Gavlneset og Gavlen, mot høyre, i solnedgang. Foto: Idar Nilssen.

"Skjoldehamndrakten vender tilbake"

Mer om Skjoldehamndrakten                                                                                                                             

English version

Litt i underkant av 70 mennesker trosset griseværet og møtte opp til arrangementet, som var i regi av Andøy Historielag og Museum Nord - Andøymuseet.

Short about the costume from Skjoldehamn:

The costume from Skjoldehamn on Andøya - the context, research history and reconstruction

By Lars Erik Narmo, archaeologist and research manager at Lofotr Viking Museum

The costume from Skjoldehamn, referred to as “Skjoldehamndrakten” in Norwegian was found by peat cutting next to the farmhouses at Skjoldehamn on the southern part of Andøya.  If you know where to see you can study the site passing by with the Hurtigruten or by visiting the location.

The Skjoldehamncostume consist of a body with hood (kaprun), outer skirt (kofte), inner skirt (skjorte), trouses (bukser), a belt, foot wrappings (ankelkluter) and bounds (ankelsurringer), socs (lester) and shoes (sko).  The body was wrapped in a carpet (teppe) knitted with beautiful bonds (band) and leather straps.

The good preserved textiles and poorly conditioned body was soon dismissed as a resent crime in june 1936.  The chief of the Police ordered the body to be reburied on the church yard at Bjørnskinn.  Later, in the atumn the same year, the discovery was reported to Tromsø Museum.  They believed the findings to be maximum 200 years old   The famous Norwegian archaeologist Guttorm Gjessing visited the site year after and excavated the site some more.  At the bottom of the bog of approximately one meters depth he found a knife handle of oak and remnants telling him the wrapped body to be buried on reindeerskin on top of 4 – 5 birch branches and covered by birch bark (never).

In short Guttorm Gjessing published the Skjoldehamn costume as a late medieval costume, a Norse poor man buried in unfashioned clothing, probably deposited in the bog as a punishment due to a serious crime.  Gjessings article in “Viking” from 1938 are the most up to date fully discussion of the costume from Skjoldehamn.  The pictures of the museum caretaker at Tromsø Museum dressed in the costume are often sited in historical literature.  However few studies based on the actual archaeological material has been published in the past 70 yeas. 

The costume from Skjoldehamn was deposited to be preserved at the University of Bergen, and still is.  Because of the good state of preservation the details of this costume is of great interest to reconstructions of old/prehistoric suits – as Lofot Viking Museum.  We wanted to do a detailed reconstruction but the published details were not sufficient.  Luckily the MA student in archaeology Dan Halvard Løvlid at the University of Bergen got interest in writing a theses based on a new complete empirical study of the Skjoldehamn costume.  A part of the process was experimental archaeology to reconstruct of the suit at Lofotr Viking Museum.   

We started the reconstruction process in 2008 and have used quite a lot of recourses on this up to this year.  To finish the complete costume we have to continue the next year as well.  This archaeological experiment is open to the public at Lofotr Viking Museum during the season and many handcrafters have helped Dan Halvard Løvlid to recreate the material, among them the textile worker Karin Sliper involved in the whole process up to now. 

When you got to know it the costume of Skjoldehamn is a fascinating story about prejudice in the research history (virkningshistorie) when it comes to ethnicity, gender and social position.  Among other we now can date the costume to approximately 1050 AD.  The Late Viking Age dating is 4 – 500  hundred years earlier to Gjessings interpretations 70 years ago, making the Skjoldehamn costume to the oldest existing complete clothing in Norway, and unique to the Viking Age from Scandinavia.

