Kulturminner i Andøy

Qmð og det nordligste Hálogaland
– et nytt blikk på P.A. Munchs tanker
Fra Alhaug, Bull og Pedersen (red) Endre-boka. Novus, Oslo 2014 s.17-36

  Tekst og fotos: Reidar Bertelsen.

Båter i Vesterålen  

Reidar Bertelsen, født i 1946, er professor emeritus i historisk arkeologi ved universitet i Tromsø,
Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi.
Med spesialitet:
-Historisk arkeologi
-Mellomalderens bosettingshistorie og kulturhistorie i det nordatlantiske området
-Urbanisering
-Arkeologisk metodeutvikling, kvantitative metoder og DAK
-Kulturminneforvaltning

 

I vår oppfatning av vikingtid og mellomalder nordligst i Hálogaland har vi vennet oss til et forvirrende bilde. I Heimskringla nevnes to separate maktsentra, ofte omtalt som høvdingseter, Bjarkøy og Trondenes.

Trondenes blei seinere et betydningsfullt kirkested, og bjarkøyætta kom til å spille en viktig politisk rolle i kongeriket utover mellomalderen. Fra den angelsaksiske utgaven av Orosius’ Historiarum Adversum Paganos har vi stormannen Ottars beretning der han hevder å være den nordligste nordmannen.

De mytiske fortellingene i Ynglingatal og Háleygjatal har også referanser som antyder at en nordlig del av Hálogaland, kalt Qmð, hadde ei særlig betydning, blant annet som heimsted for ætta til ladejarlene.

Referansene gjelder tilsynelatende ulike steder, og man må da spørre seg om vi har med konkurrerende maktsentra å gjøre. Drøftinger av den politiske og økonomiske strukturen i dette området i vikingtid peker gjerne på Bjarkøy som det mektigste og mest entydige senteret
(Hansen 2000, Storli 2006).
 

Mange forfattere, av både forskningsarbeid og populærvitenskap, har sett på referansene som isolerte utfordringer. Lokalisering av ”Ottars gård”, relasjonen mellom Bjarkøya og Trondenes og mulighetene for geografisk plassering av Qmð har i stor grad blitt til separate debatter.
Da er spørsmålet om det kan være grunner til å søke etter sammenhenger som gir et klarere bilde. Mitt utgangspunkt er det spørsmålet som synes minst avklart, og samtidig det som tilsynelatende ligger fjernest fra mitt fagfelt: betydningen av Qmð.

Ulik forståelse av navnet Qmð
I Olav den helliges saga (Bugge og Seip 1930: 353) kan vi lese: Det var en mann som het Sigurd Toresson, bror til Tore Hund på Bjarkøy; Sigurd var gift med Sigrid, datter til Skjalg og søster til Erling. Asbjørn het sønnen deres; han blev holdt for å være det beste mannsemne i opveksten.
Sigurd bodde på Trondenes på Omd; han var en grunnrik og gjev mann. (Originalteksten er: Sigurðr bjó í Qmð á þrándarnesi.)

En av norsk historieforsknings nestorer, Peter Andreas Munch, bygde på denne rapporten fra Snorre og opplysninger innført i den såkalte Rímbegla (Kålund 1917–18) da han oppsummerte det nordligste Hálogalands geografi slik (Munch 1852: 88):
Malangen er den første Hovedfjord strax østenfor den store, af Hindøens Østkyst, Senjenøens Sydkyst, og af Fastlandets, Roldens og Andørj-øens veldyrkede Strande omgivne Vaagsfjord, hvor Throndenes med sit Tempel allerede i den fjerneste Oldtid var de ældste haalogalandske Kongers Sæde og det fornemste Punkt i Landskabed Umd eller Omd, som hele dette Distrikt synes at have være kaldt.

Trondenes kirke i landskapet, sett fra øst.

Klikk for større bilde.

Det er to interessante poenger ved det Munch skrev. For det første så han åpenbart på Trondenes og Bjarkøy som deler av ett hele og ikke som to konkurrerende maktsentra. For det andre antok han at Qmð var et landskapsnavn. Han var likevel ikke heilt klar i si oppfatning av hvor stort dette landskapet kunne være, antakelig mente han at det dreide seg om Vågsfjorden og de kystene som omkranset dette havstykket. Han hadde heller ikke noe forslag til språklig tolkning av navnet.
Med støtte i Norske Gaardnavne har det seinere vært enighet om at Snorre og dermed P.A. Munch har gjort en feil her når de sier at Trondenes ligger på (eller i) Qmð. Qmð blir av språkhistoriske grunner oppfattet som et eldre navn på Andøya.

