 |
|
| Tilbake til startsiden |
Langenes kirke. Foto: Idar Nilssen. Fru Ingeborg Mikkelsdatter's legat Tekst: Johan Borgos
|
| Kirkene og kirkegårdene i Øksnes |
Det var i 1621 Ingeborg Mikkelsdatter opprettet et legat på 500 riksdaler som ble forvaltet av Domkirken i Bergen, de skulle bruke rentene til å sende mel til fattige og trengende i Øksnes i Vesterålen.
Fattigkassen fra 1792 i Langenes kirke. Foto: Idar Nilssen. (Klikk på bildet for forstørrelse).
Ingeborg Mikkelsdatters legat
Melet Hvert år til jul sender Norgesmøllene i Bergen en palle mel til Øksnes i Vesterålen. Saka får omtale i aviser, radio og fjernsyn. Wikipedia sier dette (2019) om melsendingene: "Fru Ingeborgs legat ble opprettet av Ingeborg Mikkelsdatter, som en tid var prestefrue i Øksnes i Nordland. Før hun døde i 1621 testamenterte hun 500 riksdaler til Domkirken i Bergen, mot at den hvert år til evig tid skulle sende en halv lest (i dag en pall, 620 kg) mel til de fattige i Øksnes. Legatet er fremdeles aktivt, og skal være det eldste i sitt slag i Norge. [...]" Kildene til Wikipedia er avisoppslag som blander myter og fakta. Men melet er i hvert fall reelt, og i 2022 kan man feire at det er fire hundre år siden første sending kom nordover. Mytene om Ingeborg Mikkelsdtr og mellegatet er mange og fakta få. For å ta den siste påstanden til Wikipedia først: Er mellegatet Norges eldste? Forvaltninga skiller ikke mellom begrepene stiftelse og legat. Blant stiftelser generelt er for eksempel Sjøfarendes Aldershjem i Bergen femti år eldre enn mellegatet, og det finnes andre stiftelser (hospitaler, latinskoler) med røtter heilt fra 1100-/1200-tallet. Mellegatet hører til gruppa pengeutdelende stiftelser. Også der har det eldre ”søsken”, men formelt sett er ikke mellegatet en ekte stiftelse, det vil si en juridisk enhet med eget organisasjonsnummer, styre, vedtekter osv. En rekke endringer har skjedd med melsendingene i løpet av de snart fire hundre årene siden første last seilte nordover: – Avsender er ikke lenger Bergen Domkirke. Først overtok Bergen kommune ansvaret, nå spanderer melleverandøren sendinga. – Sendinga inneholder ikke lenger rug, men hvete. – Mengda skal tilsvare fem tønner, men tønnene blei først til sekker og nå tokilosposer. – Fattigforstanderne og deres lister over fattige er borte, nå deles melet ut til ”verdige mottakere” av NAV.
Ingeborg Mikkelsdatter For fire hundre år siden levde kystbefolkninga i hovedsak som fiskerbønder, med fiske og jordbruk som livsgrunnlag. 1600-tallet var verste århundret i perioden som kalles ”Den lille istida”. Kaldt og fuktig værlag ødela avlingene i nord og gjorde korndyrking umulig. Folk kjøpte mel og korn fra Bergen og betalte med tørrfisk. Da også fisket svikta, kom katastrofen. Andenes vær og Langenesværet var de største fiskeværene i Vesterålen, der sank folketallet til under en fjerdepart før århundret var omme. Ingeborg Mikkelsdtr må ha bodd nordpå og opplevd nøda på nært hold, kanskje i årene like før og etter 1600. I så fall kan dette være bakgrunnen for at hun oppretta et legat som skulle sørge for mel til de fattigste. Wikipedia sier hun ei tid var prestefrue i Øksnes. Ifølge ”den almindelige lokaltradisjon” var Ingeborg Mikkelsdtr enka etter Hr. Morten, kapellan i Langenes i Vesterålen. Han nevnes i et forhør (sjøforklaring) fra Bergen i 1592 etter et jekteforlis. Forhøret begynner slik: ”Kom for oss Welforstandig Matz Pedersenn K. M. fouget offuer Louwfotenn oc Vestraalen oc herwdj rette haffde steffnd hederlig mand Her Mortenn Tuesønn sogneprest paa Langenes med sit skipsfolck wed naffn Suend Olsen Styrmannd [...]”. Langenes var på den tida anneks under Hadsel prestegjeld. Riktig tittel skal derfor være residerende kapellan. I sjøforklaringa brukes etternavnet Tuesønn, seinere kilder oppgir andre etternavn (se lenger ned). Han kan være identisk med den ”Hr. Morten” som i 1583 hadde et sjøhus i Bergen, men ”Bergen Byes Borgerbog fra Anno MDLXVIII” har ingen innførsler om han. Vi har enda ei kilde om Hr. Morten. Presten og kartegneren Melchior Ramus (1646–1693) besøkte Øksnes i 1689. På kartblad 20b har han notert: ”Præsterne paa Øxnes: 1. Hr. Morten, boede paa Støe 2. Hr. Christopher 3. Hr. Niels Joenss. Budde 4. Hr. Hendrich Rolfssøn 5. Hr. Peder Ericks. Blix 6. Hr. Erick Blix, ord: Anno =86.” Stø er nabogård til kirkestedet Langenes, der Hr. Morten var prest omlag hundre år før Ramus skreiv dette. Ingeborg Mikkelsdtr nevnes ikke.