Året er 1936. En junidag står det en mann og stikker torv ute på ei myr mellom gårdene Gavlen og Skjolde. Da, plutselig skjærer spaden borti føttene på et lik dypt nede i myra. Liket var lagt ovenpå 4-5 avkvistede, rått tilhogde bjørkekjepper, 4-5 cm tykke og ca. 50 cm lange. Over disse kjeppene, som lå på tvers, lå så restene av et reinsdyrskinn med hårene opp. Ovenpå her var den avdøde plassert med klærne på, og tullet inn i et ullteppe til en bylt som var surret sammen av tynne lærreimer og smale vevde bånd. Over det hele var det så lagt et næverlag. Nærmere oppmålinger viste at dette næverlaget lå 87 cm under overflaten, kjeppene trolig 20-30 cm dypere. Ifølge finneren, Rikard Olsen hadde den avdøde ligget på venstre side, skrått mot nord. Knærne var lett trukket opp, høyre arm strukket nedover mot knærne og hodet, sannsynligvis vendt mot venstre. Finneren av liket mente at den avdøde hadde et 5 tommers brudd på hjerneskallen, og at hjernemassen var såvidt godt bevart at han gjemmom bruddet i kraniet kunne se en lyserød flekk. Var det et økse­hugg som hadde forårsaket denne begravelsen? Vi vet ikke og vil aldri kunne få nærmere klarhet i dette. For da det sommeren 1936 ikke var fagfolk i fra Tromsø Museum i nærheten, ble liket gravd ned igjen i ei myr like ved. Ved Tromsø Museum mente en nemlig ut fra opplysningene som forelå, at dette dreide seg om en folkedrakt fra 17-1800-tallet. Gårdbruker Hans Liavik ble derfor anmodet om å ta li­ket med klesrestene opp igjen av myra, pakke det godt inn og sende det til Tromsø. Da likfunnet i november 1936 omsider ankom Tromsø, skjønte en imidlertid her straks en så drakten, at dette var et betydelig funn ikke bare i nordnorsk, men og i norsk og nordisk sammenheng. Her sto en ovenfor det første funn av en middelalderdrakt i Norge, og som en fra Norden forøvrig da bare kjente noen få eksemplarer på fra Danmark, men flere fra Grønland.

(Oppfatningen av at funnet stammet fra middelalderen varte ved inntil man i den aller siste tiden har fastslått at man snakker om vikingtiden, altså rundt 400 år tidligere enn man først antok. :red. anm.)

Etter direktiver fra en av ekspertene på gamle tøyfunn, konservator T. Dannevig Hauge ved Universitetets Oldsakssamling i Oslo, fikk daværende konservator i Tromsø, Guttorm Gjessing, Skjoldehamndrakten preparert. La oss her se litt på det apparat som ble satt i gang for å sikre dette sjeldne draktfunnet for ettertiden.

Det viktigste var å få fjernet organiske salter og jordsyrer som i myra hadde bidratt til å bevare drakttøyet, men som oppe i åpen luft raskt ville bryte ned tøyrestene. Først ble det anskaffet et stort sinkkar. Her ble tøyrestene lagt i gjennomstrømmende vann som hjalp til å lute ut disse saltene. For å holde vannet rennende ble spesielle hevertere tatt i bruk. For å være sikker på at alt vann ble skiftet ut, tømte en karet en gang pr.dag i 14 dager, skylte og rensket forsiktig tøyet for jord og annet som var uoppløselig i vann. Deretter ble tøyet lutet to ganger i destillert vann for å få fjernet humusstoffer og salter som fantes i det reine vannet, men som var skadelig for tøyrestene.

Til slutt ble så drakten langsomt tørket ved + 18 grader C. For å få en jevn tørkning ble ulltøyet snudd med visse mellomrom. Lærstoff fra drakten ble konservert ved tilsetning av glyserin og deretter langsomt tørket i et kjølig rom i flere uker.

Slik ble Skjoldehamndrakten reddet for ettertiden. Nå startet et langvarig arbeid med å rekonstruere hvorledes drakten opprinnelig hadde sett ut. Dette ble tidkrevende, idet flere deler av ulldrakten var ødelagt. For å få frem hvorledes de gjenværende restene hadde sittet på drakten, ble disse festet utenpå en rekonstruert undermodell av tynt satinstoff i omtrent samme farge som ullstoffet.

