Tilbake til Andøy

Busstur til Øksnes 13. juni 2009

Les mer om kirkene og kirkegårdene i Øksnes              Historikk rundt Alsvåg og Alsvåggården

Tilbake til Øksnes

Klikk på bildene for forstørret utgave. Klikk deretter på nytt for full forstørrelse.

Bussturen startet fra Andenes på morgenen. Johan Borgos entret bussen på Strand, og derfra fikk deltagerne fortløpende orientering om stedene man passerte. Johan Borgos er historiker, og bygdebokforfatter med lokalkunnskap fra Andøy, Sortland og ikke minst fra Øksnes, der han selv er født og oppvokst. Måten han uttalte stedsnavnet Myre på, levnet ingen tvil om lokalt opphav..

Kaffestopp på Myre.

Kødannelse. Med 24 deltakere som alle var like kaffetørste så man tendens til kø.

Kaffe.

Andøyværinger. Her ser man folk som Karl Rasmus Dahle, Anna Folden, Arild Dahle, Marit Dahle, Ole Konrad Pettersen og Laila Dahle. Jenta med ispinnen hørte ikke med i følget.

Langenesværet. En gang var det storhetstid med mange bygninger. I 1591 var stedet et av de største fiskeværene i Nord-Norge. Befolkningen var på 250-300 personer og var med den tids målestokk for en by å regne. Langeneskirken skimtes omtrent midt i bildet, som er tatt fra nordøstlig retning. Kirketårnet er endret, og bildet er tatt en gang i tidsrommet 1905 - 1919. I 1867 var det registrert i alt 20 hus i Langenesværet. Foto utlånt fra Leikny og Arne Th. Andreassen.

Der det en gang var bygninger. Ser man motsatt vei i dag, er det meste borte, bare kirkestua er igjen.

Kjækholmen.  Der ser man støer og rester av grunnmurer.

Kjækholmen for noen år siden. Bua som Knut Myrvang fra Bø på Andøya benyttet er markert med et kryss. Mange andværinger driftet derfra. Foto utlånt av Finn Myrvang.

"Kirken den er et gammelt hus". I 1591 var stedet et av de største fiskeværene i Nord-Norge. Befolkningen var på 250-300 personer og var med den tids målestokk for en by å regne. Av bygninger er det bare kirken og kirkestua igjen. 

Langenes kirke. På Langenesværet ligger Langenes kirke, og er ved siden av Øksnes kirke den eldste bevarte kirka i Vesterålen. En kirkebok fra 1600-tallet daterer den tilbake til tidlig på 1500-tallet. På 1500-tallet var renessansen kommet til Norge og dette preget hvordan kirkene så ut. Den nye stilbevegelsen ble en ny tid for kirkekunsten. I middelalderen ble det gjort store arbeider som kan måle seg med tilsvarende fra utlandet i skjønnhet og kunstnerisk kvalitet. I denne perioden er de store verdslige og geistlige byggherrers tid forbi. De kirkerommene som bygges blir skapt mer intime og stemningsfylte, og man blir mer opptatt av interiøret enn eksteriøret. Dette vises tydelig i Langenes Kirke, både innvendig og utvendig. Langenes kirke ble tidlig på 1700-tallet ombygd til en korskirke i laftet tømmer, hva som var før det vites ikke. Det at Kirken ble bygd allerede på 1500-tallet viser at Langenesværet tidlig var et religiøst senter for fiskere som kom i land på Langenes og for de fastboende. På 1660-tallet var aktiviteten i Langenes fiskevær svært lav. Faktisk var den så lav at presten flyttet sin virksomhet til søsterkirken Øksnes kirke. Øksnes kirke ble hovedsogn, mens Langenes ble anneks. Kilde: Wikipedia.

Kirken er omgitt av en gammel gråsteinsmur. Her ser vi kirkestua, og midt i bildet skimter vi Anda fyr i bakgrunnen.

