Stormdagen 25. januar 1893

Se også:  "Storskaden" nord av Andenes i 1821 \    Jonas Cornelius Falch

Tilbake til Andøy

Denne fortellingen er skrevet av Johan Caroliussen fra Bjørnskinn til And-Ungen i 1929.

Johan Jæger Caroliussen var den fjerde stortingsrepresentanten fra Andøy, for Venstre fra 1915. Fra 1909-1911 var han medlem av Lofot-kommisjonen, og i 1921-1923 medlem av komiteen til revisjon av feitsildloven.

Digitalisering og redigering: Idar Nilssen.

Stortingsmann Johan Caroliussen fra Bjørnskinn.

Foto utlånt fra dattersønnen Johan Kleppe.

Ondt ofte lider den fiskermann,

som ut må fare før hanen galer,

all dagen plaske i kolde vann,

på hjem ei tenke før solen daler,

i våte trøie, snedrev i øie –

o, satt I der, I gullklædte høie!

I anet fant.

(Cl. Frimann.)

Ovenstående vers kan vel til alle tider, i all sin enkelhet stå som motto over fiskernes liv. Efter hvert som utviklingen har skredet frem har jo livsikkerhet og livsforhold forbedret sig betydelig. Og om det endog passer nu, så hadde det dog en ennu større berettigelse i tidligere tider.

Når jeg skriver om denne minnedag i Andungen er det av to grunner. For det første at den ikke skal gå helt i glemmeboken, og dernæst at våre unge nutidsfiskere skal vite hvorledes deres fedre drev fiske, og dermed lære å sette pris på den ut­vikling som er skjedd til forbedring av livsvilkårene.

Ifra eldre tider har visstnok den søndre del av Andøyas befolkning drevet sitt vinterfiske for ytre Vesterålen, vesentlig Langnes, Nykksund og Voje.

Fisket begynte 2. januar og såvidt mulig deltok alle mannfolk over konfirmasjonsalderen i fisket. Båtene var fembøring med garn og otring med line.

1890-årene var almindelig gode fiskeår, og det var da særlig for Langnes at båtantallet øket sterkt, og ikke minst på grunn av at flere dyktige unggutter hadde anskaffet sig båt blev driften mer og mer intens og kappestriden ved å trekke lenger og lenger ut, samt å trosse vær og sjø, tiltok i foruroligende grad nettop i de årene.

Den 25. januar 1893 var for Langnes en av disse dager da ingen betenker sig på å ro ut, da det var spak vind, men det snedde sterkt og “han var svart vest i havet” så man kunde vente noe av hvert. Når det ikke blev en enda verre ulykkesdag enn det blev - den var dessverre mer enn stygg nok - så skyldes det den omstendighet at det var så meget strøm at de fleste ikke kunde trekke sitt bruk og kom sig på land før uværet kom. Men alt for mange kom sig i arbeide og for alle dem blev dagen mer og mindre en minnedag.  Jeg vil så gå over til å fortelle hvad jeg selv oplevet den dag, og jeg vil føie til at for alle som var ute da uværet kom, var det en kamp for livet.

På min båt arbeidet vi utpå Vigrunnen i spak vind med snekave til det led utover middag. De fleste kunde da ikke gjøre mer og man begynte da å arbeide sig på land. Vinden var spak, men stod av land og strømmen var strid så det gikk smått. Utpå eftermiddagen kom der nogen rare krusinger på sjøen, og plutselig var havet i et rokk så det var ikke tale om å “sette klør” før det fikk jevne sig. Kovkaven delte sig litt og vi så da båter med små lapper av seil, nogen nærmere land og andre langt ute.

Med en liten seillapp bar det innover, og vi kom da sammen med den eldre og dyktige høvedsmann Petter Pedersen, Bø.

Vi blev enige om at det ikke var tale om å komme op til Langnes, men la det stå til innover til Andøya med landing på Bø. Det var nu blitt helt mørkt og dertil snekave så vi så, så å si, ingen ting. Vi fikk dog kjenning på “Harhågan” sør for Bø og blev enige om å holde nord til Bø-leia og seile op der. Jeg ropte til han Petter Persa at han som var den eldste og best kjente skulde seile først.

Det hele gikk på må og få og istedet for å seile op “leia” og på land, hadde vi tatt feil av vinden og seilte langs med landet. Der kom da en stor sjø og tok begge båtene, og Petter sin båt gikk rundt og hvelvet. Vi hørte nødskrikene og så det hele, men i det samme blev min båt hengende på en stein som gikk op gjennem hele bakrummet. Sjøen slo nu jevnt over oss, og det var så dypt at vi kunde ikke forlate vraket. Vi ranget da av oss oljehyr og støvler, for å være lettere når vi kom i sjøen. Vi holdt oss i vraket til sjøen drev det så langt op at vi kom på land. Det var foruten mig selv, min bror Alfred, Anton og Ove Anfindsen og en halvkar fra Langnes.

