Aktuelt fra distriktet

Klokkergården på Dverberg. Foto: Idar Nilssen.

Ole Iver Krogstad

- lærer og kirkesanger i Dverberg gjennom 39 år.

Se også Klokkerboligen

Ole Iver Krogstad ble født i Bardu 18. mars 1860. Foreldrene kom kort tid før det fra Gudbrandsdalen. Uten annen skolegang enn almueskolen kom Ole Iver 17 år gammel inn på Tromsø seminarium og tok eksamen der i 1879. Samme året ble han lærer i Tranøy og Reisa og var der i 8 år til han i 1887 kom til Dverberg som lærer og klokker. Han var i Dverberg til han sommeren 1926  gikk av med pensjon og bosatte seg på Nesna i Nordland.

Ole Iver Krogstad foran nyhuset på Nesna, der han tilbrakte resten av livet. Foto: Ivar Gamman, utlånt fra Tormod Nordeng. (Klikk for større bilde).

Den 16. februar 1937 avsluttet han en beretning kalt "Kort beretning om mitt liv og virke særlig på skolens og kirkens område". Renskrevet på maskin utgjør denne "korte" beretningen 82 sider.

Et oldebarn av Krogstad, Sidsel Rikheim Engman, hadde hele fortellingen, og Nils Terje Skjegstad har tatt kopi og sendt oss den.

Den delen av fortellingen som gjengis her sier litt om bakgrunnen hans og det første møtet med Dverberg.

På almueskolen

I mine barneår var skoletiden i min hjembygd seks uker årlig - gjerne på tre toukers skoleture. Omgangsskole overalt. Min første lærer var stort sett en fremragende og dyktig mann visstnok også som lærer. Men jeg likte ham ikke. Med riset foran sig på skolepulten kunde han som bygdens ordfører og iøvrig "pott og panne" sitte opptatt den lengste tid av dagen med kommunalt arbeide, mens skolebarna blev tilholdt å lese og skrive på egen hånd. Disiplinen blev da som hvert barn hadde respekt for riset. Og barnas fortrolighet og kjærlighet forstod læreren ikke å vinne. Bygdens voksne befolkning så imidlertid op til ham med aktelse. Da han så senere blev stortingsmann, fikk han vikarer for sig - tre forskjellige etter hverandre, et bytte av lærere som var alt annet enn heldig for skolen. Skolens lærebøker var katekisme, forklaring og bibelhistorie. Av bøker jeg nådde til foruten lærebøkene var en eldgammel bibel og Jensens lesebok. Begge disse bøker interesserte mig, og hentet jeg ut av dem adskillig kunnskaper som senere er kommet mig tilgode. I denne lesebok lærte jeg å lese også landsmål. Dette målet interesserte mig fordi det i noen grad lignet mine foreldres talespråk. Bygdens øvrige befolkning var østerdøler og talte et annet mål.

Når det gjaldt bibel og kristendom var far og mor mine beste lærere, ekte alvorlige og ærlige haugianere. Og da jeg i mitt siste skoleår fikk fatt på boken: Hans Nilsen Hauge og hans samtid, leste vi den skiftevis med levende interesse. Andre bøker passende for mig hadde jeg ikke, og om jeg hadde hatt sådanne ville jeg fått svært liten tid til å lese i dem. Fritid fra det vanlige arbeide var ganske ukjent.

År 1876 blev jeg konfirmert av sogneprest Manens, en sjelden alvorlig og flink lærer for konfirmantene. Ham lærte jeg å holde av. Da jeg senere fikk vite at han som sogneprest til Gjerpen var blitt sindsyk og som sådan tok sig selv av dage, gjorde dette mig virkelig ondt.

Vinteren etter at jeg var blitt konfirmert fikk jeg anledning til å søke og delta i noen timers aftenskole. Hadde da også fått tak i Sigv. Pettersens Fedrelandsfortellinger, en bok jeg leste med begeistring. Det året startet den første amtsskole i Tromsø amt i Målselven, men fikk dessverre ikke anledning til det. For arbeidets skyld kunde hjemmet ikke gi slipp på mig, likesom det også manglet midler.