Hovedargumentet for dette er at navnet forekommer i den lista over øynavn som vi finner i Snorre-edda og slik må forstås som ei egen øy på linje med Hinnøya. Brødrene Ryghs og Sophus Bugges tolkning av navnet er: ”[...] maa hænge sammen med oldn. ama, forulempe, og Bygdemaalenes ama, gnide, skubbe, berøre haardt; Ønavnet kunde da betyde: ”den (af Hav og Storm) voldsomt skubbede og forulempede Ø”.

Dette er en forståelse som har fått stort gjennomslag i historisk litteratur i ettertid uten at det har blitt reist spørsmål ved den. Jeg har bare registrert fire avvikende oppfatninger i ettertid.
Den amerikanske språkforskeren Kemp Malone (1965) skrev at det var søkt å mistenke Snorre for å være forvirret om geografien nordligst i Hálogaland. Han argumenterte videre for at det var sannsynlig at Qmð og Hinn har samme språklige rot (Inn) og kan ha vært oppfattet som ett
landskap i to deler, ytre og indre, der den eldre formen har blitt hengende ved Hinnøya og at ei yngre avledning etter hvert blei et navn på Andøya.
Videre fremmer Malone den antakelsen at stammen Amothingum, nevnt i det gammelengelske diktet ”Widsith”, er folk fra Qmð. Det er verdt å merke seg at Widsith også nevner Finnum og Scridefinnum.

Finn Myrvang har i to artikler (1994 og 1996) diskutert et alternativt opphav til navnet, bygd på nordsamisk Omuth eller Omudh ‘sump’ eller ‘gjørmehol’. Han finner gode grunner til at dette er ei mer nærliggende tolkning. Jeg har ikke kompetanse til å blande meg inn i en slik diskusjon,
men jeg vil likevel understreke at Myrvang minner om et vesentlig forhold. I Qmð, som i andre deler av Hálogaland, må vi ha for øye at landskapet blei brukt av to etniske grupper i jernalderen. Vi må også holde det for sannsynlig at de hadde hvert sitt språk, at mange eller
kanskje de fleste, var i stand til å forstå begge språk og slik kunne forholde seg til og handtere hverandres stedsnavn. Derfor må vi også holde øynene åpne for at norske navn kan ha samisk opphav og omvendt.

Sigve Hansen publiserte i 1999 en artikkel der han går kritisk gjennom eldre forskning om temaet, inkludert Helge Guttormsens argumentasjon til støtte for Ryghs syn (1994: 83–85) og Gustav Hebers (1958) problematisering av den manglende sammenhengen mellom regioner før og etter rikssamlinga. Hansen er også så vennlig at han minner om at jeg tidligere har formulert skepsis mot Ryghs tolkning og heller sett for meg et område av større omfang (Bertelsen  1985a). Hansens konklusjon er at det er sannsynlig at Qmð er navnet på et videre landskap enn det Munch foreslo, han inkluderer også dagens Øksnes kommune i tillegg til Andøya. Han minner også om at forståelsen av landskap må sees i lys av at kommunikasjonen mellom de ulike lokalsamfunn for det meste foregikk til sjøs (Hansen 1999: 47).

Alf Ragnar Nielssen har nylig skrevet ei bok om landnåmsmenn til Island fra det nordlige Norge (2012). I sin omtale av de tre nordligste av landnåmsmennene, Olaf Bekk, Måne og Tore Tussespenger, hevder han at Qmð kan ha vært navnet på en større region som omfatter både
Andøya, Bjarkøya og Trondenes. Nielssens hovedargument er preposisjonsbruken i ”Landnámabók”, der det heter i Qmð. Dette er et helt annet resonnement en det P. A. Munch framførte, men konklusjonen er den samme.

Forståelsen av landskapet
Om vi går ut i terrenget og spør om det finnes holdepunkter i kulturlandskapet som kan føre oss videre i dette spørsmålet, så er svaret ja.
Men også her er det mange usikkerhetsmomenter.
Et problem som reiser seg både ved Myrvangs og Ryghs tolkningsforslag, er at de antar en nær identitet mellom den språklige rota til et navn og den geografiske betydninga navnet har hatt gjennom tidene. De åpner ikke for muligheten av at det kan ha vært endring over tid knyttet
til endrede samfunnsforhold. Nærliggende eksempler på det problematiske i dette er Hálogaland, Vágar og Lófótr.
Jeg legger også merke til at ingen av de nevnte språkforskerne har vurdert om det kan ligge ei rot til navnet i havstykket øst om Andøya, Andfjorden og Vågsfjorden. Det er underforstått at fjorden har lånt navn fra øya. Vi bør kanskje ikke alltid ta for gitt at det er landjorda som har
vært primær i en slik sammenheng. Spørsmålet kan like gjerne være om det finnes muligheter for at fjorden har gitt navn til øya og ikke omvendt.
I jernalderen hadde havet langt større betydning for livsopphold og kommunikasjon enn i seinere tid.
Med slike spørsmål går vi rett inn til kjernen av hvordan vi skal forstå forholdet mellom landskap og tid. Som utgangspunkt lener jeg meg til en kulturgeografisk definisjon av hva landskap er (Morin 2007: 332):
Landscapes have both material and ideological aspects; they have physical, material form, are represented in various media and are themselves representations of lived relationships. Landscapes carry symbolic or ideological meanings that reflect back and help reproduce social practices, lived relationships and social identities, and also become sites of claiming or contesting authority over an area. Social practices and landscapes mutually
constitute one another in an ongoing fashion.
 

