Aktuelt fra distriktet

Tilbake til Andoy

Dverberg kirke og menighetshuset. Foto: Idar Nilssen.

Nordgården på Myre

Av Sigrid Dahle

Artikkelen ble skrevet i år 2000, da Sigrid var 87 år. Hun er fortsatt et høyst oppegående "levende leksikon" og ble i 2007 utnevnet til æresmedlem av historielaget.

Nordgården

Huset ble bygget omkring 1850, og var da det nordste huset på "Myre i Dverberg herred", som det den gang hette.

Huset på Nordgården ble bygget rundt 1850. Det ligger der fortsatt, som et smykke. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

Min oldefar Ole Gansmoe bygde huset. Min oldemor het Johanna Margrete. De hadde 2 barn: Ida og Hans. Hans som ble min bestefar, var gift med Helene Amalie. De hadde 2 sønner: Ole Nicolai og Thorleif Bernhard. Ole Nicolai ble gift med jordmor Hansine Marie Forselv, som var fra Skjomen i Ofoten. Og her begynner "Norrgårds"-historien for alvor:

Den 22. oktober i 1913 fødtes 2 jenter til verden på Sørloftet i Norrgården. Da der allerede var 4 jenter fra før, var vel ikke gleden så stor. Disse 2 jentene fikk navnene Ingrid Johanna og Sigrid Margrete - etter oldemor Johanna Margrete Gansmoe.

Vel et år etter - 24. januar i 1915, kom det igjen ei jente til verden, ho Hanna Otelie, i samme seng og loft. Der var nu 7 jenter i Nordgården.

Da tvillingene var født, ble det nok ekstra mye vugging og pass for våre store søstre, så Helene - nr 2 av søstrene - uttalte ønske om at den ene skulle kastes i møkkerdungen og den andre i askedungen. Vi tilgir henne så gjerne disse ønskene !

Barneflokken voks. En sønn kom omsider til verden - stor stas ! Hans Ditlev - og ditto en jente - Marta Marie og enda en gutt som fikk navnet Thorleif Berg. Nu var barneflokken fulltallig. Mor ble syk og det måtte vel tas hensyn til hennes helse - i seneste laget. Men så var det da kommet 2 sønner til Nordgården. Og ingen vil vi ha unnvært ! Vi var så glade for alle våre søsken !

Gudrun Elvida, 19. juli 1906.

Helene Antonette 6. juni 1908.

Borghild Konstanse 13. desember 1910.

Margot Therese 2. juli 1912.

Ingrid Johanna 22. oktober 1913.

Sigrid Margrete 22. oktober 1913.

Hanna Otelie 24. januar 1915.

Hans Ditlev 5. september 1917.

Marta Marie 30. mars 1919.

Thorleif Berg 24. januar 1922.

I året 1917, da vår første bror kom til verden, var det uår. Det ble lite av grøden. Poteten som kanskje var hovednæringen (ved siden av fisk) ble små og sene. Plukking av multer begynte den dagen Hans kom til verden - den 5. september.

Vår eldste søster, Gudrun Elvida, fikk begynne på en ungpikeskole, ved hjelp fra vår onkel Thorleif, som ingen barn hadde og som selv hadde fatt boklig utdannelse i sin undgom. Far som var eldst av brødrene, skulle overta gården og smedarbeidet etter sin far.

Gudrun fikk altså begynne på Eusjenia Stiftelse i Oslo. En nær slektning av far, tante Ragnhild, var lærer der. Gudrun har senere fortalt at hun var flau over at vi ble så mange søsken, men og kanskje mest for mors skyld..

Vel, vi voks opp i Nordgården. Det var store barneflokker i alle hus, - til dels flere unger enn hos oss. Og det var bare fint, for alltid var det lek og moro, men også arbeid: Kopper skulle vaskes, kniver skulle pusses, gulv skulle kostes og vaskes 2 ganger i uka. Vann skulle bæres fra elva og fylles i en stor strompe i Nordgårds-bislaget. (Vannet ble båret i 2 store bøtter på børtre.) Til fjøset skulle det også bæres vann, 4 - 5 kuer, noen sauer og hesten Maud trengte ikke så lite vann !

Dette måtte gjøres hver dag. Vi hjalp nok til å bære vann, men du så mange vannbøtter mor og far bar fra elva og opp til huset - helt til det på 20-åra ble lagt vannrør fra elva og opp til fjøset. Nu ble vannet pumpet opp i en cisterne under fjøstaket - for å få det høyt nok opp , til å kunne fa springvann inn til kjøkkenet.

Nu ble det fint å bo i Nordgården. Snedig ordning med springvann til kjøkkenet. Men vi fikk da jobb med pumpingen først, selv om det var en stor lettelse i forhold til å måtte bære på bøttevis av vann.

Hva lekte vi med som barn ?

Om vinteren ble det nok mest innelek, i hvert fall mens vi var små ( førskolealder ). Dukke laget vi av gamle utslitte putevar. Og kunne vi få tak i blomstret, eller bare et lite stykke farvet bomullsstoff, var vi overlykkelige - det kunne bli fine klær til dukkene våre. Det hendte vi fikk fatt i en liten kasse, eller en pen eske, passelig stor til å ha lekene våre i. Margarinkasser fantes ikke, kan jeg huske at margarinen ble solgt i spann ( Lotus og Mono).

Vi, Ingrid, Hanna Wicklund og jeg, hadde hver vår leke-kassehus med pene små esker vi samlet på, til møbler. Hanna Wicklund var veldig heldig fordi hun var datterdatter til kjøpmann Hans Dybvik. Med snille tanter og butikkdamer - det kunne vel falle en eller annen pen eske fra den kanten. Ja dukkene fikk hyggelige stuer, og så pyntet vi "lørve"-dukkene våre, og lot dem få ha selskap - inviterte hverandres dukker - og vi som " mødre " var med . Vi snakket veldig fint - det ble gjerne Oslo-dialekt (trodde vi). Vi sa : "Ei" for jeg. Det sa vår gamle lærer og klokker, Ole Iver Krogstad. Han hadde vært lærer til min far og onkel, og også til 6 - 7 stykker av oss søsken i Nordgården, med litt islett av andre lærere.

Dukkekassene ble fraktet mellom Wicklundhuset og Nordgården. Wicklundhuset var stort med 2 stuer og veranda. Der kunne vi bo i en stue hver, og da ble det holdt mange lekeselskaper.

En annen form for innelek var: " Leke skole", helst i Nordgården

Da hadde vi hver vår tur til å være lærer. Skoledagene begynte alltid med salmesang og noe som lignet på andakt. Så fortsatte timene som de skulle, med staving, tall og bokstavskriving. En annen lek var: "Opp død mann". Det var vel fra krigsårene 1914 til 18, som hadde satt sine spor til den leken. Det gamle klaffebordet i Nordgården, som daglig ble dekket til 10-12 stykker, til middag. Vi barn måtte stå og spise. Det hette den gang at man skulle bli så stor av å stå og spise. Dessverre har ikke den myten holdt stikk. Sannheten var nok den at det ikke fantes stoler til alle sammen.

Jeg husker godt far arbeidet en "divan" med springfjærer og fint trekk på. Den kunne man sitte på, men den ble også fin å hoppe på.. Ja, så var det klaffebordet, det hadde vi mye glede av. Når mor var i fjøset, satte vi en stol under klaffene slik at det ble en fin akebakke. Og der seilte vi ned i tur og orden, og hadde stor moro.