Kirken har et praktfullt interiør. Til tross for det intime preget var det i sin tid plass til 170 mennesker. I dag tillates ikke det av blant annet brannvernhensyn. Kirken er også kjent utad for det gamle fine interiøret. Det meste av interiøret er gitt som gaver til kirken fra velstående prester eller oppsittere i været. Og når slike gaver ble donert, ble det ikke lagt skjul på hvem giverne var. Deres inskripsjoner er tydelig synlig, enten det gjelder lysekroner, lysestaker, vegglampetter, altertavle, disken til altertavla, nye vinduer, messehagelen, eller til og med prekestolen. I de fleste tilfeller gav giverne av sin overflod, men noen av gavene ble gitt under klare forutsetninger. Blant annet kunne dette gjelde løfte om gratis begravelse på angitt plass på kirkegården. Noe av det originale interiøret har i de senere tider blitt fjernet fra kirka, enten gitt til andre kirker eller til Tromsø museum.

Detaljert orientering fra kirketjeneren.

Turdeltakerne lyttet til den detaljerte orienteringen. De fire forreste hørte ikke med til følget fra Andøy Historielag, det var visstnok amerikanere på besøk. Bakerst fra venstre ser vi: Toralf Bertelsen, Ole Konrad Pettersen og Gunnar Bakke (delvis skjult), Arild Dahle, Johan Borgos (delvis skjult), Jann Jørgensen, Leif Hansen og Aase Dybwik.

Lyttende til orienteringen fra kirketjeneren. Fra venstre: Johan Borgos, Gunnar Bakke, Erling Gansmoe, Dagfinn Dybwik, Aase Dybwik og Arild Dahle.

Noen hadde tatt plass under prekestolen. Fra venstre: Laila Dahle, Anna Folden (delvis skjult), Karl Rasmus Dahle, Oddbjørn Folden (delvis skjult), Alvilde Nordheim, Alice Rånes (delvis skjult, Eva Jørgensen, Inger Nilssen og Jan Hugo Lundemo.

Prekestolen som i følge sagnet skal være håndlaget og gitt i gave av prest Morten Thuesen. Han skal ha laget den under sitt virke i Langenes. Foto: Inger Nilssen.

Kirkestol. Slik som i mange andre kirker i Norge hadde også folk i Langenes kirke sine faste plasser i gammel tid. De fattige arbeidsfolkene satt på de trehvite benkene, mens øvrighet, væreiere, jekteskippere og stor-høvdingsmenn hadde sine egne kirkestoler. De finner vi der også i dag.

På rett plass i kirken. En av de "kondisjonerte", Berit Olsdatter Helsing, hadde sin plass med inskripsjoner. Her er den 287 år gamle plassen fylt opp med noen av hennes etterkommere, fra venstre bak: Jann Jørgensen, Erling Gansmoe, Arild Dahle og Karl Rasmus Dahle. Foran fra venstre: Jannina Hansen, Marit Dahle og Anna Folden.

En barokkramme har sin spesielle historie. I 1767 ble den gitt som gave fra den adelige kapteinen Hendrich La de Boer Friisland som forliste med sitt skip utenfor Langenes. Befolkningen og kirken berget mannskapet, og gav dem mat og husly i vel ett år. Kaptein Hendrich La de Boer Friisland viste da sin takknemlighet ved å gi bort denne rammen. Bildet inne i rammen skal forestille Jesus og apostelen Peter. Ansiktene i underkant av rammen er av langt nyere dato. De tilhører Karl Rasmus Dahle og Anna Folden.

Tre messinglamper er forært til kirken. Under skimter vi, for uten Aase Dybwik, Jannina Hansen, Evelyn Jacobsen og Erling Gansmoe.

De som ga gaver til kirken ville åpenbart sikre seg at omverdenen - og kanskje også "han der oppe" - ikke var i tvil om hvem som hadde gjort seg fortjent til saligheten. To av de tre lysekronene bærer inskripsjon om at de er bekostet av ekteparet Magdalena Mørch og Jacob Maas.

Det var utvilsomt flotte gaver i 1784 - for 225 år siden.

