Tilbake til startsiden

Elg på Skarstein. Foto: Idar Nilssen.

Judith Osenbroch - den siste som bodde på Haugnes i Andøy

Se også Skarstein/Fiskenes/Haugnes krets

Bjørnar Sellevold, selv tidligere Haugnesværing, tok i 2007 turen innom Judith Osenbroch - den siste som forlot Haugnes.

Jeg tar meg en tur innom Andenes Helsesenter. Målet mitt er å få en prat med den personen som sist bodde på Haugnes.

Det er Judith Osenbroch.  Hun flyttet sammen med sin mann Arne til Kjølhågen i 1974. Og da ble det slutt på bosetting på Haugnes, dersom ikke en uoversiktlig og uforutsigbar fremtid skulle vise noe annet.

- God dag Judith – jeg vil gjerne ha en prat med deg under fire øyne.

- Det var da hyggelig – det er nu lenge siden sist.  Sist du var i kontakt med meg, var da jeg fylte 90 år – du ropte gratulerer med dagen da vi møttes i Storgata.

- Du er blitt en velvoksen dame nu.

- Ja du må ikke snakke – nu er jeg blitt gammel, og jeg merker at jeg ikke husker så godt som før.  Jeg ble født 20. juni 1915.  Jeg hadde nettopp geburtsdag og da ble jeg 92 år.

- Du flyttet til Haugnes ganske ung.  Hvor kom du fra?

- Jeg kom fra Fenes på Grytøya. Foreldra mine var Johanne og Ole Simonsen.

Bygda Haugnes en gang i tiden. Øverst til venstre Andenes med Haugnessanden mot Haugnes. (Klikk for større bilde).

Du skjønner jeg hadde slektninger på Haugnes, og var flere ganger på besøk.

Da traff jeg Arne – han som skulle bli min mann gjennom mange år.  Dessverre hadde han dårlig helse, og gikk bort alt for tidlig.  Vi var nu så heldige å få to gutter – John Anton og Oddgeir, og det var ekstra stas da vi til slutt fikk ei jente – ho Torunn.

- Jeg husker jo at dere hadde et stort hus og fjøs ved siden av Tonning Myrvang sin butikk.

- Etter datidens forhold drev vi ganske stort.  4-5 kyr, saue og hest hadde vi. Arne hadde også lastebil og kjørte bl a på flyplassen.

- Dere hadde også telegraf.

- Ja du må ikke snakke.  Telegrafen og telefonsentralen satte oss i kontakt med mange mennesker. Det kunne gå lang tid før man kom i gjennom på telefonen.  I mens måtte folket vente i huset hos oss.  Av og til måtte vi gi telefonkundene både kaffe og mat – det kunne jo gå lenge før forbindelse ble opprettet. Det er artig å tenke tilbake på dette.

Men, Bjørnar - nu tror jeg vi må stoppe.  Jeg har egentlig ikke noe særlig lyst å komme i avisen – du har jo skrevet ei hel side!  Jeg vil helst holde meg i bakgrunnen.

- I mine øyne er du Judith en betydelig tiltaksperson, derfor har jeg så lyst til å lage en liten reportasje i Andøyposten.  Jeg vet at mange vil sette pris på det, og du må huske på at du er en historisk person for oss Haugnes-folk.  Du var den siste som flyttet derfra.

- Ja, ja – da får vi fortsette med praten enda ei stund. Jeg husker forresten min svigermor – Amanda Osenbroch.  Hun var et koselig menneske.

- Jeg husker at huset deres var fylt av sang og musikk.

- Jeg hadde jo lært meg å spille orgel, og både Arne og jeg likte musikk og sang, derfor ble det slik. Jeg setter meg ennå til orgelkrakken.  Beboerne her på Helsesenteret setter pris på at jeg av og til spiller noen melodier.

- Er det noe spesielt du husker ellers fra tiden på Haugnes?

- Det var et aktivt foreningsliv.  Jeg var med i Misjonsforeningen og noen andre foreninger.  Jeg har alltid hatt en sterk Gudstro, og har likt å hjelpe til der det er nødvendig.  Tenk at jeg har oppnådd å bli så gammel, og  jeg gleder meg over hver en dag.  Jeg er veldig takknemlig for den helsa jeg har.  Dette har ikke vært noen selvfølge i min familie.  Jeg tenker tilbake på en søster og bror, som dessverre gikk bort før de fylte 20 år.  På den tiden var det ikke noe hjelp å få for tuberkulose.

- Hvilke tanker gjorde du deg når dere måtte forlate hjemmet på Haugnes?

- Jeg husker at Arne var spesielt opptatt av å bygge i utmarke på Haugnes – dvs i Kjølhågen.  Vi var flere familier som snakket sammen om å gjøre dette.  Men èn etter èn falt fra.  Det var mer attraktivt å flytte til bymessige forhold på Andenes, der det var nært til alt man trengte.  Til slutt var vi de eneste som bygde hus på Kjølhågen.

Aksel Simonsen var fast bestemt på å bygge på Kjølhågen.  Han samlet en god del materialer, som han lagret mellom vårt hus og riksveien.  Det kan sees den dag i dag.  Men, han og Kristofa flyttet også til Andenes, der de kjøpte et hus.

- Hvordan har det vært å være pensjonist på Andenes?

- Du kan tru meg Bjørnar – jeg har hatt det veldig bra.

Her på Helsesenteret har vi en fantastisk hyggelig og hjelpsom betjening.  Det går ikke an å få det bedre.  Middagsmaten og ellers mat er det beste vi kan få.  Alle er så koselige og hyggelige.

Flere ganger har Andreas Blix kommet innom med bilder, som han har gitt eller vist meg. Dette har vært veldig hyggelig og interessant.   Ett bilde var av mannen min - han Arne -  som holdt på å sale hesten.  Arne så så ung ut – nesten som en skolegutt.  Men, nu tror jeg du må ha skrevet nok – Bjørnar!  Kanskje du vil se det koselige rommet jeg har?

- Og så bærer det inn på rommet, hvor hun har det skikkelig hjemmekoselig.  Det er familiebilder overalt, men også en fin sølvpokal.  Jeg blir nysgjerrig.

- Bjørnar – denne pokalen er førstepremien  mor mi, ho Johanne, vant på et  bakekurs.  Det var i regi av Statens Kornforretning i 1938 på Fenes.  Er den ikke flott?

- Bjørnar – denne pokalen er førstepremien mor mi, ho Johanne, vant på et  bakekurs. Foto: Bjørnar Sellevold. (Klikk for større bilde).

- Før jeg sier adjø til Judith forteller hun meg mer.

- Ka du trur for en koselig tur jeg hadde til Kjølhågen i sommer.  Oddgeir, som er makeløs med fisk, hadde ordnet med boknafisk.  Han og Torunn hentet meg til huset i Kjølhågen, og vi hadde en veldig koselig stund sammen.  Og bløtkake til kaffen.

Jeg forstår det slik at det blir litt moltebær i år.  Oddgeir sier at den enda er umoden, så det blir å vente noen dager til før plukkingen kan starte.

Bjørnar – du har skrevet alt for mye.  Ka du tru de si i Andøyposten?  Forresten så er jeg fast leser at avisen.

Jeg sier til Judith at det er jo ikke sikkert Andøyposten vil ha noe av dette, men vi tar nu en sjanse og sender det inn.

Judith er en historisk person for Haugnes.  Hun var den siste beboeren som flyttet derfra  -  og en person som har hjulpet og gledet mange gjennom sitt lange liv.  Og det har hun lovt meg å fortsette med!