 |
|
| Til startsiden |
Parti fra Andenes. Foto: Idar Nilssen. Brennpunkt Andøya - junidagene 1940 Av Arne Hostvedt Forfatteren har selv militær bakgrunn, og tjenestegjorde blant annet på Andenes som sjef for Militærpolitiet i tiden 1980-1983 og 1988-1991. Det var i 1983 han skrev denne artikkelen om begivenhetene rundt krigsutbruddet. Digitalisering og tilrettelegging for internett: Idar Nilssen. Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra forfatteren. |
|
Norge i krig I noen hektiske vår- og sommeruker i 1940, var Narvik og områdene omkring gjenstand for en hel verdens oppmerksomhet. Heller ikke Andøya kunne unngå å bli berørt av det som skjedde - direkte og indirekte. 9. april 1940 ble nordmenns hverdag snudd opp ned, og 126 års fred var med ett brutt. Den europeiske krigen rykket med et slag andøyværingene ubehagelig tett inn på livet. Andfjorden kom til å bli selve livsnerven for krigføringen ved Narvik, her ble forsterkninger ført inn på store troppetransportskip, mektige krigsskip løp inn og ut fjorden. Det ble et vanlig syn, og bare et spesielt stort skip, eller hangarskip, fikk folk til å se to ganger. Hangarskipene HMS «Ark Royal» og «Glorious» gikk også i fjorden, sammen med hurtiggående destroyere. Grunnen til at Andfjorden fikk tyngden av trafikken var at Vestfjorden ble ansett som for farlig å forsere på grunn av miner. Kl. 04.20 den 8. april 1940 observerte det norske bevoktningsfartøyet «Syrian», under patruljering i Vestfjorden, seks britiske destroyere som kom nordfra. De gikk med stor hastighet, og fra «Syrian» kunne man observere at mange gjenstander ble droppet i havet. Det ble antatt at det var snakk om minelegging, noe engelskmennene bekreftet. Store deler av den kongelige norske marinen var i Nord-Norge da krigen brøt ut, men det ble snart klart at man var alt for fåtallig, og en rekke fartøygrupper ble rekvirert for tjeneste som «bevoktningsfartøy», utrustet med et minimum av bevæpning, stilt under kommando av en marineoffiser og sendt ut som «krigsfartøy». Den innsats mannskap og reservebefal gjorde på disse små fartøyene bør det stå all mulig respekt av. Små bevilgninger og nasjonens klippefaste tro på at det var mulig å holde Norge utenfor krigen gjorde at Marinen hadde dårlig materiell å kjempe med. En sørgelig historie som vi får la ligge.
Invasjonen i Norge i 1940 Klikk på bildet for forstørrelse.
«Kvitøy» For å få et innblikk i hva tjenesten på et slikt skall av et «marinefartøy» innebar kan vi se på bevoktningsfartøyet «Kvitøy». Fartøyet skulle to dager før kapitulasjonen i Nord-Norge utkjempe en kamp på liv og død på sjøen rett ut for Haugnes på Andøya. Motstander var ikke mindre enn åtte krigsvante tyske bombeflybesetninger. En kamp hvor utfallet kunne synes gitt, men hvor innbitt kampvilje - og kanskje litt flaks ble utslagsgivende. Fartøyet «Kvitøy» var gammelt, og velbrukt da det plutselig ble opphøyet til bevoktningsfartøy. Maskinen var en aldrende dampmaskin, noe skorsteinen bar tydelig bud om. Men, det var solid bygget og kunne stå for en støyt til tross for det gammelmodige utseendet. Skipssjef var kaptein Scheie, av alle ombord ansett som en vanlig mann, uten spesielle lederevner. Som NK hadde han fenrik Aleksandersen som også bekledde stillingen som kanoner med spesielt ansvar for skytset ombord. Det er mulig kapteinen tenkte med vemod på alle de år han hadde tilbrakt under mer gjestmilde himmelstrøk da han tok sitt stolte fartøy i øyesyn for første gang. Det første oppdraget kom allerede 13. april 1940. Et tysk fly hadde nødlandet ved Hol i Tjeldsundet, og den norske forsvarsledelsen ønsket å sikre seg så vel fly som besetning. Det ble bomtur. Vel framme i Tjeldsundet oppdaget man at «fuglen» var fløyet - bokstavelig talt.
Fikk kanon Det neste oppdraget kom 14. april, ordren gikk ut på å hente kaptein Melsom og 23 mann fra den norske undervannsbåten B-1 som mannskapet hadde forlatt på havbunnen utenfor Narvik. Undervannsbåten var blitt senket på grunt vann og ble etter tre uker på bunnen hevet, og seilt til England hvor den gjorde tjeneste til slutten av krigen som øvelsesfartøy. Mange av mannskapet ble senere overført til undervannsbåten «Uredd» som forsvant under et tokt blant annet til Senja. Ingen kjenner båtens skjebne. Kaptein Melsom omkom da KNM «Bath» ble senket under ekskorteoppdrag i Middelhavet. Men, i aprildagene 1940 ble kaptein Melsom og hans menn fraktet til Kastneshavn. Det er litt rart å tenke på at den gamle undervannsbåten B-1 kom til å overleve de fleste av av besetningen fra 1940. Den ble tatt til Norge etter krigen og hugget opp i 1946. 19. juni 1940 var «Kvitøy» tilbake i Harstad, denne gang for å få noe å bite fra seg med. På fordekket ble det montert en gammel 76 mm kanon på improviserte fundamenter. Engelskmennene hadde på dette tidspunkt noe nær 100 prosent herredømme på sjøen og i luften, men for alle tilfelles skyld ble det montert skjold på skytset, og kommandobroen - om man da kan bruke et så fint ord - ble forsterket med påsveisede stålplater. På alle utsatte steder ble det stablet sandsekker. Til slutt hadde fartøyet en noe underlig form. Flere mindre skyts ble plassert der hvor det virket naturlig, men det var bare snakk om mindre kaliber. Kanonen var selve hovedskytset.