Gyngestolen brukte vi til båt, - og som annet fremkomstmiddel. Den ga plass ti tre - fire unger, med beina ut til hver side ut gjennom sprinklene. Margot ledet reisen langt ut i den store verden - minst rundt Andøya ! Lærer Krogstad hadde jo engang tatt skoleungene med på en slik tur. En av lokalbåtene gikk den veien, om Nordmela, Bleik, Andenes, Kvalnes og til Myre Dverberg. Jeg var så dødsens redd for "Nordmela-båten" ! Jeg sprang alltid inn, når den fløytet ute på sjøen og meldte sin ankomst. Mine store søstre hadde moro av det, og skremte meg: "Nu kjem Nordmela-båten ! " - Gyngestol-reisen kunne bli veldig voldsom, og det hendte at stolen gikk rundt. Men det var bare kollisjon med andre båter, og passet godt inn i reisen.

Om vinteren var sjøveisbakken en yndet plass for aking. Far arbeidet en stor kjelke med gode meier og godt beslag. Den glei godt i bakken, og med mange unger på og skaresnø og godt føre, havna vi langt nede i bakken. Til sjøveisbakken kom det unger fra hele Myre, og det var moro.

Til Stallberget og Skotberget ble det ordnet turer i godt vinterføre, da med store sleder. Spissleden til far var kjempefin. - Og så isvintere, hvor alle var med på " Iskaruseller. "

Vår

Så ble det vår, snøsmelting-, sol og deilige dager. Vi unger hadde samlet hva vi kunne av gamle bord, kasser med mer, og laget lekehus under låvebrua og langs fjøsveggen. Der ble det varmt og godt. "Brått" fra knuste fat og kopper hadde vi samlet i fjæra, på jordene etter at møkkerkjellerne var tømt utover markene. Da tok vi oss en tur , for å finne "Brått med roser på ". Det hendte at vi var heldig å finne en eller annen "dingel, dangel" som hadde hengt på en lampe eller lignende. Etter slike funn, kunne vi pynte opp i reolene i lekehusene våre. Så laget vi kaker av snø, av og til blandet med rød sand fra Sandhaugen. Aske var også fm blanding. Vi hadde et stort trau ferdig for blanding, og da laget vi boller med mer, la de på ei fjøl til frysing om natta. På samme tid ordnet vi til selskaper for hverandre.

Når kuene kom ut av fjøset og loven ble tømt for høy, likte vi å sope og rydde der. Vi vasket gjerne låvegulvene og vi fant hver vår lekeplass. Far bandt opp lange disser - 2 stykker - og med god fart, nådde vi nesten opp i taket ! Senere kom det turnringer og klatretau.

Gelendret over høystørten (et silolignet stort rom som ble fylt opp med høy oppe fra låvelemmen) som var så fin å balansere på, når det hadde begynt å komme nytt høy inn om høsten. Margot ramlet engang ned i størten da det var lite høy der. (Da var det ikke lov å balansere der !)

Når det var fullpakket med høy under brua, var det verdens fineste lekeplass. Da laget vi ganger i høyet og gjemte oss. Låven var, og sammen med kammerset der mor hadde veven stående, en ypperlig teatersal. Naboungene kom gjerne til Nordgården til "teaterforestilling". Da hadde vi skuespill. Vi hørte jo om skuespill som var holdt på ungdomshuset " Årvak " i forbindelse med jul og påske. - Og kabinettet og kammerset egnet seg fint for teateraktivitet, for der hadde vi portierer for den store åpningen. - En omreisende emissær som hette "Iversen", sammen med et antall damer, pleide å besøke Dverberg med sine predikantmøter på vinterstid. Disse møtene ble en god inspirasjonskilde til våre predikant-etterligninger ! Johanna Knudsen, Lena og Borghild var ypperlige aktører, og de sang til selvlagede "gitarer ". Du verden så mye moro !

Og - om sommeren trillet vi tønneball ned over bakken (to unger i lag). Noen var så heldig å ha ei gammel tønne med åpning både oppe og nede. Det var helst gutter som var så heldig.

Vi hadde uteleker i kjære bakker, hjemme i Nordgården, blant kjære søsken, gode venner, mor og far.

Lek og leven, gnell og latter. Ball i lengde. Ball med selte. Hopp i tau, hopp i lengde. Løp og treff. Og ball i lue. Paradis, på ene foten ! Ball på vegg, ja tusen kunster. Paradis på andre foten, samlet.  Snart kom kvelden. Allting slutt.

Martas 8 års dag, blant søsken og nabounger. Som alltid: Løp og hopp og ball på veggen. Dagros rautet med, og grisen grynta. Sauer brækte og høner kaklet ! Nordgårdstuner var "Idrettsplassen" vår. "Teatersal" var sørstua / kammerset.

Som barn måtte vi delta i alt forefallende arbeid. Etter hvert som vi voks til, fikk vi plikter. Det første var vel kniver som skulle pusses. Skuresand skulle hentes i Andholen. Det var en fin tur en sommerdag, sammen med mor og noen nabokoner. Så skulle kopper vaskes, og renhold av gulvene måtte vi hjelpe til med.

Ellers kan jeg jo nevne de forskjellige arbeidsoppgaver som vi måtte hjelpe til med; Torving, arveluking, høying, stell av sommerfjøs og melking. Vi hentet kuene ute fra beiteskogen om kveldene, før de skulle melkes. Ble det sent før kuene begynte å komme av seg selv, la vi oss ned på marka for å lytte etter bjelleklang - ørene godt presset til marka.

Ett minne fra barndomshjemmet, som ofte dukker fram fra Nordgården, det kjære gode hjemmet vårt: Når mor ventet og syntes vi ble lenge ved sommerfjøset. Om høsten ble kuene sene, før de kom til fjøset om kveldene. De la seg simpelthen igjen ved "Gravronna" i sopptida. De hadde for vane å gå etter sopp. De ble melketung og orket nok ikke veien ned til sommerfjøset. Da måtte vi gå og lete etter dem. Vi la øret til marka og lyttet etter bjellene. Det kunne bli sen kveld før vi endelig hadde fatt kuene i fjøset. Når vi da satt og melket inne i sommerfjøset, kunne vi se mor at mor sto på låvebrua i Nordgården, for å se etter oss, og om alt var i orden. Det var godt å se at mor så etter oss. Det hendte ofte at kuene dro helt til "Skogsætra" . Det var den verste plassen de kunne dra. For da gikk de i hengemyr, og dro jurene i aure og myr. Kuene gikk da etter hverandre, og ingen viste veien bedre enn de. Vi som kom etter, trodde aldri at kuene kunne komme opp av myra og trygt tilbake til fjøset.

Etter årets lek og arbeid (vi ble aldri presset til arbeid) var det hyggestunder , og hemmeligheter på kammersloftet. Skuespill/teater i Kabinettet. Seiling på klaffebordet i storstua (de minste). Nordstua skulle være ren og pyntet til en hver tid, der fikk vi unger holde oss unna. Lek på låven i regnvær, seiling med kjelke på låvebrua . Lekestuer, gamle kasser og bord hadde vi god bruk for.

