Tilbake til Andoy

På litt avstand ser Andøya ut som flere småøyer.

Om hvordan Andøya ble oppdaget

Randi Strand i Molde har skrevet ned denne historien etter slik hun husker at morfaren hennes, Ragnar Johansen på Nordmela, fortalte den.

For lenge, lenge siden bodde det en fisker og bonde på Strandland som var så heldig å eie en gris. Den foret han opp etter beste fattigslige evne, for til jul skulle det bli fest!

Grisen gikk og spankulerte fritt på tunet, lekte med de 15 ungene til bonden, og så ut til å ha det umåtelig bra. Men en dag stakk den av! De lette etter den hele dagen og ettermiddagen, og en kan jo bare tenke seg hvor fortvilte de var over at julematen var blitt borte.

På kvelden kom ”Galte” trippende fornøyd inn på tunet. Gryntet godlåter, og tok gladelig i mot alle klemmene fra den overlykkelige familien. I lykkerusen bar de nykokt potet ut til galten, men han ville ikke ha! Han var mett og fornøyd, så de kom i tanker om at han kanskje hadde besøkt den nærmeste naboen tre mil unna, og blitt foret der?

Den kvelden takket alle Vår Herre i aftenbønnen som hadde gitt dem grisen tilbake. 

Men neste morgen var ”Galte” borte igjen!

Fortvilelsen tårer tok dem igjen, men siden det var mye å gjøre på gården, kunne de ikke bruke hele dagene på å springe manngard etter en gris! Det var midt under potetopptakingen, hesjene skulle i hus, og veden stables til fyring og matlaging gjennom vinteren.

Så gikk de der da og  jobbet og sukket tungt.

Men rett før de skulle inn til kveldsmat så de ”Galte” komme settende over potetåkeren!

Neste morgen var den borte igjen! Sånn fortsatte det over mange dager, og etter hvert ble de vant til at sånn var det bare. De var jo så travelt opptatt at de tenkte ikke videre over det.

Innerst inne var de glad for at de hadde en gris som la på seg og var fornøyd, uten at de trengte å fore den. De hadde mange nok munner å mette fra før. Da vinterens forråd var kommet i hus, og ”Galte” fortsatte glad og fornøyd med sine utflukter, begynte bonden å tenke. ”Hva er det grisen holder på med tro?”.

Han bestemte seg sporenstreks for å følge etter grisen neste morgen, for dette ville han finne ut av! Han hadde ikke blund på øynene hele natten der han satt på trammen og voktet grisen.

Da solen rant våknet grisen, ristet litt på seg, og begynte å gå. Først over potetlandet, så gjennom et lite belte med seljeskog, og til slutt satte den kursen mot fjæra. 

Bonden smøg seg etter, og kunne med selvsyn fra Seljetjernet se at grisen la på svøm ut over havet.

I fjæra lå sjekta bonden bruket til å dra kokfisk. Han veltet den rundt, dro den ut, kastet seg oppi, og trev tak i årene, for grisen måtte jo berges!

Han rodde så han hadde blodsmak i munnen, for grisen hadde fått et godt forsprang i mellomtiden. Han satt med ryggen mot fartsretningen, og kastet hastige blikk bakover fra tid til annen for å bekrefte at han var på rett vei. Og da han kikket bakover etter en strid innsats bak årene, så han en særdeles grønn og frodig holme stikke opp av havet!

En holme som ikke hadde vært der før!

Og midt på holmen sto ”Galte” glad og fornøyd og mesket seg med godsaker som vokste der.

I årenes løp kunne de se holmen reise seg opp av havet, og til slutt var den blitt ei øy.

Den fikk navnet Andøya, og ble altså oppdaget av en gris med oppdagelsestrang!