Tysk stilling tatt I Gratangen hadde general Fleischer problemer, de norske styrkene ble hindret i å operere fritt av en mindre tysk styrke. Tyskerne hadde valgt stilling med omhu, og behersket terrenget med en kanon og flere maskingevær. General Fleischer ønsket tyskernes stilling nedkjempet, men var klar over at det ville føre til et blodbad å storme en så sterk stilling. Han ba britene om hjelp. Svaret han fikk var negativt, den engelske marinen hadde ikke styrker å avse. Generalen følte seg neppe overbevist, men kunne lite gjøre. Bevoktningsfartøyet «Svalbard II» fikk i oppdrag å gjøre et forsøk. Fartøyet lå da i Lødingen. En dyktig utført rekognosering brakte på det rene hvor mange tyskere det var snakk om, og hvor de lå. Natten til 28. april gikk båten til Gratangen og ga seg til å bombardere ungdomslokalet. Det oppsto brann og prosjektilene fra den 76 mm kanonen satte av tysk ammunisjon som eksploderte. Tyskerne ble værende, de aktet tydeligvis å bli i sin stilling uansett hva som skjedde. Natten til 29. april ble «Kvitøy» også med. Det ble nå lagt virksom ild fra begge bevoktningsfartøyene, og dette ble mer enn tyskerne kunne motstå. De trakk seg tilbake, og 6. divisjon var raskt på pletten og tok tyve tyskere til fange. Trusselen var fjernet, og mang en anerkjennende tanke ble nok mannskapene på «Svalbard II» og «Kvitøy» til del!
Bombelast I tiden som fulgte ble det en rekke eskorte- og bevoktningsoppdrag, de fleste rene rutingen. 2. juni ble «Kvitøy» sendt til Tromsø med en noe spesiell last, 72 britiske flybomber, hver på 125 kilo. Sikkert ingen hyggelig last, og det sies at man på den turen var ekstra var overfor flydur! Bombene var bestemt for 3. norske flyavdeling, og ble tatt i mot i Tromsø med glede. De ble senere fløyet tilbake til Narvik-avsnittet og gavmildt drysset over de tyske stillingene. Litt av en omvei forøvrig. Bombene kom fra Harstad til Tromsø for å bli brukt ved Narvik. Etter ordre fra 3. Sjøforsvarsdistrikt gikk turen til Kabelvåg den 5. juni 1940. Kaptein Schrøder-Nielsen var sjef for Kabelvåg Sjøforsvarsdistrikt, og beordret «Kvitøy» til Brettesnes hvor det fikk stasjon. 7. juni 1940 lå «Kvitøy» i Lødingen sammen med tollkutteren «Nordland». Etter en begivenhetsløs patruljetur i Vestfjorden kom «Kvitøy» til Svolvær kl 00.44, den 8. juni. Kaptein Scheie fikk ordre om å melde seg øyeblikkelig, da det lå en svært viktig beskjed og ventet på ham. Mannskapet følte at dette nok ikke ville bli den rolige dagen ved land de hadde gledet seg til. Tiden skulle vise at de fikk rett.
Tysk framgang Situasjonen på Narvikfronten var forvirrende i disse første junidagene i 1940. Allierte tropper var lastet inn i store troppetransportskip med navn som «Oronsay», «Ormonde», «Duchess og York», «Royal Ulsterman» og andre, tilsammen syv skip i et antall av 5.200 mann. Det var tydelig at en tilbaketrekning var i full gang. Tyske fly hadde begynt å bli svært nærgående, de var tydeligvis alt klar over at de hadde lite å frykte fra norske og allierte fly. Hangarskipet «Glorious» var sett da det gikk inn til Narvik, den ombygde slagkrysseren var på 22.500 tonn dødvekt og ruvet godt. Den informerte var klar over at krigen på kontinentet hadde tatt en alvorlig vending for de allierte allerede 10. mai da tyske panserstyrker med et brøl gjorde en slutt på det som engelskmennene ironisk hadde betegnet som «The Twilight War», eller «The Phoney War», alt ettersom. Faktum var at etter erobringen av Polen skjedde det ikke stort på landfronten før åtte måneder senere da Norge ble angrepet. Narvik ble gjenerobret 28. mai av norske, britiske, polske og franske tropper og skapte for en tid en optimistisk stemning. Gleden ble kortvarig og senere er det kommet for dagen at tre dager før gjenerobringen var det tatt en endelig avgjørelse om å evakuere de allierte troppene. Nordmennene fikk ingen beskjed, og mange gode nordmenn falt i kampene ved Narvik i den tro at de sto foran en endelig seier over general Dietl's alpejegere. Med seieren få timer unna ble kampene avblåst.
Flåte ved Andenes Ute i haver utenfor Andenes lurte den tyske flåtestyrken «Juno» bestående av slagskipene «Scharnhorst», «Gneisenau», den tunge krysseren «Admiral Hipper» og fire destroyere. Operasjonsordren gikk ut på å finne den allierte konvoiruten, senke mest mulig tonnasje og dertil å bombardere Harstad for å forsøke å lette presset på general Dietl's tropper ved Bjørnefjell. Tidlig om morgenen, kort etter at «Kvitøy» klappet til kai i Svolvær hadde den mektige tyske flåtestyrken likvidert en alliert tanker, og den nesten symbolske eskorte den hadde av en armert britisk tråler. Et tomt troppetransportskip ble neste offer. Det ble sendt til bunns uten ringeste sjanse til å ta opp kampen. Kommandør Netzband på «Gneisenau» hadde 1.800 mann på sitt 31.300 tonns fartøy som kunne gjøre 32 knops fart og var bestykker med 28 cm kanoner (samme kaliber som «Moses» på Oscarsborg festning i Oslofjorden - bare mer moderne). Kommandør Hoffmann på «Scharenhorst» hadde et helt identisk skip.
