| |
Grenser
Skogvoll grenser i nordøst til Stave. Grensa går fra sjøen, ca 200 m nord
for Skogvollelva, over Benshaugen og i sør sørøstlig retning innover myrene
til en haug som kalles Vargholen, i en lengde av ca 6 km. Denne grensa ble
godtatt i seinere tid mellom de forannevnte gårdene. I gammel tid var grensa
noen hundre meter nærmere Stave.
Vargholen ligger så å si som et knutepunkt for grensa vedrørende gårdene
Skogvoll, Stave og Saura – og muligens prestegårdsmyrene. Fra Vargholen går
grensa mot Saura videre i sørvestlig retning mellom Skogvoll og
prestegårdsmyrene til Leksraets sørende. Derfra, i samme retning, grenser
Skogvoll mot Myre helt til Okla. Strekningen fra Vargholen til Okla kan
anslås til ca 5 – 6 km.
Skogvolls grense til Nordmela går ut fra Lambertsøyan nede ved havet,
passerer Fuggelkjønnas nordside, fortsetter oppover myrene i sør sørøstlig
retning til fjellet vest for Bjerkedalen og Småget hvor den så grenser til
Skavdalen. Denne grense strekningen kan anslås til ca 5 km fra hav til
fjell.
Landingsforhold, øyer, holmer, skjær, egg og dun
Landingsforholdene har alltid vært dårlige på Skogvoll, mest av den grunn at
ved fjære eller halvflødd sjø var det håpløst å komme til lands med en båt
av litt størrelse, eventuelt med last. Det ble til at en enten måtte komme
til lands ved flo sjø, og det var ikke alltid like greit om en for eksempel
var ute og fisket, eller å legge båten i fortøyning til sjøen flødde opp.
Øyer er det ikke mye av utenfor Skogvoll. Et stykke sørvest for bebyggelsen
er ei lita øy som heter Slåtterøya. Den ligger langt opp mot land og har ly
av skjærgården utenfor. Den tid sauene beitet sør ved fjæra og på små
holmer, var de trygge for sjøen når de kom på Slåtterøya. Skogvolløyan, som
en sier til daglig, er en del av Lambergsøyan som egentlig er ei halvøy.
Holmer og skjær er det nok av utenfor Skogvoll. ”Storklakken” har
innseilingsleia på sørvestsida og har derfor et merke. Stort sett har
Skogvoll ei god innseilingslei, bare det er lyst og siktbart, ja, en av de
beste på Andøya. Så er det ”Lilleklakken” helt ut i havgapet i likhet med
”Storklakken”. Der kan en ro inn på nordsida på mindre båter om det ikke er
for mye sjø. Men – en må være kjent der. Lengre nord har vi ”Baran”, et par
holmer ute i havgapet der det ofte sitter noen skarver og strekker hals.
Så tar vi turen innover mot en stor, høy holme, ”Kvitholmen”. Den er
gressvokst, og stormåsen verper der. Likeledes ”Fuggelskjæret” litt
nordafor. Også på ”Tretteklakken” hekker et par stormåser. Den ligger bra
utafor ”Kvitholmen”. Så tar vi turen fra ”Kvitholmen” i sørvestlig retning
til noen bare berg som heter ”Klompholmen” Også der holder måsen til. Men så
ror vi til det såkalte ”Eskjæret”, som egentlig er to skjær: det sørste og
største og det nordre og minste. Her hekker også måse. Eggene sankes og
byttes etter matrikulen.
Videre har vi holmer sør og utafor Skogvollelva. Nessholmen sør for, og
Elvholmen og landstrandholmen utafor og nord for elva. På en del av disse
holmene hekker fugl, nen helst småmåse, tjeld og en og annen ærfugl.
Fasteskjærene, to stykker, faller tørr ved fjære sjø. Her har folk gått og
tatt de eggene de fant uten å bry seg med fordeling til andre. Det var bare
på de holmene som måtte landes med båt at eggene ble delt. Dun er ikke blitt
sanket på holmene.
Myrer
Myr har Skogvoll nok av. Bortsett fra strandlinja langs sjøen er det i
sørøstlig retning en ca 100 – 150 m brei vollmark med mer eller mindre sand.
