| |
Navnet Svalbard
Navnet Svalbard er nordisk middelalderspråk der sval betyr kald og bard
betyr kant, eller man snakker om landet med “den kalde kyst”. Navnet ble
første gang funnet i islandske skrifter fra 1194. I den islandske
Landnåmåbok fra rundt 1230 beskrives avstanden fra Langanes på nordsida av
Island som “fire dagers hav” til Svalbard nord i havsbotn. Man mente da at
Grønland, Svalbard og kystene øst for Nord-Norge var en sammenhengende kyst
som dannet en enorm bukt - havsbotn. Svalbard var inkludert da Håkon
Håkonsønn i 1261 la Island og Grønland under seg som skatteområde.
Svalbard er fellesnavnet på øygruppen der Spitsbergen er den største øya, og
der også Bjørnøya er inkludert.
Svalbardtraktaten
Svalbard var “ingenmannsland” som alle kunne bevege seg i, i praksis fram
til 9. februar 1920 da “Svalbardtraktaten” ble til. Traktaten slår fast
“Norges fulle og uindskrenkede høihetsret over Svalbardøgruppen”.
Traktatpartene, som er de landene som har ratifisert, har likevel fortsatt
“like rett til fiske og fangst” i disse områdene og i deres territoriale
farvann ut til 4 mils-grensa.
Internasjonal hvalfangst på 16- og 1700-tallet
Den internasjonale hvalfangsten foregikk på 16- og 1700-tallet, og var
motivert av gode priser på spekkolje og hvalbarder. Det var i første rekke
nederlandske, britiske og tyske ekspedisjoner som deltok, og
fangstselskapene hadde stor nasjonal betydning. På det meste var mer enn 300
skuter i virksomhet rundt Svalbard. Smeerenburg på nordvestkysten av
Spitsbergen er den mest kjente landstasjonen. Der var det seksten hus hvor
det kunne bo opptil 200 hvalfangere, og det var åtte store spekkovner til å
koke spekket i. På slutten av 1600-tallet hadde den nederlandske fangsten
alene et omfang på 150-250 skuter som årlig fangstet mellom 750 og 1.250
hval. Grønlandshvalen var det mest attraktive byttedyret, og arten ble til
slutt utryddet i Svalbards farvann. Det er mange spor etter hvalfangsten
langs Svalbards kyster. Det er registrert rundt femti hvalstasjoner med
hustufter, spekkovner, beinrester etter hval og hvalross og gravplasser.
 Oversikt
over øygruppa Svalbard, unntatt Bjørnøya.
Kartet viser
flere av de stedene det foregikk aktiviteter. Klikk på kartet for
forstørrelse. De første kjente overvintringene
Et engelsk-russisk fangstkompani ønsket i 1618 å holde vaktmannskaper ved
hvalstasjonen i Smeerenburg en vinter og den russiske tsar fikk anledning
til å engasjere samer til oppdraget da man mente disse ville være best
skikket til å klare en overvintring der nord. Dette forsøket førte
imidlertid ikke til noe, og heller ikke forsøket på å få frivillige til å
overvintre.
En skjebne verre enn døden
Som et siste desperat forsøk ble dødsdømte engelske forbrytere lovet
benådning og stor belønning hvis de ville tilbringe et år på Spitsbergen.
Fangene, som øynet friheten, ble sendt nordover, men da høstmørket meldte
seg og de skulle etterlates, sviktet motet. Slik redsel stod det av
polarnatten at de foretrakk å bli hengt i England framfor å tilbringe en
vinter på Spitsbergen.
Man kjenner til en overvintring som fant sted i 1630 til 1631. Det var 8
engelskmenn som ble etterlatt. De bygde seg hytte av drivtømmer i Bellsund
og holdt seg i stadig aktivitet. Dette var trolig årsaken til at alle klarte
overvintringen. De fangstet og hadde ferskt kjøtt hele tiden.
En annen overvintring fant sted i Smeerenburg i 1634 til 1635, men disse
mennene døde alle av skjørbuk, og det er denne overvintringen man mener var
den siste før russiske fangstmenn kom, nærmere 100 år senere.
Russisk fangst
Man antar at russerne kom til Spitsbergen omkring 1720. Den siste russiske
overvintringen fant sted i 1852. Det var da 53 russiske fangstmenn som
overvintret og av disse var det bare 6 som kom hjem med livet i behold.
Russerne mestret ikke hvalfangsten i særlig grad og slo seg i stedet på
landfangst og til dels også på fangst av kvitfisk. Det var trolig russerne
som begynte med pelsdyrfangst på Spitsbergen. De seilte med sine lodjer fra
traktene ved Kvitehavet og slo seg ned på Edgeøya hvor de bygde sine
fangststasjoner, men senere trakk de lengre mot vest. Mer enn 70
fangststasjoner fra denne tiden er kjent.
Hvalfangerne hadde sin oppmerksomhet rettet mot sjøen, men de kjente godt
til at det var store forekomster av isbjørn og polarrev inne på land.
Forutsetningene for å drive fangst på pelsdyr var selvfølgelig overvintring.
Skinnene var verdiløse på sommeren, derfor var vinteren den naturlige tid
for pelsdyrfangst. Skulle man få skinn av dyr som var i pels, måtte man
overvintre.
I begynnelsen av 1700-årene da ingen utnyttet Svalbard, starter russerne
overvintringsfangst av pelsdyr. Det hadde vært overvintringer før, helst
ufrivillige, men dette var de første organiserte overvintringer med fangst
som hovedoppgave. Tsaren selv, Peter den Store, sto bak og oppmuntret, og
fra 1715-20 var det kommersiell drift igang.
Fangstekspedisjonene ble utrustet av de store nordrussiske klostere og av
handelshus i Kvitsjø-området. Ekspedisjonene ble sendt opp med eget skip,
ofte en lodje, som enten ble satt på land for vinteren eller dro tilbake med
utbyttet og fangstmenn fra den avsluttede sesong. Fangstekspedisjonen var på
opptil 20 mann, med en leder som var munk eller en representant for
handelshuset. Lederne var ofte på Svalbard i mange år, den siste var trolig
munken Starostin, som hadde 39 overvintringer på Svalbard rundt 100 år før
den “moderne” norske overvintrings-fangsten tok til, og folk fra gamle
Dverberg kommune gjorde sitt inntog. Starostin døde i 1826.
Russefangsten foregikk over det meste av øygruppa Svalbard: Hornsund,
Bellsund, Van Mijen, Isfjorden, Edgeøya, Woodfjorden, Widjefjorden og så
videre. Fangsten var intens og først på 1800-tallet sluttet den.