På seminariet

Sommeren året etter at jeg blev konfirmert, blev jeg som syttenårs gutt opptatt som elev ved skolelærerseminariet i Tromsø. Av seksti fremmøtte aspiranter blev totifire opptatt. At jeg kunde bli opptatt fremfor en hel del som tidligere hadde gjennomgått minst et amtsskolekurs, undret mig. Mine kunnskaper var ikke stor. Og oppdaget jeg snart, at de fleste av mine nye kamerater stod langt fremom mig. Særlig fra først av falt det mig ikke lett å følge med. Hertil kom at jeg det første året boende i byen hadde et mindre heldig losji. Måtte ta det fordi det var billig. Men med lyst fremtidssyn arbeidet jeg så godt jeg kunne. Det andre året bodde jeg på seminariet og fikk da bedre anledning til intens arbeide. Alt tidligere hadde jeg lært "å akte på tiden". Klokken tre - fire var jeg som regel i arbeide hver morgen. Tilbakeholden, stille og beskjeden i min fremtreden overfor så vel kamerater som lærere gav jeg vel nærmest inntrykk av å stå lenger tilbake i kunnskaper enn det var tilfelle. I mitt stille sinn beklager jeg min medfødte tilbakeholdenhet. Dog var de to årene på seminariet en lykkelig tid for mig. Jeg fikk anledning til å tilfredsstille min tidlig vakte trang til kunnskaper, likesom den kristelige ånd, der rådde så vel blant en del av elevene som blant lærerne, tiltalte mig sterkt. Andakt hver morgen av en av lærerne før undervisningen begynte, og kl. 7 hver aften andakt av en av elevene etter tur. Også søndag morgen andakt av en av elevene. Ved andakten av elevene var seminariets bestyrer ofte tilstede. At en elev kunde være hjemme fra gudstjenesten i kirken søndag formiddag hørte til sjeldenhetene. Og hendte det, fikk han påpakning av kameratene etterpå. En fikk følelse av at der hvilte noe eiegodt over undervisningsanstalten - noe godt som elevene nødvendigvis måtte få med ut i livet. Mellom samtlige elever - særlig mellom klassekameratene - knyttedes i denne tid et senere uløselig vennskapsbånd. Samtlige følte sig like store og like små.

Ved å sette all min viljekraft i sving lykkedes det mig under eksamen i betydelig grad å overvinne tilbakeholdenheten. Både læreren som eksaminerte og kameratene som hørte på beundret tildels min frimodighet. Den var dem tidligere så uvant.

Hvilke karakterer elevene fikk under eksamen forblev en hemmelighet helt til hver enkelt elevs testimonium blev opplest på eksamensfesten. I mellomtiden fikk hver gjette sig til resultatet.

Da jeg glad og tilfreds gikk ut fra eksamensfesten med mitt forholdsvis pene testimonium i hånden, kom klassens formann - klassens kjekkeste elev, hen til mig, grep min hånd og sa: "Å hvor jeg er glad over at det har gått deg så godt på eksamen!" Og jeg tok neppe feil, når jeg forstod det slik, at han representerte ånden blondt kameratene. Senere kom en av seminariets lærere inn på værelset til mig og tilkjennegav sin tilfredshet med utfallet av min eksamen.

Den av seminariets lærere der gjorde sterkest inntrykk på mig var den unge Qvigstad, meget ved det han sa, men ennå mer ved det han var.

Etter den beste takk for samværet og de hjertelige og gjensidige ønsker for fremtiden skiltes lærere og elever. Men det tidligere nevnte bånd, som i disse årene var blitt knyttet, vedblev fremdeles å holde - et broderbånd som aldri kunde briste.