Det samme paret forærte i 1784 også den messehagelen som faktisk ennå er i bruk. Også messehagelen bærer givernes initialer. Det er mange etterkommere av dette paret, noen av dem er bosatt i Forfjord-området, på begge sidene av fjorden. Det er kirketjener Ingrid Lie Brun som viser den fram.

Altertavla fra 1758. Den ble malt av tyskfødte Gottfried Ezekiel. Tavla har toppstykke med kraftig profilering og sidefelter og er rik på marmoreringer. Ezekiels figurstil er frisk og dekorativ. Han utnyttet ofte rødt og purpurbrunt, friskt blått og grønt. På tavla er det flere bilder. Hovedbildet midt i altertavla er av Jesus på korset. På hver side av Jesus på korset henger det et nytt bilde. Til høyre er det en kvinne, og til venstre en mann, det er uvisst hvem dette er. Nede på rammen er det nattverdsmåltidet som er malt inn. Det spekuleres i om det er historien om Jesu siste timer maleren har tenkt å fortelle oss gjennom maleriene. Marit og Arild Dahle har tatt plass foran alterringen.

Fattigkassen fra 1793, datidens sosialsystem. Her kunne folk gi til de fattige.

I Langeneskirken. Fra venstre: Oddbjørn Folden, Evelyn Jacobsen og Åse Marie Pedersen.

Les mer om kirkene og kirkegårdene i Øksnes

Nyksund. Dette myteomspunnede fiskeværet var et av de største fiskeværene i Vesterålen rundt århundreskiftet- "spøkelsesbyen" ute i havet som nektet å dø. På grunn av sin nære beliggenhet til de rike fiskefeltene var Nyksund et attraktivt fiskevær. På det meste var det 250 fastboende her, i sesongen kunne innbyggertallet firedobles. Opprinnelig var Nyksund en fiskerbondegård som blei brukt til rorvær av tilreisende fiskere i sesongene. Etter krigen ble båtene- og krav til havneforhold større, fiskeflåten trakk over til Myre, og dermed gikk det nedover for Nyksund. I 1970 var Nyksund totalt avfolket og sto igjen som en "spøkelsesby". I de senere år har man prøvd å ta vare på fiskeværet med den spesielle arkitekturen. Det drives stort sett turistrettede næringer i Nyksund, som er utgangspunkt for sjørettede aktiviteter og et glimrende utsiktspunkt mot midnattssolen. 

Også krykkjene trives i Nyksund.

Holmvik brygge. Det er det samme Holmvik-navnet man kjenner fra Gavlen-området på Andøya.

"Byen". Og her er det trangt mellom husene. Omtrent midt i bildet, nesten bakerst, skimter vi tårnet på "Nyksund Kapell", eller "bedehuset Zoar". Det ble bygd i fellesskap i 1887 av innsamlede midler fra Vesterålsfiskerne.

En moderne buss blir stor i et miljø der sjøverts kommunikasjon hadde prioritet. Her er turbussen fra Andøy Trafikklag framme på moloen mellom Nyksundøya og Ungsmaløya.

Avstanden mellom husveggene og fjellveggen var ikke overvettes stor. Ole Konrad Pettersen foran bussen.

Men bussjåføren, Jan Hugo Lundemo, var like blid uansett.

Vandring i det gamle fiskeværet. Dagfinn og Aase Dybwik bakerst i rekken.

En del av deltagerne på vei over moloen til Ungsmaløya.

"Pikene på broen". Fra venstre: Inger Nilssen, Jannina Hansen, Alice Rånes, Evelyn Jacobsen og Anna Folden. De befinner seg på moloen i sørvest. Fiskeværet Nyksund ble "skapt" på 1870-tallet med bygging av moloen mellom Nyksundøya og Ungsmaløya. Etter krigen kom det molo også over sundet mellom Nyksundøya og Langøya.

Samling på Ungsmaløya rundt turlederen.

Utsikt fra Ungsmaløya sørøstover mot nabogården Vottestad (i venstre billedkant). I bakgrunnen Skogsøya med Nordsand mot høyre.

