Aktuelt fra distriktet

Fra Forfjorden. Foto: Idar Nilssen.

Et hundreårsminne fra Svalbard

Av Idar Nilssen

John Giever om skjørbuk

Denne fortellingen ble laget i 2002, og publisert i Bladet Vesterålen i romjula samme året, hundre år etter at ekspedisjonen tilbrakte jula på Spitsbergen. Som grunnlag er benyttet dagboka etter en av deltagerne og lydbåndopptak med den samme. Videre er opplysninger hentet fra Norsk polarinstitutt, Sysselmannen på Svalbard og museet i Longyearbyen. Litteratur som er omtalt i teksten er òg benyttet i tillegg til personlige meddelelser fra blant andre Harald Solheim, Susan Barr og en rekke andre med tilknytning til miljøet. Fortellingen er laget av en sønnesønn av Ingvart Nilsen, Idar Nilssen.

Nesten hundre år etterpå fant man en dagbok etter en av deltagerne, Ingvart Nilsen.

I tillegg hadde man et lydbåndopptak fra 1958 der han med egne ord forteller om turen. Denne overvintringen har ofte vært omtalt, men kun overfladisk. Etter ett hundre år blir nå deltagernes egen framstilling publisert. 

Skinn av blårev og hvitrev var godt betalt. Det samme gjaldt isbjørn. Man kunne også ha noe inntekt av selskinn og -spekk. Villreinen var gjerne en del av fangstgrunnlaget, og sammen med selkjøttet hadde den stor betydning som mat under selve overvintringen.

Felles for de tre eldste var at de øn­sket seg et økonomisk grunnlag for å etablere hus og heim. Det var vanskelig å få lån til husbygging på den tiden. Man måtte som regel bygge etter lommeboka, og da gjaldt det å ha opptjente og oppsparte midler.

Det var de to brødrene Peder (29 år) og Ingvart Nilsen (26 år) fra Forfjord, som skulle prøve lykken sammen med svogeren Paul Pettersen Melbøe (32 år) fra Buksnes. I tillegg hadde de leid inn 17 år gamle Aldur Antonsen (Trondsen) fra Buksnes som kokk.

Peder Nilsen, som allerede hadde en overvintring bak seg (1900-01 i Sassendalen), var leder for ekspedisjonen. Hovedstasjonen ble denne gangen lagt til Kapp Wijk-lagunen ved innløpet til Dicksonfjorden i Nordfjorden.  Nordfjorden er en sidearm nordover inne i Isfjorden.

Oversiktskart over Spitsbergen og de nærmeste øyene rundt. (Klikk for større kart).

Selvredere

De to brødrene og svogeren dro som selvredere. Skuta, en spinkel klinkbygget seilbåt på rundt 30 fot, var trolig lånt hos Hilbert Johansen i Torsken på Senja, mot å betale leie og skøytelott. Man er usikker på navnet på båten, men det kan ha vært ”Spøit”. 

Hilbert Johansen drev handel på Kongsnes, og hadde gitt ekspedisjonen kreditt på nødvendig proviant. Han ble i ettertiden av Ingvart omtalt som en stor hedersmann og velgjører. Utrustningen var sparsom, men turen var nøye planlagt og gjennomtenkt. De var fullstendig klar over at mørket og kulden ville bli pinefull, og at det ikke var selvsagt at de kom tilbake igjen. Det fantes ingen kommunikasjonsmidler, straks man var ute av syne var all kontakt brutt. De som satt igjen heime kunne bare håpe og gjette.

Det var trolig denne farkosten som ble benyttet, en klinkbygget seilskøyte på rundt 30 fot.

Medisin mot skjørbuk

Ekspedisjonen stoppet i Tromsø for å ta inn nødvendig utrustning. Det krevde mye omtanke for ikke å glemme livsnødvendigheter. Utenom fellesprovianten hadde hver enkelt en privat del. Ingvart for sin del hadde husket å få med saft for hele ti kroner.

Skjørbuk var utbredt blant fangstfolk. Sykdommen oppstod som følge av mangel på C-vitamin, uten at man visste det på denne tiden. Man var klar over at sykdommen hadde tatt flere liv tidligere på Spitsbergen. Senest samme vinteren (1902-03) døde to av de som overvintret på Nordaustlandet av skjørbuk.

Det var mange meninger om årsaken til sykdommen. Den kjente fangstmannen Berner Jørgensen hevdet samme året at den skyldtes mangel på kokt isbjørnkjøtt med tørkede grønnsaker til! Også av hans fangstparti, som var forlagt på Edgeøya denne vinteren, døde to mann. Daniel Nøis mente bestemt at man fikk skjørbuk av å spise harskt reinsdyrkjøtt. (Lønø, Polarboken 1976).

Saften til Ingvart var utvilsomt årsaken til at de holdt seg friske. Så vidt vites var alle fire avholdsfolk, så saften ble nok drukket ”bar”. Hadde de sprit med, var det i høyden til medisinsk bruk.

Skjørbuksurt. (Klikk for større bilde).