Vi hørte nødskrik av våre kamerater og var råd­ville om vi skulde ta nordover den ca. halvannen kilometers vei og få tak i båt, eller vi skulde forbli på ulykkesstedet og yde hjelp i fall de blev slynget i land. Vi valgte det første, og ved hjelp av de tapre piker, Trine Nilsen, Albertine Kristoffersen, Anna Hansen og Geneva Gundersen fikk vi hest og kom oss til slutt i et naust efter båt og begynte å kjøre sørover.

Vi traff da disse 5 sterke menn som kom arm i arm støttende hverandre sterkt medtatte. På samme tid hørte vi nødrop om hjelp utfor sjøhusene og vi forsøkte å komme ut med båt, men stor flod, storm og mørke hindret det. Det var Nils Isaksen som hadde seilt sig oppe på Øyra og Nils Kristoffersen som lå for dregg nordenfor. Alle blev reddet.

Nu først kunde vi tenke på å komme i hus efter 3 å 4 timers ophold ute uten støvler og hyr og i 8 graders kulde. Vi kom oss da inn til “Ho Sofia på Bø”, vel kjent for sint gjestfrihet; men ikke før var vi kommet inn før et nytt mannskap, Ulrik Hansen, Stø, som hadde fått sin båt knust på Revsnesset, også kom så vi blev mange.

En fembøring fra Sørsand Voje hadde lenset forbi Nykksund og Langnes, gjennem skjærgården uten å få havn, og så over fjorden, og det undret hendte uten at mannskapet hadde greie på nogenting, men bare styrte efter et lys på Bø så seilte de like på land sørom leia, hvor det ennu aldri har falt en kjentmann inn å lande. Og båten med garnlenken i kom helt uskadd på land med mannskapet helt tørrfødt!

Det var mange som kjempet hårdt den kveld og natt. Cedolf Aaknes som stod lengst under land kom inn til Åknes ut på natten. Ludvig Johansen, Klo, lå for en ile på Leirbogen og andøvde hele natten. Den tapreste av alle den natten var dog Hans Hamansen, Holm. Han stakk til havs, krysset med sin otring hele natten til næste morgen, da kom han op til Skogvoll. Han og mannskapet hans var da næsten blind.  Der var også flere andre som var langt ute og kom op til Børvågen, jeg husker således de kjente og dyktige høvedsmenn: Knud Berg og Ole Paulsen, Bø, og Ove Jensen, Skjolde.

Men det var dessverre ikke alle som var så heldige at de berget livet. Det var altfor mange som den kvelden blev igjen der ute og kjempet like tappert som de øvrige uten at det dog nyttet.

For Vesterålen var det i alt 27 mann som kom bort. Derav var det for Langnes 3 båtmannskap, nemlig: Hans Jensen, Skjolde, Karl Johan Stø og et båtmannskap fra Sortland.

Det var ikke bare de som var ute i uværet den kvelden som hadde det ondt. Uvissheten hos de som var på land og hadde sine på havet var fryktelig. Jeg var den første av de som kom over fjordgapet som kom i forbindelse med Langnes. Jeg gikk fra Bø til Risøyhamn tidlig morgenen efter uværsnatten, og gav og mottok tidender. Folk var da samlet på stasjonen, og det er klart at det blev både sorg og glede.

Når man en del av sitt liv (i 18 år) har deltatt i den hårde livskamp i åpne båter der ute på haveggen og ser på utviklingen nu med dekkede motorbåter, så må man si at det er fremskritt som man kan glede sig over.

Jeg skrev engang i en offentlig innstilling da kampen raste om at motorer skulde forbydes i fiskerbåter: “Den åpne båt og råseilet er betalt med enkers og faderløses tårer.”  Den 25. januar var en slem uværsdag; men den var ikke verre enn at man med nutids båter vilde ha klart den godt.

Nu, dette er ikke bare mørke minner jeg har fra mitt fiskerliv i rorboden og i de åpne båter. Rorbulivet var utviklende da man samledes til prat og diskusjon om alt mulig. Og seilasen under almindelige forhold var jo noget av det herligste en kan tenke sig. Og var det enn nedslående når det var lite fisk og stort brukstap, så var det til gjengjeld så meget mer opmuntrende når det gikk bra.

Et lite trekk av den ånd som rådet blandt fiskerne dengang vil jeg her gjerne nevne. Jeg fikk min ganske nye båt (brukt en vinter) knust og solgte vraket for 15 kr. Det var alt jeg eiet den gang.  Knud Berg, Bø, hadde en ledig otring som han lot mig få bruke - og tenk han tok bare 15 kroner i leie på tross av at vi fisket godt og jeg hadde en pen fortjeneste på båten.

Den 25. januar 1893 kaster et lite streiflys over en enkelt dag av fiskernes og deres pårørendes kamp og liv. Men de fleste fiskere kunde nok fortelle om mange lignende dager vedkommende dem personlig. Iallfall har jeg dager i mitt fiskerliv som har satt sterkere merker efter sig.

Jeg vil da til slutt be våre nutidsfiskere om å ære og akte de eldre tiders menn som arbeidet under hårdere og utryggere livsforhold enn nu; “for dei gav oss ein arv til å gøyma; han er større enn mange vil tru”.

       Tilbake til Andøy