|
Tekst og fotos: Idar Nilssen.
Andøy Historielag arrangerte
foredrag om hekser og trolldomskunster i Nord-Norge på 1600-tallet,
aktiviteter som gjorde at mange endte på bålet. Foredraget hadde tittelen:
"Med bål og brann - Forfølgelse av farlige trollfolk i Nord-Norge på
1600-tallet.” Og foredragsholderen var Rune Blix Hagen, amanuensis ved
Universitetet i Tromsø.
Rune Blix Hagen
(Klikk på bildet for forstørrelse).
Rune Blix Hagen er kjent av Andøy Historielag fra
før, han har tidligere holdt foredrag i lagets regi på Fiskenes.
Nettleksikonet "Wikipedia" har denne omtalen av Blix
Hagen:
Rune Blix Hagen er spesialist på hekse- og
trolldomsprosessene i tidlig nytid.
Hagen var leder av Arbeiderbevegelsens arkiv for Nord-Norge fra 1979 til
1987. Han tok hovedfag på en historiografisk oppgave om fransk
mentalitetshistorie i 1987. Deretter var han arkivar ved Statsarkivet i
Tromsø frem til 1994, hvorpå han jobbet som fagreferent for historie og
arkeologi ved Universitetsbiblioteket i Tromsø fra 1995 til 2006. Siden 2006
har han vært førsteamanuensis Institutt for historie og religionsvitenskap
ved Universitetet i Tromsø. Hagen har vært svært aktiv med å drive
forskningsformidling om trolldomsprosessene fra 1590 til 1695 i Nord-Norge
og har bidratt med et stort antall populærhistoriske bøker, foredrag og
artikler om dette emnet. Han har også arbeidet med utgivelse av historiske
arkivkilder, blant annet første trykte utgave av 1600-tallshåndskriftet
Trolldom og ugudelighet i 1600-tallets Finnmark av Hans H. Lilienskiold. Han
har også forsket på hvordan teologisk inspirerert lære om trolldom (demonologi)
spredte seg i de kristne land i århundrene rundt reformasjonen. Han har
særlig løftet frem betydningen av den franske juristen og demonologen Jean
Bodin. Hagen har vært styremedlem i Norsk faglitterær forfatter- og
oversetterforening (NFF) siden 2006.
Mens Finnmark har Norgesrekord i
omfanget av rettslig forfølgelse av trollfolk på 1600-tallet, kjenner vi til
nokså få slike saker fra Nordland, fortalte Hagen. Nærmest samtlige
justisprotokoller (tingbøker) og andre rettspapirer fra 1600-tallet er i
tidens løp kommet bort når det gjelder Nordlandene, datidens betegnelse på
Nordland og Troms. En av grunnene til at vi kan avdekke så mange heksesaker
i Finnmark har nettopp sammenheng med de mange og rike kildene som er bevart
derfra.
Allikevel har nok heksejakten i Finnmark vært spesiell sammenlignet med
andre strøk av Nord-Norge. Det ser faktisk ut til at djevelens makt avtok
raskt allerede idet man passerte grensen til Troms på vei sørover.
I det tynt befolkede Finnmark har jeg registrert 138 heksesaker mellom 1598
og 1692. Av disse ble 92 mennesker, de aller fleste kvinner, dømt til døden.
Samene utgjorde om lag 1/5 av hele prosessomfanget. Fra Troms (Senja og
Tromsø fogderi) kjenner vi til at 15 mennesker fikk dødsdom på grunn av
trolldomskriminalitet.
Når det gjelder å finne spor etter forfølgelsen av trolldomsforbrytelse i
Nordland, er vi stort sett henvist til sakefallslister i fogd- og
lensregnskapene, mens vi mot slutten av århundre kan støtte oss til et litt
bredere kildetilfang. Så langt har vi kildebelegg for 20 mennesker som er
innblandet i slike saker. Av disse fikk 15 dødsstraff. Prosessene rammer tre
samer (en kvinne og to menn) og 15 nordmenn (10 kvinner og fem menn). I
tillegg kommer to saker der kjønn og etnisk tilhørighet er ukjent.