Øverste delen av denne vollen hever seg til et lavt ra som i dagligtale
kalles Skogvollraet. Fra dette raet og fra Skogvollvatnet begynner myrene og
dekker resten av Skogvolls territorium, med unntak av hauger og tjønn inne
på myrene. Myrene består av lyng- og mosemyr, gressmyr (sevmyr) og sumpmyr.
Lyngmyrene er de mest verdifulle, da det er her moltebæra vokser. Fra gammel
tid og helt opp til 1940-åra ble mye av foret til buskapen slått i
gressmyrene og ved elvene.
Elver
Elvene på Skogvoll er ganske små, som de fleste andre på Andøya, og må
nesten betraktes som bekker. Den største er vel Skogvollelva. Den kommer fra
Skogvollvatnet. Atskillig laks er fisket der i årenes løp, men mest i gamle
dager da laksen så å si var verdiløs. Laksen ble tatt opp i fire stor høll
som begynner ca 100 m fra sjøen. Da drog folk med garn som var spent tvers
over elva fra øverst i høllet til fossen som skilte høllene fra hverandre.
Det var en jobb som to mann klarte fint. Mange laks slapp unna ved draging,
og den som var lenger oppe i elva fikk være i fred. Noen prøvde også
laksegarn ute i sjøen, utfor elva, og laks var det der også. Dette siste har
tatt seg opp igjen i senere tid. Stort sett er Skogvollelva nå ei dårlig
lakseelv pga rovfiske.
Av andre elver kan nevnes Kirkelva, Bjerkedalselva, Gjertrudelva og Tippelva
(begynnelsen til Gjertrudelva og kommer far myrene under fjellet). Kirkelva
kommer fra Okkelvatnet og kalles Tverrelva mens den renner nordøst over
myrene. Fra der den gjør en sving nedover og renner ut i Skogvollvatnet
kalles den Kirkelva. Den er muligens like lang som Skogvollelva, men har
mindre vann. Bjerkedalselva er bare som en bekk å regne. Den kommer fra
Bjerkedalen, med opphav i selve fjellet, renner nedover myrene inn på
Nordmelas grunn der den renner sammen med Hettelva. Ca 200 m fra sjøen
opptar denne også Gjertrudelva i seg. Så det er altså her elver som sammen
renner under den nye brua på Nordmela.
Ved alle elver og bekker slo folk gress som ble tørket og satt i stakk til
vatnet og myrene frøs til. Da ble det kjørt, ja oftere dratt, av folket ned
til gårds i likhet med det som ble høstet ellers omkring på myrene. Det
berget jo fra ”bunøa”, men var intet kraftfor.
Vatn
Det er to vatn på Skogvoll. Skogvollvatnet er jo ett av de største på øya,
dvs i kvadratinnhold. Etter fylkesagronom Lothes oppmåling skal det være 3,5
km langt. Bredden er på det meste ca 1 km, men det blir smalere lenger sør.
Dybden er derimot liten, ca 2 m på det dypeste om sommeren, men dessverre
dypt nok til at det har hendt meget triste drukningsulykker der. I alt 5 liv
har gått tapt. Bunnen består av sand og mudder, sandbunn nærmest land og
mudder utenfor. Det ble påbegynt en kanal for å ta ut vatnet, men det
strandet. Det er tatt mye fisk på garn i vatnet i fordums dager, og noe fås
jo på stang også siden garn ble forbudt. Skogvollvatnet er kjent for å ha
god fisk.
Den tid folket på Skogvoll høstet det meste av foret oppe på myrene og ved
elver og bekker, var det mangt et hardt ”roan” over vatnet. Og mang en våt
rygg og nakke når en skulle kjempe mot sydosten. Den kunne jamen være stri
nok, og i tillegg kom den båre og skavl den rotet opp. Og likeså når en
skulle på ”torvhauan” eller ”moltebærmyran. Det var som oftest å ro. Det
forekom at en hadde seil, men det ville bare gå senere når en skulle krysse
på sydosten.
