Tilbake til startsiden

Trillebår av den typen som ble brukt til trilling av lomp. Foto: Idar Nilssen.

Torving

Inge Eberg Johansen

Se også: Jeier av Inge Eberg Johansen Jubileumsboka om Risøyrenna

Tilbake til bygninger

Inge Eberg Johansen var født i 1936 på Nøss på Andøya. Som 17-åring drev han ”oppkjøp” av fisk i Lofoten. Han har vært fisker, og gruvearbeider på Svalbard på slutten av 1950-tallet. Fra 1962 har han vært lærer på Stokmarknes og bosatt på Teigan på Hadseløya. Han har skrevet bøker, og er ikke minst kjent for sine ”utallige” små fortellinger fra tidligere tider i Bladet Vesterålen.

I denne fortellingen tar han for seg brenntorvet som måtte hentes ut av myra. Det var en aktivitet som tidligere hadde stort omfang. ”Alle” torvet, man hadde lite eller ingen tilgang på brensel ellers, særlig på Andøya. Bosettingen var trolig helt avhengig av torva. Men kunnskapen om det er i ferd med å forsvinne helt. Forfatteren har brukt deler av sommerferien til å lete opp hvem som brukte de forskjellige torvuttakene på Nøss, og hvem som eide de forskjellige torvskjåene og sommerfjøsene. Det hele er relatert til kart som Idar Nilssen har laget på grunnlag av flyfoto fra 1953.

Klikk på bildene for å forstørre dem.

Inge Eberg Johansen.

Vi ble så plaga når vi skulle slå heimemyra. Noen kantete søkk i terrenget gjorde det vanskelig å få ljåen til å ta. Så fikk vi hest og slåmaskin, det gikk like dårlig, graset sto igjen. På andre sida av grøfta hadde Johan Nilsen teig. Der skeiva myra ned i ei stor dell. Torveveien gikk opp mellom denne teigen og et stort dike på Edvin Steffensen sin teig. Det var gamle torvedammer som lå der, men det skjønte ikke vi unger.

Torvmyra

Mange av gårdene på Andøya ligger på den gamle tapeslinja, fjærebakken for ca 6000 år siden. Her bodde de tørt og fikk vatn til brønnene fra myra. Denne oppdemningen skapte tjønn som grodde igjen. Andre plasser voks myrene fram. De startet for en 8-10 000 år siden. I botn av torvedammene spadde folk fram trerøtter. Her voks det skog før myrene grodde over i landskapet. Myrlandskapet er flate strekninger med vatn, tjønn og elver skapt av ismorener. Det er naturlig at myrene blir flate, for i ei myr er det opptil 90% med vatn. Elvene bryter seg gjennom raet. Andre plasser har folk grøfta opp myra og ført vatnet fram, slik som på Litjelva heime, Bekken på Dikvollen og muligens på Åknes etter det Johan Borgos mener.

Samarbeid

Det er et system i torveveiene og hvor folk torver. De unngikk helst lang transport, ofte samarbeidet de om å torve opp veiene, lede vatnet unna og få moa tørr. På Nøss gikk torveveien opp mellom stua og fjøsen til Edvin Steffensen. Der delte den seg. Ei arm gikk mot Slåttermyra og fulgte Litjelva på en måte. Her torva Johan Berg, senere Torleif Tollefsen, Johan Ernestussen og sønnen Ernestus, Peder Johansen der datteren Svanhild overtok. De bodde nært hverandre nord for Litjelva, det kunne være et slags samarbeid naboer imellom for å ordne seg torveplass, men pappa fortalte at straks de var ferdige med torva, hjelpte de Johan Berg. Han var åleina og lite hjelpen. Normann Paulsen og Anton Anfinsen torvet også på dette området. Sønnen Einar Antonsen fortsatte å torve her. For Anton Anfinsen var det naturlig, han hadde fått jord hos far til Johan Ernestussen.

Gamle rettigheter

Det er gammelt at med jordrett følger torverett, skogteiger ol. etter det gamle skyldøresystemet.

Torvehågen lengst nord på Nøss. Dette viser situasjonen i 1953. Allerede da var torvteiger uttorvet og man kunne se tufter etter torvskjåer som var revet eller flyttet. Ill.: Idar Nilssen

Veien deler seg ved dette torveområdet og gikk videre til Kornelius Jakobsen og sønnen Jakob sine skjåer, senere Ottar Eriksen. Han torvet oppe med Bekken etter utskiftingen. Jæger Johansen torvet på Kornelius sin part. Kornelius bodde nordfor Johan Berg.

