Tilbake til startsiden

Klokkerboligen på Dverberg - Dverberg krets

Klokkergården på Dverberg slik den kan sees fra rv. 82 i dag. Den ble tatt i bruk i 1894. Den framstår nå i nennsomt restaurert stand. Til venstre ser man Dverberg kirke, en garasje som er kommet til i nyere tid, drengstua der det blant annet var banklokale, og bolighuset til kirkesangeren. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

Byggeår: Våningshuset tatt i bruk i 1894, malt i 1895.

Etter at Ole Iver Krogstad forlot Dverberg har huset vært i bruk av flere andre opp gjennom årene, blant annet av lærer Birger Balteskard. Huset er nå i privat eie og har vært gjenstand for en pietetsfull restaurering.

Som tidligere anført var den gamle klokker- eller kirkesangerbolig på Dverberg tilbygget skolelokalet. I et hvert fall støttet den sig til dette. Vel helst av den grunn vilde sognestyret få undersøkt om det kunde være noen mening i å få kirkesangerboligen restaurert istedenfor å bygge en ny. I den anledning fikk ordfører Pettersen byggmester Anton Holmvik til grundig å undersøke huset og utferdige en kalkyle over hva eventuell restaurasjon vilde komme til å koste. Og her fikk også jeg et betydelig arbeide med å utferdige alle til øyemedet fornødne tegninger av huset - grunnrids, lengdesnitt, tverrsnitt o.s.v. og alle mål nøyaktig anført. Etter at sognestyret hadde gjennomsett kalkylen og tegningene blev tanken på istandsettelse av huset oppgitt. Det bemerkes at skolestyret, uten ennu å ha behandlet saken i møte, alltid hadde holdt på nybygning. Men nu grep skolestyret inn og foreslo nybygning, og at sådan måtte foretas så snart råd var. Å utarbeide rids og tegning til ny kirkesangerbolig falt som en selvfølge på mig. Godkjent av skolestyret blev tegningene med nærmere redegjørelse oversendt sognestyret med henstilling til dette om også å godkjenne dem og ta skolestyrets forslag til følge. Dog nei, så lett gikk det ikke. Sognestyret fant, at skolestyrets forslag var forkastelig. Byggverket var altfor stort, for flott og for kostbart. Sikkert et par gang til blev nytt forslag og nye tegninger fra skolestyret oversendt sognestyret. Men det blev hver gang returnert med den vanlige bemerkning: for stort, for flott og for kostbart. Noen kalkyle forelå forresten ikke, idet man manglet sakkyndighet i den retning. Imidlertid gikk tiden og min familie slet ondt i den gamle boligen. Som gårdbruker så jeg ingen mening i å sende min hustru og vår lille sønn bort heller, og uten midler så jeg mig heller ikke istand til å bygge noe beboelseshus for egen regning. Rykte i retning av den sistnevnte utvei var imidlertid kommet ut. Jeg hadde kanskje i samtale med noen slått på den utvei. Da en av sognestyrets medlemmer hadde fått høre dette rykte, sa han til byggmester Holmvik: Ja våger Krogstad å bygge beboelseshus for sig på klokkerjorda for egen regning uten sognestyrets tillatelse skal han snart få fjerne den igjen. Det måtte være i et ubevoktet øyeblikk at den like overfor mig personlig hyggelige mann kunde si noe slikt. Uttalelsen bare moret mig.

Skal her skyte inn en liten beretning, der viser kirkesangerboligens skrøpelige forfatning:

Lørdag før årets konfirmasjonsdag var min tjenestepike og en konfirmasjonspike - den siste hadde bodd hos oss under konfirmantforberedelsen - oppe på spiskammerloftet for å vaske sig. Og plusselig falt hele loftet med alt hva der fantes ned i spiskammeret. Heldigvis var det ingen mennesker nedenunder, men pikene forslog sig nokså meget, særlig min tjenestepike. Vi hadde vel ikke meget å anbringe i spiskammeret, men at det som var der måtte slås i stykker var en selvfølge.