I Nyksund ble det tid til middag på en av kafeene. Der solgte de noe de kalte bacalao, men som smakte litt annerledes..

Alsvåg Hovedgård ligger på toppen av en gårdshaug. Foto hentet fra heftet "Møte med Vesterålen".

Her tar vi med tekst fra det samme heftet:

Den gamle gården. På 1600-tallet økte prisen på korn kraftig sammenlignet med prisen på tørrfisk. I tillegg slo fisket ofte feil, så folk ble nødt til å satse mer på jord­bruk. I denne perioden blomstret Alsvåg opp, for etter vesterålsk måle­stokk hadde gården brukbare jordområder. Alsvåggården fikk etter hvert mange viktige funksjoner. I dag er våningshuset museum i den aktive kulturbygda. Museumsbygningene ligger på en markert haug, som delvis er bygd opp av restene etter flere århundrers bosetning. 

Storbonden Maas. I 1781 kjøpte Jacob Christensen Maas gården Alsvåg med Rødsand og Musingdal av kong Christian den 7. Gården hadde vært i kongens eie i mer enn 200 år, og brukerne hadde vært bønder, bygdefarskippere og lensmenn. Maas fikk også egen handels- og gjestgiverbevilling, og kjøpte opp flere andre gårder. Den driftige eieren sørget også for at gården fikk vanntilførsel, og han forlenget våningshuset med fem meter. Våningshuset er et av de eldste trehus som finnes i landsdelen. Virksomheten i Alsvåg var stor på denne tiden. Åttringer og fembøringer deltok i vinter- og vårfisket, og Maas sendte jekter til handelsstevnene i Bergen. (Den samme Maas bekostet lamper og messehagel til Langeneskirken.) Men etter Maas ble gårdens omfang raskt redusert. Alsvåggårdens eiere har tildels måttet slite hardt for å beholde den. Under Alsvåggården var det i perioder flere husmannsplasser. Til ca 1825 var det også samiske husmenn i Musingdalen og ved fjellet Melen. Leien betalte husmennene i form av ost, smør og pliktarbeid på gården. I 1920 ble den siste husmannskontrakten i Alsvåg avsluttet. I dag er våningshuset restaurert slik det var rundt århundreskiftet, og er en del av Øksnes bygdemuseum.

Arbeidsplass for kar og kvinne. I tillegg til gårdsdrift, handel og jektefart har det vært en rekke funksjoner knyttet til Alsvåggården. Blant annet var Alsvåg tingsted for Langenes fjerding. Fra 1818 var det i 80 år skole i gården. Rundt 1850 ble Alsvåg fast anløpssted for dampskip i rutefart. Det ble bygd kai, og i Alsvåggården var det venterom. Her var det poståpneri, rikstelefonsentral, kontorsted for lege, butikk og fiskemottak.

En gammel skolemester med lydhøre disipler i den gamle skolestua. Her var det skole gjennom 80 år fra 1818. Fra venstre (slavisk): Johan Borgos (som også har bakgrunn som lærer), Karl Rasmus Dahle (gjemt bak katetret), Eva Jørgensen, Eli Hennie Wangen, Arild Dahle, Åse Marie Pedersen, Dagfinn Dybwik (foran), Oddbjørn Folden, Anna Folden, Alvilde Nordheim, Gunnar Bakke (foran), Ole Konrad Pettersen, Jan Hugo Lundemo, Marit Dahle, Inger Nilssen og Leif Hansen. Alle lærte noe.

Flere disipler i den samme skolestua. Fra venstre (slavisk): Inger Nilssen, Leif Hansen, Jannina Hansen, Aase Dybwik (foran), Evelyn Jacobsen, Alice Rånes (stående), Lovise Ludvigsen (stående), Toralf Bertelsen, Jann Jørgensen og Erling Gansmoe.

Ovn i Alsvåggården.

Telefonsentral. Rikstelefonsentralen lå i denne bygningen.

Trolig en 1700-talls dør. Det er Ole Konrad Pettersen som studerer den.

Toftenes. På heimturen ble det òg tid til en kaffekopp på Toftenes.