En ny vei gikk ut fra porten og mot torvemyrene til Celius og Øystein Paulsen. Rett oppfor fjøsen til Edvin gikk der en ny torvevei, der torvet Johan Nilsen, Leif Lauritsen, Emil, Bernhard og Jentoft Isaksen. Den sørste avstikkeren gikk til Edvin Steffensen sin torvehåg. Senere sette sønnene Steffen og Jens opp nye skjåer her.

Torvehågen i sørøst. Situasjonen i 1953. Eierne av sommerfjøsene er angitt med fet, kursiv skrift i stiplet tekstboks. Ill.: Idar Nilssen

Fjøsveien gikk opp fra Storelvbrua langs Tungenden og opp myra. Nedfor Gjeldsetmyra torvet Eivind og faren, Albert Tollefsen. Lengre opp gikk der sideveg nordover til Ole Johansen sin torveplass og opp mot elva gikk veien nordover til Nyborg, seinere Osvald Nikolaisen si torvemo. På sørsida langs elva torvet Godtfred og Albert Karoliussen. Her overtok Magnor og Agder disse plassene. Skjåene ble senere flytta over elva på østsida av den.

Enok Dahl torvet rett oppfor huset. Einar Antonsen, Koldevin Karlsen, Harald og Hermann Hansen torvet langs Ungdomshusvegen.

Alt dette går fram av kartet. I tillegg torvet Albert Larsen, sønnen Efraim og Martin Pettersen med sønnene Arne og Eldor Pettersen oppunder Holan der Slettvegen begynner. Senere torva Øystein Paulsen og Egil Pettersen litt nordfor disse. Noen hadde ikkje skjåer, de sæta torvet, men de aller fleste trilla torvet i skjåene sine.

Torvehågen i sørvest. Situasjonen i 1953. Ill.: Idar Nilssen

Slaveriet starta etter St. Hans

Vi veit at de brann torv i vikingtida. Så det er en lang tradisjon å skaffe seg brensel ved torving. På Nøss har de torvet fra raet der fjøsene står til oppunder Storraet som går sørover fra Litjholen. Johan Ernestussen hadde en skjå under Storholen, folk prøvestakk etter torv. Vi kan ennu finne dammer etter slike forsøk.

Torvinga starta rundt St. Hans. Då var telen gått ut av myra, kallan kom heim fra Finnmarka, nu begynte slaveriet. Det var en ny måte å bli konfirmert og voksen på. For verre arbeid enn torving fantes knapt. Folk lumpa ovanav, de stakk bort det øverste laget. Der kunne det være tele så de måtte vente til isen tina. Men noen hadde det så forbaska travelt, de hogg laus på telen, laga bål, varma vatn, det vakje måte på. En på Bø skulle gjøre det lettvint, han slo hol med spettet og stakk dynamitt i hollene. Dynamitten slår ned. Telen låg igjen og under var det en sundsprengt grøt.

Trillebåra på torvmoa

De øverste lumpene gikk i dammen. Så kom de ned til torvet. En stakk med lumpar- eller stikkspaden, en anna heiv opp lumpen med høygaffel. Etter ei stund skifta de, det var tungt å hive opp lumpen, særlig når det blei en 5-6 høgde og mer. Lumpen ble trilla ut, det var også et slit. Vi trilla til vanlig 5 lumpa på båra eller flere.

En kraftkar på Myre torva for presten. Denne presten var kjent for å være litt gniaraktig og bemerka at det var merkelig at han som var så sterk slik folk sa, bare la 8 lumpar på båra. Da stakk sinnet karen, han la på med det gikk, rauk i handtaka og skulle trille. Båra knakk sund. Då gikk presten.

Trillebåra.

Det vanlige transportmidlet på torvhågen. De var som regel heimesnekra og hadde hjul med treeiker. Her ser vi Tormod Nordeng i aktivitet med trilling av lumpen på torvehågen i yngre dager. Foto utlånt fra Tormod Nordeng.

Pappa laga plass i dammen for å trille ut lumpen. Det blei lettere å lempe den ut enn opp på moa. Vi torva årlig en 5000 lump. Tordis Karoliussen fortalte at foreldrene torvet 10 000 lump. De hadde to husvære, Gerhard bodde i nordstua. Men vanlig var det en 5-6000 lump folk stakk. Vi hadde mosetorv, det var dårligere brensel. Bestemor der nord hadde steintorv. Der var det djupt fra moa til botn og tungt å torve. Steintorvet var gammel myr, noe djupna på myra forteller om. Det rau mere, derfor var det seinere å rauke eller sæte, og ei plage når en skulle kjøre det ned.