Det var "myrfunnet" fra 1936 som var tema for foredragene. Ved Lofotr – Vikingmuseet på Borg i Vestvågøy, har man arbeidet med å gjenskape skjoldedrakten i alle detaljer. Bildet viser en rekonstruksjon av drakten i "riktige" materialer og "riktig" framstilt. Kaprunen (hetta), og båndene, har antatt riktig farge, men selve drakten (kofta) har fått en litt feilaktig blåtone som resultat av forsøk på å farge den grå. Man mener originaldrakten hadde naturlig gråfarge etter ulla den var laget av. Buksa hadde trolig naturlig farge av hvit ull. (Klikk på bildet for forstørrelse). Foto: Idar Nilssen.

Kjersti Åshagen innledet med noe av forhistorien og omstendighetene rundt det berømte "myrfunnet" i Skjoldehamn. Det var Rikard Olsen som gjorde funnet. I mangel på fagfolk som kunne ta hånd om liket, ble det gravd ned i myra midlertidig. Senere var det Hans Liavik som fikk oppgaven med å grave det opp igjen og besørge det sendt til Tromsø. Vedkommende som var gravlagt var iført en klesdrakt som allerede da vakte berettiget oppsikt. Senere, etter rundt 70 år, kunne man fastslå med stor grad av sikkerhet at funnet stammet fra siste del av vikingtiden - rundt tiden for slaget på Stiklestad. (Klikk på bildet for forstørrelse). Foto: Idar Nilssen.

Funnet ble gjort lengst sør i Skjoldehamn, i Gavlen på grensen mot gården Skjolde. Bildet viser Gavlneset og noe av Skjoldehamn, sett fra Hinnøya på østsiden av Risøysundet. Funnstedet er antydet med et kryss på bildet. (Klikk på bildet for forstørrelse). Foto: Idar Nilssen.

Lars Erik Narmo fortalte detaljert om den nyere forskningen og om arbeidet med å rekonstruere Skjoldehamndrakten.  Prosjektet gjennomføres som et samarbeidsprosjekt mellom Lofotr vikingmuseum og Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap ved universitetet i Bergen. Tekstileksperten Karin Sliper hadde sykdomsforfall, slik at Narmo også måtte snakke om tekstiltekniske ting, noe han hevdet å ha litt middelmådige kunnskaper om. Han fortalte blant annet om problemer i tilknytning til vevingen av stoffet, der man på oppstadveven (som åpenbart ble brukt til originalen) opplevde at renningen røk av. Dette problemet har man ikke med en "moderne" flatvev. Iflg. Dan Halvard Løvlid sin prosjektbeskrivelse fra 2008, gjorde Ellen Schjølberg undersøkelser av drakten på 1980-tallet, der hun foretok ullanalyser av stoffene, og så mer detaljert på hvordan stoffene og plaggene var konstruert enn det Guttorm Gjessing hadde gjort. Analysene til Schjølberg har ikke blitt publisert, med unntak av de som ble gjort av hetten. De inngår i Vera Hügels masteravhandling ”paa en Stang Struden efter hannem bære. Forskning på hetter og struthetter fra Nordens middelalder” fra 2005. Der kommer det fram at Gjessing trolig har gjort en del feiltolkninger, f. eks. at dekorsømmer på hetten har blitt tolket som reparasjoner. Helt sikkert er det i hvert fall at teppet ikke ble rekonstruert på en riktig måte, det ble montert med vrangen ut, og noen deler ble satt på med renningen feil vei (Hügel 2005: 20 og 35). Mens Gjessings rekonstruerte teppe var nesten dobbelt så langt som bredt, ble den nye rekonstruksjonen nesten kvadratisk.
(Klikk på bildet for forstørrelse). Foto: Idar Nilssen.

Kjersti Åshagen, t.v., og Trine Adolfsen fra Vikingmuseet, viser den rekonstruerte drakten. Kaprunen (hood) har antatt riktig brunfarge, mens kofta (outer skirt) har litt feilaktig blåtone i stedet for naturell grå. Buksa (trouses) har naturell hvit farge, slik man mener den var opprinnelig. (Klikk på bildet for forstørrelse). Foto: Idar Nilssen.

