| |
Mel: Jeg vil synge om min sorg.
Nu vi synge vil en pris, om endog på enkel vis,
vi vil prise gården Haugnes som vi er fra.
Den ligg øde og forlatt, en tragedie, men husk at:
Vi skal minnes den med glede og med varme.
Alle hadde sin hjem, dyr i fjøs og høy på lem.
Potet i bingen, kjøtt i tønna, torv i bua.
Vår husholdning og forbruk, var avpassa etter bruk.
Vi dreiv ikke noe sløsing av betydning.
Kjære steder trer nu frem. Vi skal nevne dem i fleng:
Det var Sørjorda med Svælingan og Kjelen.
Kobbevatnet, Bautua, Halfridhågen, men husk på,
det var mange gjemmesteder sør i bergan.
Ved nordre grense av vårt "Land", lå tre fiskerike vann.
Det var Nordvann, Mellomvann og Heimervannet.
Sørafor lå Klokkarra, Seberien et støkke fra.
Nedafor lå heile Sortebekkmyra.
Ola Dalsjåhøgda var, like nordafor han Karl,
innfor Sørporten på veien ut mot Ainnes.
Transportveien gikk på skrå, i fra der og ner på,
Gammel – Arma like over han Olav.
Steinkrasen må vi ta med, for det var et viktig sted.
Det var her vi hadde samling for vår gjeting.
Vi gjette både geit og ku, til noens glede, andres gru.
Det kom an på hvem sin torveplass vi røynte.
Haugnes-elva kom fra nord, gjennom sandmelan den
dro. Vi husker Skålbekken va sørafor Vasshågen.
Langs Jettaskogen stolt den rann, før den i havet forsvann.
Etter at den hadde vidd seg ut i Vaet.
Elvemelan minnes vi. Der hadde mange i si tid, fine
pottetland med arve og det heile.
Og hver høst de henta fram, fra den fine hvite sand,
reine glatte tørr-råt frie poteter.
Haugnessanden, kvit og brei va for oss en sekker vei.
Det va te vinters bruk vi nøtta den så flittig.
Egen øy vi hadde og, det va gøy å tenke på.
Flæsa hørte til vårt sokkelområde.
Hans Ånes holla va ei grop der vi tømte mye skrot.
Så kom Varhågen og dernest Hamneberget.
Litjesanden, Hamaren og på landet over den,
der låg Tofta skjønn med alle sine heimer.
Vi tar Myra i et sprang, opp i gården gjør vi stand.
Der er også kjære steder som vi nevner.
Berretbakkan den va slakk, Helmerbakkan meire bratt.
Norabakkan va den brattaste av alle.
Litjebakkan den va lang, der grov vi snyhule en gang.
Sør på Akselmarka der låg Mikkjeltjønna.
Lenger nord i samme lei, men nu over fleires teig,
der ligg Klevannet, vår idrettsarena.
Gamle ungdomshuset stod, der hvor Nordveien dro,
i fra Arma og bort like til han Arnold.
Gullegropa strakte seg, like i fra Karl sin teig,
over alle marken til og med han Hilberg.
Geitveien den va`kje lang for de som hadde der sin
gang, i fra der og til butikkan og til sjøen.
Hadde denne ikke vært, måtte alle der ha lært,
å gå heile lange veien forbi skolen.
I skolebakkan fikk vi fart, og om vintern va det glatt,
når vi på sparken og på kjelken utfor satte.
Forbi Lysverket vi for, huj og hei hvor det jog.
Kanskje endte ferden like ned med sjøen.
Alle naustan minnes vi, kaien, båtan, alle de,
som ned med sjøen hadde sine virker.
Ekspeditten var vår venn, den dro ut og henta heim.
Alt vi trengte for å kunne eksistere.
I fra Kjeila dro de ut, gammelkaran med sitt bruk.
Sleit med åran tungt men noen gang de seilte.
Ut på Pallen de for, noen satte, noen dro.
Andre hadde bedre tru på Bollaskrevet.
Haugnes-løkta er så fin, slik ho står nu å skin.
Sjånes er det sted hvor småsei biter.
Like nord og vest for der, ut mot fjorden brei og svær.
Der ligg Sengskjerret og vaska sine steina.
Nesten glemte vi det vann, kalla Sjøtjønna den dam,
innpå Arne- marka nedafor han Tonning.
Holmen ligger der ennå, ut i havet som en bå.
Ovafor den der ligg Andr`as-Lornsabakkan.
Nu til slutt vi tar et streif, ut i marka der vi veit,
ligger kjente, kjære steder slik som Kroken.
Stormyrstuva, Kjøllhågen, og i sør en gammel venn,
det er just den gamle Kokkalihågen.
Nu i heile tyve vers har vi sotte her til pers,
og ramsa opp de mange heimlige steder.
En takknemlighet så varm, kan vi føle i vår barm,
vi som levde opp på disse kjære steder.
|