Første lærerstilling

En måneds tid etter at jeg var dimittert fra seminariet blev jeg noe over nitten år gammel fast ansatt som lærer i Tranøy og Reisens skolekommune. Fikk tre kredse i bygdens utkanter - en nettopp opprettet ny lærerpost. I den største kreds todelt skole med åtte uker i hver klasse. I de to andre kredse fellesskole, ni uker i hver. Tilsammen tretifire skoleuker årlig. Ingen vei mellom kredsene, avstanden mellom kredsene lang og fremkomsten besværlig, til sine tider endog meget vanskelig. Mellom to av kredsene måtte læreren over både hav og fjell. Det kom vel med at jeg ikke var redd på sjøen, at jeg var øvet i å gå på ski og fra barn av trenet for uvær og uføre. Slet allikevel ondt for å komme frem mellom kredsene. Som regel nådde jeg dog frem til rett tid. Jeg var ung og sterk, av godt humør og mer utholdende enn jeg gav inntrykk av.

Med hensyn til barnas kunnskaper gikk kredsen Wikstrand, hvor skolen var todelt, for å være det sted skolen lå mest nede i hele den store kommunen. Flere skolegutter stod mig nær så vel i størrelse som i alder. Men med kunnskapene så det ikke rart ut. Jeg blev her stillet foran en veldig brakkmark. Dog i tro på fremskritt og seier for det som er godt, tok jeg fatt. At Vårherre ville hjelpe mig syntes jeg forvisset om. Og jeg sparte mig ikke i arbeidet. Som tegn på at jeg blev forstått forærte barna mig om noen dage en betydelig porsjon fin tytebær. Den første anerkjennelse jeg fikk som lærer! Her var sedejord nok, og snart varmet også sommersolen i form av barnas tro på sig selv. Det gikk nu mer og mer op for dem, at også de kunde lære noe. De merket en tidligere ganske ukjent selvtillit hos sig, og det gav arbeidslyst. Og kjærligheten uteble heller ikke. Den utfoldet sig snart så vel fra kredsens eldre befolkning som fra skolebarna. Efterhvert kom jeg til å like mig bedre og bedre i denne kredsen, enda det leide rum til skolen var både lavt og trangt og som følge derav tungt å arbeide i. Hvert år holdt sognepresten, - den i sin tid bekjente prost Holmboe, til Tranøy, - skoleeksamen i hver av prestegjeldets samtlige skolekredse, og fra annet hold - fikk jeg om noen år vite, at han satte pris på mitt arbeide i skolen. En oppmuntring for mig, en solbelyst fjelltopp stikkende op av tåkehavet - billedlig talt. Også sangen steg høyt i kurs særlig i Wikstrands kreds så vel blant den voksne ungdom som i skolen. Helt tilfredsstillende fremgang i skolen også i mine to øvrige skolekredse. Stort sett kom jeg til å like mig godt i hele skoledistriktet mitt.

Lærerlønnen var det første år kr. 8,00 pluss kostgodtgjørelsen kr. 5,00 tilsammen kr. 13,00 pr. skoleuke. Senere blev lærerlønnen forhøyet til kr. 10,00 pr. skoleuke. Kostgodtgjørelsen uforandret.

Lærer og kirkesanger i Dverberg

Ar 1887 den 16de april blev jeg av Tromsø stiftsdireksjon ansatt som lærer og kirkesanger i Dverberg hovedsogn. Ingen annen enn sognepresten og hans huslærer visste om at jeg hadde ansøk­ning ute. Da jeg gjennom "Tromsøposten" fikk vite om ansettelsen kjente jeg ikke bare glede, men også frykt og engstelse. Heldig­vis var jeg helt ukjent i Dverberg. Det som imidlertid styrket mig var vissheten om at det var etter Guds ledelse jeg hadde avslått tilbudet om den foran omtalte lærerpost i Reisa. Jeg var utsett for Dverberg og skulde dit. Holdt skole i Wikstrands kreds på denne tid. En søndags ettermiddag gikk tidenden om min ansettelse på det nye sted gjennem distriktet. Formiddag mandag gikk alt i skolen som vanlig. Men da jeg kom inn etter middag, syntes stemningen i klassen noe trykkende. Og plusselig brast et av barna i a gråte, så et til, og om et øyeblikk storgråt nær nok hele klassen. Heller ikke hos læreren lå tårene gjemt langt inne. Jeg må si med den gamle eidsvollmannen: "Tårene datt far, og jeg lot dem dette". Jeg kjente det ville falle tungt å skilles fra disse flittige, flinke og aparte snilde barn. Først om en god stund blev stemningen beroliget, så jeg atter kunde begynne og fortsette undervisningen.