Sandhaugen-området hadde sin spesielle natur, og der badet vi om sommeren i elva. Badekulpen var spesielt oppdemmet til det formålet. Og der lå kirkegården som vi besøkte og hadde med lyngkranser. Og i andektighet ba vi våre "Fadervår" der.

Så var det smia, hvor far arbeidet, med ambolt og blåsebelg. Båtstua hvor far hadde høvelbenk og dreibenk. Far dreide den gang dukker til Ingrid, Hanna og meg, og det ble julegaven det året. Far laget også ski til oss ved en annen anledning. Fine ski med luggebindinger. Bårstuloftet, som vi ryddet av og til. Gammelskolen med loft og kott. Der var vi mørkeredde - de store barna skremte oss !

En vinterdag like før jul.

Far hadde kjørt til Kjerkera etter torv. Barfrost og godt vær. Det passet fint å kunne gå opp til Sætra og skjære einer til juletreet. Lena, Borghild og noen venninner hadde lyst på en fin tur, så Ingrid og jeg fikk være med - godt kledd i varme kåper - og lugger på beina. Vi gikk den vante veien ved Nord-fjøsan, og videre mot riksveien ved Sør-fjøsan. Der skulle vi følge Nordmelaveien oppover. Ved sørfjøsan gikk en flokk sauer, og plutselig var det en som la etter oss. Da var det en annen unge som ropte; " Der er stangvis-væren ! Det er stangvisværen hans Karl !" Vi ble dødsens redde. Og løp det vi var god for. Noen kom seg gjennom utmarksgjærdet. Lena, Ingrid og jeg prøvde å komme oss inn i Hilda-fjøset. Å gru ! - den var låst - og væren var ikke langt unna. Men da fant Lena en åpen luke. Dyttet oss inne og kom seg så vidt inn selv etterpå. Væren gikk rundt fjøset flere ganger. Vi satt der minst en halv time, før vi torde å gå ut. Da hadde væren tatt en annen vei. Einehenting ble det ikke den dagen. Fraus gjorde vi, så vi hakket tenner. Men heldigvis kom far fra Kirkeraet med torvlasset. Å, vi frøys så, sa vi. Far prøvde å få oss til å løpe. Lena gjorde nok det, men Ingrid og jeg måtte løftes på torvlasset. Far tok av seg stortrøya og la over oss. Å, så skjønt det var å komme hjem - i ovnskroken i sørstua i Nordgården.

Etter sommerens mer eller mindre lek og arbeid, var julen veldig kjærkommen. Vi var med far ute i marka for å hente eine-greiner, til juletreet. Treet ble satt sammen hjemme, og stammen tok vi vare på fra år til år. I jula var vi alle ungene sammen med mor og far til kirken. Dombjelleklang på kirkeveien. Juletrefest på menighetshuset der mannskoret sang. Og vi sang, med fryd og glede, alle de gode, kjære, gamle, julesanger. Og så var det utrolig mange juleselskaper, med lek og moro. Så kunne vi ta fatt på et nytt skoleår.

Det var i romjula - søndags ettermiddag. De voksne skulle ha ro, og få hvile litt. En fredens stund. Middagen var spist. Oppvasken unnagjort i fellesskap av oss unger. Nu hvilte de voksne i ro og fred i sørstua. Vi framvokstringer skulle holde oss i kjøkkenet. Det gamle kjøkkenet, med stort spisekammer til, hyggelig når alt var i orden. Vi fant saktens noe å gjøre. Det var nok også en og annen utenforstående unge blant oss, og da er man gjerne litt ekstra opplagt.

Mørkt var det ute. Inne hadde vi nok en elektrisk lampe og noen julelys. Det passet veldig godt til å fortelle spøkelseshistorier, og annet.

Vår eldste søster Gudrun, hadde sammen med noen kamerater og små søsken, opplevd noe, både hyggelig og skremmende. En dag de var i Sandhaugen, hørte de plutselig et "brus", og så - nydelig sang. "Englesang". Fra skyene ? Kom det fra kirkegården ? eller hvor? Det var helt klar luft - en høstdag. De ble stående å lytte først, til sangen musikken, men så ble de redd og løp hjem. De fortalte hva de hadde hørt. Vi var veldig opptatt av den historien, og trodde fullt og fast på den. Denne historien er helt sannferdig. Det var jo lenge før både telefon og radioen hadde fått innpass i Nordgården. Ofte har jeg hørt den historien fortalt, av mine søstre, som mener helt og sikkert å ha opplevd den. Mange tanker har vi gjort oss. Nu tenker vi: " Å, radiobølger, Trådløs telefon, - det er da så godt å forstå. " Ja vel !

Det ble mange spøkelseshistorier fortalt i halvmørket i Nordgårds-kjøkkenet: Ved Ramsa-elva ble det stadig møtt en hest med 5 føtter og hvite menn. Folk var livredde - for hesten var virkelig skremmende. I Baråa-skogen var det skrømt. Ved Brå-fjøsen på Sæterssletta hadde fars gamle onkel sett hulder. Til og med ved Steinhaugen på Sjøveismarka spøkte det. Og de skumle "kottene" på gammelskolen ! At vi ble mørkeredde og skremt var ikke rart. Det hender - nu er jeg 87 år at Gammelskolen kommer inn i en nattlig drøm ! Orgelet og bokskapet, torvkassen og den store ovnen - hele rommet. Men jeg blir redd når jeg drømmer at jeg skal inn der.

Vi ble jo mer og mer oppskremt av hverandre, når historiene i kjøkkenkråa i Nordgården fikk sine frie utspill, og syntes det spøkte over alt. Uvilkårlig krøp vi nærmere og nærmere hverandre. Da med ett " Banket det på ytterdøra fra bislaget ". Å skrekk ! Men en i ungeflokken var voksen nok til å rope: "Hopp over døra", og en annen fikk mot til seg å rope: "Kryp gjennom nøkkelhullet" (Begge velkomstordene var svært populære, om ikke særlig veloppdragne !)

Vi trodde nok at en av våre søsken hadde lurt seg ut for å skremme oss litt enda mer. Men så kom det en fremmed mann inn - en som skulle snakke med far. Vi ble veldig flau. Men så ble det da også en forløsende latter.

5-fots hesten i Ramsåa og der omkring, som skremte så mange, ble avslørt av en modig mann: Det var ungdommer som lenge drev å skremte folk i mørketiden.

I Nordgården, i min barndom, stekte mor cirka 20 brød for uken, i den store bakerovnen. Grua var plassert inne i bislaget, og bakerovnen var murt utenfor veggen.

Brøddeigen ble satt og knadd kvelden før den ble stekt til brød. Deigen måtte taes opp eller knaes om, tidlig på bakerdagen.. Og så ble alle brødene bakt ut og stekt i bakerovnen. Ovnen måtte forberedes kvelden i forveien, da den måtte tennes opp. Den måtte være varm nok til å kunne steke alle brødene på samme tid. Det ble veldig gode brød. Det hendte at naboene ville bytte brød. Og det hendte også at naboer kom for å få steikt sin brødbakst. (Alida Hansen - nødsforetak).

Ovnen ble altså både varm og koselig å sitte på. Vi unger likte å være der, en eller to stykker om gangen, med leksebøker eller dukker. Mellom bakerovnen og vinduet til kammersloftet, som Ingrid, Hanna og jeg hadde til soverom, sto en stige fra bakken opp til taket. Det var gresstak på Nordgården. Gressmattene ble år om annet skiftet ut, og det lå et neverlag under torvmattene. Alle gamle hus på Dverberg hadde gresstak. I Nordgården ble gresstaket skiftet ut med mer moderne tak etter at min bror Hans hadde overtatt gården. ( Jeg syntes det var trist med nytt tak. ).