Klokkerboligen sett fra sørøst i dag. Tilbygget til venstre er kommet til i ettertid. Ved den siste restaureringen har man foret ut veggene og isolert utvendig. Vindusplasseringen synes å stemme med det originale utseendet. I venstre billedkant skimtes litt av drengstua. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

Da sognestyret hadde returnert de omskrevne tegninger m.m. siste gang til skolestyret, skrev jeg til amtskolestyrets formann, hr. sogneprest Anderssen Liland, klarla for ham saken i sin helhet og ba ham foranstalte utferdiget og sendt skolestyret rids og tegning til ny kirkesangerbolig på Dverberg etter det noenlunde mindste mål som amtskolestyret og overtilsynet kan approbere. Åjo, om ganske kort tid kom der en riktig fin og fagmessig utarbeidet tegning, som nu uten noen dikkedarer blev godkjent og vedtatt såvel av sognestyret som av skolestyret. Av skrivelsen, der fulgte tegningen fra amtskolestyrets formann, lød det med klare ord, at forslag om en lærer- og kirkesangerbolig av mindre dimensjoner ikke vilde bli approbert og uten approbasjon kunde en ikke få offentlig bidrag til bestridelse av utgiftene til husets kostende. Av utseende og størrelse stemte amtsskolestyrets tegning ganske nøiaktig med et av skolestyrets forslag, som sognestyret tidligere hadde forkastet. Og dog var det ikke uvesentlig forskjell. Ifølge beskrivelsen og tegningen fra amtsskolestyret - eller det nu var dets formann - skulde alle værelser paneles innvendig og underloft anbringes i begge stuene og kjøkkenet. Forslag om noe så fint og flott hadde skolestyret aldri våget sig til å fremlegge for sognestyret.

Det "flotte" panelet på underloft (himlingen) og veggene er der fortsatt, i original stand. Det samme gjelder listverket. Panelet man brukte var "perlestaffpanel", som ofte omtales som den Nordnorske møllerstuepanelen. Krogstad trodde dette ble mulig fordi sognestyret ikke hadde sett nøye nok på papirene før de fattet vedtak. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

Fra den tid skolestyret tok fatt på arbeidet med gjennomførelsen av den nye skolelov og til de fem nye skolehus og den nye kirkesangerbolig stod ferdig til å tas i bruk, hadde jeg som styrets formann et svært arbeide - meget å stå i. Foruten å innta stillingen som formann i skolestyret hadde jeg i denne periode vært ligningsmann og forlikskommissær samt kirkeverge. Den første av disse stillinger var særlig krevende. Men sterkest blev påkjenningen den sommeren alle skolevesenets nybygninger skulde opføres. I den tiden blev min isse bar. Rett som det var fikk jeg fra de forskjellige byggeplasser forespørsler - tildels av stor viktighet - som jeg straks måtte besvare. Budet måtte få beskjed med tilbake. Fikk ingen tid til å rådføre mig med noen, og så måtte jeg treffe avgjørelse helt på eget ansvar.

Men når skolehuset på Stave blev snudd bakvendt - for stedet kanskje allikevel det heldigste - og ovnen i Åse skole anbragt midt i huset, så skjedde det ikke etter ordre fra mig. I anledning disse forhold fant man det klokest ikke å spørre mig. Man var nok på forhånd klar over, at jeg vilde hatt det annerledes.

Til dekning av utgiftene vedkommende de nye skolehusene og kirkesangerboligen opptok kommunen et lån stort kr. 7000,00 av offentlige midler. Og da samtlige seks nybygninger stod ferdig til å tas i bruk var de helt betalt av dette pengebeløpet. Ved oppgjøret til amtsskolestyret over disse nybygninger blev alt arbeide, som var utført inn natura, regnet med i omkostningene, og fikk kommunen nu i ti år fremover så stort amtsbidrag - 13/20 av det hele omkostningsbeløpet - at all bekymring og all kritikk over kommunens eventuelle ruin gikk op i luft. Noen beklagelse over det som var utført hørtes ikke mer. Alle var tilfreds.

Da skolen skulde begynne høsten 1894 stod alle fem skolehusene såvidt ferdig, at de kunde tas i bruk.

Samme høst flyttet også kirkesangeren med familie inn i den nye kirkesangerboligen.

Dverberg rundt forrige århundreskifte. Man ser fra venstre: Det første mørke huset er Abelsen-huset. Så kommer prestegården (hvit), og så ser man fjøset til Abelsen foran Stina og Enok Kristiansens hus (mørkt med et lite vindu på skrå oppe under mønet) og doktorgården (hvit). Deretter ser vi et lite hus i forgrunnen som ser ut som et uthus, men det er trolig det første Abelsen-huset. Der bodde Ludvig Abelsen og hans mor hele sitt liv. I bakgrunnen ligger klokkergården. Takene man ser på Skottberget er trolig gammelfjøset på klokkergården med fjøstaket på prestegården til venstre for det. Menighetshuset var ikke oppført da bildet ble tatt. Fotoet ble funnet blant det lærer Rasmus Wiig etterlot, og er utlånt av Leikny Andreassen. (Klikk for større bilde).