Det andre vatnet som tilhører Skogvoll er Okkelvatnet. Det ligger helt inn
under Okkelura og er ganske rundt og nærdypt. Der er fisk – og god fisk.
Lensmannen på Dverberg leide det i mange år. Han trivdes godt ved vatnet og
sa at det var den mest idylliske plassen på Andøya. Han bygde i sin tid ei
hytte ved vatnet.
Beitemark
Beitemarka strakk seg fra sommerfjøsene sør for bebyggelsen og over hele
Skogvollrate sørover, både ved fjæra og ved vatnet. Det var også noe
beitemark oppe i myrene. I tiden før 1948 – 50 ble kyrne gjett hele dagen.
Folk torde ikke slippe dem på egen hånd. De var redd de skulle legge seg ned
i myrene. Etter det begynte folk å bare slippe dyra. Det gikk godt, og mye
tid var spart. Hestene hadde sin beitemark nordover. En tid var de skilt fra
Staves hester med et gjerde, men Stavefolket skulket unna gjerdingen, så
hestene på begge gårder fikk felles beite. Det var mange hester i den tida,
opptil 8 på Skogvoll og flere på Stave. Hestene var fine dyr. Jeg savner
dem.
Brensel
Torv, ja. Det var godt brensel, men den krevde mye arbeid. Det var å stikke
lomp i størrelse med spaden en brukte, å ja, ofte atskillig større også. Når
myra var djup, kunne det bli både 7 – 8 og 9 ”lompedjuptner”, som vi sa.
Dette var arbeid for kun voksne mannfolk og sikkert et av de tyngste en
hadde på landsbygda. En mann kunne stikke fra 1000 – 1500 lomp per dag når
det høvde godt, og trilleren tok unna. Men det kunne komme hindringer i
veien, så som plage med vatnet i bunnen. Stort sett ble det vel 1000 lomp
per dag. Til en husstand måtte en ha 6 – 7000 lomp til årsbrensel for å være
sikker. Denne lompen ble trillet ut over myra, skåret i skiver (torv kaltes
det), hver lomp i 4 – 5 torver. Så ble torvene reist på kant eller også bare
satt i små seter eller muer. Der stod de til de var tørre nok til å stakkes
i sammen. Torva ble kjørt ned på vinterføre.
Skog
Skog må en vel si at Skogvoll er fattig på, selv om ikke selve stedsnavnet
tyder på det – hva nå det kan komme av. Det fins jo krongelbjørk i fjellet,
men det er vanskelig å finne så pass emne at en kan ha til et par
kjelkemeier eller et par trillebårarmer, den tid slikt bruktes. En kan si at
skogen som tilhører Skogvoll kun egnet seg til brensel. Men lite ble brukt
til det, for folk syntes det var mer arbeid med veden enn med torvet. Veden
måtte sages og kløyves heime før den kunne brukes. Torvet derimot var ferdig
til bruk når det kom til gårds. Det ble også lenger transport på veden helt
fra fjellet.
Fisketilhøva, fiske heime og borte
Fiske har det vært drevet med på Skogvoll fra gammel tid av, men det har
alltid vært tungvint å drive fiske. For det første hadde folk den veldige
utfjæra å kjempe med når sjøen var utfalt, enten de skulle av land eller kom
på land. For det andre var det lang vei på havet før en kom i ”fiskemål”,
som det het. Den såkalte Skogvollbukta er ikke så snar å passere, i
særdeleshet ikke når en skulle ro båten. Men i gamle dager dreves det fiske
fra Skogvoll også akkurat som fra de andre gårdene langs Andøyas kyst.
Skogvollklakken, ca en og en halv times roing fra land, var en god
fiskeplass. Her var mye flyndre. Før trålen kom, hendte det at en satte 5 –
600 flyndreline og fikk akterskotten jamt med tofta på en 2 ½ roms spissbåt
og noe i halvrommet også, av fin, feit og stor flyndre. Det var ikke noen
særlig pris å få for den da, så den ble fortært av de som fisket den og
naboer på plassen. Men da flyndretrålerne begynte, ble Klakken en saga
blott.