«Ulvene» klare De to kommandørene konfererte seg imellom, og kom til at bunkeroljen var sunket så meget i tankene at «Admiral Hipper» (kommandør Heye) og de fire destroyerne måtte sette kursen for Trondheim. Kommandørene regnet med at det var mer enn nok slagstyrke i de to slagskipene til å hamle opp med det fete byttet troppetransportskipene representerte. De hadde ikke noe imot å få et hangarskip eller to på kroken heller. Rekkevidden på kanonene ombord på de tyske slagskipene var mer enn dobbelt så stor som på noen av de allierte skip det kunne bli snakk om å ta opp kampen med. Ulvene var klar til å kaste seg over fåreflokken. Det skulle bli hangarskipet «Glorious», som sammen med de to destroyerne «Acasta» og «Ardent», skulle bli offeret som reddet evakueringen av Narvik-avsnittet, Norges kongehus pluss en noe nær samlet statsledelse.
Til Shetand? I Svolvær ligger på samme tid «Kvitøy» ved land. Kaptein Scheie leser med rynket panne beskjeden han har fått. Det er ruskevær og vinden sliter og river i papiret. Det er en ordre fra Sjøforsvarsdistriktet, og han ser at den er datert 6. juni 1940. Ordrene var ikke alltid så lette å få fram til mottakerne. Den lød: «Gå med «Kvitøy» til Shetland straks, hvor De melder Dem til de britiske marinemyndigheter. Hold godt vestover av hensyn til flyfaren. Med fartøyet kan følge frivillig befal og mannskap i den utstrekning plassen tillater. Den britiske konvoiruten er: 6930 N-0640 Ø, 6600 N-0400 V, 6300 N-0500 V». Meldingen var sendt ut 7. juni 1940 og ble kort etter fulgt av en tilleggsordre: «Fra Sjøforsvarets overkommando: De fartøyer som skal gå til Storbritannia, skal anløpe Thorshavn (Færøyene) for å få britiske gjenkjenningssignaler, istedenfor å gå direkte til Shetland». Grunnen til dette var at de britiske gjenkjenningssignalene skulle endres rutinemessig 8. juni. Dette var glemt, og man måtte i all hast sende melding gjennom viseadmiral Cunningham på HMS «Devonshire». Ordren kom fra Lord Cork, men nådde ikke alle som skulle ha den. Noen av de norske marinefartøyene fikk ingen tilleggsordre og gikk direkte til Shetland - forøvrig uten problemer. Et av fartøyene var gamle «Draug» med sine fire skorsteiner og kullfyrt maskin. De allierte oppga feltflyplassene ved Bodø (Hernesmyra), ved Tjeldsundet (Skånland) og Salangen (Elvenes). Norske marineenheter og Norges fåtallige fly startet evakuering fra Norge.
Skjebne ved Andøya Undervannsbåten B-3, bevoktningsfartøyene «Svalbard II», «Haug III», og «Kvitøy» kom av forskjellige grunner aldri til Storbritannia. «Svalbard II» og «Kvitøy», samt B-3 fikk alle sin skjebne avgjort i farvannet ved Andøya. La oss først se på «Kvitøy»: Som sagt var været temmelig rusket 8. juni 1940. Kaptein Scheie fikk det travelt etter å ha fått sine ordrer ved midnatt. Han fikk brakt på det rene at «Svalbard II» lå i Harstad. Fartøyet ble ført av løytnant Broli. De to skipssjefene avtalte å gå sammen til Færøyene. Planen var å følge noenlunde samme rute som HMS «Devonshire» fulgte: Kurs mot Jan Mayen, så i en stor bue mot vest og Færøyene («Devonshire» gikk ikke til Færøyene, men fortsatte vestenfor, ned i The Minch, farvannet mellom Skottland og Hebridene og til Clyden hvor det anløp Greenock natt til 10. juni 1940). De regnet begge med at det kunne bli en tøff tur, og tyske fly ville neppe forsømme å jage de norske marinefartøyene til siste slutt. «Kvitøy» gikk fra Svolvær kl. 01.45 med kurs for Stamsund, hvor kaptein Scheie regnet med å kunne bunkre og ta ombord maskinolje før turen over åpent hav. Klokken 04.00 la «Kvitøy» til kai i Stamsund. Ankomsten ble alt annet enn fredelig. To damer fra telefonsentralen kom løpende med en melding fra sjef for Hærens avsnitt, kaptein Myrseth, som det hastet svært med. Meldingen var alarmerende: To tyske fartøy skjøt opp oljetankene i Svolvær. Det var branner og eksplosjoner. «Kvitøy» måtte øyeblikkelig begi seg til Svolvær og der ta opp kampen mot tyskerne!
