Tilbake til startsiden

Tilbake til minnesmerker

Ballasten etter redningsskøyta "Bergen".  Foto: Idar Nilssen

Redningsskøyta ”Bergen” forliste natt til 24. januar 1907 utenfor Stave på Andøya. Den var i ferd med å redde en havarist utenfor Anda fyr da masta knakk.

Havaristen forliste og alle der omkom, mens RS ”Bergen”, som ikke hadde motor, rak uten framdrift mot Stave på Andøya. Den havnet på et skjær rett utenfor Stave, der Karl Jensen, Hagbart Jensen, Ole Jensen og Andreas Martinussen reddet mannskapet.

Haakon Aronsen og Daniel Nøis hadde planer om å overta vraket da en ny storm flyttet havaristen nærmere land, der den ble knust. Bare den tunge malmkjølen (eller ballasten) var igjen. Den ble senere flyttet opp på land og ligger i dag ved grendehuset på Stave.

 

Redningsdåden på Stave i januar 1907

Nedtegnet etter Hagbart Jensens muntlige fortelling i midten av februar 1962.

av lærer Birger Balteskard

Andenes krets  |  Gamle bilder fra Andenes  

Bautaen på Værrbakkan på Andenes    Jonas Cornelius Falch

"Storskaden" nord av Andenes i 1821

 

Aktuelt fra distriktet

Rs "Bergen"

Lærer Birger Balteskard fra Dverberg (1894-1975) har etterlatt seg en fortelling om uværet 23. januar 1907, som endte med at redningsskøyta Rs "Bergen", som var stasjonert for Langenes, forliste i fjæra på Stave på Andøya. Redningsskøyta ville redde en motorisert båt, den 34 fot store listerbåten "Signal" med høvedsmannen Iver Harberg fra Langenesværet, da masta på redningsskøyta knakk og den havnet hjelpeløs på rek nordøstover og endte på Stave, der mannskapet ble berget av lokale krefter.

Denne gangen var det ikke helt blikkstille om morgenen, så det var ikke fullt utror. Utover dagen tiltok vinden og de fleste båtene, unntatt båten til Iver Harberg, kom seg til land og berget seg før det virkelige uværet satte inn. Båten til Iver Harberg gikk angivelig ned utenfor Bleik, og Iver, sønnene Ragnvald og Peder, barnas onkel Roard Harberg, og Klaus Solbjør omkom.

Tragedien.

Iver Martin Harberg og kona Marta Kristina Pettersdatter med de tre barna Ragnvald Johan, Peder Angell Martin og Signe Oline. Bosatt på Harberg i Langenesværet i Øksnes, Vesterålen.

Moren Marta Kristina døde i 1903 av sukkersyke i en alder av 39. Fire år senere, 22. januar 1907 forliste den motoriserte seilskøyta "Signal" ved Bleik og begge sønnene, faren og barnas onkel Roard Harberg (1874-1907) gikk ned med den. Datteren Signe Oline døde bare ett år senere av hjernehinnebetennelse. Hun ble bare 13 år gammel. (Foto: Digitalarkivet.) Klikk for forstørrelse.

 

 
Tilbake til minnesmerker  

Rs. "Bergen"

Redningsskøyta ”Bergen” forliste natt til 24. januar 1907 utenfor Stave på Andøya. Den var i ferd med å redde en havarist utenfor Anda fyr da masta knakk.

Mkr. "Signal"  forliste og alle der omkom, mens RS ”Bergen”, som ikke hadde motor, rak uten framdrift mot Stave på Andøya. Den havnet på et skjær rett utenfor Stave, der Karl Jensen, Hagbart Jensen, Ole Jensen og Andreas Martinussen reddet mannskapet.

Hagbart Jensen var født 8. august 1886 på Stave. Han drev fiske fra han var 15 år, og etter at han ble familiemann, var han dessuten småbruker.
Hagbart Jensen var, som 18 års gutt, med på en dramatisk redningsdåd da mannskapet på redningsskøyta “Bergen”, som forliste sønnenfor Stave, ble reddet.


RS. “Bergen” Foto: Redningsselskapet.

Klikk for forstørrelse.

 

 

 

Hagbart Jensen forteller
Vinteren 1907 var redningsskøyta “Bergen” stasjonert på Langenes. Den 22. januar fulgte den fiskebåtene ut på feltet. Det var dårlig og utrygt vær om morgenen, så det var ikke full utror. Utpå dagen tok vinden til å øke. Det så ut til å trekke opp til uvær. Og fiskebåtene dro på land. Men der var ei lita skøyte med motor som holdt det gående. Høvedsmannen på skøyta het Iver Harberg. Han hadde nettopp fått innsatt motor - var visstnok en av de første som hadde motorskøyte fra Langenes kommune - og han mente det var ingen fare for dem, de skulle nok greie seg.

Stormasta knakk
Redningsskøyta gikk to ganger opp under skuta til Iver og ville ta den på slep opp til Langenes, men høvedsmannen ville ikke ta imot hjelp. Skipperen på redningsskøyta ville likevel ikke forlate båten da stormen hele tida økte. Til slutt gikk den opp under motorbåten for tredje gang, og da var det tanken å ta den med enten høvedsmannen gikk med på det eller ei. For nå var det veritabelt uvær.
Da redningsskøyta måtte gjøre baut like før den var ved motorbåten, sprang stormastvantene til lovart idet storseilet slo over. Den hadde da to rev i storseilet. I det vantene sprang brakk stormasten og gikk over bord, og den ble liggende og slå mot skutesiden. Mannskapet måtte derfor hugge den løs. Under arbeidet med dette i det voldsomme været fikk skipperen et hugg over hånden så tre fingre ble sterkt skadet.

