 |
|
| Aktuelt fra distriktet |
Foto: Idar Nilssen. Litt om Bleik
|
| Tilbake til gammelt |
Historikken om Bleik er skrevet av Idar Nilssen i tilknytning til utarbeidelsen av skjøtselsplanen for kulturlandskapet på Bleik. |
|
Vannkraft på Bleik Bleiksfolket tok i bruk vannkraft til produksjon av elektrisk strøm allerede 50 år før resten av kommunen tok i bruk anlegget i Lovikdalen. Det første anlegget på Bleik var i drift allerede i 1904. Da tente man også elektriske gatelys! Vatnet ble ledet fram i en åpen tretro i 150 meter lengde før et loddrett fall på 10 meter til turbinen. I 1931 flyttet man lysverket vestover og la rør rett ned fra Holmevatnet. Fallhøyden ble da økt til vel 20 meter. Så langt hadde man produsert likestrøm, men i 1949 fornyet man anlegget, og gikk da over til vekselstrøm.
Den eldste bosetning Vi vet ikke når det første menneske, den første familie, slo seg til her ute. Området var antakelig isfritt under siste istid, men det er ikke kjent om mennesker brukte landet her på den tid. Sannsynligvis var det i alle fall attraktivt allerede i steinalderen. Det bekreftes av en funnet pilespiss av skifer, som vel er det eldste spor etter mennesker som er registrert på Bleik. Slik den er formet, og materialet den er av, forteller oss at den ble laget og brukt i yngre steinalder. Det betyr at den kan være fra 3.000 til 5.000 år gammel. Vi kjenner foreløpig ikke nærmere til den menneskelige aktivitet på og rundt Bleik på den tid. Av den grunn er det ikke mulig å si noe om der var bosetting, og om den i tilfelle var fast eller sesongmessig. At havet og nærheten til havet var av grunnleggende betydning for dem som i tilfelle slo seg til her, er det liten grunn til å tvile på. De eldste spor etter bosetning som vi foreløpig kjenner, er fra jordfunn i gårdshaugen på stedet. Den eldste gårdshaugen. For på Bleik har vi hatt to gårdshauger. Den eldste som nå er praktisk talt borte, gikk tilbake til rundt Krf., og hadde vært bebodd til den sannsynligvis ble fraflyttet engang i vikingtida. Den lå omkring 160 m sør for den eldste bebyggelsen på den yngre gårdshaugen fra middelalderen, og ca. 330 m fra flomålet i nord. Om disse menneskene som bodde der kalte boplassen sin for Bleik, eller de hadde et annet navn på den, vet vi ikke. Vi vet ikke engang om den hadde noe navn.
Fra Odd Solhaug sin bok: Bleik – en landsby ved havet.
Kulturlandskapet på Bleik Direktoratet for naturforvaltning har registrert Bleik som et nasjonalt verdifullt kulturlandskap. Bosetningen i Bleiksområdet går svært langt tilbake i tid. De eldste registrerte funnene stammer fra steinalderen, og indikerer bosetting allerede for 3-5 tusen år siden. Det kan synes som bosettinga har vært noenlunde kontinuerlig fram til i dag. Det er gjort mange funn som forteller om tidlig bosetting på stedet. Området var kanskje isfritt under siste istid, og trolig var stedet attraktivt som boplass svært tidlig. Dermed er også kulturlandskapet av svært gammel dato, og landskapet er formet av mennesker over en svært lang periode.
Veidemannskulturen Det finnes mange spor etter tidlige aktiviteter som jakt og fangst. Ledegjerder av stein i tilknytning til dyregraver og oppmurte ”bågasteller”; brystvern hvorfra man skjøt med pil og bue, forteller at trolig reinsdyr var jaktobjekt. Også fangst av sel og hval var et tidlig næringsgrunnlag.
Jernalderen Gravrøyser, nausttufter og annet viser spor etter bosetting på Bleik også i denne perioden.
Vikingtiden Funn i den gamle gårdshaugen indikerer at det var aktivitet på stedet i vikingtiden. Andre funn fra denne tiden gir grunn til å anta at man også foretok reiser ut i verden.