Det ble også drevet en del hyselinefiske fra Skogvoll. Det var om høstene,
og båtene var de såkalte firroringene med fire mann. De drev også om
vinteren om været og landingsforholdene tillot det. Etter hysa satte de lina
på grunnen, som det heter. Det ble fortalt at de segla ut i 3-tida om natta,
mørkt og svart, ikke lys å se før de fikk øye på fyret på Andenes. Da var de
”øya og landet” som det het, dvs Bleiksøya gikk helt i landet (Kleiva) og da
kom fyret unna. Så satte de lina rett på fyret, ventet et par, tre timer, og
så dro de den og fikk pent med hyse. Om våren var det å ro med juksa, og
enkelte år var det dratt mye fisk. Fisken ble som regel sperret og hengt på
hjell. Om sommeren måtte den rotskjæres (klives og ta ut ryggbeinet) før den
ble hengt på hjell slik at den skulle tørke så fort at makkflua ikke skulle
ødelegge den. Fisken som ble fisket for Skogvoll og hengt på hjell, ble
solgt som tørrfisk.
I eldre tider rodde folk mye andre plasser om vinteren – for Nyksund,
Børvågen og Andenes. Ja, det hendte at folk fra Skogvoll rodde for Saura.
Min far rodde to vintrer for Havn i Senja. De drev med line fra dory og
seilskøyte. Huff, for et liv. Om sommeren deltok skogvollfolket som andre i
fisket ved ”Bleiksbakkan”. Det var med åttringer, og bruket var line eller
det de kalte for longevad, for det var visst mye longe å få.
Det hendte at båtene seilte til Finnmark, spesielt fembøringer. En
Finmarkstur på en slik båt kunne ta flere uker om vær og vind var ulaglig.
Men da motorbåtene kom, var finnmarksturen en selvfølge hver vår. Mange fra
Skogvoll har hatt sitt vinterfiske i Lofoten, og det hender nå også at båter
tar seg en tur dit når de avslutter på Nordmela. Beste lofotfisket er jo
sist på vinteren, og da er som regel vaktbåtene gått fra vesterålsfeltet.
Jakt
Kobbe har det vært massevis av i Skogvollskjæran. Når den ynglet ved St.
Hans-tider, satte folk kobbegarn ved hver flu, for når kobbeungene skulle i
havet fra flua, svømte de rett i garnet, og dermed så var de fanget. En og
annen storkobbe ble også skutt. Men den var slu, og det var ikke lett å
komme på godt skuddhold. Kjøttet av en såkalt fjorunge var ganske godt.
Spekket ble mest brukt til malingstran. En del ble saltet og ble brukt til
boknafisken. Dette har jeg aldri hatt noen appetitt på, men biffen var god.
Fugl har det vært mye av. Da tenker jeg helst på rype, for det er jo den det
mest jaktes på. En og annen har i flere generasjoner gått på rypejakt om
høsten. Gården har av og til leid bort jaktterrenget til fremmede.
Veier
Veien gjennom Skogvollgården ble påbegynt i 1926. Så ble det en bit for
hvert år sørover til raet hvor fylkesveien nåddes. Nordover mot Stave ble
den bygd senere år om år, og glad var folk for veien. Den var jo ikke så rar
til å begynne med, lite og dårlig grus var det mest prekære. Før veien kom,
var det her som andre steder bare jordvei gjennom gården. Den ble temmelig
ufarbar vår og høst når regnet satte inn. Verst var det der hvor matjorda
var dyp. I eldre tid gikk veien gjennom gården oppe på høgste raet nesten og
gikk over Bakkan. Men da lå bebyggelsen nede på Tofta, de kalte, nedenfor
Bakkan med bare ett hus oppå. Flyttinga begynte vel etter hvert som folk
kjøpte hos Staten og utskiftinga kom.