Stort sett var det vel neppe noen i mitt hele skoledistrikt som ønsket mig vekk. Visstnok heller det motsatte. Og de mer fremskutte i kommunen fikk nu se sig om etter et fremtidig ordføreremne bedre skikket for vervet enn jeg.

Første besøk i Dverberg

Allerede i annen halvdel av mai måned gjorde jeg en reise til Dverberg. Jeg ville gjerne sette mig litt inn i forholdene på mitt nye virkefelt, flir jeg endelig flyttet dit, og så måtte jeg jo søke å få klokkergården bortforpaktet iallfall for det første året. Jeg var jo bare enslig person. Ombord i skipet på dets vei fra Andenes til Myre traff jeg fru Johanne Ingebrigtsen, det første menneske fra Dverberg jeg lærte å kjenne. Og blev jeg under mitt ophold i Dverberg denne gang boende i Ingebrigtsens gård. Den fornylig ankomne nyutnevnte sogneprest, Gloppestad, bodde også der ennu. Uten at jeg tidligere hadde anelse om det, traff det sig slik, at det nettopp i de nærmeste påfølgende dage skulde holdes bispevisitas i Bjørnskinn, Dverberg og Andenes. Idet presten tok til Bjørnskinn i anledning visitasen blev jeg med derhen. Presten til hest - jeg gikk. Veien bare en smal krokete sti. Etter å ha hilst på kirkesanger Davidsens fikk jeg losji hos Martin Isaksen, som fra tidligere lofotfiske var en god ven av min eldste bror. Et ganske merkelig treff. Ved dette mitt første besøk i Bjørnskinn lærte jeg å kjenne den unge og kjekke Albert Jensen Skjolde, senere fyrvokter. Fra dette vårt møte har han vært mig en god og trofast venn.

Under bispevisitasen i Dverberg fungerte jeg som kirkesanger for første gang. Den fratrådte kirkesanger var ikke å se. På biskopens spørsmål til mig om jeg ville begynne samtalen med barna på kirkegulvet, erklærte jeg mig villig til det. Vilde gjerne bli kjent med mine vordende skolebarn. Men jeg kom dessverre ingen vei. Hva jeg enn slo inn på, syntes det alt å være helt fremmed for barna. Så tok biskopen Johannes Nilson Skår til. Men sannelig om det gikk ham et hår bedre. Så vendte han sig til de voksne i kirkestolene og sa: "Når nu barna deres ingenting kan, får jeg høre om dere eldre er flinkere". Jo, nu fikk han virkelig et og annet svaret. En kone fortalte mig senere, at hun to gang svarte på bispens spørsmål. Tror nesten hun følte sig litt kry over det. Jeg hadde satt mig på en av benkene. Tankene førte mig inn i fremtiden og tok endelig en slik form: Engang før har jeg tatt fatt på en fæl brakkmark og fått den bearbeidet til et helt tilfredsstillende åkerland. Montro det skal komme til å gå så heldig her. Ganske plusselig lysnet det for mitt indre syn, og jeg utbrøt nesten høyt: Det må lykkes! Kjente lyst til å ledsage ordene med "slag i bordet".

Etter visitasgudstjenesten i kirken et meget hyggelig møte med menigheten. Flere saker kom under behandling og blev samtalt om. Som den gang helt fremmed for folk og forhold minnes jeg ikke nu noe nettopp særskilt forhandlingsemne.

Dagen etter visitasen fulgte prost Uchermann mig til klokker­gården. I stuen, som var full av røk og iøvrig temmelig uryddig, fikk vi så vidt hilse på den fratrådte kirkesangere datter. Kirkesangeren selv var fraværende.