Det samme bildet som ovenfor innzoomet til å vise huset til Enok Kristiansen i venstre billedkant og klokkerboligen lengst til høyre. Til høyre for det igjen ligger i dag menighetshuset. (Klikk for større bilde).

Dverberg i juli 2007. Noen hus mangler, men vi ser doktorgården til venstre og kirken helt til høyre. Nå vises også menighetshuset til høyre for klokkergården. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

Arbeidet med kjelleren og grunnmuren blev på tilfredsstillende måte utført av Lauritz Schaug Myre etter opprettet kontrakt.

Ennu før grunnmuren var ferdig kom fartøyet, der hadde kirkesangerboligen med. Ved å legge syllestokkene på muren viste det sig at huset var for knapt i utstrekning - for lite etter målet anført i kontrakten. Men dermed var nu intet å gjøre. Ennu kunde Schaug med letthet trukket inn en smule av grunnmuren på to sider, men å få ham til det var plent umulig. Løfte om øket betaling for forandringen hjalp ikke. Grunnmuren blev således for stor - for vid. Når huset blev for lite i utstrekning kom det av at byggmesteren hadde benyttet engelske mål. Ved det endelige oppgjør med Raffenbergs enke fikk kommunen et mindre avslag i betaling for at huset ikke holdt omforent mål.

Bertinus Jakobsen Myre var den som førte an og innredet kirkesangerboligen - en snild og meget behagelig mann å ha å gjøre med.

Trappegangen ble selvsagt ikke panelt innvendig. Trappeløpet er adskillig brattere enn dagens norm, men langt slakere enn det som var gjengs på den tiden. Håndtreene på veggen er satt på av dagens eiere. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

Fra den gamle kirkesangerboligen blev følgende tre ovne flyttet over til den nye: komfyren, en mindre ovn - begge tidligere innkjøpt av mig - og den større magazinovnen. Denne innkjøpt av kommunen. Men nu trengtes ytterligere tre ovne til loftsværelsene i den nye bolig. Da sognestyret blev kjent med kravet om disse nye ovne, lot det til at begeret fløt over. Det fattet en beslutning der lot kirkesangeren klart forstå, at vilde han ha disse manglende ovne i kirkesangerboligen, fikk han anskaffe dem for egen regning. Jeg måtte tenke på Gunnar Lidarendes ord: "Enhver har sitt å gjøre sig navnkundig av".

Nu ja, jeg kjøpte ovnene som trengtes - helt for egne midler. En noe større ovn, som blev plassert i spisestuen og to mindre: en til stueloftet og en til kjøkkenloftet. Ved kommunens endelige opgjør med amtsskolestyret, fikk jeg det ordnet slik at jeg av det ovnene med rør kostet mig, fikk godtgjort 13/20. De 7/20 forærte jeg kommunen, som på denne vis blev eier av ovnene med rør.

Krogstad kjøpte for egne midler en "noe større ovn til spisestuen". Det er trolig den som står der enda. Legg merke til at den originale brannmuren med omlisting er bevart. Det samme gjelder den originale gulvplanken som er slipt ned. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

Utpå høsten 1894 var den nye kirkesangerboligen foreløbig ferdig fra byggmesterens hånd. Jeg hadde da virkelig oplevet den dag jeg med familie kunde få flytte inn i et ordentlig beboelseshus. Da jeg senere traff amtsskolestyreformann sogneprest Jac. Andersen personlig, måtte jeg ta ham i hånden og takke ham for den bistand han hadde ytet mig like overfor den nye kirkesangerboligen.

Mens innredningen av kirkesangerboligen pågikk, kom en av sognestyrets medlemmer tilstede for å se på arbeidet. Da han så fikk se veggene kledd innvendig med fine panelingsbord med staff og underloft av samme slags, utbrøt han rent bestyrtet: Men kjære, hva har dere gjort? - hva har dere tenkt på? Klæ huset innvendig og det tilmed med så kostbare bord - og underloft! Finner dere virkelig kommunens økonomiske stilling så sterk? Smilende fremholdt jeg så for mannen, at hadde sognestyret godtatt noe av skolestyrets første forslag til denne nybygging, vilde utgiftene til disse klædninger vært spart. Vi vilde aldri ha kommet på å forlange noe så fint og flott. Men da amtsskolestyrets forslag kom ledsaget av tegninger og beskrivelse, turde ikke vi i skolestyret foreta noen forandringer. Vi sendte det hele over til sognestyret, og av dette blev amtsskolestyrets forslag vedtatt i sin helhet uten anmerkninger. At veggene skulde kles innvendig, og at der skulde anbringes underloft, fremgår av tegningen med all ønskelig klarhet. Tilmed er panelbordene til disse klædninger og til underloftet tatt med i anbudssummen, som sognestyret vedtok før skolestyret opprettet kontrakt med trelastfirmaet". Stille. Jeg syntes synd på mannen og kjente en smule uro i samvittigheten for at jeg hadde begynt min forklaring til ham smilende. Saken var vel den, at sognestyret hadde gått med på amtsskolestyrets forslag i sin helhet uten å se nærmere på papirene.

