Tilbake til Andøy

Raier fra sameteltet. Foto Idar Nilssen.

Reindrifta i Andøy i 1892

av Eline Holdø

Eline Holdø er født i 1976 i Hadsel. Hun arbeider som arkeolog ved Sametingets kontor i Tromsø. Hun har hovedfag i arkeologi fra Universitetet i Tromsø, med hovedoppgaven ”Samer og bumenn i Vesterålen” fra 2004.
I denne artikkelen baserer hun seg i hovedsak på skriftlig materiale fra ”Lappekommisjonen”.
Denne ble oppnevnt i 1892 for å klargjøre konfliktforholdene knyttet til reinbeite og beiterettigheter. Reineierne på Andøya og Hinnøya er sentral i artikkelen. I artikkelen nevnes stedsnavnet ”Fæmundsjøen”. Iflg. Finn Myrvang kan Fæmundsjøen være identisk med Måvatnet ved Stave, avledet av ordet mule => ”femunn”.
 

Den kommersielle reindriften med store, privateide flokker, kom til Vesterålen på 1800-tallet. På denne tida skjedde det store endringer i reindrifta på Nord-kalotten, og regjeringen så seg nødt til å regulere reinflokkene og beiteområdene. I 1892 ble det derfor oppnevnt en Lappekommisjon som skulle ta rede på forholdene. Kommisjonens medlemmer dro på befaring i Nordlands Amt i 1892 og 1893, og deres rapport forelå utpå høsten 1893. Rapporten inneholder også historier om reineierne på Hinnøya og Andøya, Anders Gundersen og brødrene Jon og Guttorm Jonsen Omma, og hvordan de fikk merke endringene på kroppen.

Fra Karesuando til Vesterålen
I følge Lappekommisjonens innberetning tilhørte den største reinflokken på Hinnøya i 1892 Guttorm Jonsen Omma fra Karesuando. Omma var en driftig reineier, som hadde levd et omflakkende liv før han slo seg ned på Hinnøya med reinflokken sin.
Lappekommisjonen forteller at han rundt 1870 sluttet å flytte tilbake til beiteområdene på svensk side, og flyttet over til Senja med en relativt stor flokk. Men mens han holdt til der var han uheldig med reinholdet, og satt etter noen år igjen med bare 50 dyr. Disse tok han med seg og satte kurs mot Hinnøya.

Jon Jonsen Omma (finn-Jo eller Jo-finn) sin siste boplass.

Denne er i sørenden av Eikefjelldalen på Hinnøya. Bildet viser tuftene etter boliggammen med samlet gulvflate opp mot 30 m2. Like ved lå fjøsgammen på rundt 16 m2. Foto: Idar Nilssen.

Klikk på bildet for forstørrelse.

Jon Jonsen Omma (finn-Jo eller Jo-finn) sin boplass på Reinjorda i Forfjorden.

Foto: Idar Nilssen. Klikk på bildet for forstørrelse.

Jon Jonsen Omma (finn-Jo eller Jo-finn) sin boplass på Reinjorda i Forfjorden. Melkegrop.

Foto: Idar Nilssen. Klikk på bildet for forstørrelse.

Koftespenna som ble etterlatt på Øygården.

Denne har sin egen historie: En av Omma-slekta, det er uvisst om det var Guttorm eller Jon (Jo) sin sønn Jon, opplevde at en liten gutt, Inge Næss (1916-1937), krøp opp på fanget hans og begynte å leke med koftespenna av reinshorn mens han satt og ventet på skyss over sundet fra Øygården til Risøya. Da Omma reiste seg for å dra, skar han løs spenna og gav den til gutten som leketøy. Dette skjedde rundt 1918. Spenna ble tatt vare på, og er i dag i Tor-Ivar Grav på Øygården sitt eie. Foto: Idar Nilssen. Klikk på bildet for forstørrelse.

Den samme koftespenna i åpen tilstand.

Klikk på bildet for forstørrelse.

Med flokken i en fembøring
Kommisjonens rapport inneholder en historie om at Omma lastet reinen med seg i en fembøring, som i sterk motvind drev i land på Bjarkøy. Der fikk han tillatelse av de fastboende til å gå i land, så fremt han lovet å dra videre så snart været tillot det. Omma ble værende på Bjarkøy i tre år, før konflikter med den fastboende befolkningen gjorde at han måtte flytte videre. Han dro først til Grytøy, og så videre til Hinnøya og Andøya. Med Reinbeite på Hinnøya og Andøya klarte han seg bra. Han slo seg sammen med andre medlemmer fra sin siida, broren Jon Omma og Anders Gundersen. I 1892 oppga Guttorm Jonsen Omma til Lappekommisjonen at han eide omtrent 1200 rein, mens Jon Omma og Anders Gundersen hver eide 400 dyr. Denne store reinflokken førte reindriftssamene i stadig konflikt med de fastboende om beitearealer og slåtteland.

