| |
Henry Forsaa ble født i 1907 i Ibestad.
Etter endt lærerskole i 1927, tok han lærerhøyskolen i 1935/36. Han var
fylkesskoleinspektør i Nordland i tiden 1958-1965. Deretter var han
skolestyrer i Andenes kommune før han endte opp som fylkesskolesjef i tiden
1971-1976. Han var aktiv politiker for Det norske arbeiderparti og var
ordfører i Bodø (i 1970-71). Fra 1968-1971 var han fylkesordfører.
Forfatteren synes opptatt av
livsgrunnlaget før og ved siden av de forestående NATO-etableringene. Han
nevner noen målsettinger: ”Noe av det viktigste som mangler på det
kommunikasjonsmessige område er å få veinettet på øya knyttet til
Vesterålens øvrige veinett og dermed til landsnettet. Ønskemålet er bru over
Risøysundet, men den løsning som ikke kan vente så mye lenger må være
fergeforbindelse med Hinnøya. Det må komme”. Samtidig gir han en interessant
beskrivelse av samtiden og fortiden, ut fra datidens kunnskaper, i
fiskeværet Andenes. Innlegget sto på trykk i Lofotposten 24. januar 1953.
I slutten av desember 1952 hadde
dagspressen en melding fra NATO-møtet i Paris om at det på Andøya skulle
bygges en flyplass som ville ta det meste av de 127 millioner som den norske
delen av infrastrukturprogrammet for tiden frem til 30. juni 1954 omfatter.
At dette vedtaket vil få vidtrekkende betydning for distriktet i sin
alminnelighet og Andøya og for Andenes kommune i særdeleshet, er utvilsomt.
Andøya i geografien
Andøya som geografisk har en noe periferisk beliggenhet i forhold til den
gamle allfarveien langs kysten vil med dette NATO-vedtaket bli trukket inn i
den dagsaktuelle politikk.
Nordland fylke er ikke bare landets nest største i flateinnhold, men også
det lengste med sine 500 kilometer i nord-sør retning, det vil si samme
avstand som mellom Trondheim og Oslo. Andøya som er det nordligste punkt i
dette fylke, blir samtidig midtveis mellom Kirkenes og Nordlands grense mot
Nord-Trøndelag.
Andøya er den 10. største blant landets øyer, har dette naboskapet: I sør,
skilt med det smale Risøysundet, ligger nr. 1 blant øyene når det gjelder
størrelsen: Hinnøya og i øst, på andre siden av Andfjorden, reiser nr. 2,
Senja, sine ville fjellformasjoner.
Andøya er knapt 500 kvadratkilometer, 60-70 km. lang og 10-15 km. bred. Øya
er lavland mest og dette er for det meste myr - moltemyrer kilometervis, som
i gode år ikke gir i liter, men i tønner. Flere hundre plukkere deltar og
det hele foregår etter opptrukne regler. Moltemyrene ligger særlig i den
midtre del av øya, i Dverberg herred.
Geologien
Geologisk har øya blant annet et område fra juratiden som inneholder
brunkull. Det er det eneste kullfelt av dette slag i Skandinavia. Feltet
ligger på gården Ramså i Dverberg og undersøkelser pågår for å fastslå
størrelsen og mulighetene for lønnsom drift.
Historie
Historisk hører ganske visst Andøya blant de steder på kysten som har meget
gammel bosetning. Havet rundt øya, særlig i nord og vest, har alltid vært
fiskerikt. Ikke noe sted ved den norske kyst kommer stordjupet så nært inn
til landet som her. Rett i vest for Andenes er det bare noen kilometer til
Egga, som her dessuten lager en lomme - en bukt inn mot land. Langs Egga
presser her Golfstrømmen forbi på sin vei mot nord og øst med stor fart og
kraft, og ”lommen” blir da en naturlig bakevje, hvor et mylder av havets små
levende organismer, plankton, ”åte”, samles opp og som så atter samler
matnyttig fisk, som forsyner seg av åten. Gyteskreien som i januar - april
”lager Lofotfiske” har sin faste rute langs Egga på vei fra Barentshavet til
Lofoten og etter endt gytetid går torskestimene på ny forbi - tilbake til
Ishavet.
Gammelt styresett
Månedene januar-april blir da også den rikeste fiskesesongen, men ellers
fiskes det gjennom hele året. Fiskerikdommen sammen med det mylder av
sjøfugl som alltid har hekket på holmene, har vært livsgrunnlaget for
menneskene i alle tider og var vel det som i den fjerneste fortid gjorde
menneskene til fastboende her.