I minst ett fangstparti foret man syke med syregras, men det ble først tilgjengelig etter at vinteren var over, og kom ofte for sent. Også skjørbuksurten var tilgjengelig på sommeren, men ingen nevnte den som botemiddel. Ved en overvintring i 1900-01 i Colesbukta, kurerte man skjørbuken med sitronsyremikstur. (Lønø, -76). Ved derimot å drikke saft jevnlig, kunne man forebygge mot sykdommen. Hvorvidt ekspedisjonsdeltakerne fra Forfjord hadde oppdaget en slik sammenheng, vites ikke.

Innkjøpene som Ingvart hadde gjort som sin private del, utenom fellesprovianten. (Klikk for større bilde).

Peder Nilsen i full utrustning. Legg merke til pelskledningen og komogene på beina. Komogene kostet iflg. notatene til Ingvart kr. 3,20, og rifla kr. 7,50. Bildet er trolig tatt rett før avreisen. Foto utlånt av Bjørg Pettersen. (Klikk på bildet for forstørrelse).

Strabasiøs overfart

Fra Tromsø gikk turen videre til Skjervøy i Nord-Troms, og derfra ble kursen stukket mot Spitsbergen. Seilasen gikk greit inntil man antok å nærme seg Bjørnøya. Her møtte de en isbakse som gjorde at kursen måtte legges om. Samtidig ble været dårligere. Ingvart forteller med egne ord gjennom dagboken fra 1902:

” Vi oppdaget at des længere ind i isen, jo tettere, og vi måtte bøie av til vest, hvor vi seilede 3 mil. Vinden øgedes og vi begyndte at minke seil. Stormen øgedes stadig, og om kort tid hadde vi alle rev inde, og maatte dreie paa, da det blæste voldsomt og sjøen gikk høi, saa vor lille farkost blev kastet som en bolle paa det vilde hav. Efter flere døgns arbeide og liten hvile var alle i trang til at gaa til køis. Jeg tok første vagt paa dæk, og de andre sov, mens stormen ylte og kvinte i takkel og taug.

Etter 17 timers forløp begynte vinden at blæse fra syd med mindre styrke. Og paa denne tid hadde vi avdrift paa 3 a 4 mil.

I tyk taake fortsatte seilasen etter fornyet kurs. Det bleste friskt fra syd, og efter to døgns seilas var vi allerede nær under Spitsbergen, men taaken var saa tæt, at landet var umulig at opdage. Og nu maatte vi bruke al forsiktighed for ikke at seile paa baaer og banker.”

På et tidspunkt møtte de en småfangstbåt på vei fra Sørkapp til Forlandet (Prins Karls Forland). Der fikk de bekreftet at de befant seg utenfor Bellsund. (Småfangerne drev egg- og dunsanking, samt reinsdyrjakt på sommeren, men de overvintret ikke.)

Turen fortsatte nordover, og de hadde lagt bak seg frykten for at den svakt bygde farkosten skulle bryte sammen i uværet. Været hadde i mellomtiden bedret seg, og etter en tid kunne ekspedisjonen dreie østover og seile inn Isfjorden i strålende sommervær. Det endelige bestemmelsesstedet var Nordfjorden, en sidefjord nordover inne i Isfjorden. Dermed var det første målet nådd etter en seiltur på mer enn 1000 km fra Forfjord.

”Nysgjerrig begjærlighet”

I 1896 fikk Vesterålske Dampskipsselskap oppført et turisthotell på det som i dag kalles ”Hotellneset” ved Longyearbyen. En annen forfjording, Hans Jørnsa (Jørgensen), bodde på hotellet vinteren 1898-99. Han hadde da selskap av Martin Pedersen, de to ekteparene Anna og Emil Ediasen fra Roksøy, Jetta og Lars Nisja og deres tre år gamle datter Ragna fra Forfjord. Karene var selvsagt nysgjerrige på hvordan naboene hadde bodd. Dessuten hadde jo Peder en overvintring bak seg i Sassen, lenger inn i Isfjorden, og ville vise fram ”herskapeligheten” på Hotellneset til de andre.

Det "Vesteraalske hotell". (Klikk for større bilde).

I dagboken skildres dette slik: ”Da vi kom længere ind, fik vi se det ”Vesteraalske” hotel, og bøiet ind til Advent bay, hvor vi tørnet. Vi satte dorien over bord, reiste til land, for at tilfredsstille den vor nysgjerrige begjærlighet. Vi gikk ind i hotellet, som stod aapent, og derfra til mærkerne, som den tyske keiser hadde plantet hver gang hans majestet besøkte disse tragter.

Det var dette synet som møtte dem på litt avstand. Bildet ble trolig tatt et par år i forveien, og er hentet fra den amerikanske kongressens arkiv. (Klikk for større bilde).

Det første vi nu grep til, var at gaa til dals for at faa færskt kjød. Av sted bar det, og vi kom tilbake med et dyr til mands”.

Forberedelser til vinteren

Etableringen i Kapp Wijk i Nordfjorden krevde mye arbeid og tok lang tid, men karene var ved godt mot og hadde stor tiltakslyst. I dagboken forteller Ingvart om den siste etappen, etter at de hadde jaktet rein i Adventdalen: ”Efter at vi havde hvilt os godt ut, strægte vi seilene, og seilet ut fra Advent bay. Vor bestemmelse var Nordfjorden og vi seilet dit. Da vi kom derhen bragte vi vort tøi paa land, saasom kister, tørredes føde m.m. Blant annet hadde vi et fat, som var halvt av spæk.”

