Tilbake til Andøy

2 - Augustinus Johannesen Sellevold (1803 - 1893)

Se også minnebautaen

Aug. Joh. Sellevold, kommunens andre ordfører.

Gårdbruker og fisker Augustinus Johannessen Selle­vold var født på gården Bø i Bjørnskinn i 1803. Han var sønn av gårdbruker og fisker Johannes Ingebrigtsen.

Augustinus begynte tidlig på sjøen. På heimsjøen var han med på fiske allerede da han var 10 år gammel. Fra sitt 12. år reiste han bort til fiskeværet Nyksund, hvor han senere bygde rorbu og hjellbruk. I 1837 kjøpte han eiendom på gården Sellevold og flyttet dit. Han fortsatte da fremover som gårdbruker og fisker.

I 1830 giftet han sig med Inger Olsen fra Bleik. Hun døde i 1862.

Augustinus lærte tidlig å lese. Alt fra det 4. år hadde moren lært ham hans morgen- og aftenbønn. Men det var den tid også dyrtid på bøker. På hele gården Bø fantes det ingen bibel. Faren fikk engang lånt en bibel av en gammel kone i Bjørnskinn. I denne bok leste så Augustinus på egen hånd. Da han var 12 år gl. fikk han hos klokkeren lånt et nytestamente. Han blev så begeistret, at han bød ham det gildeste han hadde: en ny selespenne, for å få boken, og han fikk den.

På den tid var det kun 8 dagers skole om året. Skolemesteren, Hans Olsen, kunde så vidt skrive. Utenom ham var det ingen på Bø som hadde lært skrivekunsten. Men hans vitebegjærlighet nøiet sig ikke bare med bibelen. Faren fikk hos Lockert i Nyksund lånt en del bøker som blev lest med begjærlighet. Og enda op i alderdommen erindret Au­gustinus Sellevold „Almuens lærer" av prost Hasse. Ennå mere levende stod dog en annen bok for ham. Det var Th. Newtons „Avhandlinger over profeterne", som han, en gang han var sammen med faren til gudstjeneste i Sortland, fikk lånt av klokkeren der.

Men var det vanskelig å få bøker å lese i så var det enda vanskeligere å få noe å skrive på og med. Som en stor begivenhet stod det for ham, at hans far engang kjøpte 2 ark papir til ham på Andenes. En mann på Åknes lærte ham å lage blekk av blekkspruten, senere lærte den samme ham å lage blekk av sot og vann eller melk. Men det var en jernvilje hos gutten. Han kom sig frem til konfirmasjon. „Fortrinlig oplyst", skrev presten Hartvig som hans karakter i kirkeboken.

Aug. Joh. Sellevold begynte nu som voksen for alvor å kjøpe og lese bøker. Man vet ikke hvad man her mest skal beundre, hans vitebegjærlighet eller hukom­melse. Begge deler var iallfall adskillig over det almindelige. Tysk lærte han sig på egen hånd, så litteratur fra Tyskland klarte han uten oversettelse. Han samlet sig etterhånden en verdensviten som hører til det sjeldne. For akademisk utdannede menn, geistlige og øvrighetspersoner, var det derfor en begivenhet å få ta inn på gården Sellevold og slå av en passiar med mannen, som visste alt, som kunde svare på alt, og hvis svar formet sig som rene visdomssentenser.

Her en munter liten historie. Den er sann og gir også sitt bidrag til belysning av mannen. Sellevold reiste med en småbåt fra Vestbygda og skulde heim. Fin bør, og han lå i akterskotten og leste i en bok, slo bare en og annen gang etter styrvollen. Han leste og seilte, leste og seilte inntil han etter å være ferdig med et interessant avsnitt i boka oppdaget at han var  reist forbi sitt kjære Sellevoll og var kommet halvveis til Myre!

Aug. Joh. Sellevold drev sjøen som nevnt i en rekke av år. Men han var og blev en mindreverdig sjømann. Han tålte ikke sjøen, hadde vanskelig for å bli kjent og som høvedsmann hadde han liten beregning ; var nær­mest en dumdristig krabat, som trodde alt skulde gå an.

På en tur til Tromsø kullseilte han på Vågsfjorden. Han og kameratene red på hvelvet i flere timer inntil de blev reddet av folk fra en gård på Dyrøya. Denne tildragelse blev av skjebnesvanger betydning for ham. En begynnende døvhet satte bom for hans offentlige virksomhet, som stortingsmann m. m., mens han var i sin beste alder - mellom 40 og 50 år.

Aug. Sellevold var en religiøs og ideelt anlagt mann, som satte strenge krav til menneskenes liv og vandel. For avholds- og misjonssaken var han særlig begeistret og virket intenst i tale og sang.  I 1860 stiftet han Dverberg Misjonsforening og var dens første sekretær. Sellevold var en god taler. Riktignok fremførtes ordene i en monoton og slepende tone; men alle måtte høre på ham. Muligens han i en mere snever familiekrets var noe unødig steil og egenrådig. Han var dog alt i alt en bra mann med alle betingelser som folkefører.

Han var 2 ganger valgt som stortingsmann fra Nordland og møtte på stortinget i 1845 og 1848.