Geografisk sett er de 20 nordlandsheksene spredt over hele fylket. I
Nordland dreier hekseforfølgelsen seg om enkelt personer som blir beskyldt
for å drive med individuell skademagi. Dette i motsetning til Finnmark hvor
hekseprosessene dreier seg kollektiv aksjoner der flere trollkvinner
opererer sammen, flyr gjennom luften og har festlige sammenkomster sammen
med demoner på fjelltoppene.
Trolldomssaker fra Lofoten, Vesterålen og Andøya
Fra lensregnskapene for Nordland for 1637-1638 går det fram at bøddelen,
omtalt som mestermannen, har henrettet fire personer for trolldom fra
Vesterålen og Andenes. Ole Kolbjørnsen og hans hustru Anna bodde kanskje på
Haugen på Sør-Andøya (Åknes). De måtte bøte med livet for å ha misbrukt det
hellige nattverdssakramentet. Ifølge nære naboer som vitnet mot de to var
nattverdsbrødet blitt smuglet ut av kirken og gitt til ei ku, som deretter
ga ekteparet det de trengte av melk og smør. Saken antyder spenninger i
lokalsamfunnet med nabokonflikter og sjalusi. Dersom de to fikk dødsdom
utelukkende på bakgrunn av sin tvilsomme omgang med nattverdsbrødet, synes
dommen usedvanlig streng - også i relasjon til datidens lovgivning og
strafferettspleie.
Mestermannen fikk iallfall sine fire
daler for å brenne de to for ”trolddoms begengelse”, som det heter i
regnskapsdokumentene. Sammen sum mottok han for å refse Herleif og hans
kvinne fra Vesterålen for trolldom og tyveri. Ingen av disse fire hadde noen
formue, slik at kronen måtte betale alle utgiftene i forbindelse med sakene.
Tingbøkene fra Finnmark gir enkelte opplysninger om trollfolk i Nordland.
Under avhør fortalte ganske mange Finnmarksheksene at de kom fra steder i
Nordland slik som Balsnes i Ofoten, Rødøy, Andenes og Hamarøy. På
hjemplassen hadde de fått opplæring i heksekunst.
 Interessert
forsamling
Mer enn 70 mennesker fulgte foredraget til Rune Blix
Hagen. Fra venstre: Sigurd og Ruth Øvergård, Eldbjørg Rørnes, Harry og Erna
Larsen, Janne Strand, Svein Bjorbekkmo og Berit Benjaminsen. (Klikk på bildet for
forstørrelse).
Marit Olufsdatter fra Andenes
Karen Johnsdatter opplyste under en rettssak i Vardø i 1654 at hun var født
på Andenes, og seinere hadde hun vært tjenestejente på en gård i Skånland.
Det var på Andenes at hun ble lært opp i trolldomskunst av sin stemor Marit
Olufsdatter.
Det interessante er at Karen opplyser at
Marit Oluffsdatter ble brent på Andenes. For seks år siden, det vil si rundt
1647-48, hadde Karen og Marit påført havari og drukningsulykke over flere
personer. Da de gjennomførte trolldomsaksjonen, var Karen omskapt til en
kobbe, mens hennes stemor opptrådte i skikkelsen av en hval. Slik hadde de
senket to skip utenfor Andenes - den ene båten tilhørte presten, mens den
andre var eid av jekteskipper Michell Lauritsen fra Astafjord. Ut fra disse
opplysningene i tingboka fra Finnmark kan vi vel anta at Marit Olufsdatter
ble brent på Andenes rundt 1648. Så får en hver ta stilling til
troverdighetene av utsagnet fra ei dødsdømt, angivelig trollkvinne.
Under saken i Vardø kom Karen Johnsdatter med flere utrolige opplysninger om
sin stemor. De to hadde nemlig flydd gjennom lufta fra Andenes til Dovre på
en sopelime. Marit Olufsdatter måtte kalle lenge på djevelen før han viste
seg. Marit må ha vært ei skikkelig trollheks fordi hun vant over både Karen
og djevelen i kortspill.