Den stigen opp til taket, ble ofte brukt av oss unger. Det var så skjønt på en solskinnsdag å kunne gå opp på taket for å se seg godt rundt omkring til alle kanter. Vi kunne legge oss ned der i ro og fred, slippe mas fra større søstre om ting som måtte gjøres. Vi hadde alle tildelte plikter. Vår storesøster "Lena" sa aldri navnene til Ingrid og meg. Hun kalte oss bestandig for "tvillenga". Vi, Ingrid og jeg, var på taket og så utover den store verden, koste oss i solen, helt til vi hørte Lena rope: " Tvillenga ! Kom dere ned og vask opp koppan !". Det var nok sikkert kopper etter frokosten vi hadde forlatt.

Om sommeren var den stigen som alltid stod i Bakerovnskråa, veldig god å ty til for oss som lå på kammersloftet. Vi listet oss ut en sommerskveld, Ingrid og jeg, etter at Hanna hadde sovnet. Da var det å stille seg ut vinduet, komme seg bort til stigen og liste seg ut i friheten. Vi var jo 1 1/4 år eldre enn Hanna. Men det varte aldri lenge før Hanna hadde oppdaget fluktforsøket ! Om vi lyktes, kunne leken "gjem og leit" fortsette i kveldsolen sammen med Wicklunds­ungene. Det var den samme stigen vi klatret opp i når vi skulle opp på grastaket på Nordgården.

Våre aller yngste søsken, Hans, Marta og Thorleif, ble vel mer for seg selv. De hadde jo sine kamerater, nære naboer og søsken til våre kamerater. Det ble jo heldigvis aldri mangel på lekekamerater. Det var så viselig ordnet fra Vår Herre, at da brødrene våre trengte kamerater, var der plenty - i nabohusene også !

Jeg husker at Hans hadde giktfeber og Thorleif hadde lungebetennelse. Så redd jeg var for at de ikke skulle bli friske ! (Jeg tror nok at mor mintes sine små brødre som alle døde av difteri i veldig ung alder. Hun hadde 3 brødre, og de døde alle før konfirmasjonsalder.)

Jeg husker Thorleif en gang som 2 åring, ble oppdaget langt opp i en stige. Thorleif sang ! Mor og far våknet mang en morgen av sang fra barnesengene. Kunne det være større glede !

Marta fikk skarlagensfeber - en fryktelig sykdom! Hun måtte interveneres i 6 uker. Men da Marta var frisk, fikk resten av søskenflokken samme sykdom. Og sykdommen fikk ellers stor spredning overalt på Dverberg.

Mor ble syk, hun fikk "våt plaurit" (vann i lungene), men hun var ikke på sykehus. Hun lå hjemme på "nordloftet". Jeg husker at dr. Randlev kom ofte på sykebesøk. Hørselen sviktet og hun fikk også astma. Stillingen som jordmor i Dverberg måtte hun si opp. Far hadde da også overtatt stillingen som kasserer i Dverberg Sparebank, etter vår gamle lærer Ole Ivar Krogstad. (Krogstad hadde da sluttet som lærer i 1925 og flyttet til Nesna der han hadde bygd seg hus.)

Bankstillingen

Far måtte holde banklokale (Bårstua), holde lys og brendsel, og renhold. Lønna var 200 kr i måneden. Og bankkundene kunne gjerne og likegodt komme på søndager. Da hadde de tid. Inn til mor skulle alle for å få seg kaffe. Det var mye folk fra vestersida (av Andøya) og hadde jo lang vei til bank og andre offentlige kontor.

Bårdstua, til høyre, gjorde en periode tjeneste som banklokale på Myre/Dverberg. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

Og her var besøk fra Oslo: Johannes Knudsen med familie. Nydelige unger hadde han. 2 jenter: Ida og Grete. Pent kledde, fine sko. Nesten for fine til å komme sammen med oss på Myre. Ida var sammen med oss på låven - det var jo der moroa foregikk! Uvant som hun var, med fjøsinngangen og innredningen der, snublet hun i låvetrappa og skadet hånden. Hun hadde vondt i hånda, men var ikke til lege. Det var heller ikke så alminnelig.

Hånden ble jo bra etter hvert, men hjemme i Oslo tok foreldrene henne med til lege og røntgenkontroll. Det viste seg da at hånden til Ida hadde fatt et brudd. Det var jo sørgelig. Jeg følte nesten skylde for det som hadde skjedd og fordi vi drog ungene med til alle mulige steder.

Våre nære slekt og venner, var Sjøveisfolket. Vår stamfar, som kom fra Overhalla i Trøndelag, lensmann Ingebrigt Gansmoe, bygde Sjøveien. Sønnen Ole Gansmoe, født i 1830, død i 1866, vår oldefar, bygde Nordgården på 1850-tallet. Bestefar Hans Riber Gansmoe, bror til Ida Knudsen, og så min far Ole Nicolai.

Lita Ingrid

Ho lita Ingrid som var sønnedatter til Ida Knudsen, var altså nær slekt, og blant våre daglige lekekamerater. De bodde på Tofta. Ingrid var ca 3 1/2 år yngre enn meg/oss. I våre øyne var hun nesten som enebarn å regne, selv om hun hadde en liten bror (Arnold). Hun hadde en fetter: Nils.

Alltid skulle lita Ingrid være sammen med oss. Selv om vi var i 8-9 årsalderen, syntes vi det kunne være plagsomt i blant. Ingrid fikk jo ikke lov til å balansere på låvebrugelenderet, ikke kunne hun være med å erte "sjøbølgene". Til nød kunne hun være med når vi hoppet over elva. Av og til klarte vi jo ikke "hoppet". Elva hadde jo flere bredder og dybder, og det hendte vi havnet utenfor kanten. Det var alltid sol og sommer, da vi var barn, så det var ikke så farlig om vi ble våte. Ellers var det veldig spennende å gå eller hoppe på Stener, der elva var på det bredeste, der var det jo også lavest vann. Ellers var jo Ingrid for liten til å dele våre hemmeligheter.

Det var slåttetid: Knudsen-folket var vel beslått med voksne mannfolk. (Av en barneflokk på 12 stykker, var det 8 gutter.) Når Erling, Wilhelm og Gustav var hjemme, slo de jorda med ljå. Slåtteteigen deres gikk rett opp fra Knudsen-gården, forbi Nordgårdsfjøset, og sluttet i Elvedalen. Stykket var akkurat så bredt, at 3 mann gikk i bredd, og slo med ljå.