Den nulevende slekt er tilbøyelig til å gjøre stortingsmann Sellevold til en liberal og frisinnet mann, d. v. s. venstremann, etter partiforholdene den gang. Dette er neppe historisk riktig. Hans rettsyn og sunde omdømme kom jo også tilsyne under hans politiske arbeide; men han var en ytterst forsiktig og konservativ mann som lengst mulig holdt på det bestående. Vi vet at han og Søren Jaabæk kom sammen inn på stortinget. Jaabæk blev snart opmerksom på den begavede nordlandsbonde og vilde selvsagt ha ham over på sin side, uten at det dog vilde lykkes. Jaabæk var embetsmennenes, særlig prestenes, tuktemester og svøpe. Sellevolds autoritetsdyrkelse likeoverfor kongen og prestene kan synes oss nutidsmennesker vel meget av det gode. Hans politiske ideal var høyres fører Schweigaard. Kort og godt: stortingsmann Sellevold var høiremann.

Han blev innvalgt i det første herredsstyre og videre som suppleant til formannskapet.

Han var ordfører i 1840-44, 1848-52, 1856-60, formann 1861-62, viceordfører 1863-64, medlem i alt ca. 18 år, deltok i 57 møter og foredrog som ordfører og ukeordfører 136 saker, valgt 5 ganger.

Han var medlem av amtstinget 1841 -42 og 43. (Fra og med 1844 til og med 1858 holdtes amts­tinget annet hvem, år.)

I 1850 hadde han innsendt forfallsanmeldelse, da „han lider av døvhet og anser sig uskikket til å deltage i Amtstingets forhandlinger."

Vice­ordføreren Tarald A. Olsen Furunæs (Fornes) møtte.

I 1858 blev Dverberg uten representasjon på amtstinget. ,,Fra Dverberg Formandskabsdistrikt møtte hverken Ordfører eller Viseordfører, men da Fogden i Lofoten opser, Ordføreren, Gaardbruker Sellevold i længere Tid har været fraværende ved Finmarksfiskeriene, hvorfra han sandsynligvis endnu ikke er kommen tilbage, fandt Forsamlingen intet at bemerke i anledning hans udeblivelse."

Han var igjen medlem av amtstinget i 1859. I 1860 blev Dverberg atter urepresentert. „Deretter fremlagdes og foredroges Skrivelse fra den tilstedeværende Ordfører fra Dverberg, A. Sellevold, hvori han paa grund av sin Døvhet søger sig fritaget for at deltage i Amtstingets forhandlinger. Dette Andragende blev av den anførte grund enst. indvilget."

Det sies at han under sitt virke i amtskommunen engang skrev en innstilling om fiskeriforhold, som ved sin form og sitt innhold vakte berettiget oppsikt. Under 20, juli 1859 blev han beskikket som medlem av en ved kgl. resolusjon nedsatt kommisjon til undersøkelse av de nordlandske handelsforhold m. v.

Man kan med undren spørre hvordan en så tunghørt mann - man måtte jo stå like ved og rope inn i øret på ham - kunde delta i så mange og krevende gjøremål. Det viser jo hvor stor tillit hans samtid hadde til ham, og er det beste bevis for at han hva dyktighet angår raget adskillig opp over det alminnelige. Han var dessuten i besiddelse av en usedvanlig orienterings- og kombinasjonsevne. Han behøvet som regel bare å få tilropet et par ord, så var han herre over situasjonen.

Den 3. mai 1883 blev Sellevold på Dverberg skole overrakt en pengegave fra stortingsmenn, venner og kjenninger. Sogneprest Mossin holdt en vakker liten tale til ham.

80-åringen tok ordet. Han var legemlig skrøpelig, men åndsfrisk, og begyndte på en høit anlagt tale. Den vilde om han hadde maktet å fullføre den, så og si blitt hans åndelige testamente. Men bevegelsen tok ham, han måtte sette sig efter å ha sluttet omtrent så: „Jeg må nok slutte  - jeg kan ikke mere - jeg formår ikke å uttale hvad der ligger mig på hjertets grunn -". Dette var hans siste offisielle tale. Senere på året erholdt han medaljen for borgerdåd.

De siste 10 år av sitt liv til han i 1893 døde 90 år gammel, han blev begravet på 90-årsdagen, var han meget skrøpelig i legemlig henseende. Men han leste fremdeles, både innenad og utenad.

Under denne hans ubemerkede tilværelse begyndte hans samtid å glemme ham. Hans store boksamling, som nu vilde vært en severdighet av ubetalelig verdi, blev i utilgivelig tankeløshet solgt og spredt for alle vinde.

Å skrive vers var Sellevold alt begyndt med som gutt. Fra den tid han begyndte å ro fiske, formet hans tanker sig i verseform under den faste ro-takt, og når han kom hjem, hadde han gjerne en eller annen sang ferdig, mest av religiøst innhold. Når der inntraff en eller annen sørgelig begivenhet, diktet han gjerne noen vers:

“Tidt sang min sjel sin sørgetone, når et bedrøvet budskap lød”, begynte et av dem.

Desverre er mesteparten av hans sange og kvad gått tapt. Og efterslekten vil vanskelig kunde få et helhetsbillede av den merkeligste mann som Andøya hittil har fostret.