Landskapet er altså grunnleggende dynamisk og slett ikke en statisk topografi som fungerer som samfunnets scene. Landskapet er en aktiv medspiller i samfunnsendringene over tid der det både er krefter og motkrefter.
Vi har behov for et heilhetlig blikk der vi har plass for så vel stedsnavn, sosiale relasjoner og fysiske trekk skapt av både natur og mennesker. Det er samvirket mellom slike faktorer som gir oss en rikere forståelse av hvordan endring skjer. I en slik sammenheng kan vi ikke tillate oss å tro at et stedsnavn kan beholde det samme meningsinnhold fra generasjon til generasjon, men vi må erkjenne at hukommelse om fortidas forhold alltid spiller en rolle.

Motkrefter mot endring er av mange slag, og det er disse motkreftene vi må forstå før vi kan danne oss en forståelse av om det er grunn til å forvente så sterk stabilitet at vi kan resonnere slik Rygh har gjort i Norske Gaardnavne. I litteraturen omkring landskapsendringer møter vi
to typer av motkrefter, ofte omtalt som resilience og inertia. For enkelhets skyld kan vi oppfatte resilience som naturens motkrefter mot endring (Plieninger og Bieling 2012:15–19). Inertia er i hovedsak de menneskeskapte strukturer som skaper treghet for endringsprosesser (Dodgshon 1998:15–16). eiendomsrett er en typisk slik faktor. De oversiktene vi har over stedsnavn, er hovedsakelig ordnet etter matrikkelgårdene.
Det vil si at den eiendomsstrukturen som vi vet var fastlagt på 1600-tallet, styrer måten vi analyserer både stedsnavn, det arkeologiske materialet og en betydelig mengde av det skrevne kildematerialet. Dette er et utpreget og godt eksempel på slik inertia som har vært virksom i
tida etter 1600-tallet, men vi har ingen sikker viten om hvor langt tilbake i det foregående tidsrommet vi kan strekke oss. Kulturminner i landskapet er et annet eksempel på inertia i den utstrekning det knytter seg hukommelse til fysiske minner fra fortida.

Flertydige graver
Frode Iversen (2008: 64–117) har med støtte i en lang rekke tidligere studier vist at det er en sammenheng mellom gravminner og framvekst av eiendomsrett til jord eller annen form for råderett over jord. Iversen hevder også at det er mange eksempler på at kunnskap om hvem som
var gravlagt hvor, var viktig også i fjern ettertid. På denne måten kan vi oppfatte at gravminner i landskapet har hatt ei virkning som vil falle inn under Dodgshons inertia-begrep, men vi kan ikke uten videre sette likhetstegn mellom alle former for råderett og det regulerte systemet av
matrikkelgårder vi finner på 1600-tallet.

Grav på nes ved Lovika (Risøysundet). I dag er grava overvokst og knapt nok synlig, men den prominente plasseringa understrekes ved at det i dag står ei fyrlykt på grava.
Klikk for større bilde.

Klikk for større bilde.

Det er ei dominerende oppfatning, basert på tallrike undersøkelser av forholdet mellom grav og boplass lenger sør i landet, at det er ei kobling mellom ”gård” og nærliggende graver. Det er imidlertid ikke uten videre åpenbart at Iversens konklusjoner kan overføres til vårt område.  Mange studier (eksempelvis Bertelsen 1973, Jørgensen 1984, Johansen 1990, Sørum 2002 og Davidsen 2004) har vist at den typen økonomi og levesett som vi gjerne kaller ”fiskerbonden”, preget jernalderen langs den nordnorske kysten. Dette er spesielt godt dokumentert i området fra
Lofoten til Sør-Troms. Dette betyr at vi ikke kan se på jord som den eneste kritiske ressursen for samfunnet, men at det var like viktig å ha kontroll på og hevd for bruk av et langt større landskap, både på land og til havs. Seinest har Børge Evensen (2003) vist at graver på holmer og andre steder som er eksponert mot sjøen, for enkelhet kalt ”gravholmer” her, er like vanlige som det vi kan kalle ”tungraver”. Det er rett nok slik at det kvantitative forholdet mellom gravholmer og tungraver forskyves til tungravenes fordel fra eldre til yngre jernalder.