Uten seilføring
Da redningsskøyta nå var uten seilføring - bare mesanen var igjen - tok den til å drive mot Andøya. Motorbåten mistet de snart av syne, og den spurtes ikke mer.
Drifta mot Andøya varte hele kvelden og natta.
I sekstida morgenen etter ble folk på Stave oppmerksomme på et lys ute i havet. Og det så ut som lyset kom nærmere og nærmere land.
Været var da så voldsomt at folk var redde for husene sine, så mange var meget tidlig oppe.
De fulgte med lyset. Og etter som det kom nærmere land, skjønte de at det var ei skute som var i fare.
Vi hadde fulgt med lyset til det var kommet forholdsvis nær land. Da la vi merke til at drifta stanset opp. Senere fikk vi vite at de hadde satt ut anker og ca. 30 favner kjetting, og den var så tykk som armen min. Men den holdt bare omtrent et kvarter så brakk den, og det bar mot skjærene med skuta.

På skjæret
Redningsskøyta “Bergen” ble så kasta opp på et skjær og ble liggende der.
Og til all lykke ble den kasta så langt opp på skjæret at klyverbommen pekte ut over sjøen på landsida.
Da vi på Stave så hvordan det gikk, ville vi prøve om det var mulig å redde mannskapet på skuta. Det var jo mørkt, så vi kunne ikke se hva slags båt det var. Vi kjørte så en nordlandsbåt, en fireroring, sørover mot stedet for forliset. Så og si alle mannfolkene på Stave fulgte med, både unge og gamle. Kvinnfolka måtte holde seg heime, men de fryktet jo for at vi kunne sette livet på spill.
Vi fant snart ut hvor vi måtte sette båten på sjøen. Men da vi hadde dratt den ned i fjæra, var været så svært at det var ingen som ville melde seg som mannskap.

Ungdommelig mot
Jeg var jo ung den gangen, bare 18 år, og jeg var ikke redd. Så da jeg så at ingen andre viste tegn til å gå til båten, gikk jeg til den og ropte til de andre at bare jeg fikk noen med meg, skulle vi legge ut. Da kom de to brødrene mine - de var eldre enn meg - og mente at dersom jeg ble med, så skulle også de gå i båten. Da kom far nedover og sa at vi fikk ikke fare. Men da hadde vi bestemt oss. Da ble far så dårlig at han måtte sette seg. Om ei stund kom han seg da opp og gikk gråtende heim.

Olje på sjøen
Vi ble fire stykker med, brødrene mine og jeg og så en annen mann, men jeg husker ikke nå hvem det var.
Da det lykkes oss å komme klar av land, greide vi å ro gjennom brottskavlene og kom oss virkelig ut til skjæret redningsskøyta lå på. Vi ropte til mennene og fikk dem til å dempe sjøen med olje, og det hjalp en del.
Vi så at den eneste måten å redde mennene på, var å få dem til å entre ut over klyverbommen og så prøve å få tak i dem der. Vi fikk så folkene til å kaste løs framhalings-tauet til klyveren, og dette fikk vi tak i.

Hele mannskapet berget
Vi skjøtte så på tau vi selv hadde med, og på den måten kunne vi slakke og hale frametter som brottene kom og gikk.
De tre mennene som var uskadde, greide å entre seg framover klyverbommen, og dem fikk vi om bord uten at de kom i sjøen. Men skipperen, som hadde skadd handa så stygt, greide ikke å holde seg fast og falt i sjøen. Men vi fikk da røska han opp i båten.
Nå var vi åtte mann i fireroringen, og det var for stor last i det voldsomme været, så det så ikke lyst ut å komme seg på land. Båten fyltes stadig, så vi måtte ause på spreng. Men nå bar det unna været, så vi greide å holde båten flytende til vi var i fjæra igjen. Og der var da alle de andre med om å berge båten klar av sjøen.

Modell av RS “Bergen”

RS ”Bergen”, som var 14,05 meter lang, ble bygd ved Nyhavns Verft i Bergen i 1895. Prisen var knapt 10 000 kroner - gitt av et spleiselag på ti bergensere. En modell av båten, laget av Odd Jarl Lunde, står utstilt på grendehuset på Stave. Foto: Idar Nilssen. Klikk for forstørrelse.

 

 

Vi greide å berge alle, fortalte Hagbart Jenssen, så det gikk da tross alt bra. Og nå er jeg den eneste gjenlevende av dem som var med på den redningen.

Det kan tilføyes at Hagbart Jensen fortalte at skipperen fikk hånden stelt så godt det var mulig på Stave, og så fikk de ham til lege, og han ble helt frisk.

 

Avduking av minnesmerket etter RS ”Bergen”

Avdukingen skjedde 28. juni 1987. Ungdomslaget Nordlys hadde fått fraktet den ca 7 tonn tunge kjølen/ballasten til samfunnshuset og plassert det på et fundament, og der hendelsen/forliset med navnene på mannskap og redningsmenn er skrevet ned på en plakett.

Til høyre på bildet er Andreas Nordvik, daværende leder i Redningsselskapet og i midten formann i UL Nordlys på Stave, Harald Fodstad. Helt til venstre trolig Odd Arne Wangen fra redningsskøyta som da var stasjonert på Andenes. Den andre er en fra samme redningsskøyte. Foto: Redningsselskapet. Klikk for forstørrelse.


Om Stave på Andøya