Tilbake til startsiden

Kulturminner i Andøy

Bleik krets

Andenes krets

Andøya sett fra Andfjorden. Foto: Idar Nilssen.

Trafikk på land og sjø
Utviklingen sett fra Risøyhamn

 

Av Judith Benjaminsen.

Judith Benjaminsen var eldste datter av Dorthea og Thorvald Benjaminsen, og var 6 år gammel da familien flyttet til Risøyhamn og overtok handelsstedet. Det var som kjent i 1902 Benjaminsen-familien flyttet fra Lofoten til Risøyhamn. Før det hadde det vært en rekke andre eiere på stedet. Blant andre Richard With bodde i Risøyhamn fra 1875 til 1889. Der vokste datteren, kvinnesaksforkjemperen, musikeren, redaktøren og forfatteren Nanna With opp, i det samme huset som Judith Benjaminsen. Denne fortellingen ble skrevet i 1972, og skal visstnok være ført i pennen av hennes datter Kirsten fordi Judith på det tidspunktet hadde betydelige synsproblemer.

I 1902 var statsveien Risøyhamn - Andenes bygget ferdig bare noen kilometer. Det tok flere år å fullføre den.

Endel av arbeidskraften kom fra Ofotbanen da anlegget der var avsluttet. Arbeiderne derfra kaltes anleggsslusk, men når de gikk over til veiarbeid, ble de veislusk. Noen var svensker som giftet seg med jenter fra øya og slo seg ned der for godt. De viste seg å være dyktige gårdbrukere så det var ingen dårlig tilvekst øya fikk der. Men anlegg var deres spesiale. De kunne alt om å minere og mure opp bruer - og synge oppsanger.

Risøyhamn først på 1900-tallet med ”Gården” lengst til høyre, og butikken midt i bildet

Blant tidligere eiere og beboere kan nevnes Isak Grønbech på andre halvdel av 1700-tallet, Jørgen Kristian Bye, Stie Tønsberg Pfeiff mot slutten av 1700-tallet, Christen Antoni Paulsen først på 1800-tallet, Even Andreas Falch, Jens Florup Stoltenberg, Georg Rinnan fra 1865, Peder August Næss fra 1870, Richard With fra 1875 (hans første kone er gravlagt i Bjørnskinn, og hans velkjente datter, Nanna With, vokste opp i gammelgården i Risøyhamn), Johan Dedor Storstrand, som senere etablerte virksomhet på Fiskenes. Wilhelm Werness Nagel var den siste før Benjaminsen kjøpte stedet.

Bygging av bruer

Det var flere elver som skulle forseres. Den første var Anderså ved Laneskogen og brua over den ble så fin at den ble helt berømt. Så kom Åsebrua og Åbrua. Disse lå hitenfor Dverberg og far påtok seg å skaffe det som trengtes av folk, hester og vogner for å få kjørt frem jernskinner og stein. Jernskinnene som var av svære dimensjoner, kom med skip til Risøyhamn. Far var meget bekymret for at kaia ikke ville tåle belastningen. Han hadde utbedret den en del, men var ikke ferdig med det arbeidet. Det var et verre styr av folk og vogner til stor opplevelse for oss unger. Flere vogner ble bundet sammen til hele tog, for bjelkene var så lange. Alt gikk heldigvis uten uhell av noe slag. Steinen ble hentet inne på øya, så den så vi ikke noe til.

Brua over Andersåa ved Lanesskogen

Den kan fortsatt beundres. Foto: Idar Nilssen.

 

 

Åpning av veien mellom Risøyhamn og Andenes
Men til den høytidelige åpningen av veien i 1910 ble det liv igjen av folk, hester og vogner. Bare at dette var litt annerledes med celebre personer fra hele amtet med amtmannen i spissen. Fogden kom i full uniform med lensmann og annen øvrighet.
(Lensmannen hadde før veien kom, ridd langs standen til Andenes hvor han var oppsynsmann for fisket. Var det ikke føre for hest, gikk han på ski eller til fots med protokollen og det han ellers trengte i en veske, over myrer, fjell og elver Andøya rundt utallige ganger.)

Aftens i Gården
På tilbakeveien kom hele selskapet til oss til aftens før de drog videre med båt. Jeg husker det ble ribbet ryper og laget fin fiskemat i store mengder. Desserten var naturligvis multer. Bordet ble dekket med det beste vi hadde av porselen og glass og pyntet med norske f1agg.
Det ble holdt taler og det ble skålt og guttene og jeg lå oppe på gangen i bare natt-tøyet og holdt øye og øre med det hele mens vi kjente duften av god mat, vin og cigarer.