Klikk for større bilde.

Kjeøya i østenden av Toppsundet, som forbinder Andfjorden med Vågsfjorden, er et illustrerende eksempel på samlinger av graver som ikke kan knyttes til en bestemt boplass. Øya, som nå hører inn under matrikkelgården Lundenes, har ei stor og imponerende samling av gravminner fra jernalderen, antakelig for det meste fra tidlig jernalder. Vi vet ikke når eiendomsrett til landskap oppsto, og vi vet absolutt ikke når eiendomsrett blei regulert på en slik måte at grenser mellom gårder blei fastlagt.
Det er derfor ingen som kan si sikkert hvor de som ligger gravlagt på Kjeøya, hørte heime.  Olsrud (1997) har argumentert for at Kjeøya, der det også er bergkunst, har vært et viktig kultsted i regionen.
Dette og mange andre forhold sier oss at det kan være et mer sammensatt meningsinnhold knyttet til jernaldergraver i nord enn det vi finner i sør, men dette er ikke stedet for å gå djupere inn i denne interessante diskusjonen. Min hypotese er at når vi finner konsentrasjoner av graver på spesielle steder, så skal vi ikke umiddelbart anta at dette entydig gjenspeiler jordbruksbasert bosetting på nærliggende lokaliteter. Dette motsier ikke at det er gode argumenter for å hevde at etablering og vedlikehold av makt i jernalderen har affinitet til korndyrking (Storli 2006: 23–25).

Ei av gravene på Kjeøya. De fleste av gravene her er store røyser som ennå i dag er godt synlige.

Klikk for større bilde.

Det er påfallende at konsentrasjoner av gravminner ligger på øyer, holmer eller nes ved trange passasjer inn i og ut av regionen. Om dette er signifikante konsentrasjoner, kan ikke avgjøres umiddelbart, og jeg har ikke funnet noen sikker måte å måle dette på. Det vil være avgjørende
om konsentrasjonene er større enn det vi kan forvente ut fra befolkningstettheten, tidsdybden og boplassenes karakter. Jeg må nøye meg med en visuell og subjektiv bedømmelse av hvor konsentrasjonene ligger. Vi kan også, ut fra en mengde undersøkelser, gå ut fra at det bare var et fåtall av de levende som blei lagt i ei synlig grav på land. Dette gjør også at vi kan anta at gravene bevarer sin ”kraft” som markering over lang tid fordi den døde må antas å være en minneverdig person. Da er det relevant å se på aggregatet av graver gjennom heile jernalderen
og slik ikke bli lammet av det åpenbare problemet vi har med nøyaktig datering av individuelle graver som ikke er undersøkt forskningsmessig.
Selv har jeg (1973) argumentert for at konsentrasjonen av jernaldergraver rundt den nordlige munningen av Tjeldsundet og rundt vestenden av Toppsundet er markert større enn en skulle vente ut fra befolknings- og bosettingstettheten i mellomalderen, slik skrevne kilder og  gårdshauger vitner om. Argumentasjonen jeg framførte i 1973, var også knyttet sterkt opp mot antakelsen om nær romlig sammenheng mellom boplass og grav.

Om vi ser Andfjorden og Vågsfjorden under ett, så finner vi tre trange passasjer inn i området, Solbergfjorden fra nordøst, Tjeldsundet fra sør og Risøysundet fra sørvest. Da ser vi bort fra Andfjordens vide åpning mot Norskehavet.
Risøysundet har den tydeligste konsentrasjonen av graver. Her ligger det godt synlige graver på flere nes og holmer. Tjeldsundets nordlige munning har, som nevnt ovenfor, også en påfallende konsentrasjon av godt synlige graver på Vollstad, Kvitnes og på Leikvikholmen. Den nordlige passasjen har ikke så tydelige ”voktere” som de mot sør og vest, men om vi ser sørvestenden av Dyrøya, østenden av Stonglandet og Tran øya under ett, kan gravene her framtre som ei markering lik den ved nordenden av Tjeldsundet.

Et maritimt landskap
Det fremste vitnesbyrdet om befolkningas forhold til sjø og hav ut over at nær sagt alle boplasser ligger ved havet, er forekomsten av nausttufter.

Nausttuft på østsida av Bjarkøya.