Etter-reformatorisk bosetning Et sagn forteller at svartedauen herjet stygt på Bleik. Det var visstnok bare en enslig hest som ble igjen av sivilisasjonen fram til da. Et annet sagn handler om en kirkebygning som visstnok forsvant på uforklarlig vis. Denne skal ha stått et stykke nord for dagens bebyggelse, nær den gamle kirkegården. Her lå også Skursandtjønna, der man hentet sand til skuring av blant annet skitne gulv. Tjønna hadde som særegenhet at vannstanden gikk ned når det regnet, og ikke omvendt. Funn i den ”nye” gårdshaugen, som er en av landets største, forteller om bosetning fra 1200-tallet og fram til våre dager, bare avbrutt av svartedauen. Her som ellers var det kongen som eide jorda, og leilendingen bygslet jorda de skulle leve av. På 1820-tallet bestod Bleik av fem bygselparter:
Nerjorda og Tofta delte halvparten av landskylda, de tre andre bygselpartene delte resten. Tidligere var det trolig to bygselparter, og fra 1745 tre. Før den tid satt ett enkelt par med all jorda. Men dette gjelder bare jorda. Bosetningen synes å ha vært konsentrert på ei slags ”fellesjord”, som ikke framgår av matrikkelen. Mot slutten av 1860-tallet var de fleste blitt selveiere. De hadde kjøpt jorda si av kongen.
Teigdelinga Utskifting og bruksdeling skapte mange nye gårdparter sist på 1800-tallet. I 1907 var antallet bruk kommet opp i 47. Rundt 1990 passerte antallet tre hundre, og i dag er brukstallet mer enn 550. Selv om mange av disse brukene i praksis er begrenset til hustomter, er også den dyrkbare jorda delt i uvanlig mange bruk og teiger. En strekning på rundt en km er delt opp i et hundretalls smale teiger som kan strekke seg mer enn 500 meter fra fjæra opp til fjellfoten. Teigene er for det meste atskilt med grøfter. Samlet utgjør disse teigene mer enn 850 dekar, mens noen enkeltteiger er nede i rundt 5 dekar. Flere teiger kan ha samme eier, mens andre har flere eiere. Samlet areal på g.nr. 39 (Bleik) er 17.500 da. Storparten av dette har gjennom tidene vært undergitt menneskelig påvirkning, og må dermed karakteriseres som kulturlandskap.
Landsbyen Bleik Det vanlige mønsteret var at fellestunet på gårdshaugene ble oppløst og nye tun ble spredt rundt på jordeiendommene. Det skjedde som hovedregel på siste halvdel av 1800-tallet over så godt som hele kommunen. Bleik var i så måte et unntak. Her beholdt man mønsteret med bebyggelsen konsentrert på og rundt gårdshaugen. Dette former bebyggelsen som en landsby, og med jorda samlet og ubebygd, med unntak av sommerfjøs opp mot fjellfoten.
Leveviset i nyere tid Beregninger på grunnlag av beinmateriale fra den eldste av gårdshaugene på Bleik indikerer et lokalt kosthold der rundt en fjerdedel kom fra fiske og fangst på havet, mens resten stammet fra jordbruk eller annen næring hentet på land. Beregningen har ikke med estimat av eventuelt salg eller byttehandel med eksempelvis tørrfisk, noe man antar har foregått i et visst omfang. Med andre ord er heller ikke fiskerbondekulturen av ”ny” dato på Bleik. Denne kulturen innebar at kona var den egentlige ”bonden” som stelte hus og fjøs, mens mannen skaffet sitt bidrag fra havet. Han var sikrest å treffe på gården under torvinga og i slåtta. På sommeren hadde man også den tradisjonelle dun- og eggsankingen, eller eggrekkingen, på Bleiksøya. Der foregikk også utslått. Foruten det vanlige fisket, fikk man etter hvert også drivgarnsfisket etter laks.