Postbudet på skøyter
Men alle problemer var nok ikke løst i og med at veien kom, for den ble ikke brøytet om vinteren. Hvis det var det snø, kunne den bare brukes på skareføre. Hvis altså skaren kunne bære en hest.
Var det barfrost etter regn, ble de dype grøftene langs veien til skøytebaner.
En gang gikk en betjent ned ekstrapost til jul fra Risøyhamn til Dverberg og tilbake på skøyter der.
Da bilene kom, måtte veien brøytes. Men snøen blåste - og blåser - sammen i steinharde driver, så helt opp til våre dager har det ikke vært noen spøk å innfri alle de forventninger de glade talere kom med ved åpningen.

Lokalbåten “Røst” ved kai i Risøyhamn

Thorvald Benjaminsen sittende nærmest. Foto utlånt fra familien.

 

 

Båtforbindelse med omverdenen
Forbindelsen med verden utenfor øya foregikk med båt. I 1902 var det to lokalbåtanløp pr uke sydfra (Vesterålske) men så kom Troms Amts Dampskipselskap med først ett, siden to anløp i uken.
Båten gikk ut fra Harstad den ene gangen og ut fra Tromsø den neste. Båtene måtte gå gjennom Risøyrenna, det smale, svingete sundet med vann i sterk strøm, mellom Hinnøya og Andøya. Renna ble oppmudret for skipstrafikk i 1880-årene, men likevel kunne "lokalen" bare forsere sundet ved flo sjø. Var den ikke i rute, var det bare å ligge og vente i fire timer. Var båten på sydgående til Sortland, hvor den snudde, korresponderte den med Vesterålske for omlasting av gods og passasjerer.
Under kaia var det et vannstandsmerke som viste om det var høyt nok vann. Kapteiene ville rimelig nok vite om det var trygt å gå så de ikke gikk på grund i renna, noe som likevel hendte flere ganger i årenes løp.
Vi hadde også mange anløp av godsbåter, for Risøyhamn var det eneste stedet på Andøya med isfrihavn og dampskipskai. Det vil si is var det nok, men ikke mer enn båtene klarte å forsere.

Lykt på kaia
Godsbåtene kom ofte om natten. Da lå de og ulte i leia til far kom seg i klærne og for ned på kaia. Der stilte han seg ytterst ute med en stor lykt som skulle vise vei. Var det dårlig vær, kunne det ta timer før båten var inne. En ansvarsfull og ufyselig jobb han ikke ville overlate til noen andre. Så var det å sende gods og ta imot gods og få det under tak, før han kunne gå til køys igjen. Båtene tok gjerne noen passasjerer også, så mor og restauratøren drev byttehandel. Mor kjøpte sydfrukter og grønnsaker mens restauratøren på sin side supplerte forsyningen av melk, smør og fløte hos mor.

“Tullruten”
Vi hadde en turistrute også. Den gikk øya rundt om søndagene og bar kjælenavnet "Tullruten". Forhistorien til en slik luksus var følgende: Bleik, på utsiden av øya, hadde fiske året rundt, men ingen havn. Så lot de båtene sine ankre på Andenes. Før havneanlegget der ble ferdig, måtte de dra båtene helt opp på land. Så gikk de derfra og hjem over Bleikskleiva. Som man forstår var det driftige folk. De fant ut at de ville ha elektrisk lys. De bygget en trerenne på dugnad ned fra et fjellvann og ned til bygda (gården). Vannkraften brukte de til å bygge øyas første El-verk og det ble berømt viden om. Folk reiste lange veier for å se når Bleiksgården lå strålende opplyst i mørke høstkvelder.

VDS gikk i gang
Så startet V.D.S. "Tullruten" for at folk lettvint kunne komme til Bleik og ruten ble meget populær.
Den anløp Risøyhamn så tidlig at vi kunne nå å gå i kirken etterpå. Deretter dro den til Åknes, Haugen, Nøss, Nordmjæla, Bleik, Andenes, Haugenes, Fiskenes og tilbake til Risøyhamn. Alle steder, unntatt i Risøyhamn, ble passasjerene ekspedert med båt, men det var som det skulle være. Styggevær kunne det bli selv om sommeren så den var ofte forsinket.