Klikk for større bilde.

Nausttuftene har vist seg å være interessante indikasjoner på sosiale og politiske forhold, og vi har to omfattende studier av nordnorske naust å holde oss til. Roy Nilsen (1995) har undersøkt naust fra jernalder og mellomalder på kysten nord for Folda, og Gørill Nilsen (1998) har gjennomført en dybdeundersøkelse av naust på Vestvågøya i Lofoten. Roy Nilsen (1995: 45) fant i alt 282 nausttufter i Lofoten, Vesterålen og Sør- Troms, og han oppfatter dette som et område med særlig mange slike kulturminner.
 

Nausttuftenes størrelse er avpasset størrelsen på båter og skip. Dette fører til at vi har mulighet til å skille mellom fartøyer som blei brukt til fangst og fiske, og de som blei brukt til maktutøvelse og handelsferder.
Her følger jeg for enkelhets skyld R. Nilsen (1995) og setter et skille ved ytre lengdemål på 18 m. Dette er selvfølgelig et tema for nærmere diskusjon, og G. Nilsen (1998) opererer med en mer differensiert størrelsesklassifisering av nausttufter. Nøyaktig bestemmelse av naustets
størrelse forutsetter undersøkelse ved utgraving. Fartøy som var større enn Bårsetbåten (Pedersen 2002) ville antakelig kreve naust som i dag framtrer som nausttufter av denne størrelsen.
Nausttufter til store skip finner vi både på Trondenes, sentralt på Bjarkøya, på Andøya, i Tjeldsundet, på Stonglandet og på Tranøya (Nilsen 1995). Dette vitner om at sjøen var veien som bandt stedene sammen, og ikke minst at det lå stor makt i dette området fordi her hadde
man store skip som kunne romme et stort mannskap. Vi legger også merke til et visst sammenfall med konsentrasjonen av graver. Skip for maktutøvelse hadde naust i aksen mellom Bjarkøya og Trondenes og i nærheten av Risøysundet, Tjeldsundet og Solbergfjorden. Skipene kunne ut fra dette ha stasjon både i ytterkantene og i den sentrale delen av området.
 

Steder for maktutøvelse
Ringtunene fra jernalderen har av mange forfattere vært oppfattet som kulturminner knyttet til høvdingmakt. Inger Storli publiserte i 2006 ei bok der alle oppfatninger av denne fascinerende kulturminnetypen blei gjennomdrøftet kritisk, og der hun tok hensyn til den politiske utviklingen
i Kyst-Norge i det lange tidsrommet disse samlingene av hus hadde vært brukt. Storlis konklusjon er at det er mest sannsynlig at tunene blei brukt til formål som ligner funksjonene til det vi kjenner som tingsteder i vikingtida og mellomalderen. Hun påviste også at det var ei utvikling fra eldre til yngre jernalder ved at antallet ringtun blei langt færre i yngre jernalder enn det de hadde vært tidligere. På den andre sida var de yngste anleggene større. Dette tolker hun som konsolidering og konsentrasjon av makt. I området omkring Andfjorden og Vågsfjorden kjenner vi to slike ringtun, Åse på Andøya og Sandmælen på Bjarkøya. Åse-anlegget er fra eldre jernalder, og Sandmælen var i bruk gjennom heile jernalderen.

Ei mulig tolkning av denne endringa er at tingfunksjonen for heile Andfjord-området blei konsentrert til Bjarkøya fram mot vikingtid.
Ringtunenes plassering rimer godt med det bildet av en samfunnsstruktur preget av mobilitet og mobil maktutøvelse som nausttuftene indikerer. De endringene vi kan se konturen av i Ǫmð og i Hadsel fra eldre til yngre jernalder, kan muligens settes i forbindelse med introduksjonen
av seil og den økte mobiliteten dette framskrittet førte med seg.
Kontroll med skipsleia mellom nord og sør må ha vært langt viktigere i yngre enn i eldre jernalder.

Samisk og norsk
I det ovenstående har jeg basert meg på antakelsen om at de observerte gravene er knyttet til den norske befolkninga i Hálogaland. Dette er i overensstemmelse med oppfatninger som gjennomsyrer forskningslitteraturen om jernalderens gravskikk i Nord-Norge. Schanche (1986) og Lars Ivar Hansen (2000) baserer seg også på disse kriteriene når de diskuterer det skillet de påviser mellom Astafjord-området i øst og Trondenes i vest. Basert på Schanches (2000) undersøkelse av samisk gravskikk kan vi også si at samiske graver generelt sett ikke blei plassert slik at de skulle være synlige på samme måte som de norske. Gravene blei dessuten konstruert på helt andre måter. Vi kan derfor anta at de kartlagte gravene for det meste er norrøne, og at de samiske er systematisk underrepresentert i dette landskapet.
 