Skole
I gammel tid var det såkalt omgangsskole. (Ordfører Anton P. Medby sa engang
at i gamle dager var det slik at den som ikke dugde til annet, kunne bli
lærer.) Omgangsskolen var slik: 3 uker på Nordmela, 3 uker på Skogvoll, så 3
uker på Stave osv. Når skolen på Stave var bygd, vet jeg ikke, men den var i
alle fall bygd lenge før jeg begynte på skolen, og det var i 1911, så den
var nok bygd før 1900. Vi på Skogvoll måtte til skolen på Stave fram til
høsten 1916. Da var det ei lærerinne, Jenny Bøe, som trompet igjennom at
Skogvoll fikk skole selv, men med privathus som skolestue. Dette var både
skolestyret og kommunestyret i mot. Men hun var tapper, trosset hele
administrasjonen, kom til Skogvoll og begynte skolen der høsten 1916. Hun
hadde sett så mye av hvor barna på Skogvoll slet ondt, kom utføkket av snø,
satt på skolen våte, og ikke alle hadde det så bra der de bodde.
Autoritetene måtte gi seg. Skolen ble å fortsette på Skogvoll, men fremdeles
i husene. Så begynte folk som hadde barn å arbeide for å få skolehus.
Kommunekassa var bunnskrapt. Så der var intet å få. Men etter noen år hadde
folket på gården samlet såpass inn ved fester, basarer, kvinneforeninger o.
l. at ved undersøkelse av hva et passende skolehus kunne koste, så skulle vi
klare halvdelen av kostnaden. Den andre halvdelen betalte fylket. I 1930 ble
skolehuset bygd. En del gjorde folket selv, f. eks. støyping av grunnmuren.
Men hun som var banebryter for skolen, fikk ikke oppleve å se huset. Hun var
en av de første som falt for den grusomme spanskesyken som herjet Norge i
1918 – 19. Jenny Bøe døde etter at hun hadde begynt skoleåret på Saura i
1918. Ære være henne for den tapperhet hun viste. Nå er huset ikke skole
lenger. For lite barn gjorde at en annen krets måtte brukes, og så
sentraliseringen.
Post, telefon elektrisitet
Så langt tilbake som jeg kan huske kom Enok Mentsen med posten en gang om
uken. Ruta hans gikk helt til Stave. Han tok også post som folk skulle sende
når han returnerte til Nordmela hvor han bodde, og hvor det var poståpneri.
Så gikk det fram et steg – til to ganger i uken. Da Enok Mentsen gikk av som
postfører, fikk Albert Johansen stillingen, hvilken han hadde til sønnen
Karl Johansen ble landpostbud.
Etter at gårdene Skogvoll og Stave hadde hatt post to ganger ukentlig i noen
år, ble det utvidet til tre ganger i uken. I de senere år har Stave og
Skogvoll fått post alle hverdager. Enok Mentsen ridde om somrene og kjørte
om vinteren. Det gjorde Albert Johansen også til sykkelen ble tatt i bruk.
Karl Johansen brukte sykkelen om sommeren, men gikk mest på ski om vinteren.
Av og til kjørte han med hest, hvis været ikke tillot annet. Da veien mellom
gårdene ble så pass ferdig, ble det først motorsykkel en kort tid, men så
gikk han over til bil. Det skal sies om dem som har ført posten mellom
gårdene her, spesielt Albert og Karl Johansen, at de har holdt ruta med
glans. Det er ikke mange postdager de har sløyfet på grunn av været, og det
har ikke alltid vært like greit å ta seg fram om vinteren.
Telefon fikk Skogvoll i 1926. Da ble en linje, enkel tråd, lagt fra Nordmela
til Stave via Skogvoll. Dette var et aksjeselskap kalt Stave Telefonselskap,
selv om Skogvoll stod like mye tilsluttet. Mange utenfor disse to gårdene
hadde aksjer. Det var ti kroner per aksje eller et dagsverk på linjearbeid.
Det var en talestasjon på hver av de to gårdene. Etter ca 15 år ble det en
og annen som fikk telefon i huset, så det ble mange apparater til slutt.
Linja ble dårligere og dårligere, så det lønte seg lite å reparere på den.
Høsten 1956 bygde Televerket ny linje fra Nordmela til Stave via Skogvoll.