Legatbrevet Vi kjenner Ingeborg fra bare ei enkelt kilde, skrevet etter at hun var død. Sommeren 1621 kommer noen av arvingene hennes til Bergen Domkirke for å spørre om en stor pengegave Ingeborg plasserte der, blir brukt til rette formål. Rentene skulle betale for mel til fattige og trengende nordpå. Det er altså snakk om et legat, ikke et testamente. To ombudsmenn i Domkirken redegjør skriftlig for pengene og betingelsene som var knytta til bruken, etter Ingeborgs ”forordning og befaling”. Dokumentet kalles legatbrevet, det er bare kjent fra avskrifter. Her er teksten i en publisert utgave: ”Vi Efterskrevne, Reinert Frisch og Jørgen Blichmand, Borgere udi Bergen, Ombudsmænd til Domkirken der sammesteds, kiendes og herved vitterligt gjøre for Alle udi dette vort aabne Brev, at eftersom salig Hustru Ingebor Michelsdotter, fordum boendes her udi Bergen, have udi hendes Velmagt givet og foræret til de Fattige og Nødtørftige, deres Underholdning, udi Vesteraalens Len i Nordlandene, udi Sortlands Sund, Langenes vær, Øxnæs Fjerding og Tindens Fierding, tre Hundrede Rigsdaler in specie, og samme Hovedstol til bemeldte Domkirke udi Bergen staa paa en evindelig Rente, aarligen deraf at udgive til de fornævnte Fattiges Forstandere udi bemeldte Nordlandene, en halv Læst Mel, da bekjende vi nu samme Pendinge, som er 300 Rdlr. in Specie paa bemeldte Domkirkes Vegne af fornevnte salig Ingebor Michelsdotters Arvinger at have til rede og fulde Nøje annammet og oppebaaret, og forpligte os derimod, vi fornævnte Reinert Frisch og Jørgen Blichmand, bemeldte Domkirkes Ombudsmænd, for os og vore Efterkommene, Ombudsmænd til fornævnte Domkirke, efter denne Dag aarlig Aars og det hvert Aar besynderligen udi St. Olai Kjøbstevne at erlægge og betale aarligen til rette Tid samme halve Læst Mel, det gielde lidet eller meget, til bemeldte Fattiges Forstandere paa deres Anfordring. Og skal denne samme halve Læst Mel uddeles efter denne salige Kvindes egen Forordning og Befaling, den ene Tønde til Sortlands Sund, den anden til Langenes Vær, to Tønder til Øxnæs Fierding og to Tønder til Tindens Fierding, hvilket Mel dennem paa deres Anfordring vi nu for vores Personer og for deres Efterkommere anlove og os forpligte til gode Rede og fulde Nøje med god ustraffelig Vægt og Maal aarlig Aars, og det første at angaa udi Kjøbstævnen 1622, og siden til en evindelig Rente Aar efter Aar, at erlægge og afbetale og holde bemeldte Hustru Ingebor Michelsdotters Arvinger og fornævnte Forstandere paa de fornævnte Fattiges Vegne dennem alt skadesløs udi alle Maader. Til desbedre Forvaring have vi her undertrykt vore Signeter og med egen Hænder underskrevne, er endogsaa begierendes af vores Byes Øvrighed, at det udi Byens Bog maa fortegnes og indføres. Actum Bergen d: 22de August 1621. Reinert Frisch, egen Haand. Jørgen Blichmand, egen Haand.” Første sending går altså nordover i 1622. Legatbrevet fantes i Bergen i 1642, da skriver Johan Fastenau og Anders Lauritsen: ”At dette foreskrevne er en rigtig Copie af den rette originale Haandskrift, som af Reinert Frisch og Jørgen Blichmand under deres Signeter og Hænders undertegning er udstædt, det bekiænde Vi underskrevne med vores hænders underskrifter.” Presten Peder Borch Lund i Øksnes sier i 1796 at legatbrevet blei lest for lagretten i Sortland fjerding av sorenskriver Christen Pedersen i 1672, og tretten år etter i Barkestad og Langenes fjerdinger. Teksten blei innført i tingboka for Vesterålen sorenskriveri. Denne tingboka er seinere gått tapt, men Lund fører ei avskrift inn i kirkeboka.