Det omtalte skillet mellom norsk og samisk bruksområde (Trondenes vs. Astafjord) reiser flere spørsmål. Kan dette skillet virkelig oppfattes som en etnisk grense, eller skal det oppfattes som en overgangssone mellom en fleretnisk region i vest og en region med overveiende samisk  befolkning i øst? Hansen (2000) foreslår at det eksisterte en redistributiv økonomisk relasjon mellom maktsenteret på Bjarkøya og den samiske befolkninga i Astafjord i yngre jernalder. Argumentene for dette er gode, og jeg kan ikke se at det er noe som taler mot at en slik relasjon eksisterte mellom det norske maktsenteret og samer som bodde andre steder i
regionen, både i landskap de delte med nordmenn, og i landskap der det var få eller ingen nordmenn. Ut fra kjente forhold i seinere tid kan vi anta at områder med klar samisk dominans kunne finnes innerst i Kvæfjorden og ellers i den sentrale delen av Hinnøya der det er passasjer
mot Tjeldsundet, Lødingen og Vesterålen.

Bortsett fra dette er det vanskelig å identifisere noen form for territorielle skiller mellom samisk og norsk. Det er i denne sammenhengen interessant at de samiske gravene som Schanche (2000) har identifisert i dette området, ligger nettopp innenfor den delen av landskapet som var
preget av fleretnisk bosetning. Armene til Kvæfjorden: Godfjorden, Gullesfjorden, Austerfjorden og Straumsbotn samt fjordarmene fra Astafjorden:
Grovfjorden, Gratangen, Lavangen og Salangen (Hansen 2000, Storm 2007) kan oppfattes som dominert av samisk bosetning i jernalderen, men med økende norsk bosetning i mellomalderen og i seinere tid. Disse fjordarmene førte også til henholdsvis det indre av Hinnøya og til landskapet mellom Botnviken og Atlanterhavet. Derfor kan vi ikke se på fjordarmene som lukkede landskap, men som åpninger mot andre deler av verden enn den en fikk adgang til med båt gjennom Risøysundet, Tjeldsundet og Solbergfjorden.

Qmð som mønster for andre regioner?
Det må legges ned mye arbeid i en kritisk analyse av alt det arkeologiske materialet som kan kaste lys over maktforholdene gjennom jernalderen fram mot vikingtid i denne nordlige delen av Hálogaland. Vi må også, som Storlis analyse viser klart, ha for øye at maktforholdene endret seg over tid. Hvis det skulle vise seg holdbart at Andfjorden og Vågsfjordsbassenget utgjorde en enhet på et visst nivå i yngre jernalder, så må vi også se for oss at det var et behov for et navn som signaliserte dette.
Andfjorden var utvilsomt det mest dominerende landskapselementet i denne regionen i kraft av sin geografiske størrelse, den viktigste arenaen for ferdsel, og ikke minst viktig, som matfat. Jeg finner det derfor sannsynlig at et sammenbindende navn kunne ha referanse til dette havstykket.
enten det er øy eller fjord som er opphavet til navnet, så kan Ọmð ha blitt et regionsnavn knyttet til de samfunnsforhold som blei skapt omkring Andfjorden og Vågsfjorden. Samfunnsforholdene i yngre jernalder var ikke nødvendigvis identiske med dem som eksisterte tidligere eller som fulgte seinere.
I mellomalderen blei maktutøvelse konsentrert til steder som kunne tjene kongemaktens og erkebispesetets interesser. Denne logikken var nødvendigvis annerledes enn det som gjaldt i jernalderens høvdingdømmer.
En viktig kontrast kan vi se ved at Trondenes vokste fram som sete for kirkelig administrasjon i en region som ikke var identisk med det Ǫmð fra yngre jernalder som jeg her har forestilt meg. Trondenes prestegjeld kom til å omfatte landskapet mellom Tjeldsundet og Malangsgapet.
I en slik sammenheng kan vi også legge merke til at andre kjente maktsentra i Hálogaland har hatt en lignende landskapskontekst. Ved Hadsel ser det ut til at maktmanifestasjonene er spredt omkring heile bassenget mellom Hadseløya, Hinnøya, Langøya og Austvågøya. Jeg har tidligere hevdet at det kan ha foregått ei forskyvning av maktsenteret i Vesterålen fra Bø i eldre jernalder til Hadsel i yngre jernalder (Bertelsen 1985a). Denne forestillinga om forskyvning holder neppe i lys av seinere funn, men Hadsel framstår likevel som tyngdepunktet i yngre jernalder. En del av forklaringa på dette kan ha vært et sterkere behov for å kontrollere adgangen til regionen gjennom Raftsundet og Sortlandssundet.
Dette kan være ei endring lik den jeg har foreslått for forholdet mellom Andøya og Bjarkøya/Trondenes.
Uten å legge for mye vekt på det, kan vi ta med oss en episode fra Heimskringla si fortelling om brødrene Sigurd og Tore Hund og deres etterslekt. Drapet på Asbjørn Selsbane fant sted da han var på veg nordover fra Våga-stemnet og etter alt å dømme kom gjennom Raftsundet inn i Hadselfjorden. Det var et framstående medlem av “hadseldynastiet”, Karle, som hadde regien da Åsmund Grankjellsson kastet spydet.
 