Detaljer ved kofta (outer skirt). (Klikk på bildet for forstørrelse). Foto: Idar Nilssen.

Kaprunen (hood) var satt sammen av flere deler, trolig vevd i firskaft (som resten av drakten) av naturell brunfarget ull. I sin mastergradsoppgave fra 2005, "paa en Stang Struden efter hannem bære", skriver Vera Hugel blant annet dette om kaprunen:

"Renningen i stoffet på hetten er laget av sterkere garn da renning alltid må tåle større
påkjenning i veveprosessen. Det er dermed en større mengde dekkhår i renningsgarn i
forhold til innslagsgarnet som har mer underull. Bindingen i dette stoffet er firskaft kypert
(Gjessing1938:40). Hetten er det eneste av plaggene som er valket i noen særlig grad, og det mørke filtlaget på innsiden av hetten er forårsaket av at det mørke innslagsgarnet har filtet seg. Renningsgarnet er like mørkt men har ikke filtet seg. Undersøkelse viser at renningen er like uskadet på overflaten som der den har vært beskyttet av innslaget. Stoffet i hetten er veldig jevnt, og ujevnhetene i materialet har blitt mindre ved krympingen ved kraftig valking. (Schjølberg: u. å.)
Hetten har tatt noe farge av å ligge i myra, men innsidens mørkebrune farge er merkbart mørkere enn de andre draktdelene, og kan antas å være tilnærmet opprinnelig. Den tydelige fargeforskjellen mellom inn og utside, kan antas å ha oppstått på grunn av bleking. At innslagsgarnet virker lysere kan ha sitt grunnlag i vanlig slitasje, og kanskje ved at finere fiber blekes lettere. (Schjølberg: u. å.) Hetten består av fire deler. To rektangulære stykker er sydd sammen over issen og langs bakhodet, disse danner hetten og fortsetter nedenfor hodet og danner skulderpartiene. Disse stykkene er trådrett tilskåret, men ullanalyse viser at stykkene ikke har tilhørt samme vevbane. Det er innsatt to kiler, en foran under haken og videre nedover, og den andre bak i nakken og nedover ryggen. Kilene gir vidde til skulderslaget, og er i følge Schjølbergs analyse firkantet av form og dermed avvikende fra Gjessings beskrivelse av dem som rombeformede. For og bakkile hører til samme vevbane, der det er tydelig forskjell i farge og ull mellom renning og innslag. Hettens venstre side og ryggkilen er fullstendig bevart. Store deler av høyre side er også bevart, og venstre side av brystkilen samt litt av den høyre side til like under haken. Nederste kant av hetten er bare kastet over, og det finnes ikke spor av at den har vært brettet inn. (Schjølberg: u.å.) "
(Klikk på bildet for forstørrelse). Foto: Idar Nilssen.

Båndene på drakten er grindvevd. Bildet viser en "båndgrind" utlånt fra Museum Nord. (Klikk på bildet for forstørrelse). Foto: Idar Nilssen.

Mansjettene på kofta er grindvevde bånd med fargene grå naturell, brun, rød og grønn. (Klikk på bildet for forstørrelse). Foto: Idar Nilssen.

Nedre kant på buksa er dekorert på den samme måten. (Klikk på bildet for forstørrelse). Foto: Idar Nilssen.

Kofta hadde også pynt rundt halsen. (Klikk på bildet for forstørrelse). Foto: Idar Nilssen.

Det har vært diskusjoner om skoene, men mye tyder på at det dreier seg om skaller. Komogene er et velkjent samisk fottøy i ettertid. De ble også delvis brukt av etniske nordmenn, blant annet under overvintringsfangsten på Spitsbergen ved forrige århundreskifte. (Klikk på bildet for forstørrelse). Foto: Idar Nilssen.

Drakten var utstyrt med flere vevde bånd. (Klikk på bildet for forstørrelse). Foto: Idar Nilssen.