Taktfast måtte det gjøres. Som barn var jeg imponert! Så var det d e n dagen! Stykket var ferdigslått. De 3 menn var gått hjem til middag, og skulle hvile litt for så å ta hesten "Trygg" og resten av familien med for å fortsette arbeidet på Lekangen. Da var det de hadde glemt en rive, oppe i Elvedalen. Lita Ingrid ble sendt opp til Nordgården, for å fa en av oss ungene med for å hente riva. Ja, det var jo greit. Jeg skulle være med, men i Nordgården var det flere unger. Et lynvarsel ble sendt, via "Blekkboks-telefonen", ned til Wicklund-gården. Og straks var vi en hel flokk unger på vei oppover Nordgårds-jorda. Riva henta Lita Ingrid og jeg fort. Men det ble jo mye moro med høysåtene på Nordgårdsjorda. Hanna og Ottar Wicklund i tillegg til oss pluss andre unger. De som ventet på riva, ble fort glemt. Tiden gikk jo så altfor fort i en slik situasjon. Da var det med ett: - et brøl fra Tofta: " Nu må dere se å pelle dere ned med riva ! " Da var det med ett. Lek og stup i høysåtene ble glemt. Ho lita Ingrid følte seg forrått av resten av flokken, og lot rive være rive. Da var det at mitt ansvar våknet, så jeg tok riva, og løp alene med den til de (rasende) travle slåttekarene. Rett i løvens gap. Ingen takk å fa der. Bare skjenn. Jeg syntes det var veldig urettferdig !

Hund og Katt

Da gammellensmannen O. K. Olsen og kona kom på besøk i Nordgården, hadde de med seg sin store hund Pan (som var kjæledeggen der i gården - de hadde ingen barn), og da freste katten vår, Truls. Og Pan gjødde av lungers fulle kraft. Det holdt på å bli slagsmål. Vi måtte redde Truls ut og stenge han inn i fjøset.

Senere kom våre søsken hjem med en søt liten valp, Sonja. Lenge skulte de på hverandre, Sonja og katten Truls, men de forstod nok at begge var like kjære i familien. - Og ble etter hvert verdens beste venner. Der Truls la seg, gikk alltid Sonja, og omvendt. Når den ene hadde vært ute lenge, var det stor gjensynsglede. Sonja var en koselig hund, leken og snill. Også Sonja fant den fine solhaugen på Sjøveismarka, den som vi likte så godt, "Båthaugen", fordi den lignet på en omvendt båt, ly for nordavind, og deilig sol mot sør. Vi likte å leke, hvile og lese bøker der. Sonja fant alltid noe å leke med, og tok gjerne ting med ut i fred og ro i solskinnet.

Far skulle i møte, og fant ikke sine nye kalosjer. " Nu hadde vi nu vaska, og flytta alle ting ! Ingen ting kunne få stå i fred, der han satte noe fra seg !" Men da var det en som mistenkte Sonja, og lekeplassen. Og så klart ! Kalosjene - sort utvendig og rød innvendig - ble funnet - på Båthaugen.

Sonja var uheldig og brakk en fot. Da gråt både Sonja og Truls. Det var nok flere som gråt !

Og jeg minnes far, når han gikk på sine vante turer opp over "raet" hjemme. Søndagskledd i sin stripete lyse lette sommer-trøye, med stråhatt på hodet. Mor spaserte gjerne en stund etter i forkle og søndagsstemningen og sammen kom de tilbake igjen. Mor skulle til Åse, Å og Sellevoll for å vaksinere mot kopper. Lena og jeg fikk være med.

Vi skulle kjøre med hest og sluffe. Lena skulle passe hesten Maud - Lena var flink med hest og vogn. Jeg husker hvor imponert jeg ble over å se Åseåsen - med noen få trær opp på toppen.

Barn og mødre var samlet i et privat hus hvor vaksineringen foregikk. Sellevoll skulle tas på hjemveien. Der stoppet vi hos Jørgen og Kristine Jørgenesen. Og der var alle mødre og barn samlet. Vi - og alle de andre - fikk servert kokt sjokolade og hvetebrød der. Jeg husker godt den store gryta med sjokoladen !

Torvtid

Når det var tid for torvarbeid, var ofte vi ungene bedt om å hjelpe andre også, med å reise torv til tørk. Torvet lå på "moa" i store "lomper", som var blitt skåret i skiver. Disse torvene skulle røyses opp og settes i sikk-sakk mot hverandre, slik at sol og vind kunne komme innimellom for å tørke torvet. Senere ble torvet lagt opp i meterhøye seter.

Vi var alltid med på torvreising hjemme, men der kunne vi ta det med ro, og hvile om vi ville. Hos naboene måtte vi henge i. Vi skulle jo få mat, og noen ører ! for arbeidet ! Det var moro og! Av og til - for å drive oss - slik at arbeidet kunne gå fort unna, reiste vi torvet slik at det ble et " gjerde " rundt en del lomper til en av de andre . Klarte vi ikke å reise alle lompene innen for inngjerdingen, før gjerdet var ferdig, ble vi sammenlignet med sauer i et innhenge. Vi kunne bare bræke, - og ta det med humør. Men det var litt ergerlig og, å bli gjerdet inne, så selv om ryggen verket, så vi nesten ikke klarte å reise oss opp igjen, var det bare å henge i. Slik gikk arbeidet fort unna !

Daumannsholen

På Øverkirkeraet fortalte far historier fra den tidens "gamle dager": På Nedkirkeraet ligger det to holer eller forhøyninger i terrenget, med et myrparti i mellom.

Et bryllupsfølge fra Vestersida skulle til Dverbergs gamle kirke for å vies. (Gammelkirka på Dverberg sto ved den gamle kirkegården øst og sør for Prestegården. Den gamle kirka ble sterkt skadet av lynnedslag vinteren 1734, men trulig reparert og sto i vel 100 år til. Den kirka vi nu har, ble bygget i 1843 og ble innviet 17. oktober samme år - iflg Jubileumsskriftet 1838-1938.)

Det var ikke bygget noen vei enda, fra vestsida til Dverberg, så ferdselen måtte bare følge terrenget etter beste måte. Brudefølget var vel heller ikke stort, og hestekyss var datidens framkomstmiddel. Ruta ble lagt mellom disse to skogsholene, og der var det et "bunnløst" myrhull. Og der havnet hele brudefølget, fortelles det ! Og slik oppsto vel navnet "Daumannsholen ".

Ett er sikkert, et farlig myrhull finnes der, i nedkanten av myra. Vi ble som barn alltid advart mot å gå der, når vi skulle plukke bær. Og i Daumannsholan har vi plukket mye tyttebær og molter i myra mellom holene. Ellers plukket vi molter i torvedammene, - der voks det store og fine bær.

Molteplukkinga ble bestemt til en avtalt dag. Flagg ble heist kl. 8 om morgenen. Det var gammellensmannen som sto for den oppgaven. Før klokka 8 om morgenen måtte ingen ha satt sine ben på moltemyrene. Det ble jo litt forskjell likevel, fordi noen syklet og noen gikk. Retten til å plukke molter, ble ordnet i henhold til eiendomsstørrelse. Den retten gjalt også rett til torve-teiger og annen utmarksretter.

Lenge før krigen

Vi var bare unger, men måtte alltid være med på gårdens vanlige gjøremål. Så en høst, vi tok opp poteter i den store potetåkeren i Hopenga. Alt foregikk med grev. Potetene tømte vi etter hvert opp i kassevogna, som ble kjørt heim etter hvert med hesten - ho Maud. Og far var den som måtte ned med potetlasset.

Vi gledet oss veldig til "Nons-maten". Det vanket gjerne noe godt på slike arbeidsdager. Ost og syltetøy på brødskiva, og kaker til. Rømme med multer og sukker var særlig godt på skiva.

