Aktuelt fra distriktet

Tilbake til startsiden

Fra "Skulpturlandskap Nordland" på Andenes. Foto: Idar Nilssen.

Andeneshistorie

Av Oscar Østvig

Se også  Andenes krets

 

Tilbake til gammelt

 

Oscar Østvig har skrevet denne historiske utredningen om stedet Andenes slik han oppfattet at tingene kunne ha  vært i tidligere tider. Østvig var ansatt som kasserer i Andenes bygningskommune i mange år. Han var også tilknyttet trygdekassen i Andenes.

Oscar Neumann (1898-1977) var sønn av Margrethe Olea Hansen fra Lovika og Ole Johan J. Østvig fra Nesna. Oscar var gift med Petra J. Fjeldberg.
 

Se også:

Magnhild og Leif Martin Andreassen - Andenes i utvikling over 100 års tid   |   Sivert With - Vågemot  |     Alf E. Hansen - Historia om Andenes havn  |   Ainnes-sangen  | Andenes, nesset uti havet  |  Hans Jørgen Svartvasmo - Noen minner fra 1960-årene på Andenes  |  Andenes kirke  |  Baptistkirken  |  Andenes gamle skole  |  Andenes, fra middelalderen (kirkegård)  |  Andenes (kirkegård)  |  Andenes gamle del (kirkegård)  |  Arresten - Andenes  |  Vesterbryn - Andenes  |  Overgårdbrygga - Andenes  |  Fjærland - Andenes  |  Garmo - Andenes  |  Gamle posthuset - Andenes  |  Elim - Andenes  |  Losjen - Andenes  |  Fyrvokterboligen - Andenes  |  Hussamlingen "Veita" på Andenes  |  Kiilgården - Andenes  |  Minnebautaen på Andenes fra siste krig  |  Minnebauta over Helmer Hanssen på Andenes  |  Minnebauta på Andenes over dikteren Hans Lind  |  Bautaen på Vær-bakkan på Andenes

Mer om Andenes.

 

 

 

 

Andenes i 1889. Det antatt eldste fotografiet fra stedet. Legg spesielt merke til den gamle kirkegården litt til høyre for sentrum i bildet. Foto utlånt fra Torstein Bertelsen. (Klikk for større bilde).

 

 

 

Andenes sist på 1940-tallet. I venstre billedkant Haugnessanden og Haugnes. I bakgrunnen torvskjåene og helt bakerst Fiskenes og Skarstein. (Klikk for større bilde).

 

Andenes har vært bebodd lenge før historisk tid. For veidemannen og fiskeren måtte her være gode fangstforhold, med kort vei til fiskefeltene, og fisk av et eller annet slag tilstede hele året rundt. En kan i alle fall regne med at så lenge folk har kunnet ferdes på sjøen, har det også bodd folk her ute.
Herom vitner bl.a. den ryggen som Sjøgata hviler på. I 4-5 meters tykkelse er den bygget opp av avfall og gamle tufter, lag for lag. Men folk har ikke bare bodd her ute på neset. Ved tidligere utgravinger er det funnet tufter også ved Merkeselva og ennå flere ved Toften. Ved Spanna i Kleiva er det synbart tufter og her bodde folk så sent som i det attende århundre. Under navnet Kleiva har gårdparten eget gårdsnummer under Andenes og tilhører Fyrvesenet som kjøpte den i midten av forrige århundre, da det var meningen først å sette fyrtårnet der.
Andenes og Andøya dukker først frem av historiens sagnaktige tåke på ca. 4-500-tallet. Der nevnes bl.a. Andøykongen Gudlaug og sønnen Gylaug som dro på krigstog til Jylland og sloss med svenske små­konger. Likeså historien om kong Godgest som fikk hesten Rafn i gave av kong Adils i Uppsala. En gang kongen red den, sprang hesten løpsk og ble kong Godgests banemann. Dette skulle ha hendt ved Ramså på Andøya.
Omkring år 550 e.kr.f. skriver Jordanes i sin gotherfolkets historie om en stamme blant Skandiafolkcne som han kaller Adogit, og som bodde i den nordligste del av landet. Der var det sammenhengende dag i 40 døgn om sommeren og om vinteren like lang natt. Det mener historikken skal være folket på Andøya.
Jarle-ætta, som senere kom til å styre over hele Norge, mener man hadde sin opprinnelse fra Andøya. Fra Andøya bredde de sin makt videre over hele Hålogaland og de flyttet etter hvert sørover og tok sete på Lade. Det distrikt som jarleetta opprinnelig rådde over het Omd og at Andøya har hett Omdarøy, og Omdarnes har vært det opprinnelige navn på Andenes.
 