Her har vi et godt vitnesbyrd om hvor viktige slike smale sund var.
I Salten er det umulig å sette fingeren på ett enkelt sted (Engen 2010: 40) fordi fire–fem lokaliteter, innenfor og utenfor Saltstraumen, gjør krav på status som sentra. Det er også verdt å merke seg at Tjeldsundet kan framtre som et separat maktlandskap med portal til Ǫmð i nord og en mulig portal mot Vestfjorden ved Lødingen. Alternativt kan vi se på Tjeldsundet, med sin maktmanifestasjon på nordspissen av Tjeldøya, som en del av Bjarkøy-Trondenes-komplekset og dermed en del av Ǫmð.
På Vestvågøya (Lófótr) ser det ut til å ha vært en akse mellom Borgfjorden og Buksnesfjorden (Johansen 2003: 40). Dette skiller seg fra det mønsteret jeg mener å ha sett ovenfor i og med at det ikke er et havstykke som binder sammen stedene med maktmanifestasjoner. Det er tvert imot et tett bosatt dalføre mellom ei vestvendt havn i nord og ei østvendt havn i sør. Det andre nordlige maktsenteret som ikke ser ut til å passe inn i mønsteret, er Steigen. Her ser det ut til at sørkysten av Engeløya, landskapet omkring kirkestedet, er et maktsentrum uten ytre markeringer av portaler av den typen jeg har hevdet å se i Ǫmð.

Mobilitet som premiss for å forstå Qmð
Hvorfor skulle en makthaver eller høvding nødvendigvis være knyttet til ett enkelt sted? Til dette er det å si at maktutøvelse i dette tidsrommet krevde mobilitet. De første rikskongene opererte nettopp på denne måten med et nett av ”kongsgårder”. Vi må langt opp i tid før det ga noen mening å snakke om en hovedstad eller annen form for permanent administrasjonssenter.
De store skipene som har ligget i naustene på Trondenes og Bjarkøya, må ikke bare sees på som fartøy for å komme seg ut i verden med stort mannskap. De har også vært den viktigste infrastrukturen som makthaverne kunne bruke for å holde kontrollen i regionen.
Det er også påfallende at østre del av Vestfjorden, bortsett fra Steigen, er fattig på norske dominansmarkeringer. Dette rimer godt med idéen om at Vágar vokste fram i et relativt nøytralt område utenfor eller i utkanten av innflytelsesområdet til noen av vikingtidas maktsentra
(Bertelsen og Urbańczyk 1988). Fra tidlig 1000-tall rapporteres det om nærvær i Vágar av et stort antall håløygske maktpersoner, eller for å si det med forfatteren av ”Grettes saga”:
"Grette fór nå nord til Vågan, og der var det folksomt. Mange som han aldri før hadde sett, hilste vennlig på ham, fordi de hadde hørt om storverket han hadde gjort, da han drepte vikingene. Mange gjeve menn ba ham til seg; men han ville heller dra tilbake til Torfinn, vennen sin (Holm-Olsen 1952: 54–59)."

Dette fører oss inn i en helt ny diskusjon som jeg ikke vil ta opp her. 
Den østlige delen av Lofothavet kan ha vært en felles arena for menn fra alle høvdingdømmene i Hálogaland under skreifisket. Jeg mener at denne forståelsen av hva Qmð var i yngre jernalder,
rimer langt bedre med et helhetssyn på samfunnsendringene i Hálogaland fra eldre jernalder til mellomalder. en annen gevinst er at det er mulig å finne plass for både ladejarlenes opphav, Ottars heimstavn og Bjarkøyætta i denne regionen uten at vi må ty til forestillinger om  konkurrerende maktsentra. Denne framtredende plassen i norgeshistoria rimer godt med den størrelsen jeg mener Qmð må ha hatt. Ingen andre sannsynlige høvdingdømmer i Hálogaland har hatt noe nær samme størrelse.
Det gjenstår imidlertid mye strev før denne oppfatninga kan få status som noe annet enn en hypotese. Den bør imidlertid kunne rangere over idéen om at Qmð er identisk med Andøya alene. Jeg velger derfor Peter Andreas Munch som veiviser foran brødrene Rygh i dette stykket.
 