Den dagen jeg husker her - hadde mor bakt de 20 brødene som ble stekt i bakerovnen i Nordgården og skulle vare en uke. Far hadde nettopp kjøpt inn en sekk mel, som vel heller ikke varte så lenge. Endelig kom nonsmaten og kakaoen. Men du store skuffelse ! Brødskivene smakte parafin ! - og var forferdelig. Vi kunne ikke spise stort. Da far reklamerte over melsekken, som hadde stått ved siden av en parafinpumpe på butikkens lager, fikk han til svar: " At det var da svært så finspiste vi var - som ikke kunne spise vanlig mat !" Melsekken ble erstatten med en ny sekk !

I 30 åra - og før og lenge etter.

Det var begravelse - en nær nabo. Det var ikke vanlig med kirkebesøk i 30-åra ved begravelser. Fra begravelsesgården ble det sendt ut en lapp - om dag og tid for den forestående begravelse. En eller annen gikk fra hus til hus og inviterte, eller varslet om begravelse.

Og naboene møtte opp i hjemmet der begravelsestale og utsyngingen fra hjemmet foregikk. Båren ble kjørt med hest og slede opp til kirkegården. Og begravelsesfølget gikk andektig etter. En dame som undret seg en gang over at en av familiens nærmeste ikke var med i følget, nevnte det for sin "side-gåer", fikk til svar: "Ser du ikke, hun går jo der, attmed liket".

Presten hadde alltid kjole og krave, og hjem fra kirkegården ble kraven båret i en liten koffert - til serveringsstedet. Det ble alltid servert kaffe til hele følget den gang. Noen damer som var betrodd til å bære prestens koffert, uten å vite hva den inneholdt, gikk inn i naboens hus for å varme seg litt. De ante ikke at presten ventet på sin løse skjortesnipp og slips, men nysgjerrig som de var, kikket en i kofferten for å se hva presten alltid bar med seg. Da fikk de imidlertid farta på seg- og som tenkt - presten sto og ventet på snippen - han kunne ikke gå inn til kaffebordet før han fikk på seg snipp og slips.

Ærlige som damene var, sa den ene damen som var ansvarlig for kofferttransporten: " Ja, hadde vi nu bare "ainst", å se i kofferten før, så skulle vi nok vært her før ".

Naboer

Ho Emma kom ruslende oppover Johan Knutsen marka, med hendene under storforkledet. Ho Bergitte besøkte vi i blant. Bergitte arbeidet alltid veldig intenst, med forte, knappe bevegelser.

Ho Kitty Wicklund var så snar og lett på foten, hun nesten løp bestandig - gikk aldri.

Fru Dybvik ( Lina ) var en verdig fin dame. Omtrent som fru lensmann (Ella Hovde Olsen).

Peder Pettersen ekspederte lokalbåten 6 ganger i uka. Ho Lina, kona til Peder, hadde alltid besøk av vestersidinger, som skulle reise med lokalbåten til Harstad.

Aksele Riber lo, alltid.

Fru Jesper Olsen lærte jeg først å kjenne etter at min mann Reidar døde. Jeg ble glad i henne.

Ella H Olsen var en barsk dame, som barn fryktet vi henne. - Det ble ikke så lett for Ingrid å flytte sammen med henne. Ingrid og Knut var leieboere i Jespergården, nabogården til lensmannsgården der Ella bodde. Senere fikk de tilbud om å overta den gamle lensmannsgården fra Ella, og flyttet dit. Helga og Trond var små den gang. En dag gled Ella på noen våte bord ute på gårdsplassen, og brakk lårhalsen. Hun måtte til Harstad sykehus, der døde hun.

Antonette Torbergsen var snill, og tok oss gjerne med på tur til Åkla. Da hadde vi med brus. Brusen måtte spedes med vann, så det kunne bli nok til alle.

Marie Gansmoe kom ofte på besøk til Nordgården. Ellers syklet hun langt opp i de gråe år. Marie flyttet til sin datter Julianna på Nordmela, og sokneprest Urdal sa: "Bare de ikke gjør deg til Baptist". Han Sverre og ho Anna, han Ingvart og ho Nilda var også våre gode venner. På vei til sommerfjøset kom ho Ane Abelsen, ho Marie og han Magnus Lund, han Andreas og han Arnulf, og så ho Ane. De hadde ei ku og noen geiter.

Hyggelig selskap på fjøsveien var ho Mossa Dybvik, Ragna Solberg, Solveig Torbergsen. Det kom folk til senere i vår fjøsparsel, eller nord for Lensmannsbakken: Nordingene. Sofie og Efraim, også Gunvor og Gustav.

Ho Alida Hansen ( min gudmor) kom ofte over markene til Nordgården. Ho Lise Schaug. Og for all del ho Akseline Amundsen.

Du, for noen hyggelige mennesker - alle som bodde nord for Lensmannsbakken ! Det var dem vi kjente så godt, og var så glade i !

Nordgården fikk nye eiere. : Hans og Lilly.

Vi ble jo voksne etter hvert, også i Nordgården.

De fleste hadde vært borte på skole, og de eldste hadde inngått ekteskap. Lena og Andreas Bjåstad. Gudrun og Waldemar Lager. Så kom mitt og Reidars bryllup - mandag den 28. januar 1935. Alle prester i Vesterålen ble syke i helga. Men omsider fikk vi en prest fra Sortland som kunne gjennomføre vielsen. - Og så ble Margot og Kristian gift.

I Nordgården skulle det være bryllup, nr 4 av døtrene skulle inngå i det hellige ekteskap. Det var august måned i deilig vær. Inne i kjøkkenet og stue var det pyntet, og duket til middag. Ellers kaffe og kaker til senere servering. Låven i Nordgården var vasket, pyntet med grønt, strødd med glyserin, stearin eller potetmel for å få et godt dansegulv. Inne i stuene i Nordgården oppholdt de eldste seg. Lyttet til fars orgelmusikk, som vi den gang syntes var så koselig.

Dansemusikken på låven ble besørget av så vidt jeg nu kan huske, av trekkspilltoner fra Hans og Thorleif. Noen drag på dragspillet, besørget også Marta. Kanskje var det også noen andre spillemenn inne i bildet. Ett er i hvert fall sikkert: Et strålende bryllup var det. Den unge styrmannen fra Sigerfjord hadde valgt den peneste jenta i Nordgården. Ved bryllupsbordet var det ikke servert annen drikke enn hjemmelaget citron-øl. Siden har nok drikkene blitt sterkere og noe mer variert for oss alle.

"Snobbestedet Myre"

Hva gjorde Myre fortjent til det hedersnavnet ?

Det var en gang et Dverberg herred !  Og den gang var gården/stedet Myre, sentrumet i herredet.

Det var fra gammelt av og helt naturlig. Vi hadde jo her på stedet Kirken. Og da hadde vi følgelig prestegården med sine mange tjenere: Prest og prestefrue, husjomfru, stuepiker, kokke, barnepike m.fl. Så var det forpakteren av prestegårdsjordene, - med sine tjenere, og Klokkergården. Klokkeren var også lærer og bankmann. Vi hadde organist, trygdekasse, Doktorgården med legekontor og sykestue. Så var det Tingstua, Telefonstasjon, gjestgiveri og skomaker. Dampskipsekspedisjonen hadde 6 lokalbåtanløp i uka, - og 3 store kaier: Det var Dybvik-kaia, Peder-kaia og Norman-kaia. Og her var poståpneri, lensmannskontor, bank og jordmor, bakeri ( Skagens, senere Linchausens) og 5-6 butikker.

