| |
Jeg vet om ei bygd langt der oppe i nord
som jeg har så inderlig kjær.
Der bor jo min far og min elskede mor,
og der mine søskener er.
Her ute på Andøyas værharde strand
har de funnet næring og ro.
Her arbeider kvinne og mann for sitt land,
her skal det nok vokse og gro.
Vår bygd, vår bygd! Der ut' mot havet,
der ligger vår bygd!
Mot vær og mot vind er her nakent og dødt,
og vinteren den kan bli svær.
Men sommeren bringer oss solglansen støtt,
og derfor vi har deg, så kjær.
Og havet gir næring til alle som vil
dra ut på det vuggende blå,
og jordvegen skaffer oss det som skal til.
Ja, her skal vår heim alltid stå.
Vår bygd, vår bygd! Der ut’ mot havet,
der ligger vår bygd!
Hver gutt og hver jente av Nordmela-blod
har reist over blånende hav.
Men bakker og fattige hus som der sto,
det glemte de ikke av.
Vår framtid og lykke vil her legges ned
i arbeid for far og for mor.
En sterkere ungdom vil ei finne sted
på denne vår fredløse jord.
Jeg vil, jeg vil! Jeg vil ei glemme
vår fredfulle bygd!
|