Til kamp! I sannhet litt av en oppgave for gamle utslitte «Kvitøy», men kort etter var man i full fart på vei tilbake. Den gamle dampmaskinen ble presset til det ytterste. Mye tydet på at «Nordkapp» allerede var kommet til området ved Svolvær og hadde tatt opp kampen. De kunne saktens trenge hjelp. Utenfor Lille Bremholmen møtte de en skøyte og fikk da beskjed om at «Nordkapp» allerede hadde forlatt Svolvær, men at brannene i oljeanlegget fortsatte. Situasjonen var så uklar at kaptein Scheie satte kurs for Henningsvær for å forsøke å få et litt klarere bilde av hva som egentlig sto på. Kort etter meldte imidlertid utkikken at han hadde sett to fartøy, et mindre handelsskip og noe som så ut som en stor tråler. Fartøyene hadde kurs for Svolvær og gikk vestover. Framme i Henningsvær forsøkte han å få kontakt med kaptein Myrseth, men forgjeves. Det var ingen forbindelse mellom Henningsvær og Stamsund. Kaptein Scheie besluttet da å ta saken i sine egne hender og gikk ut fra kai og satte kurs for Gimsøystraumen. Kort etter hadde «Kvitøy» på nytt kontakt med de to ukjente fartøyene. De dukket brått opp i regntykka sør for Henningsvær. På «Kvitøy» fikk man ikke lang tid til å filosofere over om dette var venn eller fiende, for plutselig glimtet det til fra dekket på tråleren og kort etter også fra handelsskipet. Sekunder senere plystret granater i sjøen for kort og ut til siden for «Kvitøy». Eksplosjonene kastet kaskader av sjø i været, dette var alvor.
Misforståelse På «Kvitøy» spilte man ikke tiden, men besvarte øyeblikkelig ilden med kanonen. Ialt ble det avfyrt åtte skudd med 76 mm kanonen, og nordmennene var bedre skyttere, for to treff ble observert, et midtskips og et i akterskipet. Skytingen var ikke tilfeldig, kanonèr Aleksandersen hadde drillet sine karer og felttoget ved Narvik ga rikelig med praksis. Også motstanderen lot til å ha fått nok, de to fartøyene satte opp farten og styrte unna. Lite ante vel besetningene på de tre fartøyene som var inneblandet i duellen at det hele var en gedigen misforståelse. De to «tyske» fartøyene var i virkeligheten et britisk «decoyship» - et fartøy som utga seg for å være den norske ruteskipet «Ranen» og den armerte britiske tråleren «Northern Gem». Britene var på sin side overbevist om at de hadde vekslet skudd med et hurtiggående tysk marinefartøy. De trodde fartøyet var langt større enn det var og hadde feilberegnet fullstendig. Først etter krigen kom fadesen for en dag. Det ble ikke bedre da det ble klart at britene hadde fått ordre av Lord Cork om å ødelegge tankanlegget i Svolvær slik at oljen ikke skulle falle i tyske hender. Slike ting hender i krig. Litt pussig å tenke på at alle parter tok så sørgelig feil, ikke minst fordi britene hadde gjort seg anstrengelser for å ligne «Ranen» - tydeligvis med dårlig resultat.
Til Risøyhamn Etter trefningen fortsatte «Kvitøy» nordover gjennom Gimsøystraumen. Klokken 14.30 var man framme i Risøyhamn. Kaptein Scheie var i land og fikk beskjed om at «Svalbard II» var klar for avgang fra Harstad klokken 15.00. Løytnant Broli mente Gryllefjord på Senja yille være et bra møtested. All den tid det ville gå temmelig lang tid før «Svalbard II» kunne rekke fram fra Harstad, tok man det litt med ro. Det ble anledning til litt hardt tiltrengt søvn, og først klokken 17.15 kastet «Kvitøy» loss og bega seg Andfjorden i vold. Alt lå til rette for en begivenhetsløs tur, men Luftwaffe ville det annerledes. Været var ruskete, vinden kom i kast, og sjøen toppet seg. Av og til stripet en plutselig regnbyge sjøen og slettet ut konturene av Senja. Kaptein Scheie var glad til, et slikt vær ville holde tyske fly mer i ro, selv om tyskerne stadig oftere var å se. Tross alt lå Andøya temmelig langt ute.
Drama i gang Ombord på «Kvitøy» var man lykkelig uvitende om det drama som akkurat da utspant seg i havet utenfor Andøya. Fullastet med egne Gloster Gladiatorfly og åtte Hurricanefly fra 46 Sqn og 263 Sqn hadde hangarskipet HMS «Glorious» og de to destroyerne HMS «Ardent» og «Acasta» gått rett i gapet på flåtestyrken «Juno». De to tyske gigantene «Scharnhorst» og «Gneisenau» var totalt overlegne. Kanonene ombord hadde dobbelt så lang rekkevidde som de «Glorious» hadde. Tyskerne kunne derfor i ro og mak likvidere de tre britiske fartøyene. Det eneste som kunne endre utfallet på denne kampen var rent og uforfalsket mot. Granatene fra tyskernes 27,5 cm (11 tommers) kanoner begynte systematisk å rive hangarskipet i filler. Ombord på «Glorious» var man fullstendig klar over at dette betød slutten. I et fortvilet forsøk på å skaffe hjelp ble det sendt ut nødsignaler. Det var bare «Devonshire» som oppfanget signalene, men selv om dette fartøyet lå bare hundre sjømil unna ble signalene ikke besvart. Ombord på «Devonshire» var kong Haakon, kronprins Olav, kongens overadjutant oberst Nordlie, kronprinsens adjutant major Østgaard, regjeringen bortsett fra to medlemmer, den engelske ambassadør i Norge og en håndfull norske flyvere. Dertil en del tyskere som hadde flyktet fra Hitlers Tyskland og hadde søkt tilflukt i Norge. «Devonshire» bar på sin kjøl omtrent hele kongeriket: Norges konstitusjon, og admiral Cunningham hadde klare ordrer om å gå direkte til Storbritannia - uansett hva som hendte.