Før Meieriets dager, kom folk fra gårdene og solgte/leverte smør til butikken, for elting, salting og videre sending til nærmeste meieri. Smørmottak, se nedenfor, hver onsdag. Så hadde vi lysverk/vindmølle og sykkelfabrikk. Vi hadde skoler, den gamle og den nye, som ble bygget i 37' - 38'.

Jordstyret, vegvesen og ligningskontor hadde kontor på Myre, og i blant hadde Ordføreren kontor her.

Og sydamer, friserdame/salong. Alt hva en kommune med respekt for seg selv kunne ønske ! Her på Myre hadde herredet alle sine kontor, spredt omkring i alle hus. Det er fristende å si at den Gud gir et arbeid, gir han også forstand. Eller: den som av Gud fikk sitt adelsbrev, han treng ikke kongens stempel.

Nu var det jo så at prest og lege (doktor) kom sør fra landet. De var gift, og hadde fine fruer med nordover. De hadde en annen og " fornem" dialekt (etter våres mening). Dette smitta jo litt over på oss trege Andøy-væringer.

Det luktet nok "Cigar" av folk en møtte spaserende på landeveien en søndagstur, for ikke å snakke om hvis vi unger gikk feil og forvillet oss inn i entreen/gangen, i stedet for bislagsdøra som vi rettelig skulle bruke.

Nu tenker jeg på oss som unger gikk rundt med julekort. Det var vanlig med julehilsener til gode naboer. Far, fikk en hel bunke med julekort fra den gamle læreren vår, som var flyttet til Nesna. Vi fikk æren av å gå rundt til naboer og levere disse kortene, - vi var jo så mange. Vi unger gikk gjerne den runden. Det vanket jo gjerne noe godt - et eple eller en kake eller aller best: Druer. som var kommet i små tønner, nedlagt i kork, til julen !

Smørforeninga

Meieriet i Risøyhamn var enda bare i bøndenes tanker. Men her var stiftet en smørforening. Nærsagt alle husstander hadde ei ku, eller 2 - 3. Noen hadde flere. Separator hadde alle, den var fin å synge etter: "Innvidde husker separator-sangen til Alida Hansen". Melka ble separert i hjemmene. Fløten ble tatt vare på, og kjerna til smør om tirsdagene. Ungene fikk pent drikke separert-melk, - ikke helt akseptert av matekspertene den gang. Iblant drakk ungene havresaft til maten. Onsdag var det smørdag, levering av smør. Da kom konene fra Saura og andre gårder til "snobbestaden", med smørspanna si, for å selge smøret - enten til Kjøpmann H.P. Myhre, der elta og salta Inga Hansen smøret, eller hos Hans Dybvik der Mimi fra Åse tok seg av smøret, elta, salta og veide. Noen leverte smør til H.T. Hansen. Smøret ble videre sendt til nærmeste meieri, Harstad, tror jeg.

Dette var litt av en markedsdag, når smøret skulle leveres. For mange var det vel ikke så store smørklatten i spannet, og så store pengebeløp ble det heller ikke betalt. Men dagen var like hyggelig allikevel. For dem som fikk Myreturen - som for oss som fikk besøk. Hjemme i Nordgården hadde vi besøk fra Saura. Det var ho Laura og ho Bara, og i blant ho Kasbara. I Nordgården ble det servert kaffe og litt var vel igjen av mors hvetekaker. - Kjernemelk for den som ønsket det.

Det ble kokt kjernemelksgrøt. Det ble også elta inn kjernemelk i margarinen vi kjøpte i spann - Lotus eller Mono.

Jeg husker vi kom hjem fra skolen i matfriminuttet. Da var det "alltid" besøk fra en eller annen kant. Vi syntes det var så hyggelig. De fleste smørleverandørene kom gående og skulle gå på beina hjem igjen. De trengte å hvile litt. Mange av dem som allikevel hadde lagt veien til Myre, skulle også besøke et av herreds-kontorene rundt omkring i sentrum. Det kunne bli mange hus å gå innom. Ikke annet å vente at misunnelser kunne oppstå. - Vi hadde det jo så lettvint - hvitsnippene på Myre.   

At jeg har tenkt på dette nu, er nok fordi stedet Myre/Dverberg av de andre gårdene i herredet, ble kalt for "Snobbestaden Myre".

Det her hendt helt opp til vår tid at det har blitt nevnt, - mer som en spøk kanskje. Men jeg synes det er grunn til å se litt nærmere på dette - på grunnen til harselasen. Misunnelse, kan hende?

Samfunnshuset, sammenslåing av kommunene ? En annen ting: når en skal prøve å granske barndommen/ungdomstida - fra mitt ståsted - På Myre fantes ingen som ble betraktet som " Kjerring " (i nedsettende tone): Nei, her var alle fruer, herrer - med tittel selvfølgelig. Noen finere enn andre, naturligvis, her var koner, madammer, jomfruer, enkefruer, småfrøkener og så en skokk med unger.

Det ble litt rart engang. Jeg var med mor i en forening. Den dagen var her besøk av en misjonsvenn. Han var hovedtaler på foreningsmøtet. Mannen reiste omkring i menighetene, og hadde vært her før. Så om formiddagen hadde han vært og hilst på en familie som han kjente fra før. Og han fortalte om besøket, som hadde vært så hyggelig. Kjerringa i huset hadde server kaffe og god mat.

"Kjerringa - som også ble navngitt ! Tenk, kjerringa!, om den damen. Det ble både pinlig og latterlig i forsamlingen. Vi kunne ikke tenke oss å nevne henne som kjerring. Nu har jeg selvsagt ikke på noen måte motforestillinger til å bruke en slik betegnelse.

Det var en veldig hyggelig og god preiker, som vi alltid har satt pris på - han lever enda. Han fikk en misjonsreise til Kina engang. Han fortalte om den turen, bl.a: Han kunne jo selvfølgelig gjøre seg dårlig forstått i Kina. Det ville nok ha vært vanskelig for de fleste ! Men han var i godt reiseselskap, og var blitt gjort oppmerksom på alle farer som kunne møte han der. Bl.a. måtte han ta godt vare på sin reisebagasje, for i Hong Kong kunne alt hende: Satte han kofferten ned for å løfte på hatten, ville sikkert kofferten bli stjålet, eller omvendt. Vel, alt gikk bra i godt selskap, - heilt til han skulle hjem:

Han gikk fortrinnsvis fullt i lag med andre i samme følget. Alt gikk bra helt til han sto ved skranken og skulle levere billetten. Da var den borte! Der sto han ! Hvor var det blitt av billetten ? Hva skulle han gjøre ? Fortvilet! Tiden var knapp, og språket ! Hva skulle han gjøre? Han tenkte så det knaket. Han hadde gått gjennom tollen, da hadde han alle papirene. Det var ingen annen råd, han måtte tilbake - tiden var knapp og språket !?

Han måtte tilbake, men kunne ikke ta med seg reisebagasjen. Den måtte stå igjen, han regnet ikke med å finne sakene sine igjen! Presanger til kone og barn fikk stå sin egen prøve ! Her var tiden dyrebar. Men da sa han til Gud: " Nu må du passe på tingene mine! Æ e nødt til å gå å finne billetten min !" Han gikk til siste tollpost. Der sto en smilende kineser og viftet med billetten hans! - Og han kunne fortsette i køen og fant all bagasjen sin urørt.