 Publikum
(Klikk på bildet for forstørrelse).
De siste heksesakene
Karen Pedersdatter fra Kleppstad i Vågan må som mange andre av sine
medsøstre ha slitt med et hekserykte over lang tid. Ryktet tilsa at hun
hadde satt ondt på mennesker og dyr, samt at hun hadde misbrukt sakramenter.
En lagtingsdom fra 1656 frikjente henne for trolldomsryktene. Tre år seinere
i 1659 dømte imidlertid lokalretten henne til døden. Men i denne saken ser
vi at lagmannen fra Steigen mellom 1648 og 1682, Mandrup Pedersen Schønnebøl
(1603-1682), grep inn og frikjente kvinnen for de fleste beskyldningene.
Straffen reduseres til kirkelig disiplin og et krav om å gi tre riksdaler
til de fattige for hennes misbruk av saltet. Saltet hadde hun tatt med seg
ut fra kirken.
Når det gjelder de alvorlige trolldomsanklagene, sier Schønnebøl i sin
betenkning, at det ikke finnes bevis i saken og at vitneprovene ikke står
til troende. Denne måten å argumentere på er typisk for den juridisk
velskolerte lagmannen.
Vi kjenner den godt igjen fra
lagtingssesjonene lengre nord. Han er blant de første i Norge som inntar en
kritisk stilling til bevisførselen i trolldomssaker. Både i 1650-årene og
under Norges verste hekseprosesser i Øst-Finnmark i 1663 kom han oppover og
reddet livet til flere personer som satt i det såkalte "trollkvinnefengselhullet"
på Vardøhus festning. I norsk sammenheng kan vi betegne Schønnebøl som
heksenes advokat. På et juridisk grunnlag avviste han domspremissene i slike
saker.
Utover 1660-årene finnes det dokumentasjon for to heksesaker i Nordland ført
mot kvinner. Ei fattig "trollkvinne" med navn Maren Sørsand fra Øksnes i
Vesterålen ble henrettet i 1661 etter å ha sittet 17 uker i fengsel. Ut fra
vårt sparsomme kildegrunnlag ser det ut til at Maren var den siste som fikk
dødsdom for trolldom i Nordland. Den andre prosessen er også fra Vesterålen
og stammer fra 1666, men her er utfallet ukjent.
Den siste kvinnen som ble brent som heks i hele Norge var Johanne
Nielsdatter fra Kvæfjord i Troms. Hun ble dømt til å brennes levende i 1695.
Publikum
(Klikk på bildet for forstørrelse).
I siste utgave av "Håløygminne" skriver
Rune Blix Hagen og Miriam Tveit blant annet dette i artikkelen "Skjeggete
kvinner, farlige demoner og sjømonstre - Forestillinger om nordområdene i
middelalderen":
"Ved helvetes forgård"
"Finnmark lå som et herreløst skatteland langt mot nord. Den nordøstlige
grensefestningen i Vardø var ikke bare Danmark-Norges mest avsidesliggende
utpost, men også den vestlige sivilisasjonens endepunkt. I disse farlige og
fremmede nordområdene holdt Satan til med sine mange lakeier. Her hadde
mørkets fyrste fritt spillerom blant de enfoldige hedningene. Med belegg i
Bibelen hevdet både prester, jurister og filosofer på 1500-tallet at ondskap
kom fra nord, sågar med nordavinden. Bitre vinder nordfra hørtes ut som et
helvetes hylekor med sitt djevelske raseri.
Nordområdene framsto som Satans tumleplass og kunne oppfattes som et eneste
stort drivhus for hekseri og gudsbespottelse. Og i 1663 kunne
lokalmyndighetene avsløre at veien strakt ned til Helvete lå på Domen, ikke
langt fra festningen i Vardø. Flere kvinner var blitt avhørt og kom med
rystende fortellinger om opphold i svovelpølen med selveste Satan som
omviser. Myndighetene hadde bokstavelig talt gjort kort prosess og brent de
fleste av kvinnene som hekser på grunn av sine vitneprov om Helvetes
"beliggenhet og herligheter", som det heter i offentlige sakspapirer.