For opgjørets skyld sendte firmaet Raffenbergs enke (firmaet holdt trolig til i Namsos? red.anm.) en representant opp til Dverberg - en reell og hyggelig mann, som det var en fornøielse å forhandle med. Oppgjøret blev helt tilfredsstillende for begge parter.

Sommeren 1995 blev all innvendig paneling i kirkesangerboligen tatt av, atter påsatt og drevet godt sammen. Dette hørte med i byggekontrakten tidligere oprettet med Bertinus Jakobsen. Sognestyret blev nu gjort bekjent med at tiden for innvendig maling av kirkesangerboligen nu var inne. Det passet nettopp å få malt straks etterpå paneling og underloft var blitt drevet sammen. I anledning denne oplysning lot sognestyret gjennom skolestyret tilkjennegi at ingen sådan maling vilde bli bekostet av kommunen. Med andre ord tydligere: Vilde kirkesangeren ha den nye boligen malt innvendig, fikk han ha den bekostning for egen regning. En forholdsvis grei beskjed.

Stridens eple. Malingen kom etter hvert og ble utført av svensken Gøran Kalstrøm som bodde på Øygården. Fortsatt kan man se det meste i original stand, dører og dørklinker, listverk, panel og gulvplank. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

Som formann i skolestyret skrev jeg til amtsskolestyrets formann og satte ham inn i situasjonen. Og han grep øyeblikkelig inn, henstillet i skrivelse til skolestyret å gjøre sognestyret bekjent med at hele kirkesangerboligen krevdes malt innvendig, og før det malerarbeidet var blitt tilfredsstillende utført, vilde intet amtsbidrag til nybyggene i Dverberg bli anvist utbetalt. Dette hjalp så langt at alle rom nedenunder blev malt. Malerarbeidet blev utført av den flinke maler Gøran Kalstrøm fra Øygarden i Bjørnskinn - en hyggelig mann. Arbeidet blev såvel pent som godt utført. Selv bekostet jeg værelsene ovenpå malt samtidig. Ennvidere bekostet jeg avpanelt et mindre rom ovenpå til klækott.

Utgiftene til malingen ovenpå fikk jeg senere godtgjort med 13/20 av mitt utlegg. For utgiftene til klækottet fremsatte jeg ikke noe krav.

Klekottet som Krogstad selv bekostet er der fortsatt, i original stand. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

Da kirkesangerboligen på det nærmeste var ferdig fra byggmesterens hånd fant byggetilsynet hr. Hans N. Gansmoe og O. I. Krogstad at der utenfor den ytre kjøkkendør trengtes et bislag til gang og spiskammer. Og så dristet tilsynet sig til å bestemme dette opført uten konferanse med sognestyret. Dette for å få arbeidet utført av byggmesteren, mens han ennu var på stedet. Det blev ingen tid eller anledning til å innhente sognestyrets bifall.

Kanskje mest fordi Gansmoe var en aktverdig og respektabel mann blev utgiftene til dette bislaget bevilget av sognestyret uten noen bemerkning.

Borte ved Skottberget var før jeg kom til Dverberg gravet et hull, hvorfra klokkerfamilien pleiet hente vann. Til husholdningen var dette vannet ganske fortrinlig. Men under vinterens uvær var det ikke morsomt å hente vann der. Til litt bedring av forholdet satte jeg opp et lite hus over "brønnen". Dog å hente alt vannet derfra, som trengtes i fjøset, innså jeg blev altfor travelt for kvinnfolkene og fant derfor om en tid på fra et annet sted å anbringe vannledning til fjøset. "Kummen" for dette vannet måtte hugges ned i hårde berget. Denne vannledning med pumpe kostet mig omtrent hundrede kroner, svarende til min nettoinntekt av ti ukers skole på Åse.

Til kjøkkenet hadde jeg opprinnelig tenkt å få vann fra kjelleren. Forsøkte det også gjennom ledning og pumpe, men det gikk ikke. Vannet i kjellerbrønnen gikk i forråtnelse. Bestemte mig så til å ta vannledning til kjøkkenet fra hullet ved Skottberget. Men dette arbeide blev utført først etter noen og tyve års forløp. Hadde ikke sett mig i stand til det før.

Tilbake til bygninger