Retten til utmarka
Den samme diskusjonen om retten til å benytte seg av utmark pågikk i så stor grad at det ble et rikspolitisk tema. Det ble opprettet kommisjoner som skulle utrede problemstillingen, og foreslå mulige løsninger. Lappekommisjonens verv besto i å ”afgive Forslag til Fastsættelse af Grændserne for Lappernes Beitesret samt til Ordning for øvrig af Forholdet mellem disse og de Fastboende i nævnte Amt”.

Lappekommisjonen for Nordlands Amt besto av Statsadvokat Haakon Bernhard Berg fra Elverum som formann (skjønt han ikke deltok i befaringsreisene), gårdbruker Hans Konrad Henriksen Foosnæs fra Beitstad, kirkesanger Otto Steen Olsen Holm fra Evenes og gårdbruker Christen Adolf Heide Nielsen fra Vik sogn.
Befaringene besto i å reise langs hele Nordlands Amt fra sør til nord, hvor kommisjonen avholdt møter mellom reindriftssamene og de fastboende i de fleste herredene. Det ble også sendt ”spørreskjemaer” til alle herredsstyrene og til lensmenn i alle herredene, men ikke alle ble besvart.

Bare fåtall med reindrift
Lappekommisjonen var oppmerksom på at det bare var en mindre andel av den samiske befolkningen i amtet som livnærte seg av reindrift og flyttet med flokken mellom beiteområdene. I folketellingen av 1891 var det registrert 2072 samer i amtet, av disse var 181 folk som flyttet med reinflokkene, og de hadde til sammen 17658 rein. Kriteriene for hvem som ble registrert som samer i folketellingene er ikke helt sikre, og derfor er det totale antallet samer også usikkert. Lappekommisjonen fokuserte på reindriftssamene, og de rapporterer at folketellingens antall av disse stemte noenlunde med det de kunne observere på sine befaringer. I følge folketellingene bodde det 18 reindriftssamer i Lofoten og Vesterålen i 1892. Trolig har man ikke talt med kvinner og barn, slik at det er snakk om 18 voksne menn som eide egne rein.

Rikspolitiske forhold
Bakgrunnen for konfliktene mellom reindriftssamene og de fastboende lå både i rikspolitiske og lokale forhold. I løpet av 1800-tallet flyttet reindriftssamene stadig lengre ut mot kysten med reinflokkene sine, og reinflokkene økte i størrelse.

Etter innføringa av Lappekodicillen av 1751 gjorde rikspolitiske forhold at reindriftssamene fikk stadig større vanskeligheter med å krysse grensene mellom Norge og Sverige. De begynte da å bli på kysten med reinflokkene vinteren igjennom, i stedet for å trekke opp på fjellet slik de tidligere hadde gjort. Samtidig foregikk det en storstilt rydding av jordbruksland innover i fjordene. Disse forholdene førte til stadige større konflikter mellom reindriftssamene og jordbrukerne.
Lappekommisjonen rapporterer at reinbeitingen gjorde så stor skade og førte til så store problemer for gårdbrukerne at det beste for statsøkonomien hadde vært om man kunne fjerne all rein fra Nordlands amt. Kommisjonen uttrykker her en holdning som var vanlig blant den fastboende befolkningen.

Så lenge amtet ikke ”ganske kunde befries fra Reinbeitningen”, gjorde Lappekommisjonen rede for situasjonen slik den forelå, foreslo grenser for nye reinbeitedistrikter og hvor stort reintall som skulle kunne holdes i hvert distrikt. Det var flere reindriftssamer og høyere reintall sør på Helgeland enn lengre nord, det ble derfor også flere reinbeitedistrikter der. I Vesterålen ble det opprettet tre reinbeitedistrikter. Det ene besto av den delen av Hinnøya som ligger vest for Øksfjord og Kvæfjord, og ble hetende Møysalen distrikt. Det andre besto av Langøya, Hadseløya og Skogøya og ble hetende Haarkallen distrikt. Det tredje besto av Andøya sør for Fæmundsjøen, og het Andøen distrikt.
(”Fæmundsjøen” kan være identisk med Måvatnet ved Stave. (Red. anm.)