Holdt hardt? Admiral Cunningham hadde personlige venner ombord på «Glorious» og det må ha holdt hardt for ham å ikke bryte radiotausheten og sette full fart mot hangarskipet. Men, også dette skipet ville sikkert ha blitt sendt til bunns, med sine 10.000 tonn ville krysseren blitt spurv i tranedans. På troppetransportskip var omkring 10.000 soldater på vei vekk fra Narvik-fronten. Admiral Marschall som var leder for «Juno», var klar over at det var flere allierte skip i området utenfor Andøya denne junidagen i 1940. Et rekognoseringsfly hadde sent den 7. juni rapportert følgende: «En krysser, to jagere, to store transportskip observert kl. 13.25 i det nordlige innløpet til Andfjorden. Kurs vest, fart moderat. To jagere kl. 13.45, 25 n. mil for Andenes på nordlig kurs. To hangarskip og to jagere lå kl. 14.00 stille omkring 45 n. mil nord for Andenes». Krysseren må ha vært HMS «Devonshire», de to jagerne HMS «Ardent» og «Acasta» og hangarskipene «Ark Royal» og «Glorious». De to transportskipene kan ha vært «Arandora Star» eller «Ulster Monarch». For den saks skyld «Oronsay», « Ormonde», «Royal Ulsterman», «Ulster Prince», eller «Duchess of York». De var i området alle sammen. Admiral Marschall kunne ha hatt god bruk for de jagerne han hadde sendt avsted til Trondheim: «Karl Galster», «Hans Lady», «Erich Steinbrinch» og «Herman Schoemann». (Ingen av jagerne hadde deltatt i angrepet på Norge 9. april).
«Glorious» senkes Klokken 18.40 gikk hangarskipet «Glorious» ned. Det var bare destroyerne «Ardent» og «Acasta» som ennå fløt. «Ardent» startet omgående på et angrep direkte mot de to tyske kolossene. Skipssjefen håpet han ville komme på effektiv torpedoavstand, men håpet forsvant i en skur av stål. En bredside fra slagskipene løftet det britiske fartøyet nesten klar av vannet før det for full maskin gikk under i et kok av skum. De overlevende fra hangarskipet så vantro på det som skjedde. De var vitne til et heltemot som virket neste utrolig. I samme øyeblikk ruste «Acasta» mot de tilsynelatende usårbare kjempeskipene. De få som ble vitne til «Acasta»s siste minutter glemmer det aldri. Ennå med synet av søsterskipet som ble revet i filler på netthinnen, begynner sjefen på «Acasta» en kamp han ikke kan vinne. Avstanden er ca 25.000 meter, men det utrolige skjer at den britiske destroyeren skummer mot slagskipene uten å bli truffet. På 14.000 meters avstand sender destroyeren avsted en salve på fire torpedoer. En av dem treffer «Scharnhorst» og dreper to tyske offiserer og førtiseks menn. Torpedoen var uhyre velplassert, slagskipets aktre kanontårn ble satt ut av spill. Det oppstår en lekkasje som oversvømmer midtre og styrbords hovedmaskiner. Dette reduserer slagskipets fart til 20 knop. Kl. 19.06 går «Acasta» ned. Kun en mann overlevde. Kl. 19.12 ga den tyske admiralen ordren: «Ilden opphører». En time og førtifem minutters kamp har kostet 1.515 allierte soldater livet. Bare 39 av dem som var ombord på de britiske fartøyene overlevde. Av de omkomne var 1.474 fra Royal Navy og 41 mann fra RAF.
Katastrofe avverget Det raidet som de to tyske slagskipene kunne ha startet blant evakueringsfartøyene kunne ha berøvet Norge mesteparten av kongehuset, nesten hele regjeringen og over 10.000 mann ellers livet. Det var bare et fartøy, den lille destroyeren «Acasta» som avverget katastrofen. Harstad by skulle overfalles grytidlig 9. juni, men ble spart. Har noen fortjent et monument, må det være den gruppen som kjempet utenfor Andøya 8. juni 1940 og i særdeleshet mennene ombord på «Ardent» og «Acasta». Hvorfor ikke et monument på Andenes? Mens dette hendte seilte «Devonshire» videre, Trygve Lie så telegrammet som Capt. D'Oely Hughes sendte med bønn om hjelp, men det var ikke noe å gjøre. Ordre var ordre.
«Kvitøy» angripes I Andfjorden seilte «Kvitøy» på vei fra Risøyhamn. Kursen var lagt langs land, det var tryggest slik. Det var meningen å stikke rett over til Gryllefjord når man var på høyde med Haugnes på Andøya. Klokken 20.45 er «Kvitøy» omtrent midtfjords da alarmen plutselig går. Utkikken har oppdaget et stort fly som kommer rett mot fartøyet fra syd. Det er sikkert et rekognoseringsfly som er sendt ut for å se etter troppetransportskip og alliert tonnasje ellers. Det er kjempestort og har fire motorer. Sannsynligvis en Focke Wulf 200 C «Kondor». Ombord på flyet går man uten nøling til angrep på «Kvitøy», og idet alle som er på dekk kaster seg i dekning høres den illevarslende lyden av tunge mitraljøser og maskingevær. En skur av prosjektiler farer over fartøyet fra for til akter, men sandsekker og stålplater virker etter sin hensikt. Fartøyet flyter og er tett. Flyet stiger brått, bombelukene smeller opp og så kommer stålfuglen tilbake. Hylene fra bombene overdøver bruset fra sjøen og vinden. Lyden tiltar og blir øredøvende. Så eksploderer alt i rødgule blaff og sjøfokket innhyller fartøyet. Bombene har gått i sjøen kloss ved, og fortumlet kommer mennene på «Kvitøy» seg på føttene. Med undring konstaterer de at ingen er truffet. De kjenner etter for sikkerhets skyld. Men gleden blir av kort varighet. Etter en lang sving kommer Kondoren tilbake, rovfuglen har ikke til hensikt å gi seg så lett. Igjen mitraljøser, maskingeværer og til slutt, bomber. Bom igjen. Men, så våkner mannskapet til dåd. Raskt bemannes alt som kan skyte, og flyet får en varm velkomst ved neste angrep.
