Tilbake til startsiden

Menighetshuset på Dverberg - Dverberg krets

Menighetshuset ved kirken på Dverberg i dag. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

Byggeår: 1908. Innviet 9. august samme år.

I flg. Magnus Nilssen ble menighetshuset reist på fastskolens grunn på Skottberget i 1908. Da krigen sluttet sto menighetshuset nokså ribbet, og det var snakk om flytting. Huset ble stående og reparert, det kostet da om lag 5000 kroner. ("Men huset er så alt for lite brukt. Ser en bort fra Fastskolen med dens skrøpeligheter av forskjellig slag, - så står Dverberg Menighetshus på hellig grunn").
 

Ole Iver Krogstad, som var lærer og kirkesanger i Dverberg i tiden 1887-1926, etterlot seg et håndskrevet notat om tilblivelsen av menighetshuset. Dette notatet var gjengitt i boka "Dverbergfolket og kirka". Fortellingen gjengis nedenfor:

Ved brudevielser, barnedåp og ellers også pleiet folk - særlig på prekensøndage - efter gammel sedvane uten videre å ta inn i kirkesangerboligen både før og efter gudstjenesten i kirken. Ikke så sjelden at både kjøkken og stue kunne bli overfylt av voksne mennesker og delvis skrikende småbarn. Selvsagt voldte disse innrykk større og mindre ubehageligheter for kirkesangerens. I ethvert fall fikk ikke alle familiens voksne medlemmer forlate huset og gå i kirken. Da prestefruen Anna Gloppestad var kommet til Dverberg og fikk rede på dette forhold opstod hos henne en stor tanke: Vi må søke å få oss en kirkestue oppført i nærheten av kirken eller allerhelst et menighetshus hvor folk kan ta inn når de skal ha utført kirkelige forretninger. Et hus ikke bare for kirkesøkende, men et hus hvor kristelige møter ved forskjellige leiligheter kunde holdes. Fruens store tanke og sterke tro utviklet planen.

Efter samråd med min hustru som lovet å støtte saken i den utstrekning hun maktet, gikk prestefruen igang med arbeidet. Noen merkbar motvilje møtte ikke dette arbeidet, men fra først av heller ingen begeistring. Et menighetshus som for fremtiden kunde bli passende for stedet vilde komme til å koste mange penge, og troen på at disse kunde bli tilveiebrakt i en noenlunde overskuelig fremtid, var ikke alle gitt. Imidlertid fikk saken sin beste støtte på Myre. Fruene Helene Gansmo og Johanne Ingebrigtsen fortjener foreløbig å nevnes i den forbindelse. Også noen fruer fra Saura og Kvalnes kom snart med. Og om noen tid var hele Dverberg - Myre kvinneforening vunnet for saken. At denne kvinneforening fra den stund tok det tyngste taket i arbeidet er ingen overdrivelse. Og fra forskjellige enkeltpersoner og fore­ninger utenom Dverberg-Myre, ja tilmed fra utenbygdsboende fikk prestfruen adskillige pengebeløp. Da man så om syv­åtte år stanset den pågåtte innsamling, stod der flere hundrede over 5.000 kroner i sparebanken.

Bak dette pene resultat lå et stort og prisverdig arbeide. Hverken prestefruen eller de øvrige fruer som tid om annen var blitt med i arbeidet hadde spart sig. Så lenge alle tre kirkesogna konfirmanter undervistes i Dverberg og ble konfirmert der, samledes der i konfirmationshelgen en masse mennesker, og da gjaldt det å benytte leiligheten til pengeinnsamling. Mat, kaffe og schokolade blev servert og solgt, og forskjellige gjenstander utloddet. Flere år benyttedes klokkergårdens fjøslade som lokale til denne forretning. Men når det så inntraff bitende nordenvind rett inn ladedøren, som for lysets skyld måtte stå åpen på den tid, kunde det gå på helsen løs for dem som stelte med utsalget. For disse anledninger blev det i nordenden av en i nærheten stående lade innmontert en stor, gammel og nær oprustet kokovn med rør op gjennem et stort hull i torvtaket. På den ovnen koktes alt som skulde nytes varmt. Ved disse "basarene" hjalp gjerne unge jenter til. Men på selveste konfirmasjonsdagen vilde disse gjerne - Talfall for en tid av dagen - være fri for å kunne gle og hygge sig sammen med tilreisende konfirmasjonskamerater og andre kjenninger og venner. Og så blev det fruene som måtte stå for strevet, enda de derved forsømte både sine hjem og tilreisende som hadde tatt inn hos dem. Deres faste vilje, store hjertelag og lyse syn fremover mot målet: Et for Dverberg verdig menighetshus, stimulerte deres kraft og utholdenhet.