Brenntorvet Torving og torvfyring har lang tradisjon og var utvilsomt avgjørende for bosetningen i området. God torv hadde større brenselverdi enn ved, og torva ble trolig brukt også ved utvinning av myrmalm (jernmalm). Denne tradisjonen er forsvunnet - og det samme er de mange torvskjåene. Et titalls torvskjåer lå oppe på Nonsheia. Det ble også hentet ut brenntorv i Hauan nær bebyggelsen. Bleiksfolket torvet også lenger sør i Stavedalen og på myrene sør for Andenes. Områder nær bebyggelsen, eksempelvis på Hauan, ble tidlig torvet ut. Torvet, som hadde så stor betydning for bosetningen, innebar stor aktivitet på forsommeren. Ung og gammel måtte delta for å berge vinterbrenselet. Torvet ble tørket i løpet av sommeren. Ofte ble den fraktet heim på vinterføret. Inntil da måtte torvet legges opp i stakker. Etter å ha brukt opp de nærmeste forekomstene, dro man lenger vekk etter torv, eksempelvis til Nonsheia og sørover i Stavedalen.
Gårdshaugene – jernalder/ middelalder På Bleik finnes to gårdshauger fra forskjellige tidsepoker. Den eldste er fra jernalderen, mens den andre regnes å være fra middelalderen og framover. ”Jernaldergårdshaugen” hadde trolig ca 55 meter bredde og 65 meter lengde i øst/vest retning. Tilsvarende mål for den nyeste gårdshaugen er ca bredde på 100 meter og 190 meter lengde i øst/vest retning. I 1980 og –81 ble det gjort utgraving i restene av den eldste gårdshaugen, og det ble gjort en rekke funn. Den ”nye” gårdshaugen hadde trolig bosetning allerede på 1200-tallet, men med et opphold en tid etter rundt 1350 (svartedauen). Det er ikke, så langt, gjort utgravinger her. Det er påvist et område med gravrøyser fra jernalderen ved sjøkanten ovenfor fiskebruket. Her er det registrert 16 gravrøyser, men det finnes trolig flere. Under forskjellige gravearbeider på Bleik er det gjort funn av forskjellig slag, eksempelvis en mer enn tusen år gammel mynt fra Asia. Det samme gjelder mynter av nordisk opphav, slik bildet til høyre viser. Det er til sammen gjort funn av bruksting som kan indikere bosetting over en periode på 5000 år.
Jordbruket Jordbruket på Bleik har lange tradisjoner. Teigdelingen sist på 1800-tallet har skapt en svært komplisert eierstruktur med mange små og smale teiger. De enkelte teigene er senere splittet ytterligere opp på flere og nye eiere. I dag er det nesten ingen som driver husdyrhold og høsting av grasmarka. Tidligere var det trolig to bygselparter, og tre fra 1745. Før den tid satt ett enkelt par med all jorda. På 1820-tallet bestod Bleik av fem bygselparter. I 1907 var antallet bruk kommet opp i 47. Rundt 1990 passerte antallet tre hundre, og i dag er brukstallet mer enn 550, inkludert boligtomter. En strekning på rundt en km er delt opp i et hundretalls smale teiger, som for det meste er atskilt med grøfter. Samlet utgjør disse teigene mer enn 820 dekar, mens noen enkeltteiger er nede i rundt 5 dekar. Flere teiger kan ha samme eier, mens andre har flere eiere. I 1999 var 44 bruk registrert i landbruksregistret. Allerede i 1980 var tilbakegangen i jordbruket langt framskredet. Knapt 40 % av det dyrkede arealet var i bruk. Denne utviklingen har fortsatt fram til i dag, da bare 6 % av jorda blir høstet. I 1981 var det 24 som søkte på drifts/produksjonstilskudd, mens det er ingen i dag.
Det gamle elveleiet Bleikvassdraget hadde tidligere utløp nordover. Utløpsdeltaet var der den kunstige sandfangeren ut til Elveskjæret ligger i dag. Behovet for vannkraft gjorde at utløpet etter hvert ble flyttet til nedenfor Holmevatnet, langt vest på gården. Det gamle og tørrlagre elveleiet ligger der fortsatt. De fleste tilgrensende brukene hadde tidligere bru over elva. Dette var veier som ledet til sommerfjøsene ved fjellfoten i øst. Mange av brukarene står fortsatt igjen. Disse er for det meste murt av tilhogd naturstein. Også rester av brudekkene finnes i form av råtne trestokker. Både brukarene og området inntil er i dag svært tilgrodd.
|
|
| Tilbake til startsiden | Tilbake til gammelt |