Norsk ishavsfangst
Det var russernes fangst og ferder til Svalbard som gjorde folk i Nord-Norge
oppmerksomme på området og dets muligheter. Russeskutene var på sine turer
til og fra Svalbard ofte innom byene på Finnmark-kysten. Russerne kunne lage
bråk, for å feire utreise eller hjemkomst, mens kjøpmennene fulgte
interessert med i hva fangsten var og spurte seg for om forholdene på
Svalbard. Resultatet ble forsøk i 1778 og -79 og en fangstekspedisjon fra
Hammerfest i 1795, der 4 russere ble tatt med som eskorte. Fra begynnelsen
av 1820-årene kom det fart i fangsten og mest fra Hammerfest. Dermed var
Ishavsfangsten startet og snart ble Tromsø dominerende selv om andre steder
i Troms og Finnmark, som f.eks. Alta, hadde skuter og folk på Ishavet.
I tiden 1822 - 40 var det 10 norske fangst-ekspedisjoner som overvintret på
Svalbard. Disse var på 7 - 22 mann og lå i hytter som de enten bygde av
rekved eller satte opp av materiale de hadde med seg fra Norge. En av den
siste typen er Svalbards eldste hus, Hammerfesthytta på Bjørnøya, fra 1823.
Fangsten var mest innrettet på hvalross for spekkets skyld, men pelsverk,
edderdun (ærfugldun) og egg ble også tatt.
I tiden 1845-92 vet vi kun om to ekspedisjoner.
Småfangst
Det gir allikevel ikke et helt riktig bilde av fangsten på Ishavet. Fra
1820-årene og ut århundret var det nesten hver sommer skuter fra Nord-Norge
på sommerfangst (småfangst). Særlig var det hvalross og sel som fristet, men
også edderdun, egg, reinsdyr og hva som ellers fantes. Eksempelvis fanget 88
Hammerfestskuter i perioden1830-34 7322 hvalross og 952 sel. Fra 1866 kom
kvitfiskfangsten inn som en viktig sommervirksomhet.
Fangsten var på topp rundt 1875, i 1871 fanget Tromsø-skutene 2167 kvitfisk.
Det var også et rikt torskefiske ved Svalbard i årene 1873-83.
Norsk overvintringsfangst
Norsk overvintring tok til mot slutten av 1700-tallet. Med en russisk lodje
dro 15 mann fra Hammerfest i 1795. Ekspedisjonen som var rustet ut av
handelshuset Buck i Hammerfest, bestod av 11 nordmenn og 4 russere. Russerne
skulle lære opp nordmennene i denne typen fangst. Fangstresultatet ble godt,
men forholdet mellom ekspedisjonens medlemmer var heller dårlig. 13 av de 15
mennene kom tilbake etter overvintringen. En av de omkomne døde av skjørbuk,
mens den andre omkom i isen. Sansynligvis foregikk denne overvintringen et
sted i Isfjorden.
Moderne overvintringsfangst
Fra 1895 kom den norske overvintringsfangsten på pelsverk igang for alvor og
frem til 1905 var det 19 ekspedisjoner, der også kvinner og barn var med.
Denne fangsten, som det meste av ishavsfangsten ellers, engasjerte for det
meste folk fra Nord-Norge. Fangstlagene var enten lag på 4-5 mann som delte
et terreng, eller 1 eller 2 mann som fanget sammen. De bodde i en
fangsthytte og hadde små bistasjoner på 2x2 m der de var for kortere tid og
som de flyttet etter som fangstforholdene vekslet. Feller og gevær var
fangstredskapene, rekved var brensel, spekk belysning og kjøtt fra fangsten
var en viktig del av kosten. Kulturminnene fra denne tiden er graver fra de
som døde, rester etter hyttene og hytter som, med daglige reparasjoner og
forandringer, står ennå i dag.
Pelsdyrbestanden hadde tatt seg godt opp etter russetiden og fangstutbyttet
ble så godt at Spitsbergen ble et virkefelt for et stort antall
overvintrende fangstmenn. Det var hvit- og blårev, men også isbjørn de lå
etter.
Isbjørnbestanden var stor på eksempelvis Sørkapp og Edgeøya og fangstene ble
betydelige. I tillegg til denne fangsten tok de også reinsdyr, alke, egg og
dun. Beskatningen av reinsdyr og polarrev ble etter hvert meget hard og
dette førte til mindre fangster og mindre utbytte. Omkring århundreskiftet
fanget man også kvitfisk - noe som år om annet ga et godt økonomisk utbytte
for fangstfolkene.
Skutefangsten om sommeren var av et langt større omfang enn
overvintringsfangsten, men likevel er overvintringsfangsten et viktig ledd i
vår fangsthistorie og i vår innsats i Svalbard-området gjennom lengre tid.
Tromsø kom i gang med overvintringsfangst etter Hammerfest og den første
fangstekspedisjonen fra Tromsø gikk nordover i 1834 og da til Bjørnøya.
Denne ekspedisjonen må ha vært dårlig planlagt og utrustet for ingen av
mennene kom tilbake.
Overvintringer der navnene er kjent
Navnet på deltagerne på en del ekspedisjoner som overvintret er kjent, og er
opplistet kronologisk fra 1872/73 til 1909/10, det året andværingen Hilmar
Nøis hadde sin første overvintring sammen med onklene sine. Her ser vi også
folk fra Sortland, Hadsel og Øksnes:
1872-73 Verlegenhuken
A. E. Nordenskiølds ekspedisjonsmannskap.
66 menn og en kvinne (Mosselbukta).
1872-73 Nordfjord (Kapp Thordsen)
17 norske selfangere ble funnet døde i og ved Svenskehuset. De hadde trolig
alle dødd av blyforgiftning fra boksene de oppbevarte hermetikk i.
De som døde der var følgende:
Thomas Pedersen, Tromsø - døde 19. januar.
Henrik Hestnes, Balsfjord - døde 19. januar. Disse to var gravlagt av de
andre.
Nils Kristian, Tjøtta - døde 21. februar.
Johan Johansen, Ørnes - døde 28. februar.
Jacob Isaksen, Meløy - døde 2. mars.
Peder Pedersen, Ørnes - døde 10. mars.
Karl Albertsen, Håkøybotn - døde 13. mars. Han var leder.
Isak Mathisen, Tromsø - døde 16. mars.
Rasmus Jørgensen, Tromsø - døde 31. mars.
Johan Lorentsen, Sortvik - døde 4. april.
Martin Hansen, Tromsø - døde 19. april.
Peder Andreas Nilsen, Balsfjord.
Hans Peder Hansen, Balsfjord.
Ulrik Hansen, Tranøy.
1882-83 Nordfjord (Svenskehuset)
Den svenske polarår-ekspedisjonen på 11 mann.
 Svenskehuset på Kapp Thordsen. Huset ble oppført etter initiativ fra
svensken Adolf E. Nordenskiöld i 1872. Klikk på bildet for
forstørrelse.