Kortvarig glede Kort etter trekker den store maskinen opp, og plutselig er den borte som ved et trylleslag. Lyden av motorene fortaper seg. «Kvitøy» er alene på Andfjorden. Forsiktig smil og klapp på ryggen. Alle er glade over å ha overlevd, men gleden ble kortvarig. Uten varsel lyder på nytt ropet «Fly». Denne gang er det ikke mindre enn seks fly som kommer. Sikkert Junker 88 som har jaktet på større bytte, men nå kaster seg over byttet som Kondoren ikke klarte å slå klørne i. Tyskerne følger den samme taktikk de alltid benytter, former en stor ring etter å ha fløyet inn på linje. På denne måten får offeret ikke fred, men må stadig slå tilbake nye angrep. Mannskapet på «Kvitøy» har besluttet seg for å selge seg dyrest mulig og åpner opp med alt de har. Maskingevær og mitraljøser og selv håndvåpen plaffer løs på svermen av fly som kommer farende i slakke stup og stiger brått igjen. En veritabel heksedans av brølende flymotorer, smatring av maskinkanoner og drønn fra bombeeksplosjoner. Midt oppe i alt dette har kanonmannskapet på «Kvitøy» fått den tunge 76 mm kanonen i en slik stilling at den kunne brukes som luftvern. De tyske bombemaskinene flyr fortsatt i en stor sirkel og stuper ned i tur og orden. Det første som får glimtet fra 76 mm kanonen mot seg trekker opp uten å bombe, og det er tydelig at dette kom uventet. Alle ombord på «Kvitøy» hopper også til, de trodde et øyeblikk at båten var truffet. De tyske flyverne nøler litt, trekker litt unna, men setter så i gang igjen. De angriper imidlertid fra adskillig større høyde, og bombingen blir mer upresis. «Kvitøy» har vunnet første runde. Sjøgangen gjør at båten kaster seg og det er omtrent umulig å sikte, men det gjelder å holde skytingen i gang, så det er vedvarende hamring fra alle våpen ombord, innimellom drønner det fra kanonen. Ingen av flyene viser tegn på at de er blitt truffet, men det er tydelig at den dyktige manøvreringen og den intense motstandsviljen har satt respekt i angriperne. Bombingen blir stadig mer upresis, men fortsatt kastes sjøen i været fra bombeeksplosjoner bak, foran og til sidene. Det er sjømannskap av klasse som vises. Kaptein Scheie kaster «Kvitøy» inn i den ene halsbrekkende manøver etter den andre. Den gamle damperen formelig danser omkring.
Vitner fra Haugnes Så, brått er det slutt. Det er mulig tyskerne gikk tomme for ammunisjon og bomber eller flyene rett og slett begynte å gå tomme for drivstoff. De stiger i en bue mot syd og forsvinner sørover Andfjorden i retning Harstad. Kampen er over. Angrepet har vart omtrent en time, men ingen ombord på «Kvitøy» hadde noen følelse av tid mens det sto på. På land har innbyggerne på Haugnes vært vitne til kampen, og regnet med som sikkert at intet fartøy kunne stå seg mot stormløpet fra så mange tyske fly. Men ut av dis og røyk kommer fartøyet forsatt med kurs for Gryllefjord. I havet utenfor dør folkene fra «Glorious», «Ardent» og «Acasta». De to tyske slagskipene kunne ha reddet hundrevis av britiske sjøfolk, men gjør det ikke. Ombord på «Kvitøy» midt i Andfjorden er det stille, øredøvende stille. Lyden av sjø og vind og den taktfaste dunkingen fra dampmaskinene er alt som høres. Alle ombord er fortumlet og øre etter stridsalarmen. Fartøyet har kommet seg merkverdig godt fra bataljen. Riktignok er alt over vannet fregnet av treff fra mitraljøser og maskingevær. Fliser er slått av synlig treverk, og stålplatene er bulket og medtatt av utallige treff. Nødpansringen og sandsekkene har vist seg å holde mål. Ingen av folkene ombord har fått alvorlige skader, utrolig nok. Kanonèr Aleksandersen gjør seg til talsmann for alle ombord da han utbryter: «Hvem kunne ane at vi hadde en slik sjef»? Uten den dyktige og kaldblodige manøvreringen av kaptein Scheie ville utvilsomt «Kvitøy» forlengst han ligget på havets bunn.
22 granater Kursen ble igjen satt for Gryllefjord og «Kvitøy» ankret der kl. 23.00. En opptelling viste at det i alt var skutt 22 granater med den tunge kanonen. Hvor de tok veien vet vel ingen i dag, men noen og enhver på nordre del av Andøya løp vel denne dagen risiko for å få en slik i hodet. Fartøyet var tett, men damprør og vannrør hadde ikke hatt godt av sjokkene fra enkelte bomber som hadde falt så nær som 10-15 meter fra skutesiden. Det ble derfor besluttet å slukke kjelen delvis mens utbedring ble igangsatt. Det ville være for risikabelt å slukke kjelen helt, da ville fartøyet være et stillestående mål for hevngjerrige tyske fly. Målet var å gjøre «Kvitøy» sjøklar til neste dag. Turen sammen med «Svalbard II» fikk man slå en tykk strek over.