Man har i de senere år funnet tuftene etter et høvdingsete på Åse fra jernalderen, og det er også funnet tufter fra jernalderen på Bø. Det har uten tvil vært en rik tid ut over mot vikingtiden, men etter kristendommens innførelse har det gått mer i bølgegang.
Både Olav Trygvason og Olav Haraldsson var så langt nord som på Andøya på sine såkalte kristningstokt, de hadde vel da fått med det viktigste for en hører ikke om at de var lenger nord.
I tiden etter Stiklestadslaget, hvor nordlendingene ikke minst var med, hører en ikke så meget om Andenes og Andøya, men at det var en viktig del av riket når det er et eget syssel, Andarnessysla, utenom Ylfessysla som dekker det øvrige Vesterålen.
Folkemengden har det gått opp eg ned med etter som det har vært gode og dårlige tider, avhengig blant annet av fiskets gang. Fiskeriene har jo utvilsomt, da som nu, vært hovednæringen.
Svartedauen i det fjortende århundre desimerte vel også befolkning her så vel som i det øvrige land.
 

På fjorten-, femten- og sekstenhundretallet er det atter stor bosetnad.
I denne tiden er Andenes eget len i likhet med Senja og Vesterålen. Etter skatteregnskapet for 1521 er således tallet på skattytere i Andenes og Dverberg høyere enn i de øvrige bygdene i Vesterålen. Relativt sett sto dette lenet høyt i folketall også i manntallet for 1567 og 1589.
En liste over skipsskatten til Bergenhus len fra 1563 viser at der var 5 jekter fra Andenes len. Disse var imidlertid betydelig større en de øvrige nordfra og førte opptil 3 ganger så mye fisk hver som hver av f. eks. helgelandsjektene.
I en reisebeskrivelse som fogden Erik Hanssøn Schønnebøl skrev i 1591 sier han bl.a, om Andenes:

 

“Vesten for Trondenes eller Seniens Lehn ligger det Lehn Annenness, som er et prestegjeld och et Fogderij och haffuer her paa dette Annenness udi gamle Dage verret Borgermester och Raad och de Borgermestre haffur hafft det i forlening, som heretter udi Anneness Beskriffuelse widere skal omthales.”
“Anneness er et Prestegjeld och et Fogderij och ligger nordost fra Westeraalen og westen for Sennien Lehn, och er en omflødd Øe, och paa dette samme Land er et skjønt Fiskeværd och der boer en stor Hob Fiskere, och der drages det aller beste Rav som man finder ved alNordlands Side, och der bruges en stor Handel och er saa godt som en halv Kjøbstad.
Mig er berettet och sagt af gamle trofaste Dannemænd at de Borgermestre och Raadmænd udi Bergen haffue haft det samme Leen udi Forleening af Kongen, dog med saadanne Vilkaar at 6 eller 7 af dennem skulde være her hvert aar udi dette Fiskeverd Anneness, och naar Laugtinget stod, da skulde de sidde hos, hos Laugmanden och hjelpe hver Mand til rette, baade fattig och ,saa at det kunde gaae Illigeligt til udi al Maade, och somme siger at disse samme som haffue været Herremænd, Ridder och Riddersmænd och alligevel haffue de været Borgermestre och Raadmænd idi Bergen.”
 

Det var et privilegium å få Andenes til forlening. Således hadde Munkeliv Kloster det til forlening fra 1450. Så kom rådmennene i Bergen fra 1528, en tid var det biskop O1av i Bergen og senere danske adelsmenn til 1592.
Etter at hollenderen Willem Barentz gjenoppdaget Svalbard i 1589 begynte hollenderne hvalfangst der og kom også til å opprette hvalstasjoner på norskekysten. Preben von Ahnen som var lensherre over all Nordlandene i midten av 1600-tallet gikk i kompani med den hollandske admiral de Ruyter og de drev da hvalfangst i noen år på norskekysten.
Petter Dass har også et kapitel om dette i sin "Nordlands Trompet". Det er meget sannsynlig at det var stasjon på Andenes, det går igjen i navn som Fland- eller Flamberget, store og lille. Ennå i vårt århundre kunne man finne store hvalrygghvirvler oppe i sandmelene, og på Toften kan man den dag i dag finne rester etter en hvalskolt.
Imidlertid begynte handelsmonopolet, som Bergensborgerne fikk tildelt av kongen, å gjøre sin virkning på nordlendingenes økonomi med prisfall. Da det også inntraff uår på sjøen med harde vintre særlig på 1700 tallet, sank folket ned i armod og befolkningen gikk gradvis tilbake.