1888-89 Magdalenefjorden
Lord Arnold Pike + 8
1893-94 Bjørnøya
Halfdan Johansen, Tromsø + 3
En mann døde av skjørbuk.
1893-94 Nordfjord (Svenskehuset) (ufrivillig)
Sivert Brækmo, Vardø og Johan Christiansen, Øksnes.
1894-95 Kvalpynten
Martin Hoff Ekroll, Skrova + 6
1894-95 Barentsøya (Anderssonøyane)
Brynjulf Johansen, Balsfjord + 3
1895-96 Nordfjord (Svenskehuset) og Adventdalen (Hotellneset)
Andreas P. Holm, Anton Nilsen, Nils E. Olsen og Klaus N. Thue.
Ufrivillig overvintring.
1898-99 Kvalpynten
Karl Møller, Ålesund, Ibenhart Jensen, Fladseth i Hadsel,
O. Engevik og en med Henrik til fornavn. Møller og Fladseth døde om
vinteren.
 Turisthotellet
på Hotellneset i Adventfjorden, plantegning. Bygningen var rundt 5,7
meter bred og rundt 17,5 meter lang, rundt 100 m2 grunnflate. Fra Vågemot
miniforlag. (Klikk for større bilde).
1898-99 Adventdalen (I hotellet på Hotellneset)
Se dagboka
Hans Jørgensen, Forfjord, Lars Nisja, Medby og kona Jette Nisja, Medby,
Ragna Nisja, Medby (3 år), Martin Pedersen, Liland, Emil Ediassen, Roksøy
og kona, Anna Ediassen, Roksøy.
1898-99 Negerpynten
Karl Møller, Hammerfest, Ibenhardt Fladseth, Hadsel + 2
Møller og Fladseth døde i løpet av vinteren.
1898-99 Midterhuken (Akseløya)
Johan Hagerup, Tromsø + 4
1898-99 Lågneset Bellsund
Johan Hagerup, Tromsø + 4
1900-01 Adventdalen (Hotellneset/Revneset)
Hans Jørgensen, Forfjord, Martin Jørgensen, Forfjord og Simon Hermansen,
Skagen (16 år).
Tilhørte samme fangstparti som det i Colesbukta (nedenfor). Reder: Robertsen,
Hammerfest.
1900-01 Colesbukta
Daniel Nøis, Karl Hermansen, Skagen i Hadsel og Karl Sannan, Alsvåg.
1900-01 Sassendalen
Peder Nilsen, Forfjord, Peder Joakim Pedersen, Forfjord, Martin Pedersen,
Forfjord/Liland i Sortland, Obert Jacobsen, Buksnesfjord (17 år) og Lars Nisja, Medby.
Sistnevnte utførte meteorologiske observasjoner.
 1900-01 Sassendalen
Dette er båten som ble benyttet ved overvintringen i Sassendalen. Klikk på
bildet for forstørrelse.
Bildet er utlånt fra Martin Pedersen sin datter, Mary Synnøve (Maia)
Davidsen.
1900-01 Lågneset/Akseløya
Johan Hagerup, Tromsø + 6
1901-02 Kvalpynten
Hjalmar Jensen, Tromsøysund, Berner Jørgensen, Målselv og Petter Trondsen,
Tromsø.
1901-02 Negerpynten
Peder Pedersen Ullsfjord, Tromsø,
Alfred Eilertsen (døde 23. juni -02), og Bernt Pedersen, Målselv.
1902-03 Murchinsonfjorden
Henry Ette, Danmark + 4
1902-03 Verlegenhuken
Ole Næsø, Tromsø + 5
1902-03 Lågneset
Johan Hagerup jr., Tromsø + 8
1902-03 Nordfjord (Kapp Wijk)
Se egen
artikkel
Peder Nilsen, Forfjord, Ingvart Nilsen, Forfjord,
Paul Pettersen Melbøe, Buksnes. (Svoger av Peder og Ingvart). Aldur Antonsen
Trondsen, Buksnes (17 år). (Sønn av Jørgine Trondsen som bodde i
”Jørginestua” i Risøyhamn en stor del av livet).
1902-03 Kvalpynten
Hjalmar Jensen, Berner Jørgensen, Petter Trondsen og Peder Pedersen
Ullsfjord.
1904-05 Nordfjord (Skansebukta Billefjord)
Peder Nilsen, Forfjord, Hansine Nilsen, Forfjord (gift med Peder, døde i
mars 1905, begravet på Spitsbergen). Simon Nilsen, Forfjord og Mathias
Nilsen, Forfjord (18 år). Peder, Simon og Mathias var brødre.
1904-05 Negerpynten
Petter Trondsen, Tromsø, Isak K. Johansen, Nicolay Andersen og Frithjof
Nikolaisen, Tromsø.
1904-05 Kapp Lee
Jakten ”Elina Kristina” av Tranøy med 6 mann. Meteorologiske observasjoner
og fangst.
1904-05 Kvalpynten
Hjalmar Jensen + 3
1904-05 Negerpynten (Zieglerøya)
Karl J. Bengtson + 3
1904-05 Midterhuken
Johan Hagerup jr., Tromsø + 8
1905-06 Negerpynten
Karl J. Bengtson + 2
1905-06 Grønnfjorden
(Se utdrag
fra Daniel Nøis sin dagbok)
Daniel Nøis, Martin Pettersen og Haakon Aronsen, Risøyhamn. Reder: Robertsen,
Hammerfest.
1905-06 Colesbukta, Kapp Laila
Hans Jørgensen, Forfjord og Andreas Hansen, Skjolde.
(Disse var tilknyttet partiet i Grønnfjorden) Alle reiste oppover med båten
"Polara", som ble innkjøt fra Hemnes av Daniel Nøis og Hans Furfjord i
fellesskap.
1905-06 Lågneset
Berner Jørgensen, Målselv og Hilbert Henriksen.
1906-07 Negerpynten
Karl J. Bengtson + 3
1906-07 Kvalpynten
Hjalmar Jensen + 2
1906-07 Kapp Lee
Ludvig Hansen, Torsvåg + 5
1906-07 Negerpynten (Zieglerøya)
Berner Jørgensen + 3
1906-07 Negerpynten (Halvmåneøya og Dianabukta)
Petter Trondsen, Hilbert Henriksen, Reinhard Didriksen, Karl Finspång,
Sverige og Aldor Andreassen, Arthur Oxås, Tromsø, Imbert Olsen og Ivar
Isaksen. De tre sistnevnte i Dianabukta.
1906-07 Negerpynten (Zieglerøya)
Ole Hogstad, Bernt Jørgensen + 2
1906-07 Biskayerhuken
Hjalmar Breivik og Karl Eliassen, Tromsø
1906-07 Magdalenefjorden
Paul Bjørvik, Tromsø, Morten Olaisen og Felix Riesenberg (USA).
