Sanger om Andøya

Heftet med sangene er utlånt av Leikny og Arne Th. Andreassen på Andenes.

"Ei tid før krigens slutt lyste Andøy Distriktsfiskarlag ut en konkurranse som gikk på å skrive den beste sangen om Andøya. Man var antakelig ikke fornøyd med deltakelsen i første omgang, for det ble visstnok lyst ut en ny runde noe senere. Konkurransen ble først endelig avgjort utpå nyåret 1946, og da var det Moy Nordahls andøysang som fikk førstepris på kr. 500,-. Den er vel kjent av de fleste, og var sendt inn allerede i første runde av konkurransen.
Det var ikke bare Moy Nordahl som grep til pennen i den anledning. I følge notis i "Andøya Avis" i august 1946 kom det inn 14 bidrag til konkurransen. I samme avis blir det oppgitt at der var utpekt en jury på 3 domsmenn til å bedømme de innsendte produkt, en fra hvert av de 3 herred vi da hadde. Det var lærer Antonius Nordeng fra Bjørnskinn, sokneprest Egil Sæbøe fra Dverberg, og ingeniør R. Sv. Overgaard fra Andenes.
Hva så med de andre innsendte bidrag? Ja, det kan kanskje være verdt å trekke fram noen av dem også. Vi tar med Hans Liaviks "Sang til Andøya". Liavik var opprinnelig fra Ofoten, men gift og bosatt på Nygård. Kona hette Oline, og var datter av Ole A.N.Olsen på Nygård og hans hustru Regine Pedersdatter. Hans Liavik var en mann på 60 år da han leverte inn sin andøysang i 1945."

Ovenstående, sammen med sangen til Hans Liavik, var tatt vare på av Karl Rasmus Dahle på Stave. Han sendte det til John Svenning i Trondheim for et par år siden - som nå har gitt det til nettsiden.

Vinnerbidraget i konkurransen:

Andøysangen

Av Moy Nordahl

En gang i urtiden Omd steg av hav,

myrer og sletter og åser,

fjellgard som skimret i lilla og rav –

strender med seilende måser.

Evig om skjær i skumkvite kav

havvind blåser.

Sølvkvit står vidjen der Godgest lå død,

kongen av Andungers rike,

Moltene rødmer med varmgyllen lød,

mosefell gror uten like,

Åkerland grønnes i soldagens glød –

myr må vike.

Torvskjær og nybrott langs veien mot sør,

lauvlier, daler og elver,

fjellvann med ørret og sølvrosa rør,

vidder hvor myrulla skjelver.

Flammende over soldag som dør

himlen hvelver.

Slekter har våknet til Nordhavets sang,

levet og smuldret i støvet.

Havet gav utsyn og eventyrtrang,

her var det krefter ble prøvet.

Andøyas menn så mangen en gang

stordåd øvet.

Vi som har røtter i Andøyas jord,

fikk også havet i eie.

Der seilte far over stormpisket fjord,

der skal propellene dreie.

Renna i sør og fyret i nord

åpner veie.

Herlige Andøy i sommerlyst skjær –

hildrende dårende fager,

saltgrå og barsk når i stormende vær

brottskavler skummende jager.

Slik er vår øy, og den har vi kjær

alle dager.

Moy Nordahl er gravlagt på kirkegården på Fauske.

Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde.)

Sang om Andøya

Av Hans Liavik

Tone: "Der tjente på Dalby så fager ei jente"

Eller: "Hill deg du stolte havkranste Norge"

Ut i mot havet står som ei kjempe.

Ishavets velde du byder din tross,

kranset av grunner og fall som skal dempe

de skummende bølger - en utemmet foss.

Kronen er takket med tinner og skar

i havbrott og brenning du Andøya var.

Din kledning er enkel, men den er dog ekte,

med multebærblomst og med myrdun så linn.

Når vårvinden hardhendt med myrroser lekte

og skodda frå havet kom veltende inn,

du sto på din post og all motbøren bar

og viste i alt at du Andøya var.

Men fekk du ein utpost, så fekk du og evne

å trene ditt mannskap og lære det at

ein ofte med alvoret får sette stevne.

frå kokken i bua - til skipper'n ved ratt.

Og såleis går arven til sønn ifra far.

Her og har du vist at du Andøya var

En gongen all kraft låg i åran' og toll'n,

mot straumen og vinden det verka så smått;

men fekk ein så bruk utav seglet og voll'n

då kunne ein klare ein brenning, eit brott.

Rett ofte, dessverre, gjekk rop uten svar.

Det røynte nok på at du Andøya var.

Nå setter ein lit til sin båt med maskine,

og innsatsen auker med voksende krav,

men enno kan uveret som ein lavine

berede forsørger ei sjøsalta grav,

om panna ein tarelegg, til gravstein eit skjær.

I medgang og motgang du Andøya er.

Du tar, men du kan også rundhåndet give

enhver som vil streve med fiske og jord,

og vise at gårdsbruk og båt han kan drive,-

ja, han kan du by til et veldekkednde bord.

Om saknet er stort når du "lotten" din tar,

så gir du igjen av den rikdom du har.

Og ser vi deg, Andøy, i solskinn og stille, -

om sorgen har revet det beste i tu

og tåren ei lenger har makt til å trille

og tapet ein nødig vil komme i hu.-

Du blir oss - tross allting - så smertelig kjær

og kommer vårt hjerte uendelig nær.

Vi hilser deg Andøy! Med kommende tider

vil solen gå opp mot ein gryende dag,

og folket vil samles som nordmenn omsider,

og du vil bli med i det festlige lag.

Et leve, for Andøy, for kvinne og mann!

Eit leve, for Norge, vårt elskede land!