Om de kirkelige forhold i den katolske tiden vet en ikke så meget. At det har vært kirke på Andenes i denne tid er i alle fall sikkert. På Tromsø museum kan man se 17 forskjellige deler med stort og smått fra alterskapet, kristus- og helgenfigurer, veggteppe med innskripsjon, kordør, etc. datert helt tilbake til 1325. Av veggteppet fremgår at foged Hans Wibe sørget for at det ble bygget ny kirke i året 1607, ny kirke ble også bygget i 1734 og muligens enda en før den nuværeade ble bygd i 1876. De eldre kirkene har alle stått på den gamle kirkegård og det var da den siste ble revet, at museet ervervet klenodiene.

Det er i denne forbindelse verd å legge merke til at den første lutherske biskop var fra Andenes. Han het Torbjørn "Olavson Bratt, men kalte seg i studietiden for "Andenus". Han studerte hos selveste Luther og bodde en tid hos ham. Han døde i 1548 etter bare to års bispetid og ligger begravd under Ringsaker kirke.

Folketallet var som før nevnt stadig synkende i det syttende og attende århundre. Den første uoffisielle telling man har hatt adgang til er for 1701. Da hadde Andenes bare 120 innbyggere av mannkjønn, (kvinner telles ikke med, men der var vel minst like mange, kanskje flere).
Så gikk det hundre år til neste telling i 1801, den var offisiell, da var det bare 116 innbyggere  i alt.

Men det skulle bli enda større nedgang. Nu kom nødsårene 1809-14 under Napoleonskrigene. På toppen av dette kom det store forliset i 1821 da 30 fiskere mistet livet den 6. februar samme året. Det hadde den virkning at flere av deres etterlatte måtte flytte fra Andenes.

Ved tellingen i 1835 viste det seg å være bare 51 innbyggere i alt, og enda 10 år etter, i 1845, var det bare 48 innbyggere. Men det var bunn. Etter dette år steg innbyggertallet tross flere forlis slik at det i 1855 var 97 innbyggere, i 1875 var det 218 og etter en forholdsvis stor innvandring i siste fjerdedel av århundret var det ved den offisielle telling i 1900 blitt nær 800 innbyggere.
Det var forskjellige ting som bevirket dette. Russerne fikk adgang til å komme helt vest til Andenes med sin byttehandel, det hadde jo stor betydning for sommerfisket. Det kunne komme flere hundre mann fra innlandsøyene da, og noen slo seg ned her.
 I 1859 ble det store kystfyr ferdig og tent for første gang. Det er 40 meter høyt og visstnok på to millioner normallys i blinken.

I 1885 herjet en større brann meget av bebyggelsen. Det verste var at 5 mennesker mistet livet.
I 1891 og1894 var det 2 fembøringer som totalforliste og alle omkom. Se bauta.
I 1855 begynte byggingen av den første molo. Den var ferdig i 1904. Det var jo et stort pluss, før moloen kom måtte fiskerne sette båtene på land.
 

Omkring århundreskiftet begynte det også å skje saker og ting med kommunikasjonene. Både Tromsø amts d/s og Vesteraalske d/s satte i gang postruter på Andenes i forbindelse med hurtigruten som Richard With åpnet i 1893.(Ricard With hadde forresten sitt hjemsted på Andenes i den tiden han seilte utenriks. Hans far var fyrforvalter her da.) I 1892 ble det åpnet telegrafstasjon, og i 1898 startet Andenes sparebank.
I 1900 ble det tegnet reguleringskart for den fremtidige bebyggelse og på det grunnlag ble det opprettet egen brann- og bygningskommune for stedet. Denne regulering er for lengst sprengt og bygningskommunen overtatt av herredskommunen. Riksvei fra Risøyhamn ble påbegynt før århundreskiftet. Den var fremme ved Andenes i 1910.
Med 1900-årene kom også motoralderen. I 1905 kom den første motorbåt. På fem-seks år var det i alt blitt ca. 50 motorbåter, med smått og stort, heimehørende på Andenes og Bleik- og disse deltok i en fin parade under en fiskeriutstilling i Harstad i 1911.
 