De lange tradisjonene om å fremstille Nord-Norge som randsone for monstre og
rariteter og arnested for all verdens ondskap begynte først gradvis å endre
seg utover i opplysningstiden på 1700-tallet."
Andøy kommunes
kulturpris for 2011
Som en del av arrangementet
på Strandland fikk historielaget overrakt kulturprisen for 2011.
Se begrunnelsen for tildelingen.
Styret i historielaget
valgte, naturlig nok, å fokusere på lagets historikk under
prisoverrekkelsen. Laget ble formelt stiftet 20. februar 1980. Etter
initiativ fra Harry Larsen fra Buksnes ble det første sonderingsmøtet
avholdt 30. oktober 1979 hos Per Olav Medby på Medby, der Harry Larsen, Tor
Ivar Grav og Per Olav Medby deltok. Disse tre fungerte som interimsstyre
fram til stiftelsesmøtet.
Sigurd Øvergård fra Nordmela ble lagets første leder.
Fra starten av var man opptatt av å få orden på museumssaken i Risøyhamn, og
man anså det som viktig å få opprettet et lokalhistorisk arkiv. Laget
fungerte aktivt fram til rundt 1990. I denne tiden rakk man å utgi tre
årbøker, i 1982, 1984 og 1986. Det ble også utgitt kalendere.
Etter en passiv periode ble det blåst liv i historielaget igjen i 2005. På
et sonderingsmøte i 2004 på Dverberg, valgte man et interimsstyre bestående
av: Robert Hagen, Werner Johansen, Harald Pedersen, Anne Isaksen, Karl
Rasmus Dahle, Aase Dybwik, og Idar Nilssen. Den 18. januar 2005 ble det
avholdt årsmøte/gjenopplivingsmøte.
De tre "grunnleggerne", Harry Larsen, Per Olav Medby og
Tor-Ivar Grav, ble invitert særskilt til arrangementet. Det samme gjaldt
Sigurd Øvergård, som var lagets første leder. Også historielagets tidligere
ledere ble invitert. I den "gamle" delen var, foruten Sigurd Øvergård, også
Bård Michalsen leder. I den "nye" delen fra 2005, var Kjell Adolfsen, Aase
Dybwik og Søren Jacobsen ledere, før dagens.
Prisoverrekkelse
Dagens leder i historielaget, Terje
Vollan, mottar Andøy kommunes kulturpris for 2011 på vegne av historielaget
og dets rundt 170 medlemmer. (Klikk på bildet for forstørrelse).
Velfortjente blomster
Fra venstre: Tor-Ivar Grav, Per Olav
Medby, Søren Jacobsen, Harry Larsen og Sigurd Øvergård.
Søren Jacobsen, i midten, var leder i
historielaget fram til forrige årsmøte, mens de fire andre var i aktivitet
allerede fra starten av. (Klikk på bildet for forstørrelse).
Grunnleggere
Sigurd og Ruth Øvergård, og Erna og Harry
Larsen. Sigurd var lagets første leder og Harry var initiativtaker for å få
startet et historielag. (Klikk på bildet for forstørrelse).
Blant publikum
Oddbjørn Folden, t.v., var aktiv i
tilknytning til årboka. Her er han i samtale med May Torseth. I bakgrunnen
Svein Lyngra og Solveig Livik, sistnevnte fra kulturukekomiteen.
Musikalske kulturinnslag
Nina Sandtrøen sto for den musikalske
innrammingen av arrangementet. Med sin utrolig flotte stemme framførte hun
flere nordnorske viser. (Klikk på bildet for forstørrelse).
- Og de lokale arrangørene
besørget kaffe og kaker..
Tilbake til startsiden
Tilbake til aktuelt
Tilbake til oversikten
|