Denne gang overvar jeg gudstjenesten også Kristi Himmelfartsdag. Etter gudstjenesten kom jeg til å få hilse på og tale med flere eldre menn, som jeg anså for mer fremtredende i bygden. Den ene av disse henstillet til mig, at jeg ikke måtte bli for stri av mig. Henstillingen gjaldt visstnok i første rekke den missevable tilstand kiokkergården fremviste sig i, muligens han også i tanken streifet inn på skolens meningsløse ordning. Som svar på denne henstilling uttalte jeg, at vi fikk forsøke å komme best mulig utav det med hinannen. Når vi skiltes, hadde jeg fått det inntrykk at vi var blitt gode venner.

I denne tid fikk jeg på Myre flere innbydelser til kaffe og schokolade enn jeg maktet å overkomme. Fikk således god anledning til å hilse på flere av gårdens familier. Og overalt blev jeg ønsket velkommen. Var helt oppe hos Raffel Lorntsen, hvor jeg blev traktert med den mest fullkomne schokolade. Den lot til å være kokt i ekte fin fløte.

På Myrestranna møtte jeg tilfeldigvis også den fratrådte kirkesanger, så jeg fikk da hilse på ham også. Han visste ikke, sa han, enten han skulde gratulere eller kondolere, ja skjønte overhode ikke, fortsatte han, hva jeg ville på Dverberg. Først senere, kjent med hans saga som lærer og kirkesanger på stedet, kom jeg til å forstå hans uttalelse.

Hva bispen fortalte

Få tilbakereisen fra Dverberg kom jeg til å følge samme skip som biskopen - fra Andenes til Harstad. Stille vær og fint solskinn innover Andfjorden. Oppe på dekket kom jeg i samtale med bispen, og så fortalte han - jeg gjengir hans fortelling så vidt mulig med hans egne ord.

“Man var nok bestemt på å gi mig en ordentlig overhaling under visitasmøtet på Dverberg denne gang. Men grunnet Deres samtidige besøk på stedet blev det intet av. Til lærer og kirkesanger i Dverberg var De av skolekommisjonen instillet som nr. 3. Men da saken kom til stiftsdireksjonen, var nr. 2 allerede ansatt i en annen post. Valget stod så mellom Dem og nr. 1. Da De imidlertid hadde arbeidet som lærer i åtte år og den som nr. 1 innstilte kun et år, fant stiftsdireksjonen, at De med Deres lengere tids erfaring som lærer måtte være bedre kvalifisert enn han til å ta fatt i et distrikt med så opprevne religiøse forhold som Dverberg. Slik høvde det sig til at De blev ansatt. At nr. 1 blev forbigått vakte imidlertid stor forargelse hos de mer fremtredende i Dverberg. De ville ha en ung mann, og nr. 1 var den yngste av samtlige fjorten - femten ansøkere. Forresten var jo heller ikke De stort eldre. Et annet moment spilte også inn, og det hadde kanskje mest å si. I Dverberg var nemlig det ryktet kommet ut, De skulde være familjemann og ha mange barn, og for en større familje er nok klokkergården i Dverberg lite skikket. Under visitasmøtet skulde det så bli satt frem forslag om at anset­telsen måtte tas under ny behandling og omgjøres. Man aktet bestemt å nekte å godkjenne den foretagne ansettelse. Den ansatte kirkesanger ville man nekte å motta. Før De kom hadde det stormet sterkt og bølget høit. Men på de få dagene De hadde vært i Dverberg før visitasen, var nok stormen løyet helt av. Til mig blev det ikke nevnt et bebreidende ord angående Deres ansettelse. Jeg fikk tvert imot den oppfatning at det rådde alminnelig tilfredshet.”

Det biskopen her fortalte hadde jeg i forveien intet kjennskap til. Han hadde fått det hele å vite hos sognepresten.

Utpå sommeren holdt biskopen visitas i Sørreisa. Ved den leilighet hadde han uttalt til en bror av mig, at jeg var kommet til et sted, hvor forholdene for mig som lærer ville bli meget vanskelig. Det ville komme til å bli spørsmål så vel om kløkt som krefter, om de store oppgaver jeg ville bli stillet foran skulde kunne løses på tilfredsstillende måte.