På Skogvoll kostet det kr. 500,- per hus å få innlagt telefon. På Stave
kostet det bare kr 250,-, for de fikk automattelefon med en gang. I 60-årene
ble det også automat for Skogvoll og nedlagt jordkabel i stedet for
stolpelinje. Den som var banebryter for den første telefonlinja tror jeg en
trygt kan si var Hjalmar Dahl, Stave. Han ledet arbeidet med stolpelinja og
hang oppe i stolpene og bente tråden til isolatorene i mange minusgrader og
frostrøyk.
Elektrisitet fikk Skogvoll, så vel som de andre gårdene på vestersiden,
høsten 1954. Og det var virkelig et ”lyspunkt”.
Kirkevei, kirkegård
Før det ble vei måtte folk gå i det terreng som var mellom Skogvoll og de
steder de skulle besøke, enten det var til kirke, handelsmann eller annet
ærend. Kirken var på Dverberg, og over dit var det bare myr – med unntak av
Skogvollvatnet. Støvler måtte brukes både av kar og kvinne. Om vinteren var
det jo frosset over alt, så da gikk det lettere, spesielt på ski, evntuelt
åndra. Åndra, ja. De var korte, rette under (altså ingen sal i ryggen) og
bøyer framme. Under ble de trekt med kobbeskinn slik at hårene vendte
bakover. Disse fotredskapene gled i all slags føre, bare det var snø –
unntatt skare, for det sleites kobbeskinnet snart opp. Om vinteren kjørte
også folk mellom gårdene, for hester var det massevis av.
Kirkegård har det vært på Skogvoll i lange tider, og til den søkte både
Stave og Nordmela, samt fjellgårdene, helt til de fikk egne kirkegårder så
de slapp denne transporten med sine døde.
Husene med innredning, uthusene
Ja, husene på Skogvoll var vel som de fleste andre steder i gamle dager.
Stort sett var det stue og kjøkken i første etasje og to loft i andre,
dertil bislag. Kjelleren var oftest bare ei hole for poteten. Alt var jo
bygd ettersom folk hadde råd, det var å ta tæring etter næring som det het.
Fjøsene var som regel i en etasje med lae i en ende og møkkehaugen utfor i
den andre enden av bygget. Et lite vindu var hele belysningen. Mellom fjøset
og laen var den såkalte fjøsgangen. Der hadde hesten på gården sin bås. Så
hadde folk en torvsjå til å oppbevare torvet i når de fikk det til gårds om
vinteren. Mange gårder hadde ikke do, så fjøset tjente til det. Do kom det
smått om senn. Et uthus til hadde folk flest, og det var et sjøhus, naust
eller sjøbu, alt etter som behovet var, og det måtte være etter båtens
størrelse. Sjøbua var bare til å ha annet i, så som saltfisk i tønner,
brukline og garn og diverse andre ting.
Båter av ymse slag
For å begynne med jollen. Den var nesten like brei som den var lang. Den var
tverr atte, hadde såkalt speil, så den var ikke noe fartsredskap, men den
var god å bære. Ofte var det to rorer på jollen, men det var også de med tre
rorer. Med rorer menes at to eller tre mann kunne sitte og ro. Så var det
kjeksene. De var med to eller to og et halvt rom og to rorer. Når så båten
ble på tre rom og tre rorer, kaltes den færing. Likeså båt med tre og et
halvt rom og tre rorer, men de båtene kaltes halvfjæreroroing. Deretter kom
fireroringen med fire rom og fire rorer. Halvfemteroringen hadde fire og et
halvt rom og visstnok fire rorer. Deretter var det åttringen. Tror den hadde
fem rom og fem rorer. Den største båten av nordlandsbåttypen var
fembøringen. Den bruktes til garnfiske og hadde sju manns besetning.
Alle disse nordlandsbåtene brukte råsegl. Så begynte de såkalte listerbåtene
å komme og de første snesegl, altså storseil, fokke og klyver. Denne
seiltypen begynte også å erstatte råseilet på nordlandsbåtene, dog ikke
klyver, for nordlandsbåten passet ikke for klyverbom slik som listerbåten.