Arbeid for ungan

Folk venta på tørrvær. Så sette de i gang, sola steikte, gauken gol, sveiten rann. Mange kubikkmeter med vatn blei fortært. Noen kosa seg med saft, vi blanda saup i vatn, det var så godt med den syrlige drikka. Men drakk vi for mykje, blei magen tung, kroppen slapp, og vi greidde ikkje bryte på som vanlig. Straks lumpen kom på moa, gikk vi laus med skjærarspaden. For viss lumpen tørka for mykje blei det svintungt å dele den. Vi skar lumpen i fem torver. De låg to-tre dager og tørka, alt etter kor god tørken var. Det var kvinnfolka og ungene sin jobb å skjære torvet. Noen reiste torvet, de sette torvene mot hverandre slik at de sto og tørka. Så sæta de torvet. Vi rauka direkte, reiste en botn og la torvet i en ring på den. Vi la torvene slik at det kom luftrom under. I den tida var det i Andøy kommune over 1000 husstander. Viss hver torvet 5000 lump, blei det 5 millioner lump, minst, 25 millioner torver som skulle raukes eller reises og sætes. Den skal tidlig krøkes som krok skal bli. En viktig del av oppdragelsen foregikk på torvehågen. Men hva skulle vi ha gjort uten det velsigna torvet?

Rauking

Raukinga var et forhutelig arbeid. Jeg kjenner ennu at ryggen er av, vi låg på kne og stønte, plukka torver og strekte de på plass. Mya summa og fann blodårene i ryggen, vi låg berrføtt og nakne for blodsugerne. Kleggen stakk spydet langt nedi kjøttet, og knotten kraup under kleda, inn i ørene, mellom fingrene. Vi hadde 25 000 torver som skulle raukes, det gikk ca 25 torver i rauka så det ble 1000 rauker og en 3-4 stikk for hver rauke. Sola svei hol i huda så det svartna inni skolten, lufta svartna over oss, vi trudde det var skyer, men det var mysvermen og knotten som tømte oss for blod. Verst gikk det utover oss viss regnet kom. Da samla alt av blodsugere seg for å knekke en ærlig sliter. Tordenbrakene nærma seg, himmelen revna i et lyn. Lufta dirra av varme, vi fikk pusteproblemer. Så raste regnet ned. Vi dusja bort svien fra myggstikka før vi rente inn i skjåen. Der låg vi avstumpa og venta på at lynet skulle slå ned. Tordenskralla rista torvetaket. Regnet fossa en vegg utfor skjåen, vi lå der i moldleiet og kosa oss. Men kor lenge var Adam i paradise?

Synd å ha det godt

Vi voks opp med at det var synd å ha det godt. Tett før vi sovna i en ærlig kos, kom det et farlig lys inn i paradiset. Sola skein fram en kraftig regnbue, vi skulle rent dit og ønska oss tre ting.

1. At torvet rauka seg sjøl.

2. At det kom en kar og trilla alt inn i skjåen.

3. At dette var siste året vi torva.

Jeg laga konkurranse med Oddmund og Per. Vi kapprauka med 30 rauker i gongen. Det gikk unna, men taperen måtte på butikken og kjøpe noen appelsiner, karamell og drops. Nu var det ingen

fordel å bli først ferdig, for mamma jaga oss omgående til bestemor der nord eller andre trengende for å hjelpe dem. Det hendte vi gikk oppover og satt han av i sommarfjøsen etter at vi var ferdige sjøl. Få plasser står freden sterkere enn i en tom sommarfjøs.

Vi hadde ikkje klokke, vi rente etter sola. Men når det var overskyet, funka ikkje den metoden. Mamma hengte en kvit handduk på bislagtaket til middag og nonsmattid. Sjelden har noen stirret mer lengselfullt mot et tak enn vi gjorde. Vi kom oss fort på føttene og traska nedover i sakte kino for kroppen kom ikkje i rett stilling resten av sommaren. Vi skulle hesje, leita molta, vi var tvangsbøyd over sjela. I middagstida bada vi i Djuphola, det var fast rutine nesten uansett vær, for elva var faktisk varmast når råskodda tynte varmen ut av oss på land. Verst var det likevel å rauke når vi hørte badehylene av Andreas og Kikken. Da var det ikkje rettferdighet i verden.

Arbeidsredskap.

