg. Kjerkelva innafor Skogvollvatnet har antakelig navn etter ferdselsruta dit.
Jorda Først på 1600-tallet hadde Skogvoll ei landskyld på to våg, og den sto uforandra til i 1838. Det var mindre enn både Nordmela og Stave, og landskylda lå litt under gjennomsnittet i Andøy. Fra 1723 finnes en beskrivelse av gårdene i Andøy, den omtaler også Skogvoll. Kommisjonen fant at jorda fikk rikelig med sol, men var mager og sandholdig. Den egna seg dårlig til både høyavling og korndyrking, men det kunne såes tre skjepper korn der, eller vel femti liter. Til tross for den negative omtalen kom man fram til at gården hadde nok fôr til tre hester, ti kyr, sju ungdyr, sytten sauer og sju geiter. Det var svært høge tall, for i 1723 hadde Skogvoll bare to oppsittere. Kommisjonen meinte antakelig at gården hadde plass for flere. Tretti år etter økte antallet til tre, det høvde bedre med dyretallet. Neste kommisjon vurderte jorda i 1802. Den sorterte Andøy-gårdene i fem klasser etter hvor god jorda var, og plasserte Skogvoll i den nest øverste, sammen med Nordmela, men en klasse under Stave. Jorda blei på nytt beskrevet som mager og dessuten nordvendt, men det kunne såes korn der. Beitene var ikke gode, likevel fant kommisjonen ut at gården kunne fø seksten kyr. Dette kutallet var mye i forhold til de tre oppsitterne Skogvoll hadde da, men stemmer godt med at familiene på gården jamnt over sto seg godt. Skogen blei regna som tålig god, det samme gjaldt torvmyrene. Dessuten noterer kommisjonen at ei lita lakseelv hørte til gården. Utover 1800-tallet hadde Skogvoll store buskaper. I 1865 eide de fire oppsitterne seks hester, 34 kyr og seksti småfe, da lå buskapene godt over gjennomsnittet i Andøy. Ti år etter viser ei jordbruk stelling nøyaktig samme dyretall. Ei utskiftning i 1893 delte den lange strandvollen i tretten teiger, av dem var sju bebygd. Kartet fra dette året viser i alt 35 hus på gården, de fleste på de midterste teigene. Seinere strakte bebyggelsen seg i begge retninger og blei til den karakteristiske stripa av hus oppe på vollen. Oppdelinga i mange teiger med hus på nesten alle passa godt i den gamle fiskerbondenæringa, men da nye jordbruksmetoder blei tatt i bruk på 1900-tallet, sto teigene og bebyggelsen i veien for de moderne driftsformene. Og Skogvoll opphørte etter hvert som jordbruksgård.
Sjøen De gamle vurderingene gir Skogvoll samme omtale som nabogården Nordmela – beleilig til for fiske, men dårlig lending, og dessuten værhardt. Den lave landskylda i forhold til Nordmela og især Stave skyldes antakelig at Skogvoll aldri fikk noe påslag på grunn av fisket. Det var helst fiskeværene som fikk større landskyld av slike grunner. Befolkningsutviklinga på Skogvoll viser likevel at gården økte folketallet i årene med godt fiske, både på 1600-, 1700- og 1800-tallet. Men stedet kunne aldri bli et større fiskevær, til tross for at det bodde en jekteskipper eller styrmann der på 1500-tallet. Skogvoll har alltid hatt dyktige fiskere, men mangelen på havn gjorde at de måtte drive fra Stave eller Nordmela. Det gjaldt også i den tida da nordlandsbåtene dominerte som fiskefarkost.
Eierne Gårdene på vestsida av Andøya, fra Bø til Høyvika, er gammelt kirkegods. Da Staten solgte av jordegodset sitt på 1800-tallet, var de fleste oppsitterne på Skogvoll tidlig ute og skaffa seg skjøtet. Isak Larssen og Matea Tørresdtr på Nordjorda kjøpte jorda si i 1853, året etter gjorde Kristian Buck og Anna Jørgensdtr på Sørjorda det samme. Mellomjorda blei ikke heimkjøpt før i 1913. Samme året fikk husmennene i Skavdalen skjøtet på jorda si da gården ved fjellfoten blei eget bruksnummer.
Bosetninga Strandvollen på Skogvoll kan ha fått fast bosetning svært tidlig. Trolig utnytta folk allerede i yngre steinalder de rike ressursene både på hav og land til jakt og fangst, og den lette jorda ga muligheter for et tidlig jordbruk. Fra 1500-tallet og inn i det neste århundret lå bosetninga rundt fem-seks familier, de fleste husmenn. Under «den lille istida» falt folketallet overalt, også på Skogvoll, men da fisket tok seg opp etter 1750, kom veksten også der. Skogvoll fikk en befolkningstopp på 1790-tallet, under det rike torskefisket. Da uår ramma både på land og hav fra 1800, rakna nesten bosetninga på gården, men etter 1820 steig den på nytt. Storsildtida førte til økt folketall også på Skogvoll, og først på 1900-tallet bodde ti familier der, Skavdalen medregna. Videre utover århundret stagnerte imidlertid bosetninga, til tross for veiforbindelser både sørover, nordover og østover. Skogvoll fikk aldri fellesfunksjoner for et større område, jorda ga etter hvert ingen muligheter til utbygging, og stedet mangla ei havn som kunne gi arbeidsplasser i fiskerinæringa. Dermed etablerte stadig færre seg på gården. I stedet blei Skogvoll sentrum for det største naturreservatet på Andøya. Bygdebok for Andøy, bind 4, er fortsatt i salg. Dette bindet omhandler gårdene fra og med Myre til Breivika på østsiden av Andøya, og gårdene Åbergsjorda til Skogvoll på vestsiden. Bestilling til kulturkontoret i Andøy. |
|
|
Andenes krets Bjørnskinn krets Bleik krets Dverberg krets Medby krets Nøss krets Saura krets Skarstein/Fiskenes/Haugnes krets Skjolde krets Strandland krets Åknes krets Åse krets |
|