Med veibyggingen fulgte også motoriseringen på land. Ulrik Dahle, Dverberg, som hadde startet en sykkelfabrikk, kjøpte sin første bil i 1913. Det skulle være den første bil nordom Trondheim.
Folketallet økte ved innflytting også i det første tiåret av 1900-tallet og det var gode tider og stor virksomhet til første verdenskrig satte inn, den l .aug. 1914. Det lå 20 russeskuter på vågen med et mannskap på flere hundre mann, og de var til å begynne med i villrede med hvordan de skulle forholde seg. Det gled imidlertid over og de reiste hjem etter hvert som de ble ferdig. De kom igjen både i 1915 og 1916, ikke så mange som før. De som var unge ble jo innkalt til tjeneste. I 1917 ble det vanskeligere å komme seg forbi Murmanskkysten.
Tyskerne hadde da satt inn den uinnskrenkede ubåtkrig og senket alt de så. Av de som greide å berge seg, hendte det at skipperen kom alene til Andenes og begynte å kjøpe fisk på en kai mens han sendte mannskapet hjem over land for å prøve å få en ny skute hit. Men så kom novemberrevolusjonen og bolsjevikene tok skutene fra plutokratene og i de nærmeste årene kunne det komme en og annen Gostorgbåt for å hente fisk men det dabbet etter hvert av og siste båt kom hit i 1930. Siden har det ikke vært pomorhandel her.
 

I mellomkrigsårene var det nærmest på stedet hvil med stedets utvikling. Det ble bygget en ny molo- Skarbarmoloen- i åene 1929-34 og fiskerflåten ble stadig modernisert og hus ble bygget, men det ble for lite å gjøre for den oppvoksende ungdom, som derfor søkte seg ut.
Så kom den annen verdenskrig. Den 8/4 om morgenen lå det en stor koloss utenfor Andenes og ulte i tåka etter los. Det var det tyske hvalkokeriet "Jan Wellem" på 20000 tonn som skulle ha los til Narvik. Det var jo ikke nytt at man hørte om store tyske passasjerskip som kom inn i den norske skjærgården nordpå for å lure seg innenskjærs sørover, så man ante ingen fare da. Men morgenen etter var krigen et faktum.
Det ble 5 harde år også for befolkningen her. Særlig fra 1942 da man trodde at det ville bli alliert invasjon i Andfjorden. Derfor skulle det befestes ekstra godt her. Det betydde at en befolkning på under 2000 mennesker fikk etter hvert over 4000 tyskere innpå livet. For til å begynne med hadde de jo ikke egne husvære og eksproprierte derfor en hel del hus og satte beboerne på gata, eller de okkuperte deler av hus, beboerne måtte bo vegg i vegg med de grønnkledde. Gater ble avsperret på kryss og tvers så en måtte gå en stor omvei for å komme til naboen. Pass måtte du ha, bare du skulle hente en sekk torv til brensel. Det samme når en skulle på sjøen på fiske. Da kapitulasjonen kom var Andenes avsperret med et belte på 8000 land­ miner som måtte fjernes. Det ble tyskernes egen jobb.
 

Midt under krigen, den 1.mars 1943, oppsto en større brann i sentrum som la 24 hus i aske, en del ble sprengt i luften av tyskerne. Brannen skyldtes tysk skjødesløshet, uoffisielt.

Årene like etter krigen sto i gjenoppbygningens tegn. Det var jo nok å ta fatt på. Men i 1949 brøt det ut en ny brann, like omfattende som den forrige. Det gikk to menneskeliv og en stor del av den resterende gamle bebyggelse.
I begynnelsen av 50-årene ble den store flyplassen bygget og dette medførte også at havnen ble bedre utbygget med to store moloer og oppmudring. Det ble bygget forlegning for luftforsvaret og Andøya fly­stasjon er vel den største arbeidsgiver i kommunen.
I 60-årenes begynnelse kom Andøya rakettskytefelt i Oksebåsen, som den eneste i sitt slag i Norge.
I 1964 ble Andenes, Dverberg og Bjørnskinn kommuner slått sammen til en: Andøy kommune. Stedets befolkning er steget til ca. 4000 innb. som er 50 % av storkommunens totale innbyggerantall.


 

Tilbake til startsiden Tilbake til gammelt