Fangst og vaktmannskap luftskip.
1906-07 Lågneset
Johan Hagerup, Tromsø + 8
1906-07 Søndre Hornsund
Oskar Grødahl Tromsø + 4
1907-08 Biskayerhuken
Berner Jørgensen og Jentoft Jørgensen, Målselv
1907-08 Biskayerhuken
Erik Zakariassen, Jacob Olsen, Magnus Hågensen og Karl Eliassen, alle fra
Tromsø.
1907-08 Flathuken
Ole Hogstad, Tromsø, Strømme Pedersen og Hans Jørgensen.
1907-08 Magdalenefjorden
Paul Bjørvik, Tromsø, Hjalmar Johansen og Edvin Johnsen.
Fangst og vaktmannskap luftskip.
1907-08 Alkhornet
Anton Eilertsen + 2
1907-08 Søndre Hornsund
Samson Fylkesnes, Ålesund + 5
1907-08 Nordre Hornsund
Samson Fylkesnes, Ålesund + 2
1907-08 Sassendalen
Kristian Jakobsen og Fredrik Antonsen, Lenangen.
1907-08 Bohemanfeltet
Teodor Lerner, Tyskland og Hjalmar Johansen.
(Kartleggingsekspedisjon).
07-08 St. Jonsfjorden
Gustav Lindquist og Olaf Rudi, Tromsø + 2
1907-08 Forlandet
Peder Pedersen, Ullsfjord, Oldervik, Nils G. Pedersen, Skarmunken, Ullsfjord
og Peder Johansen, Ullsfjord. Reder: Johan O. Storstad.
1907-08 Forlandet
Olaf Eriksen, Tromsø og Jens Wilhelmsen, Tromsø. Redere: K. Eriksen og L.
Haugen.
1908-09 Agardhbukta
Martin Lindquist, Tromsø
1908-09 Negerpynten
Karl J. Bengtssen + 3
1908-09 Lomfjorden
Anders Kvive Andersen, Tromsø + 3
1908-09 Flathuken
Ole Hogstad, Tromsø, Karl Eliassen, Tromsø og Sivert Eide, Nordfjord.
1908-09 Forlandet
Olav Rudi og Jens Wilhelmsen, Tromsø.
1908-09 Magdalenefjorden
Paul Bjørvik, Tromsø og Knut Johnsen, sistnevnte omkom.
Fangst og vaktmannskap luftskip.
1908-09 Kongsfjorden
Olaf Eriksen og Fredrik B. Larsen, Tromsø
1908-09 St. Jonsfjorden
Marinius Larsen.
1908-09 Lågneset
Ernest Mansfield, Hans Larsen Norberg, Hungeren, Tromsøysund, Nils Wasmuth,
Tromsø og Oluf Olsen.
1908-09 Midterhuken
Olav Sortevik, Sortland og Kalle Vestling, Boden
Førstnevnte døde av skjørbuk 25. mai 1909.
1908-09 Nordre Hornsund
Arthur Oxås, Tromsø + 3
1908-09 Dunøyane
4 mann for reder Claus Hagerup
1908-09 Calypsofeltet Recherchefjorden
Arthur Oxås, Tromsø + 3
1908-09 Calypsofeltet Recherchefjorden
Pelle Person, Kalix, Hans Nilsen, Hasvik.
1908-09 Sassendalen
Peder Pedersen, Ullsfjord + 1
1908-09 Hopen
Samson Fylkesnes, Ålesund + 5
1908-09 Nordkapp
Sverdrup Zakariassen, Tromsø + 5
1908-09 Nordkapp (Beverleysundet)
Johan Fredrik Sivertsen, Tromsø + 3
Alle omkom.
1908-09 Kong Karls Land (Svenskøya)
Anton Eilertsen, Tromsø + 5
1909-10 Agardhbukta
Karl J. Bengtson, Bergen + 3
1909-10 Kongsfjorden
Karl Eliassen, Tromsø
1909-11 Negerpynten (Halvmåneøya)
Peder Hansen Kjeldmo, hans 17 år gamle sønn Peter, Elias Eriksen Broderstad,
alle fra Målselv, samt Ole Taraldsen og Bernhard Finbakken.Tre mann døde av skjørbuk.
1909-10 Calypsostranda Recherchefjorden
Arthur Oksås og Aldor Andreassen
1909-10 Kvalvågen
Einar Pedersen, Lebesby og Arne Jensen, Senja.
1909-10 Sørkapp
Petter Trondsen + 5
1909-10 Colesbukta
Se utdrag fra dagboka til Daniel Nøis
Daniel Nøis, Johan Nilsen, Martin Pettersen og Hilmar Nøis.
Nyoppført hovedstasjon på Heerodden.
Dverbergfolket kommer
Hans Jørgensen fra Forfjorden var først ute. Han drev småfangst ett år (egg-
og dunsanking på sommeren) før han besluttet å prøve overvintring 1898-99.
Det Vesteraalske Dampskibsselskab hadde fått oppført et såkalt
"turisthotell" på det stedet ytterst i Adventfjorden som senere er blitt
hetende "Hotellneset". Dette ble residensen den første vinteren. Hans
Jørgensen, som var blitt enkemann allerede i 1890, forpaktet bort
gårdsbruket og inviterte med naboer fra begge sidene av Forfjorden.
 Det ”Vesteraalske hotell” på det som siden ble hetende Hotellneset.
Avtalen mellom ekspedisjonen og Vesteraalske var rimelig nok: "Hotellet er
velvilligt overladt Dem til fri Afbenyttelse, mod at Dampskibselskabet
forbeholder sig journalen".
Denne turen ble "historisk" fordi to av deltakerne på ekspedisjonen hadde
med ektefellene. Det ene ekteparet hadde til overmål med sin tre år gamle
datter. Ekspedisjonen besto av følgende:
Hans Jørgensen, Forfjord.
Lars Nisja, Medby (hadde skjørbuk).
Jette Nisja, Medby.
Ragna Nisja, Medby (3 år).
Martin Pedersen, Forfjord (verkefinger, dro tilbake med ”Augusta Viktoria”,
båten til den tyske Keiser Wilhelm II, 13. juli 1899).
Emil Ediassen, Roksøy, Antonette (Anna) Ediassen, Roksøy (syk på høstparten
1898).
Martin Pedersen og Jette Nisja var søsken.
Emil og Antonette Ediassen dro til USA i 1903.
Noen klipp fra dagboka til Hans Jørgensen
Advent Bay, 13. August 1898:
Efter at have sagt Farvel til «Lofoten» ælsksværdige Officerer, der havde
vist os den største Imødekommenhed og Interesse, begav vi os op i
Vesteraalskes Turisthytte, der for Vinteren skulde blive vort hjem. Idet
Skibet langsomt gled udover saluterede vi fra hytten med 21 Skud, hvilket
besvartes med Hundrede lignende fra «Lofotens» Passagerrifler. Derefter
hilsedes med Flagene og til Slut lød der 3 Skud fra «Lofotens» Kanoner. Så
var den borte. Vi gik til vort Arbeide, glade over at den tid endelig var
kommen, til hvilken vi i et helt År havde strævet og arbeidet.