At fiskeværene på Andøya har inntatt en fremskutt plass både i middelalderen
og tidligere i det gamle Hålogaland, tør være utvilsomt. I tidsskriftet
Heimen som Landslaget for Bygde- og byhistorie gir ut, finner en en artikkel
om ”Hvem eide jorda i den gamle leilendingstida?", av Bjørkvik og Holmsen,
årgang 1952, s.93: Andenes len hadde noen av de største og eldste væra, og
de vendte nordover, mot andre fiskegrunner enn Lofot-væra.
Kanskje storfiske kom i gang tidligere her, mens høvdingene ennå hadde full
slagkraft. Full høvdingokkupasjon med kongelig konfiskasjon senere ville i
alle fall forklare den enestående konsentrasjon av sentralmaktgods i dette
lenet: 91 prosent i 1661 og 100 prosent tidligere, før kongen og erkebispen
la gods til bygdekirken.
Andenes lå rett nok som fritt len til munkeliv i senmellomalderen, så
klosteret rådde for krongodset og hadde anledning til å øke det både på
kongelig og kirkelig vis.
Et slikt jevnt og varig press kunne være virksomt nok. Men det levnet alltid
noe privateiendom, i alle fall av det oppkløvde og spredte bondegodset.
I Andenes er det gjort rent bord. Det smaker tydelig av engangsaksjon.
Kongen tok ofte jorden fra opprørske landsfolk og fra dem som stod hardest i
mot ham i rikssamlingsstriden. Han tok både hele høvdinggods og hele
bondegårder. Men han tok ikke all bondejord i et helt bygdelag. Det kunne
bare rene krigerhøvdinger gjøre, i en tid da retten satt i sverdodden - om
de hadde makt til det.
Farene og mulighetene i grenseland skapte høvdinger som hadde makt nok. Og
Andenes var den nordligste og sterkest hengende norsk bosetning til langt
frem i vikingtiden.
Tradisjonen knytter selve Håløygjarlene til Anda eller til et rike med navn
etter denne øya.
Kommuneinndelingen
Livsformene har skiftet - men livsgrunnlaget for en vesentlig del av de ca.
7000 mennesker på Andøya i dag, er fremdeles havet, fiskefeltet hva det kan
gi.
Nu utgjør Andøya et prestegjeld, et lensmannsdistrikt, men 3 kommuner:
Andenes den nordligste og minste i utstrekning, men største i folketall,
Dverberg i øyas midtparti og Bjørnkinn, den sørlige del - samt endel av
Hinnøya. Andenes er den mest rendyrkede fiskerikommune av disse. Dverberg er
vel mer jordbruks- enn fiskerikommune og Bjørnskinn blandet næring som i så
mange nordnorske kommuner.
Kommunens største hussamling
Den nye flyplassen blir lagt i Andenes kommune, ikke langt fra nordspissen
av øya, mellom fiskeværet Andenes og fiskeværet Haugnes.
Andenes kommune har typisk klyngebebyggelse. Fiskeværet Andenes utgjør den
største hussamling innen kommunen med ca. 2000 mennesker. Det er bymessig
bosetning, og stedet ligger på øyas nordspiss.
Som før anført er stedet eldgammelt som fiskevær og folketallet har vel
svinget i takt med gode og dårligere perioder når det gjelder havets
avkastning og avsetningsforholdene for fiskeproduktene.
Fiskefeltene kan gi, men også ta. Tallet på alle de som ble der ute og aldri
kom i land, kjenner ingen, men det er stort, uhyggelig stort. En av disse
ulykkene, et storforlis i 1821, som tok storparten av mannfolkene i
fiskeværet, (det var 10 fra Andenes som omkom, red.anm.) har fått sin
minnebauta på torget. Den forteller om denne ene ulykkesdagen, men hvor
mange er det ikke både før og siden?
Fiskerikdommen
Fiskefeltet utenfor Andenes er hardt - urimelig hardt. Hardere enn de fleste
andre fiskefelt. Det er de spesielle vanskelighetene med urimelig hard
strømsetting, langgrunt og uhyggelig urent hav og ytterst vanskelige
innseilingsvilkår som gjør at feltet er vanskeligere å ha til arbeidsplass
enn de fleste andre felter. Når strømmen går strid som en elv den ene veien
og stormen blåser fra motsatt kant og så kanskje snøkaven skjuler alt, da
spørs det etter lokalkjennskap og dyktig sjømannskap. Men i de trange
innseilingsleiene mellom grunnbrott og skjær kan selv det aller beste
sjømannskap komme til kort. Fiskerne som driver her er uredde og dyktige. De
må være det. Det er en betingelse. Og en ting til: De må også vokse opp
sammen med feltet og arbeidsplassen. De må ta plassen i arv etter fedrene.