Lumparspaden eller stikkspaden var vanligvis 22 cm brei og 30 cm lang. Skjærarspaden, t.h., blei brukt til å kutte opp lumpen i skiver. Den spesielle varianten under, ble også brukt til skjæring. Foto: Idar Nilssen.

Skjærarspade.

Foto: Idar Nilssen.

Torvskjåen

Etter høya skulle torvet i hus. Torveskjåen stod der som samlingsplass for kalvene, og de takka for seg med å rive ned rauker og drite til i skjåen. Nu var det arbeidstemperatur og ganske artig å sjå at stålet vaks og horden av rauker minka. Vi tok det tørreste torvet først og heiv det råeste øverst i stålet der det tørka best. Det gikk ca to rauker i trillebåra, det ble 500 turer med torv. Jeg trur vi brukte et par dager før alt var under tak. Hver sommer sto noe av det eine stålet igjen i torveskjåen Erla bygde reir mellom torvene. Vi måtte vente til ho fikk ut ungene. Ho hørte til under torvingen, var husfuglen. En dag smaug det en lur urkatt mot skjåen. Da starta krigen, lumpegranater, torvekuler og indianerhyl over Andøya. Et brunt strek fauk mot elva med en svart flekk av fart. Han kom aldri i nærheten av torveskjåen.

Radioen og børsa i torvstålet

Det kunne være litt triveligt når gauken gol, men når mekregauken dirra regnvarsel, da blei det å kjøre på og bli ferdig før regnet kom.

En sommer tok jeg Blakken og kjørte det tørreste torvet ned på laden. Seinere kjørte vi det direkte på stålet i fjøsen. De med moderne fjøser hadde torvestål ved siden av høystålet. Ellers hadde de torvehus attmed fjøsen eller i stueveggen. Under krigen ville ikkje bestemor at vi skulle hente torv i stålet. Svanhild hadde gjømt radioen der. Andre stakk bort børsa i torveskjåen og trilla etter torv. Men så kom de ikkje ned. De var gått på jakt og kom i mørtna med fangsten i torvesekker. Tyskerne hadde maksimalpriser på torv, de kjøpte torv til brensel på ungdomshusa og der de bodde. Det var forsyningsnemnda som styrte dette. Vi kjørte mange fine turer med Blakken, henta torv til bestemor, hesten gnog høy og vi lempa på vogna eller sleden. Det blei ikkje det samme etter at de slakta hesten. Gleden mista mykje av omkretsen når vi ikkje kunne kjøre opp på torvhågen etter brensel.

Vinterbrensel til Nøkksund

Kallan segla til Nøkksund med torvesekker. Det gikk ganske mykje torv på en vinter i Nøkksund. Motorbåtene blei lasta til over rekkene med torv, i tillegg bruket de trengte og høy til bonsterene. Så var det bortfarkista, iler og visere. Åttringene segla med første utrustinga i helgemesstida for å få med alt. Det er en svært gammel skikk. Etter helgemess skulle ingen ferdes på hav.

Elektrisitet

Vinteren 1952 fikk de strøm på Nøss. Vi merka det på at der blei torv til overs. Folk fyrte også med kol og koks, kokte maten med strømkomfyr. Men det som tok knekken på torvinga var oljefyringa, strømoppvarming og elektriske komfyrer. Oljeomnene sto nedskrudde over natta, men det var sånn passelig varmt i kjøkkenet likevel. Folk satte kjelen på den varme plata og drakk kaffe i et oppvarma rom. Du kunne være både giktbrøtten og arm, det merktes lite når en satt i kaffevarmen og kosa seg. Det var andre tider enn å komme ned til et iskaldt kjøkken.

Jordskifte

Midt på femtitallet blei myrene utskifta. Enkelte fikk torverett på andre plasser enn der de torva. Jeg sa at det gjorde ikkje så mykje for om ti år var det ingen som torva på Nøss. Kallane flirte av meg. Jens minte meg på det. Det gikk ikkje mer enn fem år før det var slutt, sa han. De hadde noen år på seg før de trengte å flytte, men det var ikkje mange som gjorde det. Jeg husker Per Paulsen torva noe oppfor Storelva sørom Laksevad, Ottar Eriksen og Andreas Dahl oppe med Bekken, Birger Dahl torva ei stund nesten der Harald torva osv. ,men det varte ikkje så lenge.