Den 21. Aug: Anna Ediassen stærk Feber. Prinsen af Monaco er kommen ind på
havnen på sin yacht «Prinsesse Alice», Vi har været ombord for at hente
Lægen på land. Da han intet bestemt kan sige om udfaldet - spurgte vi, om
Prinsen, hvis Lægen anså det nødvendigt, vilde tage Patienten med til
Tromsø, hvilket Prinsen lovede. Han reiser idag til Sassen Bay.
Den 25. Aug: Prinsen af Monaco er kommen tilbage for i tilfælde nødvendigt
at medtage Patienten til Tromsø. Han har ladet sætte istand Lugar til hende,
og en fransk Dame har tilbudt sin hjælp som Sygepleierske. Lægen er fransk
og kan hverken tale norsk eller engelsk; men Prinsens Sekretær oversætter
fra fransk til engelsk, og Lodsen om bord, Edvard Eriksen fra Tromsø,
oversetter videre fra Engelsk til Norsk, så det er noget tungvindt at gjøre
sig forståelig for hverandre, men vi må beundre de fremmedes store
Tålmodighed. Til vor forbauselse kom Prinsen selv op sammen med Lægen for at
se til den Syge. Lægen erklærede, at hun snart vilde være frisk igjen, og at
hun godt kunde overvintre. Han havde med Medicin, Melk og andre let
fordøielige Sager; Chocolade, Vin og noget Sylteflæsk, fik vi også. Jeg
vilde ønske, at den overordentlige store Ælskværdighed og Vel-villiged,
Prinsen af Monaco og hans Ledsagere udviste mod os fattige Fangstfolk under
vor Sorg, kunde blive gjort bekjendt hele Landet over gjennem alle dets
Aviser; thi den var enestående. Ekstraturen, som han gjorde for vor Patiens
Skyld, kostet ham over 3000 kroner.
Den 31. December: Vi er nu på Spranget fra det gamle til det nye År. Jeg vil
her få Lov til at gjøre et Par Bemærkninger. Hvad vi i den Tid, vi har
tilbragt på Spitsbergen, har erfaret med Hensyn til Vejrforholdene, er
ganske andet, end hvad vi havde tænkt os, og man havde spået os hjemme.
Her er ingen hyppige Storme - Vinden kommer langsomt og tiltager jevnt til
Storm. Her er ingen pludselige Forandringer som hjemme i Norge - fra Syd,
Vest og Nord. Isen har flere Gange ligget over hele "Bayen" og udover
Fjorden, men såsnart som der blev lidt Vind, seilede den udover, så der blev
åben Sjø, og vi kunde komme over med Båd. Sidste Gang vi var over, var den
20 dennes - siden har Isen ligget.
Den 31. Mai: Først nu kan vi sige, at Vinteren er forbi. Endskjønt vi, i den
siste Uge, når Solen stod på det høieste, havde nogle Varmegrader, fik vi
dog flere Kuldegrader, såsnart det led ud på Aftenen.
Hvad fangsten angår, har vi i Sandhed fået erfare, hvad erfarne Folk spåede
os, nemlig at her var dårlig Fangstplads. Vi har til denne Tid fået 15 Fad
Spek og som tidligere nævnt 3 Bjørne. Isforholdene har ikke været så gode,
at vi har vovet os på Langturer. Vi har også drevet lidt på Rævejagt, men da
vi for det første ikke var videre rustet til den Sport og Stedet her for det
andet ikke var heldigt - blev Resultatet slet. Rævene holder sig i Nærheden
af Fuglebjergene, og de ligger alle temmelig langt herfra.
Lars er fremdeles dårlig, og det værste er, at vi længe har været fri for
Grøntsager.
Den 16. Juni: Isen er brækket op til midt for Hytten, men endnu ikke rode på
Havnen. Siden den 10. har vi havt Varmegrader om Nætterne, så det lille
Snelag er ganske smeltet. Elvene blir fulde af Vand, og Sjøen ser ud næsten
som om Sommeren, ganske hvid. Blomstrene er begyndt at vise sig, de kommer
frem så snart Marken bliver bar. Her foregår en ligeså hurtig Forvandling
som i Vesterålen.
Martins Værkefinger bliver værre for hver Dag. Vi har iagttaget alle
Forsigtighedsregler. Lars er også værre.
Den 21. Juni: Idag ankom den italienske Kronprins. Han havde været bestemt
at gå til Bellsund, men da han fik høre af de Norske, som var med fra
Tromsø, at de var bange for at vi, der havde Kvinder og Barn med muligens
trængte Hjælp, bestemte han sig for at direkte hid.
Prinsen, Prinsessen, Kapteinen med flere kom straks på Land og op til os.
Kronprinsessen undersøgte selv Sygdommene, sendte Bud ombord efter diverse
Sager, hun behøvede.
Hun behandlede selv Martins Værkefinger, holdt på i over to Timer, badede
Hånden, fik udpresset endel af Værken og forbandt den. Lars fik Medicin. Hun
gav Ordre til Behandling af de Syge, hvorpå de høie Gjæster reiste ombord.
Den 25. Juni: Prinsessen er daglig på Land en og to Gange om Dagen og ser
til de Syge, og har hun en Dag reist tid på Jagt så tidligt, at hun ikke har
nået til at komme på Land forinden, har hun sendt sin Kammertjener op og
selv kommet så snart som hun er kommen tilbage fra Jagten. Vi har nå godt
Håb om de Syge. Lars er såpas, at han kan gå over Gulvet ved Hjælp af Stok.
Han har fået lidt Appetit og Tændeme er begyndt at fæstne. Ligeledes er
Smerten i Martins Hånd nu mindre, så han får sove.
Den 11. Juli: I dag kom «Augusta Victoria».
Den 13. Juli: «Augusta Victoria» afgik kl. 6 imorges. Martin fulgte med til
Tromsø.
 D.S. ”Augusta Viktoria”, båten til den tyske keiseren.
Sassendalen 1900-1901
I 1900 dro Peder Nilsen av gårde med sin ekspedisjon. Peder var en av
guttene på nabogården til Hans Jørgensen. Han hadde med to av de som deltok
året før på Hans Jørgensen sin overvintring. De la hovedstasjonen lenger inn
i Isfjorden, i Sassenfjorden.
Denne ekspedisjonen besto av:
Peder Nilsen, Forfjord, Peder Joakim Pedersen, Forfjord, Martin Pedersen,
Forfjord, Lars Nisja, Medby (meteorologiske observasjoner) og Obert
Jacobsen, Buksnesfjord (17 år).