Foredraget trakk mer enn 60 tilhørere. Her har publikum begynt å ankomme. (Klikk på bildet for forstørrelse). Foto: Idar Nilssen.

Man så både gamle og helt unge blant tilhørerne. (Klikk på bildet for forstørrelse). Foto: Idar Nilssen.

Blant tilhørerne til Kjersti Åshagen sin innledning var blant andre, f.v.: Lokalavisens utsendte Alf Ragnar Olsen, Trine Adolfsen, Lars Erik Narmo, Marianne Pettersen og historiker Johan Borgos.

Det var en lydhør forsamling som fulgte foredragene om et uvanlig interessant tema. Mange nyttet høvet til spørsmål og kommentarer.(Klikk på bildet for forstørrelse). Foto: Idar Nilssen.

Man hadde også benket seg på den andre siden i den praktfulle, mer enn hundreårige bygningen. (Klikk på bildet for forstørrelse). Foto: Idar Nilssen.

Nymotens innretninger. En arkeolog og en museumskonservator, Lars Erik Narmo og Kjersti Åshagen, forbereder bruk av hjelpemidler fra en annen tid enn den de befatter seg med i jobben. (Klikk på bildet for forstørrelse). Foto: Idar Nilssen.

Disse tre sørget for bevertningen, kaffe og nystekte vafler. Fra venstre: Annbjørg Kristiansen, Jorunn Fjeld Nilsen og Solveig Nordback. (Klikk på bildet for forstørrelse). Foto: Idar Nilssen.

I etterkant var det befaring til funnstedet i myra litt sør for frikirken. Man hadde det gamle bildet til Guttorm Gjessing fra 1937 som rettledning. I tillegg er funnstedet avmerket på de nyere utgavene av Økomomisk kartverk. Likevel ble det nødvendig å ty til GPS-navigering for å finne punktet som er registrert.

Dette er et av bildene Guttorm Gjessing tok i 1937, året etter at funnet ble gjort. Her skimter man Frikirken i høyre billedkant, og huset til Hamansen omtrent midt i bildet. Torvsetene skjuler litt av terrenget ovenfor funnstedet.(Klikk på bildet for forstørrelse).

Området ser litt annerledes ut i 2009. Fotografen måtte stå litt lenger sør enn Gjessing på grunn av skogen som har kommet i ettertid. Man ser ikke lenger Frikirken, men Hamansenhuset er der fortsatt. Funnstedet i henhold til oppgitt kartreferanse er angitt med piler. (Klikk på bildet for forstørrelse). Foto: Idar Nilssen.

Dette bildet er tatt i litt mer nordlig retning. Man skimter taket på Frikirken, og man har fortsatt torvingen ca. 15 meter videre i vestlig retning. Dette skjedde trolig før 1953. (Klikk på bildet for forstørrelse). Foto: Idar Nilssen.

Funnstedet ifølge kartreferansen. Det synes å være murt en liten steinvarde på stedet for lang tid siden. Det meste er nedgrodd i mosen, og bare den øverste steinen er synlig. Det er kanskje Guttorm Gjessing som har laget denne markeringen. (Klikk på bildet for forstørrelse). Foto: Idar Nilssen.

Jakten på "åstedet". Mange trosset det ufyselige været i jakten på funnstedet. (Klikk på bildet for forstørrelse). Foto: Idar Nilssen.

Oddmund Pettersen var bare 6 år da funnet ble gjort. Men han husker godt omstendighetene og snakket rundt det. (Klikk på bildet for forstørrelse). Foto: Idar Nilssen.

Litt om rekonstruksjonen av Skjoldehamndrakten.
v/Lars Erik Narmo, forskningsansvarlig ved Lofotr vikingmuseum
1. oktober 2009

Skjoldehamndrakten ble funnet ved torvstikking i en myr lengst sør på Andøya i 1936. Funnet ble publisert i sin helhet av arkeologen Guttorm Gjessing i en artikkel i Viking 1938. Drakten oppbevares ved Bergen Museum der den blant annet har vært studert av Aud Bergli, Inger Raknes Pedersen og Ellen Schjølberg. Drakten er imidlertid knapt publisert – hva gjelder empiriske studier av primærmaterialet – siden Gjessings artikkel. Mange har imidlertid ment mye om drakten eller deler av drakten på grunnlag av det som er publisert – men uten å ha sett den selv.