Men vi lot oss ikke skremme av usikre og sjeldne forbindelser. En lørdag tok for eksempel en flokk av oss fri og dro fra flere kanter med sykkel, hest eller til fots til Ånes hvor vi leide oss inn. Der fisket vi, gikk tur til Middagsfjellet og avsluttet dagen med rømmegrøt. Søndag gikk jeg og en som bodde på Andenes til Åbergsjord. Der fikk vi skyss over vannet for kroner to, og gikk videre til Nordmela hvor vi ble invitert til middag hos kjente. Nå skulle "Tullruten" ha fraktet oss til Andenes, men den kom ikke. Vi fikk være med en fiskeskøyte til Bleik. Der ble vi omlastet, først i småbåt og så på to sykler som to sterke karer syklet rundt Kleiva og nesten til Andenes. Det siste stykket gikk vi. Ingen båt ankommet dit heller. Men klokken 23 kom den så overraskende at ekspedisjonsbåten gikk fra oss. Vi "lånte" en robåt så jeg kom meg ombord og sa adjø til reisefellen som bodde her. Da båten kom til renna, var det selvsagt fjære sjø og den ble liggende til klokken fem morgen. Men klokken åtte åpnet jeg rikstelefonen som vanlig og syntes jeg hadde hatt en fin tur.

Første mudring av Risøyrenna
Men om vi så med litt overbærenhet på de lokale kommunikasjoner, ble det hele tiden kjempet for at hurtigruta skulle gå gjennom Risøysundet og ikke gjennom Tjeldsundet. Det tok nesten førti år før saken var brakt vel i havn.
Den kostbare oppmudringen av renna var den store bøygen.
Kaptein og direktør i V.D.S., Richard With, tok opp saken allerede 1874 og i 1881 var renna oppmudret, men bare for mindre skip.
 

Ny mudring
Direktør With var landsdelens store navn. Skulle noen utrette noe hos de sentrale myndigheter, måtte det være ham.
Far agiterte og bearbeidet alle han kom i nærheten av for at de skulle gi With sin stemme. I 1909 ble han stemt inn på Stortinget. With var ingen stor taler, men det ble sagt at han var en ypperlig korridorpolitiker. Første gang ble saken nedstemt. Da inviterte With hele næringskomiteen på påskeferie til Vesterålen. Så kunne de se behovet med sine egne øyne - og neste gang ble pengene bevilget!

Korsholmen sett fra nord

Arbeidet med mudringen startet i juli i 1911. Mange av arbeidsfolkene var forlagt på Korsholmen. I dag står bare båken igjen, i tillegg til hustuftene.


I juli 1911 begynte arbeidet. Far fikk nok å gjøre med å skaffe en solid arbeidstokk, sørge for forsyninger og ta seg av dem på forskjellig vis. Arbeidet tok jo flere år, så mange hadde familien med seg og bodde i brakker på øyene. Noen bodde også på "Suggen", som det første mudderapparatet het. Men "Suggen" viste seg å være for svak.

Mudderapparatet "Suggen" i arbeid i renna.

 

 

Nytt mudderapparat
Arbeidet ble stanset mens en ingeniør reiste til Panama for å studere mudderapparater der. Så ble den kraftige "Eskavator 6" konstruert og bygget i Fredrikstad. Våren 1919 kunne arbeidet fortsette. Slepebåten "Andenes" slepte mudderprammene ut i Gavlfjorden og tømte dem der helt til arbeidet var avsluttet.
Dette var en rikssak og man kunne lese mer om den i samtidens aviser eller lese historikken i anledning 50-års jubileet i Harstad Tidene 24. juni 1972.

Minner fra åpninga av Risøyrenna
Her er noen mer personlige minner fra åpningen av renna:
D.S."Finmarken" med Kong Haakon ombord i spissen for en strålende forsamling, klappet til den nye hurtigrutekaia, fars stolthet, om formiddagen 24 juni. Far hadde skaffet en stor stein som var reist på høykant like ovenfor kaia. På hans anmodning skrev kongen navnet sitt på steinen.
Navnetrekket ble siden hugget inn i steinen og forgylt som et synlig minne om en enestående begivenhet. Etterpå spaserte hele følget opp til gården til et glass vin. Mange feststemte mennesker stod langs veien.
Det ble synlig uro i rekkene og kongen spurte om grunnen. Far forklarte at særlig de eldre ville hilse på kongen. "Ja, men, det vil jeg skam gerne", sa majesteten.
Det fortelles at en gamling etterpå sprang opp i vognen og kjørte hjem alt remmer og tøy kunne holde for å fortelle kona om det kongelige handtrykket.
Det var bare det at han glemte at kona var med ham til Risøyhamn og sto igjen der.
 

"Kongesteinen" i Risøyhamn.

Foto: Idar Nilssen.

 

 

 

 

 

Om kvelden kulminerte festlighetene med middag ombord. Tilstede var 54 ordførere, lagtingspresidenten, landsdelens stortingsmenn, havnedirektøren, dampskipskonsulenten og mange andre innbudte med direktør With som æresgjest.