 Hytta til Peder Nilsens ekspedisjon 1900-01 i Sassen. Den ble også brukt som
bistasjon under overvintringen i 1902-03 i Kapp Wijk i Nordfjorden. Den har
feilaktig blitt kalt Danielbua, etter Daniel Nøis, mens den ble oppført av
Peder Nilsens ekspedisjon som var den første som overvintret i Sassen i
”nyere” tid.
Adventdalen (Revneset) 1900-1901
Hans Jørgensen dro dette året tilbake til området vest av Adventfjorden. Til
å begynne med fikk han benytte kjøkkenet på hotellet på Hotellneset. Denne
gangen hadde han Daniel Nøis fra Nøss på samme fangstparti. Dermed var
navnet Nøis introdusert i isødet. Daniel Nøis og Hans Jørgensen hadde følge
også på ekspedisjonen i 1905. Da var òg Haakon Aronsen fra Risøyhamn,
Andreas Hansen fra Skjolde og Martin Pettersen fra Nøss med.
Deltagere på denne ekspedisjonen var:
Hans Jørgensen, Forfjord, Martin Jørgensen, Forfjord og Simon Hermansen,
Skagen (16 år, lett skjørbuk).
De tilhørte samme fangstparti som det i Colesbukta (nedenfor).
Colesbukta (Kapp Laila) 1900-1901
Dette partiet besto av:
Daniel Nøis, Nøss, Karl Hermansen, Skagen og Karl Sannan, Alsvåg (Sistnevnte
hadde skjørbuk, men ble kurert med ”Citronsyremikstur”). De tilhørte samme
fangstparti som det på Revneset (ovenfor).
 Daniel Nøis. Foto utlånt fra Odd Ivar Olsen.
1900-01
Sassendalen
Peder Nilsen, Forfjord, Peder Joakim Pedersen, Forfjord, Martin Pedersen,
Forfjord, Obert Jacobsen, Buksnesfjord (17 år) og Lars Nisja, Medby.
1900-01 Lågneset/Akseløya
Johan Hagerup, Tromsø + 6
1901-02 Kvalpynten
Hjalmar Jensen, Tromsøysund, Berner Jørgensen, Målselv og Petter Trondsen,
Tromsø.
1901-02 Negerpynten
Peder Pedersen Ullsfjord, Tromsø + 2
Alfred Eilertsen døde 23. juni -02.
1902-03 Murchinsonfjorden
Henry Ette, Danmark + 4
1902-03 Verlegenhuken
Ole Næsø, Tromsø + 5
1902-03 Lågneset
Johan Hagerup jr., Tromsø + 8
1902-03 Nordfjord (Kapp Wijk)
Se egen
artikkel
Peder Nilsen, Forfjord, Ingvart Nilsen, Forfjord,
Paul Pettersen Melbøe, Buksnes. (Svoger av Peder og Ingvart). Aldur Antonsen
Trondsen, Buksnes (17 år). (Sønn av Jørgine Trondsen som bodde i
”Jørginestua” i Risøyhamn en stor del av livet).
1902-03 Kvalpynten
Hjalmar Jensen, Berner Jørgensen, Petter Trondsen og Peder Pedersen
Ullsfjord.
1904-05 Nordfjord (Skansebukta Billefjord)
Peder Nilsen, Forfjord, Hansine Nilsen, Forfjord (gift med Peder, døde i
mars 1905, begravet på Spitsbergen). Simon Nilsen, Forfjord og Mathias
Nilsen, Forfjord (18 år). Peder, Simon og Mathias var brødre. Tromsø
Stiftstidende skrev 28.07.04, som sitat fra Lofotposten:
”Fredag den 22de Juli afseilede Kutter Spitsbergen, Skipper Peder Nilsen af
Furfjord, Dverberg i Vesteraalen, som for 3die Gang lægger Kursen for
Polarlandet Spitsbergen, hvor agtes overvintret for at drive Jagt og
Fiskeri. Føreren har denne Gang sin Hustru med. Mandskabet bestaar foruden
af Føreren af Simon Nilsen og Mathias Nilsen, alle af Furfjord.”
Korset i Skansbukta
Korset som Peder Nilsen laget til grava til sin kone Hansine i 1905. (Klikk
for større bilde).
Korset i Skansebukta. Dette
bildet ble tatt på høstparten i 2008, 103 år etter at det ble satt opp. Det
var en slektning av ekspedisjonsdeltakerne som tok bildet. Foto: Jorunn
Nilssen. (Klikk for større bilde).
Skansebukta er en liten fjordarm nordøstover fra Isfjorden på Spitsbergen.
På en morenehaug høyt over fjorden står et gammelt, men vakkert kors. Det
har følgende innskrift: "Herunder hviler Hansine Nilsen, Furfjord, født (??)
1888, døde den 22. mars 1905". Hansine Andrea Berntine f. Henriksen, var fra
Lenvik i Troms. Hun giftet seg med Peder Nilsen fra Forfjorden i 1903. Hun
ble 25 år gammel. Korset som Peder laget i 1905 står der fortsatt, men
inskripsjonen begynner å bli lite lesbar etter over ett hundre år. Det
finnes òg fortsatt rester etter fangsthytta de bodde i. På denne tredje
overvintringen hadde Peder også med brødrene Simon og Mathias. Peder dro til
Amerika i 1907 og ble værende der resten av livet. Det samme gjorde Mathias.
Han startet der med blant annet produksjon av skipsanker. Denne fabrikken
drives nå av fjerde generasjon under navnet "Forfjord
Safety Anchor".
1904-05 Negerpynten
Petter Trondsen, Tromsø + 3
1904-05 Kapp Lee
Jakten ”Elina Kristina” av Tranøy med 6 mann. Meteorologiske observasjoner
og fangst.
1904-05 Kvalpynten
Hjalmar Jensen + 3
1904-05 Negerpynten (Zieglerøya)
Karl J. Bengtson + 3
1904-05 Midterhuken
Johan Hagerup jr., Tromsø + 8
1905-06 Negerpynten
Karl J. Bengtson + 2
1905-06 Grønnfjorden
Daniel Nøis, Martin Pettersen og Haakon Aronsen, Risøyhamn.
(Se utdrag
fra Daniel Nøis sin dagbok)
1905-06 Colesbukta
Hans Jørgensen, Forfjord og Andreas Hansen, Skjolde.
(Disse var tilknyttet partiet i Grønnfjorden)
I Lofotposten
18/9 1905 skriver Hans Jørgensen Furfjord bl.a. om sitt besøk til Hansines gravsted i
Skansbukta.
– Da «Lofoten» læses overalt i Vesterålen,
vil jeg gjennem den få lov til at sende en hilsen til dem, som lidet har hørt fra
os.