Først skulle man reise hovedhytta. Her er det grunn til å anta at de hadde med seg vitale elementer som materialer til takkonstruksjonen, litt papp eller never og selvsagt spiker og noen glassruter, mens resten stort sett bestod av rekved samlet på stedet. Det er sogar mulig at hytta ble laftet av drivtømmerstokker; i alle fall Peder og Ingvart var dyktige håndverkere og hadde solid opplæring fra faren på dette området. Ingvart forteller at det var problemer med å finne tilstrekkelig torv til taket. Det kan muligens skyldes at bakken var frosset da det var klart for å legge torva? Arbeidet med alle forberedelsene foregikk til dels parallelt, og til midten av oktober.

Karene hadde jakt og fangst som formål med turen, og de etablerte flere bistasjoner over et stort område. Hovedhensikten med bistasjonene var å sikre god fangst. Var det lite vilt i et område, kunne man benytte an­dre fangstområder i kortere eller lengere tid. De hadde også bistasjon i Sassenfjorden og et sted i nærheten som de kalte ”Nakken”. Sistnevnte lå muligens i eller ved Adventfjorden. Med andre ord la de opp til å krysse selve Isfjorden om vinteren. Avstanden fra Kapp Wijk til Adventfjorden er omtrent 50 km i luftlinje, en lang strekning å forflytte seg til fots i polarmørket. Møtte man til overmål uvær midt ute på fjordisen sier det seg selv at turen ble strabasiøs. På bistasjonene måtte det også bygges et krypinn for opphold i kortere eller lengere tid om gangen. Her ble det også lagt inn livsnødvendig proviant.

En viktig del av forberedelsene til vinteren bestod i å samle nok brensel. Brenselet, som var rekved og drivtømmer, måtte samles både til hovedstasjonen og bistasjonene og legges opp slik at det var tilgjengelig når snøen kom. De hentet også kull fra Kullkompaniets prøveuttak, trolig i Adventfjorden. Dette var før det ble startet ordinær kullutvinning.

Fangstforberedelser

Fangstobjektene var i første rekke polarrev; blårev og hvitrev. Men sel, isbjørn og reinsdyr var også viktige fangstobjekter. Et blårevskinn var på denne tiden betalt med 70-80 kroner, hvitreven adskillig mindre. Man kunne faktisk få mer for ett enkelt blårevskinn enn for et isbjørnskinn. Selkjøttet var både mat for folk og åte i revefellene. Spekket fra selen ble saltet og solgt. Selskinnene var det grei nok avsetning på, om enn ikke så godt betalt. Sel fantes langs hele norskekysten, mens polarreven måtte man vanligvis til Svalbard for å finne større antall av. Dette var flere tiår før de første pelsdyrfarmene med oppdrett av blårev og hvitrev.

Hos reinsdyrene hadde både skinnet og kjøttet verdi. Det spesielt tykke fettlaget hos svalbardreinen ble til dels brukt som stekeflesk. Et reinsdyrslakt på 30 kilo var imidlertid ikke verd stort mer enn en åttendedel av et blårevskinn. Trekker man denne prissammenligningen videre ville et blårevskinn i dag vært betalt med mer enn 20 tusen kroner! Isbjørnen hadde trolig, da som nå, størst betydning som jakttrofe. Det var liksom skinnet man var ute etter! Pluss det å kunne skryte litt etterpå.

Isbjørnen ble for det meste tatt med selvskudd. Til dette laget de båser som bjørnen gikk inn i for å hente åta. Den var forbundet med snor til avtrekkeren på en fastmontert rifle, slik at skuddet gikk av når bjørnen trakk i åta.

Noen rever ble tatt i vanlige revesakser, men mesteparten i enkle revefeller konstruert som en fallem. Disse fellene hadde de mange av, og de måtte bringes ut i terrenget og klargjøres før reven kom i vinterpels og ble fangstbar. Man måtte også samle tilstrekkelig mange og store steiner til lodd på fallemmene. Fallemmene var tregrinder på ca halvannen ganger halvannen meter der den ene siden ble løftet litt opp fra bakken og holdt oppe av en låsepinne forbundet til åta. Når reven gikk under og trakk i åta falt lemmen ned og klemte den i hjel.

Hunden som druknet

Karene hadde tatt med seg en hund heimefra. Den skulle brukes som sel­skapsdyr som kunne varsle hvis isbjørnen kom for nær hytta i polarmørket. Rett etter an­komsten til Kapp Wijk ble hunden en dag igjen om bord i skøyta. De brukte skøyta som bo­sted mens de bygde hytta på land. Ingvart forteller i dagboken: ”Da vi en dag tok en utmarsj, blev vor hund efter os paa dæk, men under vort lange fravær var den blit urolig om bord, havde saa i dødsforagt hoppet overbord. Det unge dyr var ikke vant til at svømme og hadde sat livet til paa veien til land.”

Mislykket landsetting

Samtidig med at bistasjonene ble klargjort, drev karene reinsdyrjakt i Sassendalen og i Adventdalen. Denne jakten beskrives som vellykket. Jakten på sel foregikk hovedsakelig på etterjulsvinteren og våren.