Tragedie i havet «Svalbard II» kom midt opp i følgene av tragedien utenfor Andenes, om morgenen den 10. juni 1940. Lik fløt omkring i havet i store mengder. Mellom klokken 11.00 og 12.00 siktet man en flåte med fem mann ombord. De var totalt utmattede, og det var fare for livet. Løytnant Broli besluttet da å snu for å gå tilbake til Risøyhamn med dem slik at de kunne få legehjelp. De overlevende kunne fortelle en tragiske historie om kamp for livet i havet. På flåten hadde det opprinnelig vært 32 mann, men etter som tiden gikk døde de en etter en og ble skjøvet i havet av de gjenværende. 27 mann døde på flåten før den omsider ble oppdaget. Av de gjenværende fem klarte en ikke strabasene og døde mens «Svalbard II» var på vei mot land. 11. juni kom «Svalbard II» til Risøyhamn og de reddede ble satt i land og fraktet til sykehuset på Stokmarknes. Siden det var inngått våpenstillstandsavtale mellom tyske og norske tropper med virkning fra kl. 0001 den 10. juni 1940 kom «Svalbard Il» tilbake til tyskokkupert område. Fartøyet ble da også kort etter overtatt av tyskerne og det norske flagg firt. Fartøyet ble under tysk flagg ført til Tromsø, hvor også mannskapet ombord havnet som krigsfanger.
«Kvitøy» i Gryllefjord Det viste seg snart at «Kvitøy» hadde fått diverse skader under flyangrepene i Andfjorden. Skroget var tett, men de gamle damprørene var i en sørgelig forfatning. Straks trykk ble satt på hveste dampen ut fra utallige lekkasjer. De tyske flybombene hadde ristet «Kvitøy» som en terrier rister en rotte. Utbedringene av damplakkasjene tok tid, og våpenstillstandsavtalen innhentet fartøy og besetning. Da man så hvilken vei det gikk besluttet man ombord på «Kvitøy» å gjøre fartøyet så lite brukbart for tyskerne som mulig. Følgelig ble kanonmekanismen tatt fra hverandre og dumpet i sjøen. Samme vei gikk ammunisjonen og alt som kunne komme tyskerne til gode. Proviant og bunkers ble fordelt på innbyggerne i Gryllefjord som dermed fikk et uventet, men kjærkomment tilskudd. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. «Kvitøy» ble liggende en stund i Gryllefjort før tyskerne overtok fartøyet.
Etter den ulike kampen utenfor Andøya måtte «Scharnhorst» og «Gneisenau» sette kurs for Trondheim som var nærmeste sted «Scharnhorst» kunne få utbedret skaden som torpedoen fra HMS «Acasta» hadde forårsaket. For nasjonen Norge har det neppe eksistert noe mer verdifullt enn nettopp denne torpedoen som reddet kongehus og statsledelse. Ti tusen allierte soldater burde føle samme takknemlighet. I Trondheim ble skadene på «Scharnhorst» utbedret og tapet av to offiserer og førtiseks mann erstattet.
Byttet unnslipper Først 10. juni 1940 på morgenkvisten var «Scharnhorst», «Gneisenau», «Admiral Hipper» og de fire jagerne som utgjorde sikringen klar til å fortsette «Operation Juno». Da denne pansrede knyttneven kom fram til områdene utenfor Andøya var byttet unnsluppet. Det var ikke flere troppetransportskip eller marinefartøy å angripe. Operasjonen utenfor Andøya kom med dette til å markere slutten på det tyske felttoget i Norge våren 1940. Nazistene kunne overta rollen som «herrefolk» i fem lange år, godt sekundert av norske medløpere.
Glemte helter I kommunikeer som ble sendt ut etter at kampene i Norge var slutt ble ikke kampen utenfor Andøya nevnt. Også senere har det vært merkelig stille om betydningen av det heltemot som ble utvist. Det er fortsatt ikke for sent å rette på dette. Det arbeides nå for å få reist et minnesmerke på Andenes, og egentlig er dette et nasjonalt ansvar.
Tyske fly angriper I dagene 9. og 10. juni 1940 ble hurtigruteskipet «Prins Olav» og det tidligere hospitalskipet «Ariadne» angrepet og skutt i senk av tyske fly. Senkingene fant sted utenfor Andøya og førte til tap av i alt åtte menneskeliv. Tapstallet kunne ha blitt langt større for det var bare et nærmest utrolig hell som førte til at de overlevende ble berget av en britisk destroyer. De tyske flyene nøyde seg ikke med å senke fartøyene, men ga seg til å skyte på blink mot de overlevende som klamret seg til vrakgods i sjøen eller fortvilt prøvde å finne dekning i livbåtene. Det var ikke mye snakk om ridderlighet eller vilje til å etterleve Genevekonvensjonen. De overlevende hadde aldri klart å ta seg til lands i de gjennomhullede livbåtene, og gleden var stor da redningen var et faktum. De ble tatt hånd om på beste måte, og senere satt i land på Scapa Flow.
«Vandyke» Natten mellom 9. og 10. juni 1940 var det også andre fartøyer som kom hardt ut og kjøre utenfor Andøya. Passasjerskipet «Vandyke» som i fredstid gikk mellom Danmark og England var beordret nordover for å delta i evakueringen av allierte tropper fra Narvikfelttoget, men ble angrepet av tyske fly ved Anda fyr. Historien vil bli behandlet spesielt da det foreligger en rekke øyenvitneskildringer av det som skjedde før, under og etter senkningen på «Stordjupta» utenfor Andenes. Skjebnen ville at en uskyldig fire år gammel gutt også skulle ofre livet hjemme på stuegulvet den 10. juni 1940, selv om våpenstillstand var inntrådt ved midnatt. Tyske flykanoner skaket denne dag opp Andenes.