Vi forlod Norge den 17de juli kl. 12
eftermiddag. Så snart vi kom udom Ingø, fik vi nogen kuling af OSO, så gamle
Norge forsvandt snart. Vinden tilt og småt, så skøiten fik god anledning til at
give bygmester R. Gabrielsen den bedste attest for sit arbeide. Da vi kom under
Bjørnøen aftog vinden og vi fik is, så vi måtte seile i vest et par mil. Derpå
var vi klar og fik ny frisk vind, så vi gjorde næsten en eventyrlig snartur over
havet.
Den 20de kl. 7 formiddag var distansen
udseilet til Hornsund, hvor vor kurs lå. Vi var alle mand beskjæftiget med at se
efter land; thi hele turen havde vi tåge. Det lettede da lidt, så vi fik
landkjenning såpas, at vi fik peile og fortsatte nordover langs kysten. For
Bellsund traf vi hr. Peder Nilsen, som overvintrede sidste vinter her. Han bragte
os både glæde og sorg. Hans hustru var bleven tilbage heroppe og hviler der til
Opstandelsens morgen.
Efter en times samtale drog vi hver vor vei.
Det blev nu så svag vind, at vi nåede Advent Bay først den 21de. Her var af
kulcompagniet bygget flerre barakker og udtaget en del kul, så alt var blit
ligesom forandret deroppe siden den tid, da vi var der alene. Jeg traf en og
anden kjending deroppe fra Tromsø, også styrmand C. Pettersen fra Nordmæle,
Dverberg. Han var den samme kjække kar som før og var os til stor tjeneste.
Vi tog så turen forbi Sassen Bay for at
skaffe os Vinterkjød (drive renjagt). Renen var meget skjær og langt op til
lands, men fik dog snart sin bekomst.
På reisen forbi Skans Bay var vi i land og
beså Hansines Grav. Vi havde med os fra Norge meget grønt, som vore passagerer,
der fulgte os til Harstad, pyntede skøiten med. Dette tog vi med os, stille og
sagte bar vi det opover til gravstedet, som var meget pent beliggende, satte en
buske på hver side fast til monumentet og hele graven udsattes med rognkviste.
Vi stod en stund stille, tausheden blev afbrudt ved en udtalte ønske til nådens
råd om, at ingen af os måtte blive levnet heroppe. Sagte bar det ned til båden
igjen. Vi kom til at erindre, hvad vi svarede en mand i Harstad, som spurgte
hvor hen? da han så så meget grønt. Svaret blev: at plante grønt på Andrées
grav. Der grønne blev dog ikke den grav, som det egentlig var tiltænkt.
Veiret har været meget vekslende fra 24de
juli til 6te august. Fin sommer med jevnt + 20 – +23º C, senere meget uroligt
fra SW med regn og i sidste 3 uger sneklette. Nu i 3 dage ONO storm og sne.
Med kuldriften heroppe siges der at gå godt,
og jeg tør vel ikke længere sige som kjærrringen: det går aldrig.
På grund af dårligt veir og nær is har vi
bygget vort vinterhus i Green Harbour. Skøiten har vi fåt på land med damp fra
hvalfabriken.
Her er 3 mand, som har drevet hvalfangst, 2
med flydende fabrik og 1 med fabrik på land, nemlig J. Bryde og N. Nilsen fra
Sandefjord og L. Iversen fra Tønsberg. Disse østlændinger har været meget kjække
og imødekommende, lige fra bestyrerne og ned til flenserne. De tilbød straks at
hjælpe os med at få skøiten på land. Og om det var noget andet vi tiltrængte,
stod de til tjeneste. Mon vi nordlændinger ikke står tilbage for disse?
Hermed en venlig hilsen til venner og
kjendte samt alle dem, som i tanker følger os.
Green Harbour 5. September
1905
Hans Jørgensen Furfjord
1905-06 Lågneset
Berner Jørgensen, Målselv og Hilbert Henriksen.
1906-07 Negerpynten
Karl J. Bengtson + 3
1906-07 Kvalpynten
Hjalmar Jensen + 2
1906-07 Kapp Lee
Ludvig Hansen, Torsvåg + 5
1906-07 Negerpynten (Zieglerøya)
Berner Jørgensen + 3
1906-07 Negerpynten (Halvmåneøya og Dianabukta)
Petter Trondsen + 7
1906-07 Negerpynten (Zieglerøya)
Ole Hogstad + 3
1906-07 Biskayerhuken
Hjalmar Breivik og Karl Eliassen, Tromsø
1906-07 Magdalenefjorden
Paul Bjørvik, Tromsø + 2
Fangst og vaktmannskap luftskip.
1906-07 Lågneset
Johan Hagerup, Tromsø + 8
1906-07 Søndre Hornsund
Oskar Grødahl Tromsø + 4
1907-08 Biskayerhuken
Berner Jørgensen og Jentoft Jørgensen, Målselv
1907-08 Biskayerhuken
Erik Zakariassen, Tromsø + 3
1907-08 Flathuken
Ole Hogstad, Tromsø + 2
1907-08 Magdalenefjorden
Paul Bjørvik, Tromsø + 2
Fangst og vaktmannskap luftskip.
1907-08 Alkhornet
Anton Eilertsen + 2
1907-08 Søndre Hornsund
Samson Fylkesnes, Ålesund + 5
1907-08 Nordre Hornsund
Samson Fylkesnes, Ålesund + 2
1907-08 Sassendalen
Kristian Jakobsen og Fredrik Antonsen, Lenangen.
1907-08 Bohemanfeltet
Teodor Lerner, Tyskland og Hjalmar Johansen.
(Kartleggingsekspedisjon).
07-08 St. Jonsfjorden
Gustav Lindquist og Olaf Rudi, Tromsø + 2
1907-08 Forlandet
Peder Pedersen, Ullsfjord + 2
1907-08 Forlandet
Olaf Eriksen, Tromsø og Jens Wilhelmsen, Tromsø.
1908-09 Agardhbukta
Martin Lindquist, Tromsø
1908-09 Negerpynten
Karl J. Bengtssen + 3
1908-09 Lomfjorden
Anders Kvive Andersen, Tromsø + 3
1908-09 Flathuken
Ole Hogstad, Tromsø + 2
1908-09 Forlandet
Olav Rudi og Jens Wilhelmsen, Tromsø.
1908-09 Magdalenefjorden
Paul Bjørvik, Tromsø og Knut Johnsen, sistnevnte omkom.
Fangst og vaktmannskap luftskip.
1908-09 Kongsfjorden
Olaf Eriksen og Fredrik B. Larsen, Tromsø
1908-09 St. Jonsfjorden
Marinius Larsen.
1908-09 Lågneset
Ernest Mansfield + 3
1908-09 Midterhuken
Olav Sortevik, Sortland og Kalle Vestling, Boden
Førstnevnte døde av skjørbuk 25. mai 1909.