Da var det en som takket "Gud". Og han kom trygt heim til kona ( kjerringa) og barna, med gode minner og fine presanger. Dukken i behold til datteren.

Jeg syntes det var hyggelig å høre om hans opplevelser. En god forteller, og en hyggelig mann. ...han snakka om Gud, lekså ingen teng (Vett og Uvett) !

Så hendte det at samme mannen var her igjen en gang på 80-tallet. På Dahletun denne gang. Fullt hus. Han reiste fortsatt for Den norske Kirke. Som alltid var han hovedtaler. Og nu kom han inn på et besøk på en bondegård, hvor slaktinga foregikk. Kjerringa på gården hadde det travelt, mye å gjøre - og predikanten som den koselig mann han var, hadde hjulpet til med alt forefallende arbeid. Kjerringa som ofte ble nevnt, var veldig glad for hjelpen, og da han sa farvel, fikk han en god klem hos kjerringa på gården.

Da var det jeg måtte skynde meg og ta ordet, før noen andre gjorde det! Jeg takket for den gode talen, jeg hadde merket at alle hadde spisset ørene, for å høre godt. Og jeg sa at nu var jeg sikker på at alle Kjerringene som var til stede her på møtet, hadde lyst til å gi han en god klem !

Så tilbake til Smobbestedet Myre / Dverberg. 

En kan spørge: Hvor er det blitt av alt som engang var ? Butikkene, kontorene, kaiene, bakeriene, cigar-lukta. Jeg sakner den. Skolene? Meieriet? Sykkelfabrikken? Lysverket? Snobbefolket?

Nu trur jeg ikke at Myre-folket var mer snobbete enn andre. Når vi ser bort fra at det den gang var fint å være : "Kontordame, Butikkdame, Telefondame, Handelsmann, Prest og Doktor m/ frue. Alle som hadde lønnet arbeid, hadde gjerne noen ekstra kroner. Alle andre hadde sjeldent noen kroner til overs. Hva har vi nu igjen av snobbetida ?

Fruer? Herrer ? Alle blir nu nevnt med fornavn, så ingen uinnvidde aner hvem det er engang det snakkes om.

Fra Nordgården 13. oktober 1956

Det var potetopptaking.

3 - 4 nabo-bønder gikk sammen om å anskaffe en opptaksmaskin. Maskinen ble dradd av et hestespann på 2 hester, og maskinen roterte opp potetjorden, og kastet potetene et stykke utover åkeren.

Unger, mange, plukket, trette rygger verket.

Solen skinner, god mat i vente. Siste dagen heldigvis.

I morgen atter skoledag. Høsten merkes godt i luften.

Lille Ole leker, plukker i sitt lille spann. Storesøster passer på han.

Også andre leker med han, kusiner, fettere.

Dagen er god. Etter allting er ferdig, far med hesten, kjører trygt og kjærlig, lille Ole hjem.

Etter dagens lek og gleder, lille Ole ligger i sin seng.

Far og mor har sagt "god natt". Aftenbønnen har de bedt. Bestemor og bestefar, har takket Gud for deres skatt. Ole drømmer, latter anes, englesmil ved munn og øyne.

Neste dag er atter sol. Da kan Ole leke ute. Storesøster er på skole, far han jobber, mor det samme.

Båten fristende og kjær, Elva lokker, den må prøves. Båten flyter fort fra Ole. Den må nås ! Elva mørk, med bølger store.

Hundre meter cirka: Der ! Der ! Kjære Gud !

Tante Ingrid hopper ut i elva. Trekker Ole-gutt til lands. Inn i Dagny's hus - det er nærmest.

Lege hentes, mange timer brukes. Livet ikke reddes kan !

Vi bodde nede på Dahle-gården, over verkstedet. Om morgenen, den skjebnes dagen, kom Judit på besøk. Hun måtte fortelle om nattens drøm, den var så trist. Jeg ba henne sette seg i gyngestolen, og ba henne fortelle. Drømmen var fra Nordgården. Bare fortvilelse, far og mor og resten av familien var med i drømmen. Hun var opprørt og måtte fortelle.

Judit gikk, og jeg følte meg ute av stand til å begynne med noe. Været var godt og jeg tok min sykkel og satte kursen mot nord. Ved passering av Gunvald Larsens hus, ropte han Gunvald: " Har de funnet barnet ? Barnet, ka meine du ? - spurte jeg. "Veit ikke du at de leita etter barnet i Nordgården !"

Judit kom også og fortalte om sin drøm, da far døde på venteværelset hos dr. Backe Hansen. Begge disse drømmene kom til Judit før de virkelige hendelser. Var det varsel om ting som skulle skje ?

Enda Nordgården skal stå der, Nye slekter enn - vil bo der

Leddet 8 i Gansmoslekten her fra Dverberg, spredt i Norges vide land!

Hans Ditlevs 75-års dag

1) I Nordgården den gamle gård, det var så trist å tenke. Ingen odelsgutt der var , av søsken 7, - kun jenter.

2) (Pål sine høner) Men så om høsten året nitten hundre sytten, atter kom storken, med gutt denne gang.

Gleden ble stor, og flagget de heiste. Navnet ble Hans, etter farfar så klart.

3) (Tyven, Tyven) Odelsgutten Hanse-mann, han ble forvendt, du slette tid. Hver gang far gikk ut av døra for å handle på butikk:

Hylte lille Hans! Skrek og ville med, for blant menn på bua, møttes gutter flest.

4) (Tyven) I barndommen i lek og alvor, vokste interesser frem, Etter snekker yrket vraktes, skoledager måtte til.

" Bondemann , så klart" Banken ble din drøm! Andres penger trygt forvaltet (du i) Dverbergs bank.

5) På landbruksskole ble du sendt, en odelsgutt, må lære alt, Om hest og ku, om fjøs og jord, om slit fra gry til kveld.

6) (Nisser) Skal du bli bonde, Ku må du melke, Hest skal du strigle,

Gress må du slå. Poteter dyrke, Rygg må du bøye, Litt av et strev fra morgen til kveld.

Jorda du skapte

Jorda du skapte, Gud. Rund som en vakker kule. Du samlet alt vann til hav og fiskevann. Alt det tørre, til tørt land. Du lot vokse trær og blomster. Vi fikk fjell og daler, flate marker, elver, bekker, bakker. Du satte solen på passende avstand, til lys og varme. Månen til lys om natten, Stjerner til skjønnhet og glede, til og med nordlys, for at vi mennesker kan undre oss over ditt skaperverk. Regnbuen til løfte, en pakt, mellom Noa og hans ætt, fra Gud. Regnbuen i skyen skal være et tegn på pakten mellom Gud og mennesker, og alt som lever på jorda.

Så skapte du oss mennesker: " I ditt bilde". Vi fikk en ørliten klatt av ondskap i oss, -som vi selv skulle mestre. Mennesker som er Gud lik, har fått egen vilje og visdom. Vi, tapper jorda for olje, bygger tunneler under hav og gjennom fjell. Driver atomspregninger i hav og jord, sender raketter til månen, flyr over hav og land. Kriger mot naboland. Hvor blir det av godheten ? Kjærligheten ? som skulle være størst. Gud, la den Hellige Ånd overstrømme oss, og lære oss din vilje.