Far, som var medlem av "den opnævnte arrangementskomite," var ikke innbudt, men det måtte vel glede ham å høre at kongen hadde spurt etter ham.
Og da båten ved midnatt skulle fortsette reisen, var far som sedvanlig på kaia. Og kongen som så ham, kalte ham ombord for å si farvel før "Finmarken" stevnet videre fulgt av et hundretall fartøyer av alle slag. Bror Birger hadde for anledningen myndighet som havnepoliti og det inntraff heldigvis ingen uhell i mylderet.
To 180 meter lange og 2 meter høye nasjonalfargete bånd ved innløp og utløp av renna ble brutt av "Finmarkens" stevn mens sirener og fløyter ulte og "Eskavator" hilste med skramlende maskiner. Risøyrenna, 5 kilometer lang, 50-90 meter bred og 5 meter dyp, var en realitet. Men krig og dyrtid gjorde at ingen kalkyler holdt og de totale utgifter lød på 2,7 millioner kroner.
 

Femti år er gått, men fremdeles er turistene fulle av beundring når de svære hurtigrutene snor seg mellom dykdalbene og med hårfin presisjon i sterk strøm, legger båten til kai i Risøyhamn. Uten godt sjømannskap hadde det ikke gått så bra, men de som sørger for at lykter og sjømerker er i orden til enhver tid er like viktige.


Judit Benjaminsen og “småguttene”, brødrene Erling og Birger. Foto utlånt fra familien. Klikk for større bilde.
 

 

I Risøyhamn var det far som hadde ansvaret for lyktene.
Det var Litjeløkta nederst på et nes og Storløkta på Risøya. Begge skulle lyse over ett, hva nå det kunne bety.
Det er mulig det var en lykt på Nygårdsneset i Gavlfjorden også. En lykt på Slåtterøya ble passet fra Lovika.
Et par ganger i uka måtte lyktene ettersees. Glassene ble pusset med sprit, vekene kontrollert og petroleum fylt på. Storløkta var så stor fordi den hadde lager for sprit og petroleum og lykten på toppen.

”Dykdalbe” - understellet til lyktene
En ”dykdalbe” er (vanligvis tre) tømmerstokker som er drevet ned i havbotn og trukket sammen i toppen. De skal tåle både is og strøm i sjøen. Navnet kommer fra fransk "Duc d'Albe", altså hertugen av Alba. Hertugen var standhaftig og brutal i sin framferd, noe som førte til at nederlenderne brukte hans navn på innretningen.
 

 

 


For å komme dit, måtte man opp en bratt stige som ikke var fast. Jeg prøvde det en gang, men det skulle jeg ikke gjort for skrekken tok meg og det måtte to mann til for å få meg ned i båten igjen. Og det var i maksvær.

Hvordan var det da når sjøen var grov og båten lå og kastet seg?
“Gråen”, båten som far brukte til den jobben, var en liten, åpen livbåt med en liten motor.
En gang det var tett snøkov, ble båten borte hele natten. Erling var skysskar, for far var helt analfabet når det gjaldt motorer. (Men Erling var så sjøsyk, og var glad da Birger ble gammel nok til å overta den jobben.)
Ingen hjemme lukket et øye den natten. Først da en av jentene og jeg lå og skyllet tøy under kaia om morgenen hørte vi båten. De hadde fått motorstopp og hadde gått i land på Slåtterøya. Snøen var for dyp til å gå rundt og hjem, så de ble der til Erling fikk motoren i gang igjen.

Siden kom det en lykt på Kinnodden også, og da fikk vi “Lyktemannen” som var større og delvis overbygget. Nå var arbeidet med Renna i gang og det ble mere å gjøre. For far ble tilsynsmann for Renna da den ble åpnet med alle dykdalbene.
Der var det også smale, bratte stiger som skulle forseres og særlig da far ble eldre og ikke ville gi seg, var det ikke så moro å være på land og vente.
Isen om vinteren kunne ta både merker, staker og lykter. Lyktene satte fyrvesenet opp igjen. Det andre tok merkevesenet seg av.
Hver vår kom det en skute med sunnmøringer ansatt i merkevesenet. De satte skuta på land og bodde i den til de var ferdige med jobben og dro videre til neste sted. De hadde eget lagerhus like bortenfor båtbyggeriet. Der lå de svære tømmerstokkene, malt i forskjellige farger som ble brukt til merker og staker på alle kritiske punkter og som så så små ut når de var på plass.
 

Digitalisering, tekst- og bildebehandling: Idar Nilssen.

 

Tilbake til startsiden

Qmð og det nordligste Hálogaland

Båter i Vesterålen - fotogalleri