Så kom tiden for å ta vare på skuta for vinteren. Fjordene ville fryse til, og man hadde plan­lagt å trekke skøyta opp på land ved hjelp av et medbrakt spill (vinsj). Båten viste seg imidlertid alt for spinkelt bygget, og kjettingene skar seg inn og var i ferd med å ødelegge den. De måtte gi opp å få den helt opp på land, og besluttet å la båten fryse inne på grunt vann. De hadde håp om at det skulle gå godt. Båten hadde jo ikke motor, og trolig lot man den fylles med vann for å få likt trykk utvendig og innvendig.

Observasjoner

Ingvart forteller at før de dro hjemmefra hadde de laget seg en almanakk ved hjelp av en 200 års kalender. De ønsket å holde styr på dager og datoer. Mange hendelser er dermed datert i dagboka.

Man kan etter hundre år lese at de den 15.-16. september 1902 vasket klær, og at de bakte brød for første gang. Samme dato begynte vinteren for alvor med 3 - 4 grader kulde, og 1.oktober hadde de den første turen på ski.  Et stort reinsdyr ble felt 6. oktober, og den 11. kunne de for første gang krysse ”bayen” på is.

Den 17. oktober opplevde de måneformørkelser i 15 minusgrader, mens det den 24.og 25. var null grader og ”det har stormet sterkt fra Sydhavet” (Isfjorden).

Det var 13 minusgrader og ”natt i nord midt på dagen” den 28.oktober. Da måket de snø opp foran vinduene; de fikk jo uansett ikke nevneverdig lys utenfra.

Fjerde november var det klar himmel og 23,5 kuldegrad. Lampen i hytta brant hele dagen fra 7. november.  Etter hvert ble det værforandring og den 14. november registrerte man ”2 grader Varme og har i foregaaende dage lagt meget Sne, men i dag Stormer Stærkt fra Sydhavet med Regnskjyl”. Dagen etter var temperaturen rundt null. Det var fortsatt storm og snøen minket. Etter fire dager ble det klar himmel og 19 minusgrader.

Det kom mye snø og temperaturen varierte mellom 13 og 23 minusgrader fra da av og fram mot jul. Første og andre juledag var det delvis overskyet og 11 kuldegrader med nordlig vind. De to siste dagene i 1902 var det klar himmel og 27 minusgrader.

I julehelgen lot de være å drive jakt, og feiret høytiden ved å brenne lys i hele tre parafinlamper i hytta. ”Vi måtte gi akt på vår frelsers fødsel”, erindret Ingvart.

Revejakten

Karene var ferdig med alle forberedelsene i midten av oktober. Reven var kommet i vinterpels, og fangsten på den kunne starte. Takket være det store antallet feller, og det store området de fangstet på, ble det god fangst. Det samlede resultatet på 80 rev regnes som svært bra på en sesong.

Det var Peder som hadde oppgaven med å pelse revene og preparere skinnene. I perioder hadde han fullt opp med det, mens de andre røktet fellene. Arbeidet foregikk i polarmørket, og mange fangstfolk foretrakk i perioder å gjøre natt til dag. Det var faktisk best arbeidslys om natten, i den tiden det var måne på himmelen.

Uvær og atskillelse

Etter jul dro Peder og en av de andre, trolig Paul Melbøe, til en bistasjon ”langt, langt borte”, som de  kalte Nakken. Kort tid etterpå røk det opp med et fryktelig uvær, en ”orkanaktig” storm som brøt opp hele Isfjorden. ”Dette uværet var overhendig og ubeskrivelig, jeg ville ikke trodd det var mulig uten selv å ha opplevd det”, forteller Ingvart mer enn et halvt århundre etterpå. Da de ikke var kommet tilbake etter nærmere en måned regnet Ingvart for sikkert at broren og kameraten var omkommet.

Men da han en ettermiddag kom tilbake til hovedhytta, lå karene inne i køyene. De var kommet tilbake dit og var magre og likbleke, men de hadde tross alt overlevd strabasene. De på sin side hadde heller ikke ventet å finne overlevende i Kapp Wijk etter uværet. Det sier seg selv at gjensynsgleden var stor, og at optimismen og pågangsmotet steg igjen.

Møtet med isbjørnen

Etter en tid uten ferskt kjøtt, var karene blitt skikkelig ”kjøttsultne”. I begynnelsen av februar dro Ingvart ut på isen for å se etter kobbe. Han skjøt et dyr, men isen sviktet da han skulle trekke det opp, og det var nære på at han hadde druknet. ”Det var som en usynlig hånd hindret meg i det”, forteller han. Etter opplevelsen i isen kom han seg tilbake til hytta og ba kameratene hente og tilberede kobben. Det var kobbekjøttet som etter deres mening var god mat og som gav styrke. De hadde ferskt isbjørnkjøtt, men det ble de aldri fortrolig med. Kjøttet så fint ut, men det var liksom noe galt med smaken.

Sitt første møte med isbjørnen hadde Ingvart en norsk mil ute på Isfjorden. Han var alene da han oppdaget bamsen på lang avstand. Etter å ha forflyttet seg til trekkretningen fyrte han av sitt eneste skudd da bjørnen var rundt to hundre meter unna, og bommet! Etter 55 år forteller han på en selvironisk måte om ungdommelig overmot og mangel på kunnskap om ”dyrets natur”: ”Jeg løftet børsa flere ganger på forhånd for å forvisse meg om at jeg hadde mine konsepter i orden og tenkte at: Ja, ja, du får bare komme så skal vi ta i hop.  Det var bjørnen som tok til vettet og trakk seg unna da skuddet smalt”.