Ettertanker til artikkelen «Qmð og det nordligste Hálogaland – et nytt blikk på P.A. Munchs tanker» Av Reidar Bertelsen

Etter at jeg skreiv denne artikkelen, har jeg sett at den ikke er fyllestgjørende når det gjelder landskapet øst for Trondenes. Jeg regner, som Lars Ivar Hansen, at en vesentlig del av maktgrunnlaget for høvdingsetet var kontakten med samer som levde i det som nå er det nordligste Sverige. Forbindelsen via Torneträsk til Tornedalen har åpenbart vært viktig. Med dette i bakhodet, er det ingen andre maktsentra i Hálogaland som har hatt et ressursstilfang i samme klasse som dette.
Et annet viktig tema å utrede, er hvordan dette store høvdingdømmet blei oppdelt i mellomalderen.
RB 18.11.2020
 

Bertelsen, Reidar. 1973. Gårdshaugene i Harstad kommune. Et bidrag til områdets økonomiske historie i middelalderen. Magisteravhandling. Universitetet i Bergen.

––––––. 1985a. Lofoten og Vesterålens historie. Vol 1. Svolvær.

––––––. 1985b. “Nye dateringer av botnlag i gårdshauger.” I: Arkeologisk feltarbeid i Nord-Norge 1984, red. Ericka Engelstad og Inger-Marie Holm-Olsen, 95–99. TROMURA Kulturhistorie nr 5. Universitetet i Tromsø

––––––. 2011. “Tilkomsten av fiskevær, med særlig blikk på kysten mellom Vestfjorden og Lopphavet.” I: Nordens plass i middelalderens nye Europa. Samfunnsomdanning, sentralmakt og periferier.

Bertelsen, Reidar, og Przemysław Urbańczyk. 1988. “Two Perspectives on Vågan in Lofoten.” Acta Borealia 1.2: 98–110.

Bratrein, Håvard Dahl. 1989–1994. Karlsøy og Helgøy bygdebok. Folkeliv, næringsliv, samfunnsliv. Karlsøy kommune.

Bugge, Alexander, og Didrik Arup Seip. 1930. Snorre Sturlasson Kongesagaer. – 3. utg. Oslo: Stenersen.

Davidsen, Geir. 2006. Kulturminner og bosetning i Øksnes. En kritisk studie av registreringsmetode. Hovedfagsavhandling i arkeologi. Universitetet i Tromsø

Dodgshon, Robert A. 1998. Society in Time and Space. A Geographical Perspective on Change. Cambridge studies in historical geography 27. Cambridge: Cambridge University Press.

Engen, Vegard Kåsen. 2010. Jakten på Raud den Rame. Masteravhandling i arkeologi. Universitetet i Tromsø. <http://munin.uit.no/handle/10037/2524>

Evensen, Børge. 2003. Gravholmer, gravlokalisering og samfunn i jernalder i Vesterålen. Hovedfagsavhandling i arkeologi. Universitetet i Tromsø. <http://munin.uit.no/handle/10037/97>

Guttormsen, Helge. 1994. Andøy bygdebok - fra Omd til Andøy, bd. 1. Andøy kommune.

Hansen, Lars Ivar. 2000. Astafjord bygdebok, Historie 1: Fra eldre jernalder til ca 1570, utg. Lavangen kommune.

Hansen, Sigve. 1999. “Omd.” Leddiken. Årsskrift for Øksnes historielag: 46–47.

Heber, Gustav 1958. “Omdh.” Håløygminne, bd. 10: 163.

Holm-Olsen, Ludvig. 1952. Grettes saga. I: Islandske ættesagaer, bd. II, red., Hallvard Lie, 7–186. Oslo: Aschehoug.

Iversen, Frode. 2008. “eiendom, makt og statsdannelse. Kongsgårder og gods i Hordaland i yngre jernalder og middelalder.” UBAS Nordisk, bd. 6. Bergen: Institutt for arkeologi, historie, kultur og religionsvitenskap, Det humanistiske fakultet, Universitetet i Bergen.

Johansen, Olav Sverre. 1990. Synspunkter på jernalderens jordbrukssamfunn i Nord-Norge. Stensilserie B, nr 29. Tromsø: Institutt for samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø

Utmarkslåttene i Andøy - navnetradisjon

Kulturminner i Andøy - en smakebit av fortiden