Aktuelt fra distriktet

Skjoldehamn og Skjolde. Foto: Idar Nilssen.

"Det var en gang."

Av lærer Angell Elvik

Elver og vatn i Andøy | Elver og vatn i Bø |  Elver og vatn i Hadsel  |  Elver og vatn  i Sortland  |  Elver og vatn i Øksnes

Tilbake til gammelt

Tilbake til Andøy

Fortellingen er hentet fra boka "Bjørnskinn kirke 1885-1985".

Det var en gang.

Slik begynner de fleste eventyr. Jeg er bedt om å fortelle litt om hvordan folk for 50 - 60 - 70 - år sida kom seg fram til kirka i Bjørnskinn. Jeg tenker da på dem som budde lengst borte på Hinnøy-sida og lengst sør og vest på Andøya. I dag setter vi oss godt til rette i en bil og kjører fram til kirka på ca. 30 minutt. Det er de som bur lengst borte. Skilnaden er så stor at det minner om eventyret som jeg starta med.

I august 1984 var det 60 år sia jeg kom fra Kvæfjord til Skjoldehamn i Andøy. Alt i 1926/27 kom jeg med i det kirkelige arbeid, ble valgt inn i soknerådet med gammelklokkaren Antonius Nordeng som formann og seinere Jacob Gimnes fra Medby. Han var formann i masse år, og er vel en av de soknebarna i Bjørnskinn i dette århundre som har slitt mest for å komme fram til dette Gudshus i rette tid.

Angell Elvik

Foto utlånt fra May Hamansen.

Klikk på bildet for forstørrelse.

En strabasiøs kirketur

Det var visstnok seinhausten 1931, hugser ikke dato. Den vanlige praksis da var å kombinere møta i soknerådet med gudstjenesta i kirka. Presten var alltid med på soknerådsmøta, og etter gudstjenesta med oppvarma møterom passet det godt å fortsette med soknerådsmøtet. Gimnes og undertegnede var med i rådet her fra sundet. Det var ingen vegsamband verken på Hinnøy eller Andøy-sida den gang. Det var i førevegen lagt mye snø, og vi ble samde pr. telefon at Gimnes skulle komme over med robåt til Skjolde, og så skulle vi bruke ski fram til Bjørnskinn. Men det var vanskelig å nå fram til kirka i rett tid. Vi ble derfor samde at Gimnes skulle komme over sundet lørdag ettermiddag, og så skulle vi gå på lørdagskvelden fram til Tranes. Der skulle vi overnatte hos Peder Lockert og frue, og så dra videre derfra til kirka søndag. Skiføret lørdagskvelden var ganske bra. Og Lockertfamilien på Tranes i den tida var viden kjent for sin gjestfrihet og omsorg for farende folk. Fru Lockert tok mot oss som ei god mor med god mat og miskunn.

Søndagsmorgen hadde været slått om til sørvest, sterk kuling og fallende temperatur. Det gode skiføret fra lørdag var det slutt med, men vi kom da fram til kirka i rett tid og overvar både gudstjenesta og soknerådsmøtet etterpå. Middag kunne vi ikke vente på i Bjørnekinn. Det gjaldt å komme seg avstad snarest råd. Mørket og sørvestkulingen tiltok og skiføret ble verre og verre. Vi hadde heller ikke smøreutstyr til skiene. Her kom det godt med at Jacob Gimnes nesten hadde bjørnekrefter å ta av. Godt trena var han å gå på ski i skog og mark, og spenstig, slank og i god fysisk form var han til overflod. Jeg var bare reine armingen mot han. Derfor gikk han alltid foran og laga løypa. Men han måtte rett som det var stanse opp og vente på kameraten han hadde med.

Kjærkomment stopp på Nygård

Da vi hadde passert Tranes på sørtur, holdt jeg på å gi opp. Skiene lødde meir og meir, og i tillegg meldte sulten seg. Vi hadde jo ikke ete sidan frukostmåltidet på Tranes om morgonen. Vi fikk en kaffetår hos gammelklokkeren før vi drog fra Bjørnekinn. Jeg minnes turen sørover haugene og myrene fra Tranes til første hus på Nygård som en kamp for livet. Gang på gang hadde jeg lyst å legge meg ned i snøen. Gimnes ble også veldig slitt og sulten, men vi måtte bare henge i.

Jeg minnes også at vi fikk problemer med å komme over Grindelva. Det fantes inga bru dengang. Vi måtte leite opp og ned langs elva etter et sted der vi kunne hoppe på steiner for å slippe vasse i fossende is-vatn. Endelig kom vi fram til Hans Liavik. Han budde lengst nord den gang. Vi vann ikke gå inn, men måtte kvile ut på trappa ei lang stund. Men vi var berga, for her budde Oline og Hans Liavik. Vi ble hjertelig mottatt, og Oline bar på bordet masse god mat og kaffe. Jeg skylder å fortelle at hun fikk god avsetning. Du verden hvor gildt det er å komme til snille og godhjertige mennesker når det virkelig røyner på.

Det var lett å gå videre de kilometrene vi hadde igjen fram til heimen vår etter dette besøk hos Liavik. Der heime satt kona mi og venta. Vi hadde tidligere på hausten flytta inn i nyheimen vår som vi kalla «Heimtum», men den var langtfra ferdig. Det var uten bordkle og uten vindu i kjelle­ren. Sørvestkulingen hadde rista huset så hun var redd både for stua og for oss som var ute i slikt vær. Gimnes fikk ikke lov å ta over sundet til Fornes i slikt vær. Han fikk kvile ut hos oss om natta, og kl. 6 var vi oppe. Da hadde vinden spakna, og jeg var i støa hos Johannes Vinje. På Heimtun hadde vi ikke rydda stø ennå.

Ole Jacob Gimnes, til venstre, sammen med Anton P. Medby en gang på 1920-tallet.

Klikk på bildet for forstørrelse.

Gimnes kom seg i alle fall heim til Medby og kunne møte i rett tid på skolen mandag morgen. Det var den kirketuren. Men Gimnes hadde mange, mange lignende kirketurer. Enkelte ganger om vinteren gikk han på ski fra Medby inn Forfjord, gjennom Langvassdalen og videre mot Buksnes og fram til Øygarden, lånte båt og rodde til Risøyhamn. Derfra på «Apostlenes hester» til Bjørnskinn, og så retur etter gudstjeneste og soknerådsmøte. Han hadde ingen sekretær som skreiv møteboka, og ikke 5 øre i vederlag, verken for arbeid eller utlegg til transport. For Gimnes med fleire i den tid var det heilt naturlig å stå til tjeneste.

Tilbake til startsiden          Tilbake til Andøy      Ville blomster i Vesterålen

Mot Godfjorden med Kinnholmen, Gapøya og Kinnaksla i forgrunnen.