Stedsnavnet

En gang i tida ble stedsnavnet kort uttalt som Mela. Men dette skulle vise seg å bli veldig komplisert. Det var nemlig to forskjellige steder på Andøya med samme navn. Det ene stedet lå i daværende Bjørnekinn kommune, det andre stedet lå midt i daværende Dverberg kommune. I forbindelse med kommunesammenslutningen fra 1964, kom begge stedene med samme navn i samme kommune.

Når man leser gamle dokumenter, vil man se at navnet på nåværende gård nr. 34 i Andøy over lang tid ble skrevet som Mjele Nordre på Andøya. Poststedet, som vitterlig hadde fått en dansk svang over seg, var inntil 1970 Nordmjele. Fra nevnte år ble stedsnavnet endret i samsvar med uttalen/dagligtalen til Nordmela.

Mel brukes også om sand, særlig i naturen koblet til banke - en sandbanke eller sandmel av større eller mindre dimensjon. I vårt tilfelle sannsynligvis sand skylt opp fra havbunnen mens landarealet i sin tid lå presset av landisen. På Nordmela var det tidligere flere slike sandmelen, mest sør for elva. Vesentlige deler av disse meiene har nå gått tapt, særlig i forbindelse med veibygging.

Generasjonene før oss omtalte stedet/bygda på følgende vis: Nordmela, du stolte stad

med bakker, berg og ra.

Med andre ord litt kupert terreng både nær sentrum og ellers i området.

Folketallet

Bygda Nordmela med nære omland hadde ved 2. verdenskrigs begynnelse ca. 200 innbyggere. Det kan nevnes at konfirmantkullet (ett årskull fra Nordmela skole) i 1940 var på 9 stykker i alt (6 jenter og 3 gutter). Nå er antallet fastboende innbyggere gått ned til 150. Det er mange eldre personer og få barn.

Under vinter- og vårfisket var det tilsig av fiskere og fiskearbeidere fra bygdene i nærområdet. De som hadde lang og vanskelig vei til heimen, bodde vanligvis i buer gjennom uka.

Næringsveier

Det er foran skrevet litt om innlandsfisket, jakt, ville bær og skogen m.v. Det meste av dette har vært utnyttet marginalt, likevel viktigere for generasjonene før oss.

Ellers er det fisket og landbruket, gjerne kombinasjonsdrift, som har vært leveveien for de fleste i bygda. I løpet av det siste tiåret er landbruket lagt dødt, og fiskerne er blitt helårsfiskere. Driftsbygningene tilhørende småbrukene står enten tomme eller nyttes som lagerplass. Fiskerne har anskaffet større kystbåter med godt utstyr. Det er også en del sjarker. Her er liggekaier for både sjarkene og kystfartøyene. Havna er godt skjermet av moloer.

Nordmela hamn. Foto: Finn Myrvang. (Klikk for større bilde).

Tidligere var det flere fiskemottak på stedet. Nå er det bare ett, men større og moderne mottak i havna. Bedriften har automatisk, selvbetjent isanlegg med blåsesystem for fylling direkte om bord i båtene + et selvbetjent bunkersanlegg. Proviant kan også leveres om bord i båtene. Bedriften er en hjørnesteinsbedrift på stedet.

Arealene tilhørende småbrukene ligger for det meste brakk og er utsatt for gjengroing. I utmarka er det særdeles gode beiteforhold, særlig for småfe (sau og geit). Veinettet er forholdsvis bra utbygd. Den planlagte nasjonale turistveien på vestsida av Andøya vil gå gjennom bygda her.

Her er nærbutikk med bensinstasjon. Kommunen har lagt ut tomter, som er byggeklare i Nordmela Sør.

Tradisjoner

Det sosiale og kulturelle bygdelivet hadde flere uoffisielle treffsteder, kvinnene ofte for seg og mennene for seg. Likestillinga var ikke kommet på moten, og interessene var forskjellige.

Kvinnene gikk sammen på sommerfiøsveien om sommeren. Det blei snakket om løst og fast. Mennene møttes på posthuset eller på en av butikkene. Det ble også tid til en prat i egnerbua. Her løste man "verdensproblemene" og spyttet skrå. Hver høst kom skattelistene, og stemninga blei ofte høy når man oppdaget hvor lite skatt naboen betalte sammenlignet med de byrder som falt på en selv.