Godbonden

Johannes er den eneste som torver i år, 300 lump til hyttebruk. Andreas torvet også noe for et par år siden. Jeg torvet også til hyttebruk, ei grøfte langs vegen. Men de to siste årene har spadene mine stått ubrukt. Jeg har litt torv igjen, skal fyre til nissen i jula, for nissen gikk etter torverøyken. Der fikk han varme seg. Godbonden satt attmed pipa på kvisten og hadde det varmt. Og lei det utpå dagen før husverten fikk tent opp, banka det i taket.

Museskit og torvrusk

Om kveldene rente vi heim etter grøtrøyken. Mamma fyrte opp og kokte grøt. Vi hadde ei tjenestejente, ho var litt uvøren og rausa torverusk i grøtgryta når ho skulle legge i omnen. Dette var under krigen, og melet måtte siles for å fjerne museskiten. Pappa sa at ho måtte være mer forsiktig så det ikkje hamna så mykje rusk i grøten Vi kunne ikkje vite om det var torverusk eller museskit vi tygde på. Tausa blåste berre: ”Torverusk, det e ju rein skit”.

Oske på glarisen

De fyrte i omnen heile dagen, kokte kleda, løypa molskolter til dyra, blåste varme i glørne og stakk i omnen, hadde opptenningstorv, mosetorv som fatna lett. Det blei mykje oska etter torvet. Om vinteren såg vi oskestrålen på snyen. For vinden blåste oska ut av bøtta før resten hamna på møkkerdungen bak fjøsen. Vi slo oska på glarisen og heldt oss på føten. Det blei mykje rusk etter oska og torvemolda, men det måtte berre være. Kvinnfolka styrte heile dagen med ett eller anna, de bar på vassbøtte, torvebøtte, askebøtte, bøtte med kalvedrikke i og klebøtte. Og gjorde de ikkje det, så bøtte de kleda.

Gjengroing

Torvdammene gror igjen. Før kunne du fylle bøttene med bær der. På moltebærdagen fikk kjerringene gå dit og plukke, kallane strauk til markans.

Molta trivdes i de uttorva områdene, kalvene gnog graset, ei og anna ku eller en toskot kalv ramla i dammen, men helst gikk det bra. Nu er det ikkje engong plass til is i dammene, de er gjømt i tett tropeskog. Du finner de neppe.

Torvdammene gror igjen.

Denne er i Forfjorden, den siste som var i bruk der. Foto: Idar Nilssen.

Men du kan ennu sjå en enslig skjå lute seg skamfull oppi myra nordfor Buksnesfjorden. Han står liksom i veien for tida.

Vi sto i skjul for regnet inni skjåene. Håkon Aronsen sin torvskjå sto attmed Åknessvingen. Der sto vi i skjul når vi sykla til kjerka, til Risøyhamn på kino eller kom fra fest. Det var ikkje akkurat den beste plassen å invitere kjæresten inn på. Men når vi kjørte torv og ei jente skulle hjelpe oss, da følte vi oss voksne, det stakk litt i hjerterota, vi var et par. I dag står det to torveskjåer igjen litt lenger sør, på Sørmela, en på hver side av veien.

En av de to siste torvskjåene ved veien på Sørmela.

Denne tilhørte visst Jørgen Jørgensen.

Foto: Idar Nilsen.

Buksnes rundt midten av 1940-tallet - torvkjøring

Inga og Martin Johansen. Hesten het "Kvikk".

Foto utlånt av Inger Marie Åsen.

En by av Torvskjåer

Kor du kom sto det en torveskjå. Straks etter krigen blei ei dame i frelsesarmeen i Oslo beordra til Andenes. De andre frarådde henne. Der bodde folk i gamma og telt.

Men kvinnfolket måtte reise, tok toget til Trondheim og hurtigruta nordover.

Ho blei mer og mer forundra, folk bodde i hus, ho gikk i land i Risøyhamn og kunne kjøre buss til Andenes, det sto gårder med malte hus og fjøser. Da de nærmet seg Andenes, skjønte ho at foreldrene og de andre fikk rett. Foran henne sto de tett i tett, umalte hus med torvetak, og kvelte båter som folk bodde under. Bussen nærma seg torvhågan på Andenes.

En stille sommerdag oppdaget du at en ny torveskjå var borte. Den seig i hop og tok en tusen års historie med seg.

Til jord skal du bli.

Richard With

Risøyrenna

Jubileumsboka om Risøyrenna

Bestilling av boka: E-postadresse.

Tilbake til startsiden Tilbake til bygninger

Andre bygninger i Andøy>>

Gammelgården i Risøyhamn

Strandland skole (Fotografier)

Andøya Meieri

Sykkelfabrikken - Dverberg