Etter noen dager kom den tilbake og ble skutt i nærheten av hovedhytta, denne gangen på 20-30 meters hold. Den hadde først vært om bord i skøyta som lå innefrosset i isen, og tatt noen ”valsinger” på dekket. –”Du og du, for en fin bjørn”, mintes Ingvart, ”den var stor og hadde sånn fin pels”.  I alt felte karene seks isbjørner under oppholdet på Spitsbergen. De fleste ble tatt i selvskudd.

Skibbrudd?

Karene hadde nok vært naget av en viss tvil om tilstanden til skøyta, deres eneste retrettmulighet. Derfor startet de allerede på senvinteren/våren 1903 med å hugge den løs for å se hvordan den hadde tålt vinteren. Da fikk de bekreftet bange anelser: De oppdaget at båten hadde fått store skader etter å ha ligget innefrosset i isen. Den ble hugget helt løs, og de fjernet isen rundt og inni, slik at den ble stående som i en slags ”tørrdokk”.  Synet som møtte dem var nedslående; deler av kjølen var revet ut og vrengt til siden, og spantene (båndene) var revet løs. Det var dessuten sprekker på opp til 15 cm i kjølbordene.

Arbeidet med fangsten ble nå lagt til side, og karene konsentrerte seg helt og fullt om å få båten i sjødyktig stand før isen gikk opp. Greide man ikke det ville båten bli liggende under vann og synke lengre ned i leira etter hvert som den tinte opp. Videre arbeid med båten ville da bli umulig, og mannskapet ville i så fall være avskåret fra å komme seg vekk fra Spitsbergen igjen. Samtidig var de selv i den tro at de var de eneste som overvintret på øygruppen denne sesongen. Man hadde følgelig intet håp om hjelp fra andre.

Det hele beskrives som et umenneskelig og strabasiøst slit. Arbeidet tok lang tid og virket håpløst, blant annet fordi båten hadde sunket ned i leira i fjæra, og denne var nå frosset. Spantene var ikke festet med gjennomgående skrubolter, men med grov spiker som gikk rundt 15 cm inn i kjølen, og som var bøyd i den andre enden. Disse var problematisk å håndtere. Etter mye strev fikk de etter hvert redusert sprekkene ved kjølen til ned mot en cm, og man besluttet å prøve med en tein (bot). Et bord ble festet over sprekken på utsiden. Dette var også problematisk fordi de rett og slett ikke hadde med nok båtsøm (nagler som kunne klinkes), men måtte bruke vanlig trådspiker. Det ungdommelige pågangsmotet var i ferd med å vike for dyp fortvilelse.

Brev til foreldrene

Brevet som ble påbegynt 5. juli 1903. (Klikk for større kart).

I denne tiden begynte Ingvart på et brev til foreldrene. Brevet er datert 5. juli 1903, og var kanskje ment å ligge igjen som forklaring på hendelsesforløpet. Man fornemmer et forsøk på å oppmuntre foreldrene og kanskje seg selv, men man aner en viss tvil, det hele virker forvirret. Her skriver 26-åringen bl.a.:

Spidsbergen Nordfjord den 5. juli 1903

Kjære Fader!

”Til en beærelse eller en opmuntring skal jeg etter at Skjæbnen har holt oss fraværende fra værandre i saa lang tid og i saa frygtsome forhold, Saa vil jeg av jærte glede og oppmuntre dig min gamle fader saavel som moder! Og naar det ijen gryr og lysner her over den dunkle horrisont og taushedens sjya begynder at klare op som er imellem os og eder. Da kan jeg ikke skjønne andet en at Guds barmjærtighed har været vor jælp selv om mange ikke tror derpå. Vi har alle været frisk, ensjønt udsigtene var betenkelig nok at bevare sundheden jeg tilskriver ikke nogen vanskjebelighed, men alene Guds barmjærtighed. Som er mit haab for jæmmet vedkommede at ikke noget frygtelig eller smerteligt har oversvømmet.”---

---”Enskjønt vi har ikke grund til at vente noget got saa aligevæl overskjyes vi af Guds miskundhed og vedvarende barmjærtighed dersom vi ville agte derpaa!  Jeg ville jærne skrive interesante ting, men da jeg ennu er bag dette slør og ikke har bekjenskab hærgjennem, da afbrydes mine tanker og vil kun bemærke at forholdene hær nor i denne isørken har vært meget ugunstig. Og orkanaktige storme rasede i januar,  forresten har dårligt veir været uavbrut saa vi har en mislykket tur paa dette område med frygtelig nedbør ijenne vinterens løb. Saa vore fangstredskaber var ubrukelige gang paa gang. Og en lang og pinlig vaar blev en følge av saa meget sne. Fra først i mai til mitten i mai havde vi klart varmt veir saa sneen svant meget – men fra mitten i mai til mitten i juni var temperaturen kold saa at sne og is tog ingen forandring. Fra mitten i juni til nu har temperaturen været milnere saa en langsom tining foregaar saa en del av fjorden har nylig aabnet sig. Men vi ligger ennu indblokerede og har ikke snarere udsikter for løsning. Vi holder paa at sette skjøiten i stan som har lid skade. Saa vil jeg for nærværende slute med en tilfrestillende hilsen, men fortsetter ved første gunsdighed”…

I lydbåndopptaket fra 1958 beskriver den da 82 år gamle Ingvart episoden med båten slik:

” Det var et alvorlig arbeid, det kan jeg si uten at det kan kalles for skryt, at hun (skøyta) hadde blitt igjen for manges vedkommende. For det krevdes både innsikt og mot til å kunne ta fatt på den skøyta som var så sundbråten.”