Tilbaketrekning Mens mannskapet på «Svalbard II» ble tatt til fange i Risøyhamn sto følgende å lese i «The Times» 11. juni 1940: «Tilbaketrekning fra Norge. Konge og regjering i Storbritannia. Fellesskap med de allierte. Informasjonsdepartementet sendte i går ut følgende redegjørelse: Med HM Kongen av Norge og den norske regjerings vitende, og etter gjensidig forståelse, har de britiske og franske tropper trukket seg ut av Nord-Norge. Kongen av Norge og den norske regjering er nå i Storbritannia, og en del av de norske styrkene er blitt trukket ut av Norge for å bli organisert og satt inn på andre fronter. Erobringen av Narvik satte oss i stand til å treffe forholdsregler som vil hindre tyskerne i å bruke havnen til jernmalmeksport for en lengre tid. Tropper og materiell fra Nord-Norge kan nå benyttes annensteds med større fordel, i den felles kamp for å knuse det tyske forsøk på å få herredømmet, den kamp hvis resultat norsk selvstendighet til syvende og sist er avhengig av». Meldingen var sikkert ment å skulle være et signal til verden om at kamphandlingene i Norge var til ende. I tillegg fikk man gitt et vink om at Norge en lovlig eksilregjering og en konge i utlendighet. Alle gode nordmenn kunne trekke et lettelsens sukk over at tyskerne hadde trukket det korteste strå i jakten på konge og regjering. I kommunikeet ble det ikke med et ord nevnt den kamp som hadde kostet 1515 unge mennesker livet i havet utenfor Andøya. I et magasin for Royal Navy sto en liten notis under tittelen: Heroism averts a tragedy. Her blir det konkludert med at «The damage to the Allied troop convoys had been thus dramatically removed by a deed of gallantry succsseful far beyond what could have been expected of it». Det er denne heroiske innsats som nå bør få et synlig minnesmerke på Andenes! At kampen sto i det iskalde Nordishavet utenfor den fjerne Andøya forringer ikke innsatsen.
Epilog Oppsynsskipet «Fridtjof Nansen» kom seg velberget over til Storbritannia, men gikk tapt 8. november 1940 da det gikk på et ukjent skjær under operasjoner på kysten av Jan Mayen. Undervannsbåten B-3 fikk eksplosjon i babord batteritank ca 100 nautiske mil nord av Andenes fyr. Eksplosjonen satte en effektiv stopper for turen til Færøyene og videre innsats på norsk side. Men, noe klarte seg tross alt. Alle marinens fartøyer fulgte ordren om å dra til Storbritannia, og fram kom undervannsbåten B-1, oppsynsskipene «Nordkapp» og «Fridtjof Nansen», depotskipet «Heimdal», den kaprede tyske tråleren som fikk navnet «Honningsvåg», samt seks armerte hvalbåter eller større trålere som fikk benevnelsen bevoktningsfartøy. «Sleipner» og «Draug» fra marinen var allerede kommer til Storbritannia, og i Canada lå seksten hvalbåter. Hærens og marinens fly ble fløyet over den finske grensen, mens de store tyskproduserte Heinkelmaskinene tok veien over havet. Flyene tok en kurs som førte dem rett over Andøya, og det gikk ikke bedre enn at de norske maskinene dumpet rett opp i en sterk tysk flyformasjon. Daværende løytnant Jørgensen leder sin formasjon i en halsbrekkende ferd gjennom skar og topper og kom seg velberget over til Storbritannia. Sikkert spennende å fly Heinkel i britisk luftrom. Fra Hæren kom få seg over i første omgang. Det var stort sett sjefen for 6. divisjon, general Fleischer, kongens overadjutant oberst Nordlie, kronprinsens adjutant major Østgaard og noen få andre.
Narvikfronten oppgis General Ruge aksepterte 6. divisjons plan for tilbaketrekning og demobilisering av divisjonens enheter. Planen ble satt ut i livet natt til 9. juni 1940. IR-16 trakk sin bataljoner tilbake over fjellet mens første bataljon av IR-15 ble dannet ettertrygd i Bjerkvik. Gjennom stillingene ble de øvrige avdelinger trukket tilbake og demobilisert i Salangsdalen. Soldater og befal fikk utlevert sivile klær fra forretninger i området og sendt på transportskip sørover under sine sjefers kommando. Tyskerne hadde allerede 8. juni sendt patruljer inn i de stillinger som franskmennene hadde holdt ved Nygaardsvassdraget. De konstaterte at stillingene var rømt i all hast, og hadde etterlatt en god del utstyr og utrustning. Den 8. juni sendt så tyskerne en mindre styrke mot Narvik og rykket inn i byen om kvelden uten å møte motstand.
Våpenstillstand Natt til 10. juni 1940 kl. 0001 inntrådte våpenstillstand. I ØstFinnmark sto ennå Varangerbataljonen, garnisonskompaniet og 2. bataljon av IR-14 under våpen som grensevakt mot russerne. Her ble de stående helt til 9. juli da de ble erstattet av tyske styrker fra Waffen SS.
Feige Nordmenn? De nordmenn som i junidagene 1940 kom seg over til Storbritannia opplevde ofte å bli heller kjølig mottatt. Dette skyldtes for en stor del at avisreportere, som den amerikanske Leland Stowes tegnet et lite sympatisk bilde av nordmenn og deres innsats. Amerikaneren undret seg over at tyskerne kunne erobre Norges hovedstad med fattige 1500 mann. Tross alt hadde Oslo en befolkning på drøye 300.000 innbyggere! I en reportasje som ble trykket i noen av verdens største aviser beskrev han tyskernes innmarsj i Oslo slik: «Den underligste scene en kan tenke seg. Oslo’s vakreste boulevard var stappfull av folk som ville se tyskerne rykke inn. Besynderligst av alt var det å se norsk politi rolig stille seg i rekker langs fortauene og rydde gatene for tyskernes triumferende inntog». Han hadde i sannhet grunn til å undres, amerikaneren.
|
|
|
Andenes krets Bjørnskinn krets Bleik krets Dverberg krets Medby krets Nordmela krets Nøss krets Saura krets Skarstein/Fiskenes/Haugnes krets Skjolde krets Strandland krets Åse krets |
|