Prestefruen Anna Gloppestad var flyttet fra Dverberg, så det blev nu for et eventuelt menighetshus andre interesserte å føre saken videre. Og snart fant disse tiden inne til å bygge. Det blev så overdratt mig å fremlegge plan og utarbeide tegninger til huset og innhente anbud. Efter at en valgt byggekomite hadde godkjent mitt arbeide, blev Iver Olsen Fornes's anbud på leveranse av materialer til huset antatt. Iver Olsen påtok sig for et bestemt beløp å levere fra skipssiden på Dverberg alle materialer som kom til å gå med til huset - bare papp og stein til taket undtatt. Lauritz Schaug Myre påtok sig for et omforenet beløp å tilveiebringe stein til grunnmuren og besørge denne opført - et arbeide han fikk utført til fastsatt tid.

En fin vårdag - en lørdag eftermiddag - ankret fartøiet med materialene op rett ut fra klokkergården. Men som tidligere antydet viste det sig hos den nærmeste boende mannlige befolkning heller ikke nu noen særs begeistring for menighetshus. Kun ganske få voksne menn innfant sig for å hjelpe til å få materialene på land - deriblandt tre-fire fra Saura. Hadde det ikke vært konfirmantskole på denne tid så vi kunde fått hjelp av konfirmantguttene, vilde det kommet til å se smått ut med å få materialiene til menighetshuset på land. Men disse guttene fant her en avveksling i tilværelsen -ja likefrem moro i arbeidet og utførte den eftermiddagen sammen med de få voksne en ren storbedrift.

Materialene skulde ikke bare ordnes i flåter og bukseres til lands, men også bringes op på det tørre - helt flofritt. Murstenen og en stor del bordmaterialier måtte føres på land i båt. Men guttene arbeidet med liv og lyst. Da både guttene og de eldre begynte å slappes, tok jeg hele flokken med op i kirkesangerboligen til rikelig traktering med kraftig schokolade og smørrebrød med godt pålegg. Traktementet syntes å skape den rene høitid. Dertil bidrog også vertinnens kunst i retning av opmuntring til det viktige arbeide.

Så var det på'n igjen, mens skibsmannskapet med skipperen i spissen efter innbydelse kom på land til samme slags traktering. Samtlige arbeidere således opmuntret, fortsatte arbeidet til sen kveld. Da var alle materialierne bragt til land; men lå ennu, da samtlige arbeidere sluttet arbeidet og gikk hjem, et stort parti planker på sjøen. Om jeg så skulde bli alene, var jeg bestemt på å fortsette med opkjøring av disse planker utover natten. I sjøen kunde de ikke bli liggende. Men da Ole Gansmoe Myre - som hele tiden hadde deltatt i landførselen - så at jeg blev alene, fant han ikke å kunne forlate mig, og så fortsatte vi to arbeidet til helt utpå morgenen. Da var den siste rest av materialene brakt op på det tørre.

Sogneprest Magelsen hadde lovet å ordne alt vedkommende tomten for menig­hetshuset derhen at fri tomt for dette skulde fås på prestegårdens grunn - nærmere bestemt på Skotteberget. Men efterpå hadde sognepresten forpaktet bort til kommunelægen et større stykke av prestegårdens innmark - innbefattet også den tidligere påpekte tomt til menighetshuset - uten å nevne noe om denne i kontrakten med forpakteren. Når så grunnmuren til menighetshuset skulde oppføres, gjorde kommunelægen innsigelse. For at man kunde få sette op huset på den grunn han hadde forpaktet, stillet han betingelser som var absolutt uantagelig. Som følge herav fant man å la opførelsen av menighetshuset foreløbig bero. Noen passende tomt utenom den fra først av omforenede fant man ikke. Alle materialene blev så bragt inn i Prestenøstet og lagret pent der.