Arbeidet var ferdig samtidig som isen gikk opp, men skøyta var fryktelig lekk. Det krevdes to tusen stikk (drag) i pumpa i døgnet for å holde den flytende. Etter vel en uke hadde den trutnet slik at det bare var behov for 3-4 hundre stikk. Det syntes de var tilstrekkelig for å seile, etter også å ha surret fast et trettitalls tomtønner for å sikre flyteevnen på turen tilbake til fastlandet.

Etter å ha krysset Isfjorden, ankret de i Adventfjorden en ukes tid. Herfra tok mannskapet turer med småbåten til Sassen, til Nakken og til andre av bistasjonene deres. Ingvart var igjen for å lense og holde vakt ved skøyta. Det var kommet opp en turistbåt med mye folk. Og de hadde jo store verdier om bord i skøyta, blant annet 80 reveskinn.

Tyvepakk

En hendelse på heimturen hadde tydeligvis festet seg for resten av livet hos Ingvart: I lydbåndopptaket hever den ellers så sindige 82-åringen stemmen i indignasjon og forteller: ”Høsten før hadde vi lagt ned et nøddepot med proviant i Sassen Bay. Da vi kom for å hente det, var alt stjålet. Alt var borte; klær, sengetøy, margarin og kjøtt og alt… Det måtte ha vært andre fangstfolk innom på høsten og forsynt seg.  Hadde vi kommet dit om vinteren ville vi ha omkommet. Det må ha vært noen hjerteløse folk. Det var for langt å gå tilbake uten forsyning i mellomtiden. Tenk at mennesker kan være sånn mot hverandre.” Heldigvis trengte de ikke provianten til heimturen. (Mistanken gikk nok mot småfangere som hadde dratt heim for vinteren, de var jo ukjent med andre overvintrere denne vinteren.)

Deretter lettet de anker og satte kursen utover Isfjorden. Nå skulle de heim. Under så godt som hele overfarten til Norge hadde de nordøstlig vind i seilene, og turen gikk uten problemer. Også den andre sommeren var over, og høstmørket hadde meldt seg på nytt da de ankom Tromsø rundt 20. august. Men de hadde nådd fastlandet, noe de ikke hadde vært like sikre på hele tiden.

Fangsten

Allerede i Adventbukta solgte de ett hvitrevskinn for 15 kroner, trolig til en turist.

Den 24. august 1903 kjøpte Paul Christian Hansen i Tromsø fire blårev for 70 kroner stykket, og to hvitrev for 10 kroner hver.

Samme dag kjøpte Paul Hanssen Figenschau seks isbjørnskinn for til sammen kr 625,00, og reveskinn for 3404 kroner. Antallet reveskinn og farge er ikke spesifisert, men karene hadde som nevnt med seg 80 reveskinn da de dro fra Kapp Wijk.

Videre solgte de 151 kg reinsdyrkjøtt á kr 0,45 til ”Hilberg” (Hilberg Karoliussen, Storsandnes/Tranes) Dette gav til sammen kr 67,95.

De solgte et parti spekk til ukjent kjøper for kr 550,00. Spekket synes å være betalt med opp mot 15 øre kiloen, slik at det kan dreie seg om rundt fire tonn. Samlet innbrakte første oppgjør kr 4961,95.           

Fra salget av fangsten. (Klikk for større bilde).

Utbytte

Etter at fellesutgiftene var dekket hadde deltagerne og Hilbert Johansen følgende utbytte:

-         Peder Nilsen: Skøytelott, kr 1390,48. Mannslott, kr 901,33. Samlet utbytte for ham var dermed på kr 2291,81.

-         Paul Pettersen Melbøe: Mannslott, kr 901,33.

-         Ingvart Nilsens utbytte er ikke spesifisert, men var trolig en mannslott.

-         Aldur Antonsen: Syttenåringe Aldur var leid inn som kokk, og hadde ”en trediedels hyre”, kr 76,67, fra hver av de andre deltakerne. Med andre ord 230 kroner.

Etter første oppgjør var det et parti på 72 kg spekk som ble fordelt slik: Peder fikk en halvdel, deretter ble det gjenværende fordelt på alle fire. Kiloprisen var satt til ca 7 øre.

-         Hilbert Johansen i Torsken mottok for: To telegram, kr 1,60. Varekjøp, kr 833,16. Reiseutgifter, kr 27,71. ”Spøitleie” (leie for skøyta?), kr 650,00. Leie for to revesakser, kr 5,00. Skøytelott, kr 1240,48. Til sammen kr 2757,95.

