Tilbake til kirken

Tilbake til startsiden

Aktuelt fra distriktet

Utsikt mot Forfjorden fra Skjolde/Gavlen. Foto: Idar Nilssen.

Den Evangelisk Lutherske Frikirke i Andøy

 
  Frikirkens første menighet ble stiftet i Moss i 1877. Deretter fulgte menighetene i Arendal, Halden, Risør og Oslo.

På 1800-tallet var det mange som arbeidet for å forandre statskirken. Folk syntes det var galt at staten skulle styre kirken, blant annet ved å utnevne prester. De reagerte også mot massealtergang og tvungen konfirmasjon.
Opphevelsen av konventikkelplakaten i 1842 og innføringen av dissenterloven i 1845, var viktige forutsetninger for frikirkedannelsen i vårt land.

 

Konventikkelplakaten var en lov som ble opprettet 13. januar 1741, og som forbød lekmenn å avholde gudelige forsamlinger – konventikler – uten sogneprestens godkjennelse. Loven ble opphevet i 1842 og la grunnlaget for forsamlingsfriheten her i landet.

Dissenterloven ("Lov angaaende dem, der bekjende sig til den christelige Religion, uden at være medlemmer af Statskirken") er en lov fra 1845 som ga andre trossamfunn enn Den norske kirke lov til å etablere seg i landet. Den ble sanksjonert 16. juli 1845, og var virksom inntil den ble erstattet av "Lov om trudomssamfunn og ymist anna" i 1969.
Den ga rett til fri og offentlig trosutøvelse for kristne utenfor statskirken. Nordmenn kunne melde seg ut av Den norske kirke og gå inn i et annet kristent trossamfunn, ettersom den allmenne plikt til å være medlem av statskirken ble avskaffet. Noen restriksjoner var det fortsatt; dissenterne hadde ikke fulle borgerrettigheter, og de ble pålagt en del spesielle plikter.

 

Sammen med vekkelsene ved Gustav Adolf Lammers og Gisle Johnson, skulle det kirkelige reformarbeid få avgjørende betydning for dannelsen av en fri luthersk kirke i Norge. Særlig viktig var reformarbeidet rundt Lutherstiftelsen og Indremisjonen, og prestene Paul Peter Wettergreen og Johan Storm Munch var sentrale i prosessen.
Det var således allerede "nytenking" på gang innen kristenlivet, og folk behøvde ikke lenger føye seg etter "presteveldet". Man hadde et alternativ om man meldte seg ut av statskirken. Evig fortapelse var ikke lenger det eneste man hadde å se frem til.

Påvirkningen utenfra i kirkeordningsspørsmålet var åpenbar. Hendelsene i Skottland i 1843, der en stor del av prestene hadde nedlagt sine embeter i statskirken og dannet en fri kirke, vakte gjenklang og skapte nysgjerrighet også i Norge.

Frikirkens pionèrer hentet elementer fra den skotske presbyterianske kirkes forfatning (med pastorer, eldste og diakoner som ledere), og brukte disse som et middel for å få en kirke som var i stand til å lede seg selv. Det var et nærliggende redskap i utformingen av en luthersk frikirke.

At man foretrakk en presbyteriansk ordning framfor en episkopal ordning (med biskop, prester og diakoner som ledere), hadde nok sammenheng med den demokratiseringsprosessen som foregikk i andre del av 1800-tallet. I enkelte miljøer var det sterke reaksjoner mot presten som offentlig embetsmann. Dessuten fant man at den presbyterianske ordning bedre la til rette for en praksis i samsvar med den apostoliske praksis med ledelse av menigheten, valgt etter bibelske nådegavekriterier.

Menighetene kalte pastorer og eldste til å ta seg av hyrde- og læreembetet og diakoner til å forestå økonomiske anliggender og barmhjertighetsoppgaver i lokalmenigheten. (Kilde: Frikirken).
 

Hos oss var forløperne til baptistmenighetene langt tidligere ute og dannet "frimenighet" på Åse i 1860. Allerede før 1860 var det etablert en apostolisk menighet i Lovik/Åse, som utviklet seg i retning mot en ren baptistmenighet.
   

Den evangelisk lutherske frikirken innen dagens Andøy ble en realitet etter "kirkestriden" rundt plasseringen av dagens Bjørnskinn kirke. Den vestre siden av sognet, med støtte fra Kobbedalen og Bjørnskinn, mente at den skulle forbli i Bjørnskinn. Mindretallet ville ha kirken i Risøyhamn eller på Tranes. Det ble blant annet henvist til de store avstandene til Sandnes og Forfjorden, opptil tre og en halv mil.

I 1884 fastslo sognestyret med tre mot en stemme at den skulle forbli i Bjørnskinn. Den ene som stemte i mot var Nils Kristian Hansen fra Skjolde. Den nye kirken i Bjørnskinn ble innviet i 1885. I protest mot lokaliseringen gikk Nils Kristian Hansen ut av "statskirken", og sognerådet der, og ledet så an i etableringen av frikirkemenigheten i Skjoldehamn, som ble stiftet i 1886.

I 1888 kunne de ta i bruk sin "alternative" kirke, frikirkebygget i Gavlen.

 

 
Skjoldehamn

Frikirken i Skjoldehamn (Gavlen). Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

 

 

Frikirken i Skjoldehamn (Gavlen) sett fra øst. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

 

 

Byggeår: 1887/88. Tatt i bruk i 1888.
   

Forfjorden

Frikirken i Forfjord. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

 

 
Tilbake til kirken

Byggeår: 1963/64. Tatt i bruk 1964.
  Tilbake til startsiden