Behovet for empirisk gjennomgang av primærmaterialet var utgangspunktet for rekonstruksjonen av Skjoldehamndrakten på Lofotr vikingmuseum. I samarbeid med AHKR – Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap, Universitetet i Bergen fant vi frem til Dan Halvard Løvlid som ønsket å skrive en mastergradsoppgave om tekstil. Etter avtale om tilgang til drakten fra Tromsø Museum ble Løvlids arbeid med Skjoldehamndrakten etablert som en mastergradsoppgave i arkeologi.

Knut Andreas Bergsvik ved AHKR er formell veileder for oppgaven. Drakten kom til Bergen Museum fra Tromsø museum for ca 25 år siden. Bergen Museum ved Bergli og Schølberg bistod Dan Halvard Løvlid i hans empiriske undersøkelse av drakten.

Rekonstruksjonen av drakten er utført ved Lofotr vikingmuseum. Dan Halvard Løvlid har ledet arbeidet med rekonstruksjonen i høvdinghuset gjennom to sesonger. Arbeidet ble ikke sluttført i år og rekonstruksjonen strekker seg derfor inn i en tredje sesong.

Arbeidet med rekonstruksjonen har vært åpen for publikum. Lofotr vikingmuseum hadde om lag 67.000 besøkende i 2008 og antallet besøkende er tilsvarende i år. Skjoldehamndrakten er således formidlet til mange – på språk som russisk, polsk, italiensk, fransk, engelsk, tysk etc.

Dan Halvard Løvlid har stått for den arkeologiske kompetansen i prosjektet. En vesentlig del av prosjektet var likevel at de empiriske studiene av selve drakten ble kombinert med tekstilfaglig kompetanse. Karin Sliper har deltatt gjennom hele prosessen med rekonstruksjonen. Tone Johansen (plantefarging) og Inger Lepsøe (veveteknikk) bidro i deler av rekonstruksjonen.

Rekonstruksjonen av Skjoldehamndrakten vil fremgå i mastergradsoppgaven til Løvlid, høstsemesteret 2009. Lofotr vikingmuseum legger avhandlingen ut som PDF dokument når den foreligger. Inntil videre henviser vi til prosjektbeskrivelsen på våre nettsider http://www.lofotr.no/Siste_nytt_63.html.

Status for prosjektet er at det gjenstår å rekonstruere skjorte, lester, ankelkluter og ”skaller”. Sistnevnte er fremdelen av en sko med skalleform, men uten hår. Vi startet rekonstruksjonen av teppet på Oppstadvev i år. Dette ble oppgitt på grunn av for tynn tråd i renningen, noe som fikk vesentlig visuell konsekvens for det rutete mønsteret. Veving i firskaft på Oppstadvev er vanskelig og tidkrevende, vi oppnådde maksimalt 7 cm lengde om dagen. Teppet er 2,6 meter langt og består av to bredder. Teppet blir derfor trolig videreført på flatvev.

Den rekonstruerte Skjoldehamndrakten skal inngå i det nye adkomstbygget på Lofotr vikingmuseum. Det skal etter planen åpne 1. mai i 2001. Utstillingen i nybygget vil bestå av tre rom der temaet for første rom er ”Hålogaland”. Skjoldehamdrakten, med samiske og norrøne elementer, er godt egnet for å problematisere hvem hålogalendingen var i Vikingtid.

Når mastergradsavhandlingen til Løvlid foreligger, planlegger Lofotr vikingmuseum å lage en utstilling om rekonstruksjonen av Skjoldehamdrakten. Vi tenker foreløpig at dette blir en midlertidig utstilling på museet i sesongen 2010. Vi er imidlertid åpne for samfinansiering slik at dette blir en vandreutstilling for de som viser interesse.