Det kan dermed synes som ”bruttoomsetningen” etter første oppgjør for denne overvintringen var rundt 6.500 kroner.

Oversikt over utgifter som måtte gjøres opp. (Klikk for større bilde).

Gjensyn med familien

Etter to døgn i Tromsø gikk turen til Senja, til handelsmannen på Kongsnes i Torsken. Hilbert Johansen hadde gjort ekspedisjonen mulig ved å forstrekke dem med likvider. Nå takket han Gud høylytt for at karene hadde overlevd, og trolig også for at de kom tilbake og kunne gjøre opp for seg. Det siste sa han ikke høyt.

Herfra sendte Peder og Ingvart et telegram til foreldrene; det første livstegnet på 14 måneder: ”Alt vel”, stod det.

Deretter gikk turen over Andfjorden, gjennom Risøysundet og inn Forfjorden. Vel framme ble de møtt av familien. Ingvarts kone hadde et barn på armen, og Ingvart fikk hilse på sin førstefødte. Sønnen Normann var nå blitt ett år gammel. Han ble født to måneder etter at faren dro til Spitsbergen. ”Det var et spesielt møte”, mintes Ingvart i 1958 - om sønnen som døde tre år tidligere.

Foreldrene hadde nok engstet seg hele tiden, og da det trakk ut i tid fryktet de det verste. Det bredte seg etter hvert rykter via turistbåter om at isen lå ekstra lenge i Nordfjorden, og at en båt visstnok kunne være innefrosset. Dette gav håp om å finne karene i live, og man hadde startet organisering av redningseks­pedisjon. Det sies at de fortvilte foreldrene hadde pantsatt gården for å finansiere en slik ekspedisjon, og at de hadde søkt regjeringen om støtte. Alt dette kunne nå avblåses.

Etterord

Peder Nilsen hadde sin tredje overvintring fra 1904-05, i Skansebukta på vestsiden av Billefjorden. Denne gangen hadde han med brødrene Simon (32 år) og Mathias (18 år). Peder var da nygift og hans unge kone, Hansine, hadde et sterkt ønske om å være med. Men hun var svakelig og døde av en magesykdom om vinteren. Hun ble gravlagt ut på sommeren, et lite stykke fra hovedhytta. Det står fortsatt et trekors på graven, men inskripsjonen er blitt utydelig i løpet av et århundre.

Korset i Skansebukta står der fortsatt.

På denne ekspedisjonen benyttet man en adskillig mer solid båt; kutteren ”Spitsbergen”. 

Tromsø Stiftstidende skrev 28.07.04, som sitat fra Lofotposten: ”Fredag den 22de Juli afseilede Kutter Spitsbergen, Skipper Peder Nilsen af Furfjord, Dverberg i Vesteraalen, som for 3die Gang lægger Kursen for Polarlandet Spitsbergen, hvor agtes overvintret for at drive Jagt og Fiskeri. Føreren har denne Gang sin Hustru med. Mandskabet bestaar foruden af Føreren af Simon Nilsen og Mathias Nilsen, alle af Furfjord.”

Etter denne overvintringen dro Peder til Amerika, i likhet med brødrene Andreas, Nikolai og Mathias, og søsteren Amalie. Alle unntatt Andreas stiftet familier, og har mange etterkommere ”over there”. Ikke minst en av sønnene til Peder besøker gamlelandet med jevne mellomrom, sammen med familien. Da Peder dro til Amerika skiftet han til etternavnet Furfiord, som ble slektsnavnet til etterkommerne hans.

Peder Nilsen som ung og som godt voksen.

Ingvart Nilsen ble værende i Forfjord. Her etablerte han sitt eget gårdsbruk. Straks han kom tilbake fra Spitsbergen startet han med bygging av våningshus og fjøs. Huset står i dag i nyrestaurert stand etter å ha blitt brakt tilbake til tilnærmet originalt utseende. Det eies nå av en datterdatter av Ingvart.

Han prøvde seg også som båtbygger, og kan krediteres minst en større fiskeskøyte. Han var hele tiden pinlig nøyaktig i sin livsførsel, og skrev dagboken som er delvis grunnlag for denne artikkelen. På initiativ fra svigersønnen, Kristen Andresen, talte han i 1958 inn på lydbånd beretningen om overvintringen, fire år før han døde i en alder av 86 år. Han er per i dag opphav til rundt 150 etterkommere.

Ingvart Nilsen i ungdommen og som åttiåring.

Paul Pettersen Melbøe fra Buksnes var gift med Josefine, søsteren til Peder og Ingvart. De fikk to sønner sammen; Birger som endte opp i Spjelkavik og Paul jr. i Blokken i Vesterålen. Faren Paul døde allerede i 1909, 39 år gammel, etter at han pådro seg verkefinger under finnmarksfisket. Josefine giftet seg om igjen i Gjesvær, og fikk da i tillegg sønnen Coldevin (Eide).