Utpå vinteren blev kommunelægen syk, og frampå våren måtte han av den grunn forlate Dverberg for stedse. Og dermed var hindringene for opførelsen av menighetshuset på den tidligere omforente tomt ikke mer til stede.

Så var det å få arbeidet satt i gang. Lauritz Schaug Myre opførte grunnmuren - og fikk den ferdig til fastsatt tid. Og besørget Ole Bertinussen Myre huset oppsatt overensstemmende med opprettet kontrakt. Arbeidet blev godt og hånd­verksmessig utført - til alles tilfredshet. Under forhandlinger byggekomiteene under arbeidet kunde ha med byggmesteren, viste denne sig alltid velvillig, imøtekommende og snild. Det bemerkes at lapphellene til taket på menighetshuset blev innkjøpt gjennem Kristen Schaug Myre.

Som fullmektig for menighetshuset hadde jeg ført forhandlinger med: Iver Olsen, Furnes, Lauritz Schaug Myre og Ole Bertinussen Myre. Men nu stod det igjen å få i stand et greit og reelt opgjør med disse personer. Om Iver Olsen Furnes hadde jeg hørt sie at han ikke alltid skulde være så rent behagelig å ha å gjøre med, og at hans mellemværende med andre ikke sjelden gikk over til prosess. Og da han kom til Dverberg i anledning opgjøret for leveransen av materialene til menighetshuset, merket jeg en smule uorden i min vanlige sinnsro. Kanskje det også denne gang skulde bli prosess? For tilfelle uenighet fikk jeg Ole Gansmoe Myre til å være tilstede og megle om det måtte trenges. Men noen sånn megling trengtes ikke. Jeg må med en gang si at Iver Olsen under de tildels ikke lite innviklede forhold opptråde pent og hyggelig, og la for dagen en sund, reell og ærlig forretningsånd. Oppgjøret blev lett brakt i stand under full enighet i alle dele, og vi gikk fra hinannen som de beste venner. Tidligere hadde jeg lite kjennskap til Iver Olsen Furnes, men når vi senere møttes, kunde jeg alt på frastand se det på ham, at han i mig mente å treffe en god ven. Mellom oss blev det ingen prosess - nei!

Også med Lauritz Schaug og Ole Bertinussen gikk det lett å få reelt og greit oppgjør. Kommet over disse oppgjørene kjente jeg mig virkelig glad og tilfreds.

Da menighetshuset stod ferdig - dog ennu uten utvendig bordklæ og maling - hadde det en gjeld på ca. kr. 600. Noe lån blev dog ikke optatt. Ved innvielsen av huset kom der inn så mange penger at en ikke liten del av gjelden blev dekket. Og efter et par år forløp stod huset utvendig bordklædd og malt og helt betalt. Det kostet nok da godt og vel kr. 6.000.

Menighetsthuset blev under stort fremmøte av bygdens folk innviet av sogneprest Magelsen. (Det skjedde 9. aug. 1908. Red. anm.) Han holdt et fint og velformet foredrag, hvori han også berørte det svære og slitsomme arbeidet der lå bak dette forholdsvis vakre byggverk. Og burde minnet om dette arbeide blant annet bidra til at kommende slekter i Dverberg alltid måtte sette pris på huset. Og særlig takk skyldte man fru sogneprest Gloppestad og Dverberg-Myre kvinneforening. Endelig takket han alle som på en eller annen måte hadde ytet sitt bidrag til menighetshuset, og var det hans såvel som menighetens ønske og tro at det måtte bli til glede og velsignelse.

Efter sogneprestens tale, orgelmusikk og sang fra galleriet. Senere opplesning. Et fotografi av menighetshuset med Dverberg-Myre kvinneforening i forgrunnen ble sendt fru Gloppestad. Kvinneforeningen ordnet med det.

Fra nu av var kirkesangerboligen ikke lenger vanlig kirkestue. I vintertiden og ellers når det trengtes, besørget jeg som oftest personlig menighetshuset kjøkken opvarmet - helt gratis - for de kirkesøkende. Salen holdtes gjerne avstengt. På loftet over kjøkkenet blev folkeboksamlingen anbragt.