På torvhågen eller på slåtteteigene - et godt stykke fra heimhusene - avviklet man felles matpauser. Også den gangen hadde man behov for å snakke om vær og vind. Ei god historie fikk latteren løs, og folk blei godt kjente med hverandre. Også barna var med, de trengtes til daglige gjøremål. Barnearbeidet var ikke forbudt. I et strengt regime hadde jentene og guttene særskilte badeplasser i Melavatnet, slik måtte det være.

Det religiøse livet var av betydning for mange. Her var flere foreninger i aktivitet: Indremisjonen hadde forening, santalmisjonen og baptistkvinnene - sistnevnte med søndagsskole og livlig strengemusikk. Baptistene bygde menighetshuset “Fristad” som framleis er i bruk. Det var ofte møter og stemner i helgene, da ofte med tilreisende talere og sangere. Dissenterne avviklet leilighetsvis voksendåp i Melavatnet.

Bosettinga

Stedet Nordmela ligger på en mindre odde på vestsida av Andøya. Utafor - mot vest/nordvest - ligger holmer og skjær mot selve storhavet (Nordishavet). Farvannet utafor kysten er også preget av båer og fluer som gjør farvannet urent for ferdsel med båt. I flere omganger har imidlertid havnevesenet/kystverket gjort en betydelig innsats for å skaffe stedet ei bedre farled og ei tryggere havn.

Bosettinga er nærmest delt i to med ei elv mellom. De gamle snakket ofte om "heim i gården" som i dag kanskje kan kalles for sentrum. På andre sida av elva sa de "sør om elva". I dag betegnes dette som Nordmela Sør.

Etter den spredte bebyggelsen, som vi ser i dag, ser det ut for at planer og  reguleringsbestemmelser stort sett har manglet i den eldre bebyggelsen. Dette preger i vesentlig grad de tekniske/strukturelle løsninger som er valgt, særlig for veier og kloakk.

De første bruksnumrene på stedet ligger nærmest havna. De eldste fiskebrukene med naust, buer og gamle båtstøer lå også ved sjøkanten på odden. Det kan derfor være grunn til å trekke den slutning at den faste bosettinga startet på eller ved Sjøveien.

Området rundt stedet/bygda

For hele området gjelder at det er fri utsikt i alle himmelretninger. Forholdet gjør at stedet naturlig nok er lite skjermet mot vind og nedbør. Men det er også herlige dager med solrenning i øst og aftenrøde i vest, her med fri horisont.

Bygda har grenser mot gnr. 8 Nøss i sør, gnr. 33 Middagsfjell i sørøst, gnr. 32 Åbergsjord og Skavdalen(35) i øst og gnr. 35 Skogvoll i nord. Skogvoll naturreservat tøtsjer vårt område på sjøsida.

Her er lave holer og ra i omegna. Her er store myrareal, og det er seks fiskevatn - de fleste med både ørret og røye. Bestandene av anadrome laksefisk har dessverre gått noe tilbake. I alle år har det vært drevet småviltjakt. Innlandsfisket og jakten forvaltes i fellesskap med Middagsfjell grunneierlag. I de siste årene har det også vært jaktet på elg i området.

Skogarealet er i det vesentlige lokalisert til fjell- og dalsidene. Skogvirket - hovedsakelig bjørk og selje blir i det vesentlige anvendt til brensel. På deler av området vokser ville bær, særlig blåbær og tyttebær. Grunneierne har fatt lagt ut spesielle teiger i utmarka for høsting av moltebær (jordskifte avsluttet 2. april 1964).

Fra gammelt av ble Nordmela regnet som egg- og dunvær. Ordningen har ikke fungert de siste årene, hovedsakelig fordi fuglebestandene har gått tilbake.

Her er ei lokal folkeboksamling med begrenset antall bind. Boksamlinga eies av ungdomslaget “Sjøbrott”. Det var et aktivt ungdoms-/idrettslag og et lokalt skytterlag. For næringsinteressene var det lokalt fiskarlag. Det var et aktivt grunneierlag + eggsankelag. Av annet kan nevnes: Sanitetsforening, redningsforening, kirkegårdsforening og kokkekurs. Og etter siste verdenskrig ble det stiftet vannverksstyre, veilysforening og Nordmela Vel. Det var således litt av hvert som folket var opptatt av.

De fleste av disse tradisjonelle og folkelige aktivitetene er dessverre gått tapt for de nye generasjonene. På denne måten svekkes samholdet og identiteten i bygdene parallelt med de kommunikasjonsmessige og tekniske landevinningene som utviklingen gir.

8. mai 1945 ble stedets eneste radioapparat hentet ut fra torvstålet, der den hadde stått bortgjømt i fire år. Krigen var over, og det var stor glede i hele bygda.