1908-09 Nordre Hornsund
Arthur Oxås, Tromsø + 3
1908-09 Dunøyane
4 mann for reder Claus Hagerup
1908-09 Calypsofeltet Recherchefjorden
Arthur Oxås, Tromsø + 3
1908-09 Calypsofeltet Recherchefjorden
Pelle Person, Kalix, Hans Nilsen, Hasvik.
1908-09 Sassendalen
Peder Pedersen, Ullsfjord + 1
1908-09 Hopen
Samson Fylkesnes, Ålesund + 5
1908-09 Nordkapp
Sverdrup Zakariassen, Tromsø + 5
1908-09 Nordkapp (Beverleysundet)
Johan Fredrik Sivertsen, Tromsø + 3
Alle omkom.
1908-09 Kong Karls Land (Svenskøya)
Anton Eilertsen, Tromsø + 5
1909-10 Agardhbukta
Karl J. Bengtson, Bergen + 3
1909-10 Kongsfjorden
Karl Eliassen, Tromsø
1909-11 Negerpynten (Halvmåneøya)
Peder Hansen Kjeldmo + 4
Tre mann døde av skjørbuk.
1909-10 Calypsostranda Recherchefjorden
Arthur Oksås og Aldor Andreassen
1909-10 Kvalvågen
Einar Pedersen, Lebesby og Arne Jensen, Senja. Reder: Claus Andersen,
Tromsø.
1909-10 Sørkapp
Petter Trondsen + 5
1909-10 Colesbukta (Heerodden)
Daniel Nøis, Johan Nilsen, Martin Pettersen og Hilmar Nøis.
Nyoppført hovedstasjon på Heerodden.
Se utdrag fra dagboka til Daniel Nøis
Daniel Nøis skrev som
vanlig dagbok, og vi tar med litt fra den:
Året 1910 blev jeg enig
med 3 kamerater om en overvintringstur til Svalbard. Som fartøi benyt-tedes
en liten fiskekutter som knapt målte sine 35 fot.
Foruten mig deltok
Martin Pettersen, Nøis, Hilmar Nilsen, Nøis og Johan Nilsen, Nøis. I
kutteren var en 6 hestes Alpha tvilling motor som vi ventet megen glede av
under forestående tur.
Den 13. juli forlot vi
Risøyhamn og gikk fremom Borkenes hvor vi fikk vår proviant samt litt
materialer m. m. hos Joh. C. Fochsen. Dessuten var man fremom Tromsø for
komplettering av geværer, ammunisjon m. v. Det var ikke så liketil å
plassere alt ombord i en så liten båt, men så gikk det.
24. juli stakk vi ut fra
byen og traff pent vær over havet. Som nevnt, motoren var tvilling motor med
2 sidestående cylindrer og på et av disse stempler var anbrakt en jernplate
for å forhøie kompresjonen. Ovenpå jernplaten var anbrakt muttere og her var
en av disse gått løs, følgen blev at mutteren kom under eksosventilens
dekningsflate så denne høiedes og blev utett. Jeg forsøkte å benke den for å
få den tett, men det lykkedes ikke, cylinderen måtte takes vekk og vi tusket
avgårde med en cylinder. Navigeringen foregikk efter et gammelt luftkompas
som måtte anbringes mitt på lukene og det syntes å vise bra da vi
kontrollerte det etter kartet på kysten.
Da distansen var utseilt
for Hornsund kunde intet land sees, skjønt luften var siktbar. Kursen blev
lagt NO og traff Sydhuk av Prins Carls Forland på formiddagen 29. juli.
Skjønt nogen tåke var det nu lett å finne Isefjorden hvor vi styrte inn til
Green Harbaur. Hvalfangerne drev fremdeles sin virksomhet og hele
Grønfjorden var ganske dekket med tusinder av havhest (stormmåke) som under
et kokrende leven satte tillivs av de flytende hvalrester. Siden vi sist var
her, var der nu blitt mere liv i kullgrubespekulanterne, hvorav minst 4
hadde skjerpet ved Gren Harbour.
Søndag den 1. august gikk
vi til Cål Bay. En frisk NV bleser inn fjorden og vi gleder oss til å være
fremkommet, da vi sannsynligvis har hatt motvind på havet. Da vi var forbi
Russelven bad jeg Hilmar ta roret med videre ordre om å styre godt klar
land, da landskapet var utgrunt for Cål Bay-øyra. Hilmar som fant landskapet
så pent innover her, gikk helt op i filosofiske betraktninger og styrte
passende nær for å få se sig godt om. Jeg hadde nettop vasket mig og skiftet
underklær, da kutteren ramlet frem på grunnen og sprang op i en fykende
fart. Der var dog intet å gjøre, den måtte stå der. Vinden tiltok i styrke
og situasjonen blev pinlig. Skulde vår ferd være endt her. Heldigvis var
det ingn nevneværdig tungsjø, men vindsjøen slog over kutteren så
tilværelsen ombord blev rent uutholdelig. Småbåten kunde dog ligge i le, så
vi kunde til nød komme oss i land. Hilmar var som stemplet av ulykkelighet,
men det var intet å gjøre ved, vi måtte bli her. Pumpen undersøktes til
stadighet men ikke noen lekkasje av betydning. Til alt held tok vinden til å
løie i 7-tiden og ved høivann i minattstiden var det helt stille, og vi kom
av ved å krenge kutteren godt over. Kommen frem til hytten i Cål Bay fant vi
Artich Cåls eiendomsmerke plassert over døren, dette tok vi vekk og spikret
dette fast på en jolle som hørte kompaniet til og som lå utfor hytten. Her
hadde ingen venner syslet. Fordøren var benyttet til hestestall og i
beboelsesrummet så der fælt ut. Det skulde bare mangle at vi tok oss en
lignende frihet med kullkompanienes eiendom, da skulde det vel bli holoi.
Herfra ruslet vi til Sassen Bay for å skyte en del rein. Reinen var langt op
i dalen, men ved hjelp av elvebåten fikk vi tak i 40 stykker som vi hadde i
salt til søndag 14. august.
Gammen i Colesbukta.
Den ble trolig oppført av fangstpartiene i 1900-01. På dette bildet, som
skal være fra 1908, ser vi Arctic Coals merke over vinduet. Foto: Hanna
Dieset.
Kilder og referanser:
- Tidsskriftet Ottar, nr. 110-111-112.
- Norsk Polarinstitutt.
- Sysselmannen på Svalbard.
- Per Kyrre Reimert og Toralv Lund.
- Diverse dagbøker.
- Lydbåndopptak med Ingvart Nilsen.
- Susan Barr m. flere.
- Musèet i Longyearbyen.
Se oversikten over
Overvintringsfangst |