Det er tilfelle i dag. Ingen fremmede fiskere utenfor Andøya driver for
Andenes og naboværet Bleik. Kun ”innfødte”. Hvis en kaster et blikk på et
sjøkart over feltene her, så forstår en hvorfor den fremmede nødig vil ta
fatt på disse feltene.
Wilhelm, Øyvind og Jentoft Andersen fra Bleik. Foto utlånt fra
Lokalhistorisk arkiv.
Trass i disse vanskelighetene, driver i dag omkring 300 mann fra 30-40
motorbåter fra Andenes og 100 mann og 10-15 båter fra Bleik. Det er ”sesong”
hele året og til Andenes bringes der i land ca. 4-5 millioner kilo fisk:
Torsk, sei, uer og kveite til en førstehåndsverdi av 4-5 millioner kroner.
Fisket er da også kromtappen i kommunens økonomi. Alt og alle er avhengig av
det havet kan gi.
Dårlige havneforhold
Fra sakkyndig hold blir det hevdet at det ikke ville være vanskelig å øke
det nåværende fiskeparti til det dobbelte om havneforholdene hadde vært
bedre. De er ikke tilfredsstillende i dag. Havnen er for trang og for grunn.
Havnen bestemmer ikke bare tallet på fiskebåter som kan få plass, men også
disses størrelse og denne størrelsen er for liten for å kunne si at en
følger med utviklingen. Havnen i dag virker som bremse for stedets fremgang.
En utvidelse er ikke noe ønskemål - det er en livssak for fiskeværet med
sine 2000 innbyggere og i videre forstand for hele kommunen og for øya.
”Jylland”
Fiskeværet Andenes minner meget om fiskevær på Jylland i Danmark derved at
det er så flatt og jordsmonnet er sand, enkelte steder meget fin sand, som
tørr kan fyke med vinden, men våt ved stranden blir fast nok til å tåle
trafikk av både hest og bil. Innenfor sandstrendene er det enkelte sandmeler
som ligner de danske dyner og innenfor sandmelene kilometerlange flate moer,
faste med gress- eller lyngdekke, hvor en kan kjøre med bil på kryss og
tvers.
Noen av disse flatene er det som skal bli flyplass.
Været Bleik
Tolv kilometer fra Andenes, på øyas vestside, ligger været Bleik, stedet som
har gjort seg bemerket på forskjellig vis: For sitt samhold og sin
tiltaksevne. Det var det første landssted langs vår kyst som skaffet seg
vanndrevet elektrisitetsverk og moderne vannverk. Grenda er en ”landsby” med
600-700 mennesker og fiske er hovednæringen.
Gode kommunikasjoner
Kommunikasjonene på Andøya må sies å være tilfredsstillende. Veier, om enn
de fleste nu er så gamle og smale at de ikke fullt dekker dagens trafikk, så
er selve nettet ganske godt utbygget. Bussrutene knytter grender og
kommunene sammen ved daglige ruter og vinduet utad er
hurtigruteekspedisjonsstedet Risøyhamn.
Fra byggingen av flyplassen på Andenes. Foto utlånt fra Lokalhistorisk
arkiv.
Hurtigruta
Tidligere trafikkerte lokalskip rundt øya og tok varene - først og fremst
fisken, som er den dominerende eksportartikkel. I dag er lokalbåttrafikken
på det nærmeste opphørt og all fisken går med biler til Risøyhamn, for
derfra å sendes med hurtigruten sørover.
Mange hurtigrutepassasjerer har nok undrende spurt om hvorfor
hurtigruteskipet blir så lenge liggende i Risøyhamn: I time, kanskje 2 og 3
timer og i ruteplanen er det ingen liggetid. Det er fisken, 500 kasser, 700
kasser, kanskje 1000 kasser fin, fersk fisk som skal til sitt marked. Og det
er Andenes og Bleik som er «hovedleverandørene».
Nye næringer
Noe av det viktigste som mangler på det kommunikasjonsmessige område er å få
veinettet på øya knyttet til Vesterålens øvrige veinett og dermed til
landsnettet. Ønskemålet er bru over Risøysundet, men den løsning som ikke
kan vente så mye lenger må være fergeforbindelse med Hinnøya. Det må komme.
Og så må en håpe at andre muligheter og råstoffkilder som øya har vil bli
tatt vare på og utnyttet, enten det nu er torvmoseplanten eller skjellsanden
som skal kunne danne utgangspunkt for fremstilling av isolasjonsplater til
byggeindustrien eller det er taren som storstormene kaster opp på strendene
eller brunkullene på Ramså - at dette i tur og orden vil bli utnyttet og
dermed bidra til at det skapes større allsidighet i hele næringsgrunnlaget.
Det vil nok skje.
Tilbake til startsiden
|