Nils Andersen Inga, født 1853. Han var sønn av Anders Nilsson Inga, som kom fra Sverige og slo seg ned som gårdbruker i Trondenes. Foto utlånt fra oldebarnet, Arild Pettersen Inga.

Klikk på bildet for forstørrelse.
 

Inga-slekta kommer
På 1860-tallet flyttet Anders Nilsen Inga til nordre del av Hinnøya med reinflokken sin.
Etter hvert slo han seg ned som gårdbruker i Trondenes herred, og sendte sine gjenværende 200 rein på beite på Hinnøya uten å være med selv. I årene etterpå flyttet andre reineiere til Hinnøya og slo seg ned her. I løpet av relativt få år vokste antallet reindriftssamer på Hinnøya og i Vesterålen.

Barnebarn av Anders Nilsson Inga. Fra venstre: Berit, f. 1889, gift med Jon Andersen, broren Ole Nilsen, f. 1887 og søsteren Karen, f. 1897, gift med Nils Olsen. Alle disse var bosatt i Kvalshaug i Sortland, men hadde teltplass, samlegjerde og slakteplass i Forfjorden i Andøy. Foto utlånt fra Karen sin dattersønn, Arild Pettersen Inga.

Klikk på bildet for forstørrelse.

Inga-familien i Kanstadfjorden omkring år 1900. Ingrid og Nils Andersen Inga og Ingrids søster Ellen. Foran er barna Berit og Ole Nilsen samt Inger Anna og Tomas. De to sistnevnte barn av Ellen. Etterkommere av disse driver fortsatt med rein. Foto fra Library of Congress.  Klikk på bildet for forstørrelse.

Andøya og vestre del av Hinnøya

Innen 1892 eide brødrene Omma og Anders Gundersen til sammen 2000 rein, som beitet på Andøya og vestre del av Hinnøya. Lappekommisjonen vurderte situasjonen slik at de fastboendes jordbruk hadde en høyere verdi enn reindrifta, og at løsningen dermed måtte bli å legge strenge begrensninger på reintallet i reinbeitedistriktene, og pålegge reineierne å slakte ned store deler av flokkene sine.

Beiteområdene som brødrene Omma og Anders Gundersen brukte ble som nevnt delt i to distrikter, Møysalen og Andøy distrikter, og det tillatte reintallet ble satt til 800. Reineierne ble altså pålagt å slakte 60 % av reinflokkene sine. Videre ble det bestemt at bare 300 rein kunne flyttes til Andøya, for å benytte beitene der under de strengeste vintermånedene.

Lappekommisjonens vurderinger var nok ikke bare et resultat av sosialøkonomiske vurderinger. Flere steder i Innberetningen skinner det gjennom i teksten at det nomadiske livet reindriftssamene førte var uheldig, og at det beste ville vært hvis man kunne avslutte all reindrift i amtet, og at reindriftssamene kunne bli bofaste fiskerbønder. Kommisjonen så distriktsinndelingen som et første skritt på veien mot en kraftig reduksjon i reindrifta, ettersom ”den fremadskridende Kultur og andre Forhold eller Omstændigheter derpaa maatte stille berettiget Krav”.

Hytta etter Jensine Knudsen i Bødalen. Hun var den som sist drev med rein på selve Andøya, rundt 1950. Foto: Magnar Svandal.

Klikk på bildet for forstørrelse.

Problemene ved nedslaktingen av store reinflokker ble forsvart med et regnestykke over hvor stor reinflokk hver enkelt reineier måtte ha for å klare å forsørge seg og sin familie. Lappekommisjonen mente at Jon Omma og Anders Gundersen ville kunne klare seg med 200 rein hver. Guttorm Jonsen Omma hadde en så stor flokk i utgangspunktet at kommisjonen foreslo at han burde kunne slakte ned flokken sin til den besto av 400 dyr. Ettersom han fikk beholde mer enn dette minstetallet og ville kunne regne med å tjene penger på salg av reinslakt, mente kommisjonen at han ”neppe lider nogen Uret og ialfald ingen Nød”. Det kan kanskje stilles spørsmål ved om Omma selv var enig i denne vurderingen, da han fikk beskjed om at han måtte slakte to tredjedeler av flokken sin.

Kilde: Innberetning fra Lappekommisjonen av 1892 – Nordlands Amt.
 

Tilbake til Andøy        Tilbake til startsiden