Aldur Antonsen fra Buksnes vet man lite om. Man vet imidlertid at han hadde en trist tid iallfall i årene før overvintringen. Han vokste opp i en søskenflokk på minst åtte. I 1899 døde faren, og året etter en av hans yngre brødre. De hadde visstnok fått tæring (tuberkulose) i huset, en sykdom som trolig også tok knekken på flere andre av Aldurs søsken. Moren, Jørgine Trondsen, som opprinnelig var fra Medby, slet hardt, og i 1900 var femtenåringen Aldur i tjeneste som dreng i Kvæfjord. Aldur kom fra nabogården til Paul Melbøe. Det var trolig sistnevnte som formidlet kokkejobben på Spitsbergen. Så hadde han mat det året, og god lønn i tillegg. Han døde allerede i 1905 av tuberkulose. Moren, Jørgine, flyttet med tiden til Risøyhamn, der hun tilbrakte resten av sine leveår i ”Jørginestua”. Her livnærte hun seg på håndarbeid og kafedrift.

Historisk omtale

Den første skriftlige publiserte omtalen av ”Furfjord-brødrenes” overvintringer finner vi i Odd Bersets bok om Hilmar Nøis; Storjegeren fra Svalbard, utgitt i 1953. Denne boka synes å danne kunnskapsgrunnlaget for senere omtale av emnet. Hilmar Nøis gjenforteller muntlige overleveringer fra bl.a. onkelen, Daniel Nøis, som hadde sin første overvintring i 1900-01. Hilmar Nøis hadde sin første overvintring først i 1909. Han ble siden værende i Sassen, der Peder Nilsen med følge var de første i 1900. Etter det man vet hadde verken han eller onkelen direkte kontakt med ”furfjordbrødrene”; et navn de for øvrig i historisk sammenheng feilaktig er blitt påhengt. Det riktig etternavnet er Nilsen. Gjenfortellingene inneholder flere feil. Historien fra Kapp Wijk, som kunne fått et så tragisk utfall, blir til dels romantisert og man over­driver om ut­rustningen. Slitet, redselen og fortvilelsen er blitt borte. 

Sitat fra boka: ”..Samme året (1900-01) overvintret fem mann i Sassenfjorden: Peder Nilsen Furfjord, Lars Nisja  Medby, Joakim Pedersen Furfjord, Martin Pedersen Furfjord og Jakobsen, samtlige fra Vesterålen. De 1å alle i samme hytta.

Den neste overvintringen fant sted i 1902-03 ved lagunen på Kapp Wijk i Dicksonfjorden. Fangstleder var Peder Nilsen Furfjord, og han hadde med seg fire-fem andre karer fra Vesterålen. De hadde egen båt, for de hadde atskillig last, bl. a. et tømmerhus, som de siden fraktet tilbake til Norge.

Skøyta ble satt opp i lagunen om vinteren. Men det ble så høy springflo at båten lettet, den kom i drift, kjølen og kjølplankene ble revet løs. Men karene kunne mer enn sitt fadervår. De satte ny kjøl og nye planker i båten om sommeren av rektømmer de økset til, og kom seg vel hjem. Heller ikke noen av disse ble sjuke. (Berset –53) (Lønø –76)

Men året etter inntraff en tragisk begivenhet. Peder Nilsen Furfjord dro på ny nordover til Spitsbergen. Han hadde giftet seg, og kona ville på liv og død bli med. Det var jo så sin sak å sitte hjemme som nygift og vente over et år på det uvisse. Han brakte med seg det samme tømmerhuset som de hadde benyttet før. Denne gangen satte han det opp i Skansbukta og bygde en bistasjon på Kapp Anser innenfor Gåsøyane. Foruten kona hadde han med seg to brødre, Simon og Mathias. I mars måned døde kona til Peder Nilsen og ble gravlagt der om sommeren. Dette gikk sterkt inn på ham. Han forlot Spitsbergen for godt og reiste siden til Statene. Heller ikke noen av brødrene overvintret siden…” (Berset – 53).

Dette tømmerhuset som omtales må bero på en feil, eller være relatert til en annen overvintring. Det er intet i Ingvart Nilsens dagbok eller muntlige framstilling som underbygger at de skulle fraktet på et tømmerhus. Gustav Rossnes nevner i sin bok, Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, en tuft i Skansebukta. Denne tufta indikerer et hus på 4x8 meter med to rom. Her skal det ha stått et tømmerhus som trolig ble benyttet av Peder Nilsen under hans siste overvintring i 1904-05. Dette er mulig ut fra at han da hadde en bedre og motordrevet båt. Det er derimot nærmest fysisk umulig at karene i 1902 kunne gjort det samme med en liten seilskøyte på rundt 30 fot (ca 10 meter). Tømmerhuset måtte nødvendigvis vært dekkslast, noe det avgjort ikke var plass til. På ettervinteren/våren startet karene jobben med å reparere den ødelagte skøyta, en tilsynelatende håpløs oppgave som tok måneder. De var langt fra sikker på å lykkes og hadde hele tiden en ny og ufrivillig overvintring i utsikt. Det er ulogisk å anta at de på slike premis­ser satte i gang med å rive hytta, det eneste faste holdepunktet. På heimturen var skuta knapt nok sjødyktig, selv uten dekkslast.

Og som nevnt var Ingvart, helt til sin død, overbevist om at de var de eneste som overvintret det året. I lydbåndopptaket gjentar han flere ganger, riktignok galgenhumoristisk: ”Vi var bare fire sjeler på Spitsbergen det året, så vi hadde ingen å frykte …”