De største nordlandsbåtene hadde hus over akterskoten på turer f. eks. til
Finnmarken, men de tok huset av når de kom fram, for det var til hinder
under driften. Listerbåtene hadde hus akterut. Noen hadde halvdekke, som det
het, og noen, de største, hadde heldekke. Disse kunne ha 3 – 4 – 5 seil, alt
etter størrelsen på båten. Store jakter og galeasen hadde to master. Til
nordlandsbåten bruktes bare ett råseil, men det kunne brukes toppseil til
store båter, åttringer og fembøringer.
Råseilet var gjort av seilduk med skyt av taug, tykkelsen etter størrelsen p
på seilet. Øverst på seilet var ”segelråa” som draget ble belagt i. Et taug
til rakketrossa var belagt i rakken; en klave som holdt seilråa til mastra.
Trossa bruktes til å dra ned seilet. Skjøtene eller ”skautan” som det het,
var et taug i hvert hjørne nede på seilet. Disse skjøtene måtte passes under
seiling hvor det kunne røyne på. Segelstikka satte en til luvart (om vinden
var noe fra den siden) og bela det skjøtet på den. Det var halsekaren som
hadde med det å gjøre. Likeså penta. Skjøtet til le var det en av mannskapet
som holdt og passet, stakk og halte, alt etter som det trengtes. I maks og
godvær ble skjøtet belagt bare på koffnaggel under tofta. Styrvollen ble
alltid lagt til lovart under seiling.
Når været var dårlig, mye vind og sjø, måtte det minskes seil. På råseil het
det å sette klo eller flere klør. Dette vil si at i ytterkanten av seilet
var innspleiset kauser (jernringer) til å ha skjøtet i gjennom og således
minske seilet. Dette måtte gjøres både framme på segelstikka og ofte også på
skjøtet som var i le. Det kunne settes 1 – 2- 3 klør, ja flere også om været
var grovt og båten var stor, så seilet hadde så mange klør. Fembøringen
hadde visst seks eller sju klør. Et kjekseseil hadde vel tre klør. På
sneseilene kaltes seilminskningen for å reve seil. Der også treddes skjøtet
i kausene, men så var der såkalt revband for hvert rev, som knyttes om
seilet nede.
I en båt måtte det alltid være et auskjær, som det het før i tiden. I større
båter var et stort auskar, såkalt ”bordauskjær” og et eller to
”sprettauskjær”. Pumpe kunne vel også brukes, f. eks. i fembøring og
åttring. På et bordauskjær var det et taughandtak tvers over karet så begge
hendene kunne brukes på det når det gjaldt å få båten lens. Under seiling
var det ikke nytt at båten la seg over så den tok inn sjø til le, foruten
det som kunne komme inn fra luvart, så det gjaldt å ha noe å lense med.
Alle båter var ikke like gode sjøbåter, da så vel som nå. En gubbe som var
vant med båt hadde vett til å velge en god båt når han kjøpte den, f. eks.
på Stokmarknes. Skulle en derimot bestille hos båtselgeren uten å se båten
først, kunne en bli tatt ved nesa. Derfor var de fleste som tenkte på ny båt
og tok den ut selv. En nordlandsbåt skulle helst være ”myk” i sine
bevegelser. Var den for stiv, var det ikke god sjøbåt. Og flere ting spilte
en rolle: om masta stod passe fram eller att, bunnen i båten, skottene,
fram- og akterskott. Men også han som førte båten spilte en rolle, ja,
kanskje den største. Det var ikke alle som var like gode høvedsmenn på en
nordlandsbåt.
Det var angivelig en fembøring fra Skogvoll som forliste i Storskaden 1821.
De forliste nær Vengsøy inne i Malangen der de fant vraket av fembøringen om
morgenen. (Red. anm. iflg. Rydland.)
Den største motorbåten på Skogvoll og den første her, kom høsten 1913. Den
var bygd i Risøyhamn, 35 fot lang, spiss-stevning som det het, med 14 hk
Alpha motor. I senere tid har det vært noen sjarker. På 35-fotingen drev de
på Egga om vinteren og etter svartkveite om sommeren, hvor de engte om bord
hele sjøværet igjennom. Det var den første båten jeg var med til Finnmarken,
men bare som kokk og sjølvhaldar.
|