Hva forteller brevet om Ingeborg? Ingeborg kalles første gang ”salig Hustru”, andre gang ”salig Ingebor Michelsdotter”, tredje gang ”denne salige Kvinde” og siste gang ”bemeldte Hustrue”. Hun blir altså to ganger kalt Hustru, det kan kanskje si noe om hennes sosiale status, muligens også hvorvidt mannen hennes var borgerlig eller gestlig. Tore Vigerust skreiv i en debatt på Digitalarkivets Brukarforum: ”'Hustru' kan ha vært en standstittel på 1600-tallet, før rangforordningene ca 1670 innførte madamme-tittelen om standspersonene.” Bergen kan ha hatt lokale navnetradisjoner på dette området, siden byen hadde både adel, geistlighet og borgere. Det er altså vanskelig å slutte noe om Ingeborg ut fra hustru-tittelen, men den kan trolig tolkes som at hun var eller hadde vært gift med en standsperson eller en byborger. Økonomien hennes tyder på det samme. Var hun gift eller enke da hun døde? Sannsynligvis det siste. Tittelen ”hustru” gjelder stand, ikke nødvendigvis ektestatus. Legatbeløpet på 300 riksdaler er trolig en del av hennes arvepart i et skifteoppgjør etter mannen, og det må ha vært stort. Summen er lik verdien av langt over hundre kyr på den tida. Hvis denne parten var halvdelen av nettoen ved oppgjøret, betyr det at boet kan ha gitt et overskudd på seks hundre riksdaler eller mer. Så store skifteoppgjør kunne ta både ett og to år eller mer dersom det oppsto konflikter, enten mellom arvingene eller med kreditorerne. Legatbrevet tyder ikke på at arvingene prøver å bestride det spesielle ønsket hennes, sjøl om deres arveparter ville blitt større med legatmidlene i boet. Arvingene nevnes to ganger, uten navn eller bosted. Det kan bety at dette er kjent og derfor underforstått informasjon for utstederne av legatbrevet. I så fall betyr det sannsynligvis at arvingene bor i Bergen. Legatbrevet sier hun ga pengene ”udi hendes Velmagt”. Det kan tolkes som enten at hun gjorde det mens hun levde, at hun rådde sjøl over disse midlene (mannen var død og boet oppgjort), eller at Ingeborg var ei rik kvinne. Uansett, hun plasserte pengene hos Domkirken i god tid før hun døde, med nøye instrukser om hvordan rentene skulle brukes. Ingeborgs ”Forordning og Befaling” er at melet skal fordeles med ”den ene Tønde til Sortlands Sund, den anden til Langenes Vær, to Tønder til Øxnæs Fjerding og to Tønder til Tindens Fjerding”. De fire områdene er sist på 1500-tallet sokn med hver si kirke. Fjerding er den verdslige inndelinga: Øksnes og Tinden utgjorde Barkestad fjerding, Langenes og Sortland utgjorde Langenes fjerding (til Sortland blei fradelt i 1617). Ingeborg gir med andre ord melet til de fattige i Barkestad og Langenes fjerdinger. Hun kaller Langenes fjerding ”Langenes Vær”, det vitner om at hun kjenner området godt. Langenesværet var den klart største bosetninga i fjerdingen, et viktig jekteleie og dessuten kirkested. Legatbrevet sier imidlertid at hun var ”fordum boendes her udi Bergen”. Det er ingen motsetning her: Hun kan først ha levd nordpå og deretter flytta til Bergen, eller bodd i Bergen, men noen ganger oppholdt seg i Vesterålen. |
